Pray for us

For noen få år siden besøkte jeg Gaza. Det var den gang det var liv i gatene, og vi kunne spise middag på en restaurant ved kanten av havet. Også den gang var livet vanskelig for de fleste. Gaza ble da beskrevet som verdens største fengsel. Det var en utfordring både å komme inn til Gaza, og komme ut. I selve byen hadde vi en følgebil, kall det gjerne eskorte, som loste oss trygt gjennom de smale gatene.

Vi stoppet for å se utover sjøen og ta selfie ved et stort skilt hvor det stod; «I love Gaza 2022». En buss stoppet ved siden av oss, og mange ungdommer kom ut og omkranset meg fra alle sider. Slike situasjoner kan fort eskalere, men ungdommene klappet meg på ryggen. Det var ingen steiner i hendene til de palestinske ungdommene. De smilte og ville ha selfie med den besøkende presten. Vi tok hverandre i hendene, og ønsket hverandre Guds fred. Det siste jeg ser av dem er da de vinket smilende i det bussen kjører videre. I dag lurer jeg på hvordan det har gått med ungdommene som gav meg sine smil. Hvordan ble framtiden for dem?

Speidere på Gaza hadde øvelse og spilte for oss.

Det er alltid håp
Derfra kjørte vi til et kirkesenter for å høre og se på barn og ungdom som øvde på sine musikkinstrumenter. Det nærmet seg en stor fest, og da skulle korpset spille. Noen spilte trommer med bordet som instrument. Takten og lyden fylte hele rommet. Andre hadde funnet fram sekkepipen. Det var de to instrumentene som skulle fylle gatene med lyd. Sammen med et par norske diplomater, fikk vi en privat konsert hvor de med stolthet spilte for oss.

- Hvordan er fremtiden? spurte jeg en av de jeg traff på Gaza.
Han så på meg og sa: Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid. Men likevel er det håp. Det er alltid håp!

Denne tegningen hadde ungdom på Gaza lagd da jeg besøkte dem. Det var drømmen for framtiden.

Lederen for et sykehus vi besøkte på Gaza sa det slik om deres prioriteringer: Vi arbeider for de fattigste av de fattige! Kirurgen som satt ved siden av la til: Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!

Vi besøkte også en skole drevet av den katolske kirke. De aller fleste barna var muslimer. Det var få kristne som bodde på Gaza. Vi fikk besøke noen klasser. Da vi banket på klasserommene, ble dørene åpnet og alle reiste seg. Vi ble tatt imot med stolthet og ære. Da vi skulle gå, kom en av nonnene bort til meg. Hun tok meg i handa og sa: Father, pray for us!

Et romantisk bilde fra Gaza med fiskebåtene som var klar til å gå ut når solen stod opp igjen.

Bønn om fred

Sammen med den norske ambassadøren i Kyiv, hadde vi for få år siden et møte med Metropolitt Epifanius i Den ukrainske ortodokse kirke. Den ukrainske kirkelederen påpekte at de ønsker å være et fritt europeisk land. «Vi kjemper for hele Europa» la han til før han avsluttet samtalen med å be om våpen. Jeg hoppet litt i stolen over dette ønske. Selv om våpen er en del av det norsk-ukrainske samarbeidet, var det ikke våpen jeg tenkte han ville be om av den norske presten som var på besøk. Han smilte til meg, og samtidig med stort alvor understreket han at det var åndelige våpen han snakket om: Det vi trenger er forbønn!

De siste årene har jeg hatt flere fredsgudstjenester hvor vi har tent lys og bedt om fred både i Midtøsten og i Ukraina.

Du Gud ser kriger og konflikter i Midtøsten, i Ukraina og andre steder på jord. Vi ber om fred mellom naboer, og mellom land og folk. Vi ber om politiske løsninger som kan bidra til fred. Nok av krig! Nok av konflikter som dreper liv!

Selv om jeg har tent lys og bedt om fred både i Jerusalem og Beirut, i Kyiv og i Moskva, i Tbilisi og i Vilnius, må jeg ydmykt si at det ikke ser ut som mine bønner har hjulpet. Fremdeles sprer ondskapens virus seg som en pandemi. Jeg skulle gjerne sett flere resultater av de lys vi har tent.

Lys er tent i den lutherske kirken i Kyiv; St Katharina kirke

Jeg innser at min tro ikke vil flytte fjell, men jeg vet at Gud kan. Det som ser umulig ut, er mulig. Jeg vet at sammen med Vår Herre kan vi skape fred. Sammen er vi et vinnerteam; Du, jeg og Vår Herre.

