Det å «døgne» er noe som tilhører ungdomstiden. Det har blitt noen år siden jeg var der. Likevel skjer det fremdeles noen ganger at søvnen ikke kommer når den burde, men kanskje ikke av samme grunn som før. Da jeg la ut på første etappe av min juletur, satt jeg lys våken i flysetet. Jeg kan ofte sovne før flyet tar av, men denne gang var det ikke mulig. Tiden ble isteden brukt til film, noen kryssord og en middelsgod bok.
Tidlig på morgenen, dro jeg fra Stavanger. Nesten ett døgn senere, landet jeg enda tidligere på morgenen i Islamabad. Vel gjennom passkontrollen, fant jeg ingen bil fra hotellet som ventet på meg. Av sikkerhetsgrunner er det viktig å ha god sjåfør og trygg bil. Når mailen til hotellet ikke nådde fram, måtte jeg finne bil på flyplassen. En person praiet meg, og jeg bet på. Jeg var i alarmberedskap da jeg satte meg inn i en liten loppe av en bil, men den hadde hvert fall en sikkerhetssele jeg kunne bruke. Praten gikk på gebrokken engelsk, og sjåføren viste meg bilder av seg selv i full militæruniform. Her var det ingenting å være redd, sa han. Det er ikke alltid betryggende å høre slike ord mens sjåføren ser på meg istedenfor på veien. Det var fremdeles mørke natten. Da farten ble for stor, prøvde jeg å bremse ned uten at det hjalp. Det var ingen bremsepedal der jeg satt. Heldigvis kom vi likevel trygt fram.
På vei fra flyplassen i Islamabad i mørke natten.
På mine mange reiser, ofte i områder som kan være utfordrende, er det trafikken jeg er mest redd. Det er der jeg har hatt de fleste nestenulykker. Det er vanligvis ikke kuler og granater som dreper nordmenn i utlandet. Det er trafikken som sørger for dystre tall.
Tabbe nummer to var at det ikke var et rom som ventet på meg, og hotellet var fullt. Klokka var seks om morgenen, og jeg begynte å kjenne at det hadde vært godt med en strekk. Da jeg noen timer senere omsider fikk et rom, kom søvnen av seg selv. En lang dag på jobben var forbi.
Hyggelig å møte den lokalt boende Atle Hetland igjen. Han tok meg med rundt i Islamabad. På bildet står vi foran et forholdsvis nytt monument i den Pakistanske hovedstad.
Julesamling i Islamabad
Neste dag var hode og kropp på plass. Jeg var klar for noen samtaler og møter. Hva vi snakket om, skriver jeg ikke her. Taushet er gull verdt, og samtidig en plikt. Summen av de flest samtaler jeg har handler dog om livet, og om våre store og små fellesskap. I dagens situasjon er det mye som er på spill. Der har vi en felles oppgave i å løfte frem verdien og respekten for livet. Det kan vi være med på i våre daglige møter med folk vi kjenner, og folk vi støter på. De gode ord og smil vi gir, lagres hos den enkelte. Slik sprer vi håpet om at livet er mer enn mørklagte gater og piggtråd.
Det flotteste med en julesamling, er smilene fra barna. Barnesmil har en tendens til å gå rett inn i hjerte, for så å bli værende der. Det husker jeg fra da vi var på julebesøk til Ny-Ålesund i romjulen. Med oss i helikopteret hadde vi Svalbard Kirkes barnekor, til et sted hvor der vanligvis ikke var barn. Det var det samme hva jeg som prest sa. Det som gjorde inntrykk var latteren og leken i gangene, og barn som sang som engler på marken. Det var det som skapte liv, og som satte spor. Det samme opplevde jeg da vi sang julesalmer og spiste vafler med jordbærsyltetøy og samosa med chili i Islamabad. Jeg sa noen ord, men det var barnesmilene og julesalmene som gav liv. Slik sett kan jeg slappe av om jeg ikke helt fikk til mine egne ord. Det handler ikke om presters prestasjon. Det handler om noe mer.
Den eldste blant oss, leste juleevangeliet. Den norske pensjonisten Atle Hetland gjorde det med stil. Etter mange år som hjelpearbeider og diplomat både i Pakistan og deler av Afrika, har han blitt boende i Islamabad. Det som var en jobb, har blitt et liv. Han tok meg med på en liten rundtur i den Pakistanske hovedstaden. Det var interessant det vi så, men også det vi pratet om.
Dette bilde av det stygge, men samtidig vakre juletreet, tok jeg i Islamabad for noen år siden. Det stod utenfor en kirke, hvor jeg var med på en lokal gudstjeneste. Som gjest fikk jeg si noen ord, en hilsen fra nord. Jul er livet som ble født, og gitt oss - en kjærlighet som både er en gave og en oppgave.