Vi har et våpen som er sterkere enn løgn, sterkere enn eksplosiver og hat. Vi har en bønn om fred!

Selv om nye kuler, missiler og droner vil treffe uskyldige i morgen, vil jeg likevel fortsette å folde mine hender og be om fred i dag.

Selfie i Kyiv

Magnum opus - Mesterverket

Er det noe jeg ikke vil skrive om, er det konflikt og krig. Jeg vil skrive om det jeg tror på, det som bygger opp i stedet for å rive ned. Jeg vil skrive om gode fellesskap hvor naboer kan sitte rundt samme bord og drikke vann som blir til vin. Jeg vil skrive om kjærlighet og fred.

Hvorfor skrive om løgn og maktkåte eldre menn som skriver historie med blod når en kan skrive om frø som blir til en blomstereng?

Bildet tok jeg i en flyktningeleir i Libanon for noen år siden.

Hvis jeg virkelig kunne skrive, ville jeg beskrevet et frø som ligger i frossen jord for plutselig å sprette ut av skallet og strekke seg mot lyset. Jeg ville skrevet om det lille som blir til de vakreste blomster, eller grasstrå som farger jorden grønn. Og jeg ville pekt på treet som stod hele vinteren uten et blad som om det var dødt, men plutselig spretter livet fram. Hver vår, når snøen tiner, skjer underet. Snøklokker, hestehov og krokus, og bjørken i full skrud, er balsam for sjelen. Vi tar det som en selvfølge uten at vi helt klarer å forstå.

Jeg vet hva som skjer når snøen tiner og regnet faller, uten at jeg med ord kan beskrive at en pluss en er mer enn to. Intellektuelt kan jeg forklare, men selve livet når et barn fødes er mer enn naturvitenskap og biologi. Pusten, hvordan forklare pusten? Du kjenner vinden, men ser den ikke. Vår Herre malte engang. Fremdeles maler Kunstneren på lerretet. Undrenes tid er ikke forbi.

I det et grasstrå bryter jordens overflate og den grønne fargen blir til, kommer smilet fram etter måneder i hi. Vi er enkle slik. Vi lyser opp i takt med lyset fra himmelen. Selv i mørke natten er det heldigvis lys. Det er ikke svart. Stjerner, måne og nordlys lyser opp, og vi mennesker er som speil som reflekterer lyset i det vi sprer kjærlighet og liv.

Jeg vil skrive ord som skaper liv. De ordene tror jeg på.

Bilder fra et kirketårn i Libanon

Hva tror du på - hva tror du ikke på?
Det er mye jeg ikke tror på. Jeg tror ikke på de som går til krig, og som kristen tror jeg ikke på kristne, jøder eller muslimer som støtter krefter som går til krig. Jeg tror ikke på de som dreper liv. Gud gav oss noen bud. Der står det svart på hvitt at vi ikke skal drepe. Hvordan våger noen å stå med Bibelen eller Koranen i handa og støtte de som dreper barn som om det var et dataspill?

Hvorfor hat når kjærlighet gir liv?

Livet, det tror jeg på. Jeg tror at grasstrå kan strekke seg fra dypet og søke mot lyset. Det er fantastisk hver gang det skjer. Jeg tror at Vår Herre har formet oss, og gitt oss pusten som ånd. Kunstneren maler fremdeles på lerretet i et Skaperverk hvor vi mennesker er selve Mesterverket, The Masterpiece, Magnum Opus.

Jeg tror på Gud og jeg tror på mennesker. Jeg tror på oss, på vi. Jeg tror på deg, meg og Vår Herre. Vi er et godt team. Jeg tror at vi sammen kan være med å skape og verne om selve livet og de gode fellesskap. Gode fellesskap er mulig selv i vår tid.

Jeg gleder meg til å se og oppleve en blomstereng av ulike markblomster i alle regnbuens farger. Det er vårens under som vi kan være med å la skje.

Lys brenner i Gravkirken i Gamlebyen i Jerusalem, også kalt Oppstandelseskirken!

Magnum opus

Er det noe jeg ikke vil skrive om, er det konflikt og krig. Jeg vil skrive om det jeg tror på, det som bygger opp i stedet for å rive ned. Jeg vil skrive om gode fellesskap hvor naboer kan sitte rundt samme bord og drikke vann som blir til vin. Jeg vil skrive om kjærlighet og fred.

Hvorfor skrive om løgn og maktkåte eldre menn som skriver historie med blod når en kan skrive om frø som blir til en blomstereng?

Bildet tok jeg i en flyktningeleir i Libanon for noen år siden.

Hvis jeg virkelig kunne skrive, ville jeg beskrevet et frø som ligger i frossen jord for plutselig å sprette ut av skallet og strekke seg mot lyset. Jeg ville skrevet om det lille som blir til de vakreste blomster, eller grasstrå som farger jorden grønn. Og jeg ville pekt på treet som stod hele vinteren uten et blad som om det var dødt, men plutselig spretter livet fram. Hver vår, når snøen tiner, skjer underet. Snøklokker, hestehov og krokus, og bjørken i full skrud, er balsam for sjelen. Vi tar det som en selvfølge uten at vi helt klarer å forstå.

Jeg vet hva som skjer når snøen tiner og regnet faller, uten at jeg med ord kan beskrive at en pluss en er mer enn to. Intellektuelt kan jeg forklare, men selve livet når et barn fødes er mer enn naturvitenskap og biologi. Pusten, hvordan forklare pusten? Du kjenner vinden, men ser den ikke. Vår Herre malte engang. Fremdeles maler Kunstneren på lerretet. Undrenes tid er ikke forbi.

I det et grasstrå bryter jordens overflate og den grønne fargen blir til, kommer smilet fram etter måneder i hi. Vi er enkle slik. Vi lyser opp i takt med lyset fra himmelen. Selv i mørke natten er det heldigvis lys. Det er ikke svart. Stjerner, måne og nordlys lyser opp, og vi mennesker er som speil som reflekterer lyset i det vi sprer kjærlighet og liv.

Jeg vil skrive ord som skaper liv. De ordene tror jeg på.

Bilder fra et kirketårn i Libanon

Hva tror du på - hva tror du ikke på?
Det er mye jeg ikke tror på. Jeg tror ikke på de som går til krig, og som kristen tror jeg ikke på kristne, jøder eller muslimer som støtter krefter som går til krig. Jeg tror ikke på de som dreper liv. Gud gav oss noen bud. Der står det svart på hvitt at vi ikke skal drepe. Hvordan våger noen å stå med Bibelen eller Koranen i handa og støtte de som dreper barn som om det var et dataspill?

Hvorfor hat når kjærlighet gir liv?

Livet, det tror jeg på. Jeg tror at grasstrå kan strekke seg fra dypet og søke mot lyset. Det er fantastisk hver gang det skjer. Jeg tror at Vår Herre har formet oss, og gitt oss pusten som ånd. Kunstneren maler fremdeles på lerretet i et Skaperverk hvor vi mennesker er selve Mesterverket, The Masterpiece, Magnum Opus.

Jeg tror på Gud og jeg tror på mennesker. Jeg tror på oss, på vi. Jeg tror på deg, meg og Vår Herre. Vi er et godt team. Jeg tror at vi sammen kan være med å skape og verne om selve livet og de gode fellesskap. Gode fellesskap er mulig selv i vår tid.

Jeg gleder meg til å se og oppleve en blomstereng av ulike markblomster i alle regnbuens farger. Det er vårens under som vi kan være med å la skje.

Vi mennesker er Magnum Opus!

Lys brenner i Gravkirken i Gamlebyen i Jerusalem, også kalt Oppstandelseskirken!

År som går

Dess eldre jeg blir, dess yngre føler jeg meg. Jeg vet at følelser ikke alltid er virkelighet, men det gir likevel et smil som følger med i hverdagen.

På morgenen er speilbildet ikke et vakkert syn, men det hjelper med kald dusj etterfulgt av svart kaffe. Da våkner jeg til en ny dag under åpen himmel. Det er i seg selv et stort privilegium.

Selv om jeg aldri har vært så gammel som jeg nå er, er det også siste gang jeg er så ung.

Den gang da jeg var yngre enn det jeg er i dag, var jeg bare ung. I virkeligheten var jeg yngre i forhold til det jeg er nå, men gammel i forhold til det jeg var. Slik sett er vi det vi gir oss ut for å være, men bare til et visst punkt. Det er et «tipping point», et kritisk vendepunkt hvor det ikke er mulig å snu. Det er som en elv som på en høyde plutselig begynner å renne andre veien. Noen år ligger vi og vaker uten helt å vite hvilken vei livet går. Det vi vet, er at det går nedover samme hvilken retning elva tar.

Da jeg i forrige årtusen hadde lyst til å kjøpe en ytterjakke, var følelsen at jeg var for gammel for den. Den hadde preg av en tøff motorsykkeljakke, en slik som damene vil snu seg etter selv om sykkelen var parkert noen år tidligere. Den gang skulle jeg være en alvorlig herremann som fylte rollen jeg hadde fått tildelt, en som var eldre enn det jeg var. Hvordan i det hele tatt tenke tanken på å være eldre enn det en er? Har en slike tanker er det grunn til å legge på sprang. Den sorte jakken var for røff tenkte jeg i mitt stille sinn, og gikk forbi butikken. Noen dager senere gikk jeg likevel tilbake og kjøpte jakka. Det angret jeg ikke på. Den ble en jakke som ble en del av meg selv. De beste kjøp er de som ikke bare henges i et skap, men brukes dag ut og dag inn.

Den gang følte jeg at jeg var for gammel til å være ung. Jeg skulle være voksen, noe jeg var. Voksen og gammel var ord som i sum gav et kjedelig preg. Var jeg det, ville jeg samtidig være seriøs. Da var målet nådd.

Egentlig er jeg optimist, selv om det ikke alltid høres slik ut. Jeg ser lyst på morgendagen. Om det blåser og i perioder er kaldt, er livet likevel godt å leve. Det som virkelig gjør at jeg ser lyst på tilværelsen er de gode fellesskap jeg er en del av. Mennesker jeg møter betyr mer enn årene som forsvinner i det grå.

En kamerat som er såpass gammel som vi alle håper å bli, sa nylig til meg; Nå er jeg blitt gammal, Leif Magne! Kropp og hode fortalte at år hadde gått uten noen gang å komme igjen. Han visst at det var mange ting det ikke lenger var mulig å gjøre. Det kalles selvinnsikt, uten at han stoppet opp av den grunn. Drømmene hadde han fremdeles. De kan verken mennesker, helse eller år ta fra oss. Livet smilte selv om årene går.

Bildet er fra Ølberg havn.

Vår livssyklus følger noen intervaller. I niårsalderen er det slutt på barndommen. Når en fyller tretti, er tjueårene forbi. I førtiårene kommer livskrisene løpende etter deg som en sulten bjørn. Når du er femti pluss er du definitivt ikke ung lenger. Selv nærmer jeg meg de magiske sekstiseks. Det blir starten på en togreise som kalles aldring. Toget vil være i bevegelse uten at jeg vurderer å hoppe av. I stedet har jeg fremdeles prosjekter jeg er i startgropen på. Lek og alvor går heldigvis enda hånd i hånd.

Selv om livet har nådd høsten nyter jeg at døgnet blir lysere og våren er i anmarsj. Om litt spretter bjørken og forteller at livet bare så vidt har begynt. Tross alt, vi lever livet mens vi kan.

Liv er levd, og liv leves. Morgendagen kjenner vi ikke. Den kan vi legge i Vår Herres hender

Det finnes alltid en bar, og det finnes alltid en kirke. Noen ganger er de i samme rom. Det øverste bilde er fra en bar i Varna i Bulgaria. Det nederste er fra en kirke i Athen hvor jeg tente lys i går kveld.

Tegn på liv

Fra veien har jeg sett sebra og giraff for første gang, og apekattene har lekt på morgenkvisten utenfor bungalowen. Vinden ser jeg ikke, men hører suset i palmene. Solen steker slik at skyggen er en befrielse. Jeg nyter fersk eksotisk frukt til frokost og synet av bougainvillea som står i full skrud, men det er først og fremst menneskemøtene jeg søker. Det er derfor jeg reiser slik jeg gjør. Det handler ikke bare om å se og oppleve, men å være sammen med.

Det gjorde inntrykk å besøke sykehuset i Haydom, og bli med inn i et hus til en familie med tre barn. Huset så øde ut som om ingen var hjemme. Porten var lukket, og det var ingen lek i hagen av barn som lagde lyd. Det var stille, veldig stille. Vi banket på, men innså at vi antagelig hadde gjort bomtur. Da så vi en gløtt i gardinen, døren åpnet seg og familien lyste opp med sine smil. De sa «Karibu» og ønsket oss velkommen inn.

Det er farlig for barna å leke i hagen. Derfor var hele familien inne i huset. To av barna var albinoer. Den eldste sønnen på ni år hadde vært innendørs de første fem årene av sitt liv. Nå var han heldig som ble hentet på morgenen for å gå på privatskole. Den yngste dattera på tre år satte seg på fanget mitt og så på meg med store øyne. Hun var tillitsfull uten å vite alt som rører seg av ondskap i verden. Vi hadde en symaskin med som gave til moren. Dermed kunne hun bidra til husets økonomi med å ha en jobb. Da ble det ekstra store smil som fortalte at det betydde mye.

Tanzania er et av landene i verden med flest albinoer i forhold til folkemengden. Velvitende om det, er det få albinoer å se. Fremdeles er det folk som jakter på dem for å ta kroppsdeler til heksekunst. Menneskejegere kan drepe barna og kutte av armer og ben for å følge sin overtro. Dermed må foreldrene tenke sikkerhet hver gang barna går utenfor huset.

En av de norske koordinatorene ved TICC, Margrete Hestetun, stod for innkjøp av frukt som vi hadde med til de eldre.

Samlingen i skyggen av et stort tre, ble en hellig stund.

Det gjorde også inntrykk å være med norske studenter til et lokalt eldresenter drevet av Tanga International Competence Center – TICC. De eldre hadde fått vite at de skulle få besøk av en prest. Dermed ville de ikke ha det vanlige programmet på samlingen i skyggen under treet. De ønsket bare å sitte i en ring og snakke med meg som prest. Noen av de eldre var kristne, andre var muslimer. Alle fikk de si noen ord. Et par av dem sang en sang, og en kvinne bad en bønn med hviskende svak stemme som bare Gud kunne høre hvert ord av. Også jeg bad en bønn og ønsket dem Guds velsignelse samtidig som jeg sa at det er hjertene som er viktige, ikke om vi kan løpe, høre eller se. Samlingen ble avsluttet med at alle fikk frukt vi hadde kjøpt på torget rett før vi kom.

Dagen jeg skulle fly med småfly til Tanga måtte jeg putte på noen tabletter imodium før jeg skulle fly. Magesjau på fly er noe dritt, og kofferten kom ikke før neste dag. Det er slikt som skjer. Jeg kan legge til irritasjoner på et hotell når nettet ikke fungerte og bare noen lys på lugaren fungerte. Bagateller tar ofte oppmerksomhet, og er en trøtt blir det ekstra slit. Men det er møtene med familien bak den stengte døren og de eldre som ønsket å snakke med meg, jeg virkelig bærer med meg videre. Det er skatter som har lagret seg og gjør at jeg er rikere enn da jeg startet reisen mot sør.

I tillegg fikk jeg mange gode samtaler med norske studenter og andre jeg traff på min vei. Det var både tårer og smil. Og jeg kunne dele ut brød og vin i Dar es Salaam, Jesu legeme og blod, som tegn på liv. Før nattverden sang vi bordverset; Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra.

Bougainvillea

Hilsen fra Tanzania

Uroen etter presidentvalget i høst, har lagt seg. Fremdeles ligger konflikten rett under overflaten, men myndighetene har slått hardt ned på opposisjonen og annerledes tenkende. Sytti millioner mennesker skal støpes i samme politiske skje. Det er et prosjekt som ikke vil gå godt.

Jeg fløy inn til Kilimanjaro Airport fra Kigali i Rwanda. Der var det meste organisert og forholdene stabile og rolige. I Tanzania flyter det mer. Likevel er det noe med landet som går inn under huden og blir værende i en flik av hjerte. Jeg kjenner meg igjen fra Madagaskar med den røde jorden og varmen som får brunosten jeg har med meg til å bli som prim. Den trenger et opphold i kjøleskapet før den kan serveres.

Jeg fikk sitte på med Denis Mosha og Berte Marie Ulveseter fra Kirkens Nødhjelp, men heldigvis hadde vi bil og ikke motorsykkel på de humpete veiene.

Seks timers kjøring lå foran oss. Da vi hadde satt oss i bilen på morgenkvisten ble jeg som den mest naturlige ting bedt om å be en bønn for turen. Jeg la turen i Guds hender og ba for alle vi skulle møte de neste dagene. Den religiøse siden av Tanzania er en del av livet, og ikke bare finklær folk tar på seg søndags formiddag.

Målet for kjøreturen var sykehuset Haydom. Det er bygd opp av norske misjonærer. I dag er det et sykehus av god standard med eierskap i den lokale lutherske kirke. Med sine 400 senger, har sykehuset stor betydning for folk i regionen. Flere norske bedrifter, universiteter og venner av Haydom gir stedet fremdeles en norsk tilhørighet.

Som ambulerende sjømannsprest var det hyggelig å samle de norske til en uformell kaffeprat. Det lokale kjøkkenet hadde bakt kanelsnurrer til oss. Da følte vi oss hjemme selv om vi var borte. Vi fikk en fin prat rundt bordet før noen av studentene gikk på granatepleslang i hagen. Det er ikke hver dag vi kan plukke slike frukter fra trærne rundt oss.

En fin gjeng til Kaffeprat på Haydom.

På søndag 8.februar var det stor fest med bispeinnsettelse på Haydom. Det ble en gudstjenestemaraton på over seks timer, dvs 400 lange minutter! Svetten silte, og jeg var glad for at det var to ofringer hvor vi reiste oss og gikk frem til alteret for å gi. Det ble et kjærkomment friminutt for støle ben og en bak som hadde preg av å sitte time etter time på en hard trebenk. Likevel var det en stor opplevelse å være til stede på en dag som betydde mye for mange. Etterpå ble det kommentert at vi ble værende under hele seremonien. De hvite pleier å gå etter et par timer.

Sammen med Kirkens Nødhjelps representant fikk jeg muligheten til å si noen ord under gudstjenesten, men jeg var ikke grunnen til at det hele tok tid. På to minutter fikk jeg sagt at verdighet er et av vårt tids viktigste ord. Hvert enkelt menneske er verdifullt. Det er viktig at vi alle jobber med menneskeverdet, samtidig som jeg påpekte at jeg følte håp for fremtiden da jeg så alle som var til stede. Da jeg lyste velsignelsen på swahili, gikk det et lite sus i forsamlingen. Det hørtes antagelig ut som en franskmann som skal si noen ord på norsk for første gang.

Bispeinnvielsen varte time etter time etter time, men det var flott å være sammen med folket på deres store festdag. Jeg holdt en hilsen fra Norwegian Church Abroad sammen med Berte Marie Ulveseter fra Kirkens Nødhjelp.

Jeg har ikke skrevet om det grønne landskapet og blomstene utenfor rommet jeg har fått tildelt, og heller ikke om mørket som raskt faller på om kvelden og lydene natten bringer med seg. Ei heller har jeg sagt noe om alle menneskene som tar meg i handa og ønsker meg velkommen. Det gjør inntrykk. «Karibu!» sier de. «Asante!» sier jeg.

Tidlig morgen forlot jeg Haydom og satte kurs for Arusha og videre. Kjøreturen er lang, men jeg så både giraff og sebra rett ved veien. Da fikk jeg safarifølelsen uten å dra på safari.

Søvnen som uteble

Natten har flere timer enn det søvnen har. Det har skjedd før. Det vil skje igjen.

Jeg sovnet raskt, men våknet mens det enda skulle være flere timers søvn igjen av natten. Da ble jeg liggende våken uten at øynene lukket seg. Jeg var trøtt, men fikk det ikke til. Lys våken ble jeg liggende å vri meg uten å finne hvile.

Mobilen ble redningen. Det ble noen spill og surfing i aviser for å oppdatere meg på fotball og krig, men det hjalp like lite som det alltid gjør. Mobilen er ingen sovemedisin. Den tar mer enn den gir.

Det pleier å være grunner til at jeg ikke får sove. Ofte kan det være tanker som begynner å kverne uten å gi slipp. PLING sier det i boksen. Da er jeg våken som et brennende lys i solnedgang. Vet ikke om det var et godt bilde, men tanker kan få meg til å ligge våken selv om jeg er sliten og trøtt.

Denne gangen var det ingen tanker. Det var tomt i innboksen. Alt lå til rette for en god natt med hvile. Men PLING sa det, uten at jeg fant en tanke som skapte uro. Likevel ble jeg liggende, time etter time, mens sekundviseren gikk sakte rundt og rundt. Tikk takk tikk.

Bangkok er en by som aldri sover

Jeg får ikke panikk om jeg mister søvnen en natt eller tre, men over tid er det slitsomt. Jeg har stor respekt for de som sliter med søvnen. Det tapper både hode og kropp for energi.

År på Svalbard lærte meg at det er naturlig å miste nattens rytme i mørketiden. Når lyset uteblir, forsvinner søvnen. Det skjedde hver vinter. Selv med sollampe og tran tabletter, ble det noen våkenetter.

Det er ikke farlig å ha noen dårlige netter, såkalt midlertidig søvnproblemer, men det er alvorlig hvis søvnen uteblir over tid. Da blir dagene vanskelige å håndtere. Langvarig søvnløshet, kronisk insomni, er et problem for mange. I Norge sliter ti til tjue prosent av befolkning med søvnen på en slik måte at det er et helseproblem.

Vi sover ikke bort livet, men vi kan våke det bort.

Det heter ser at en ikke skal sove bort sommernatta, men jeg tror mer på det å sove enn å være våken døgnet rundt. Søvnen er en gave i livet som må stelles med omhu slik at den ikke forsvinner og blir borte. Det kan være lettere sagt enn gjort. Likevel hjelper det å sette ord på problemet. Da er du allerede i gang med å gjøre noe med det.

 Byen som aldri sover
Jeg har forflyttet meg mot øst, til Bangkok. Det er en by som ikke sover. Slik sett var jeg på rett sted da søvnen lot vente på seg.

Det er seks timers forskjell til Bangkok fra hjemlige trakter. Ikke sov jeg natten på flyet. Dermed var det lett å sovne første natt etterpå, men så kom den andre og tredje. Da sa det PLING, uten annen grunn enn at søvnen uteble. Når i tillegg basiller tok bolig og gav meg en influensa slik at nese og øyne rant, og halsen tettet seg i slim, ble det bare å vente til kroppen vant fotballkampen. Det var jo tross alt ikke verre enn at det kunne vært mye verre. Jeg er heldig som har et lag med et immunforsvar som står de verste angrep imot.

I skrivende stund pågår fremdeles fotballkampen mellom Immunforsvaret i egen kropp, og Basillene som har gått til angrep. Vi er langt ute i ekstraomgangene, og overtaket har svingt fra den ene til den andre, men hjemmelaget ser ut til å hente seieren hjem. Om så skjer, skal jeg feire seieren med en sammenhengende natts søvn.

En tur til nord

Årets første reise gikk mot nord. Det å puste inn ren polarluft gir bedre effekt enn det beste vitamintilskudd. Slik var dagene i Tromsø en ladestasjon hvor jeg fikk ny energi. Det kan jeg leve lenge på.

Jeg har bodd noen år i Tromsø, og enda lenger i Longyearbyen. I Tromsø var jeg søring, men da jeg bodde på Svalbard var det tromsøværingene som var søringer. Vi har ikke mer humor enn det vi lager selv, og noe godlynt mobbing skaper god friksjon. Heldigvis følte jeg meg hjemme begge steder. Det handler ikke så mye om geografi, men om menneskene vi lever sammen med.

Lyset er i ferd med å komme tilbake til Tromsø, mens det enda er mørketid lenger nord. Det var vakkert å se de snøhvite fjellene og månen som speilte seg i fjorden. Naturen som omkranser oasen i nord er et diadem av edleste sort.

Det beste med Tromsø, er menneskene. Slik gav det å treffe venner en ekstra boost. Vennskap er en skatt som heldigvis ikke er gravd ned i det mørkeste djup, men er helt oppe i dagen. Det handler bare om å pleie vennskap med jevne mellomrom, og ikke ta det for gitt. En skatt som ikke pleies, kan fort bli glemt. Selv har jeg mistet mange på min vandring gjennom livet. De beste venner kan jeg likevel treffe igjen år etter siste gang uten at tiden har gått.

Da jeg pakket for å dra til Tromsø, fant jeg bare sommerstrømper i skuffen. De som passet for vinterens kulde, var pakket bort. Dermed dro jeg nord med tynne strømper som rakk et par centimeter opp fra fotsålen. Det var som å gå i shorts i minus ti. Det tok ikke lang tid før en venn med et stort diakonalt gen forbarmet seg over trekkfuglen som hadde flydd seg bort, eller kanskje den var kommet hjem som den bortkomne sønn. Jeg fikk raskt to par varme strømper i handa da jeg kom på besøk. Nordlendingene er flinke til å sende hjelpesendinger til søringer som opplever kuldegrader for første gang på lang tid.

Også i samtaler i nord gikk praten om kriger som rykker nærmere. Midt oppe i mørke skyer fra øst og fra vest, snakket vi heldigvis mest om fred. Det er noe vi som har bodd nordpå har lært. I mørketiden snakker vi om lyset og varmen, og gir hverandre varme strømper om det trengs.

Den gode samtale skaper håp som smitter slik godt fredsarbeid ofte gjør. Fred begynner med at vi bryr oss om naboene på andre siden av veien, og de som bor i samme hus. Det er viktig å holde fokus på livet og muligheten for det gode fellesskap når skyene ligger lavt og det blåser opp.

Den gode samtale tar ikke slutt.

Selfie sammen med min gode venn, Kim Holmén

Det ble mange gode prater som jeg tar med meg videre i året som har begynt. Jeg håper at samtalene fortsetter med deg jeg treffer på. Sammen kan vi stille spørsmål, og komme med noen svar uten at vi har fasit på det som kalles liv. Det vi vet som er viktig å holde fast på, er at hvert enkelt menneske betyr mer enn brikker i et spill. Et menneske betyr mer. Alltid mer.

Noen ganger gir ord vinger

Håp i et nytt år

Det er en urolig verden å bevege seg i. Det kjenner jeg på, og det kjenner mange på som bor på steder som har sine utfordringer. Det er lett å miste motet, og bli redd for hva som kan skje. Frihet er ikke lenger selvsagt. Det kan gå fryktelig galt. Vi lever i en tid hvor våre verdier står på spill.

I Kyiv lærte jeg at det var feil da jeg uttalte: «Hvis det blir fred..» I Kyiv er de bevisst på å si: «Når det blir fred!» Mitt noe pessimistiske utsagn ble endret til ord som gav håp.

Under koronapandemien tok vi vaksiner for å beskytte oss mot et virus som spredte seg ut over jord. I dag er det et enda farligere virus som sprer seg. Viruset kan kalles ondskap, og handler om egoisme satt i politisk system. Mye vil ha mer. Felles for begge virusene er at de tar liv.

Håp som gror
Vi trenger å løfte håp og tro på selve livet. Det vet jeg at mange av dere gjør både på arbeidsplasser, på skoler, i deres nabolag og i deres hjem.

Fred er ikke noe vi bare må ha mellom land og riker. Fred begynner med de nære relasjoner. Dermed kan vi alle være med på å bygge gode fellesskap.

Det å spre håp og tro på fremtiden, er vaksinen vi som fellesskap trenger for å demme opp mot nasjonalisme og ondskap som er i ferd med å spre seg. Når vi i tillegg sprer kjærlighet ved å løfte verdighet og respekt for selve livet, har jeg tro på at vi bygger en jord som både vi og kommende slekter kan bo på. Da kjenner jeg at vi er på rett vei.

Fred er mulig!
Vi trenger et mirakel. Vi trenger fred!, sa lokale kirkeledere til meg i Kyiv. Jeg kunne si til dem; Fred er mulig!

Sammen løftet vi håpet og troen på at fred er mer enn tomme ord og avtaler som brytes. Fred er faktisk mulig. Slik barna skrev under koronapandemien; Alt blir bra igjen, kan vi i dag skrive; Fred er mulig!

Jeg tror på oss. Sammen kan vi skape gode fellesskap på jord. Deg og meg er vi.

Det å skape varig rettferdig fred er hardt arbeid. Kampen er ikke over. Det vil fremdeles skje at ondskapen spres, men jeg tror på noe som er sterkere enn dødskreftene som river ned. Jeg tror på livet!

Takk for året som gikk. Takk for lys du tente på din vei. Takk for dine foldede hender som roper uten stans. Takk for at du gir, og ikke bare krever. Takk for at du er med på å løfte håpet, og dermed demmer opp mot ondskapen som råder flere steder på vår jord. Takk for at kjærligheten er mer enn tomme ord.

Med ønske om et fredfullt nytt år!

Håp i et nytt år

Det er en urolig verden å bevege seg i. Det kjenner jeg på, og det kjenner mange på som bor på steder som har sine utfordringer. Det er lett å miste motet, og bli redd for hva som kan skje. Frihet er ikke lenger selvsagt. Det kan gå fryktelig galt. Vi lever i en tid hvor våre verdier står på spill.

I Kyiv lærte jeg at det var feil da jeg uttalte: «Hvis det blir fred..» I Kyiv er de bevisst på å si: «Når det blir fred!» Mitt noe pessimistiske utsagn ble endret til ord som gav håp.

Under koronapandemien tok vi vaksiner for å beskytte oss mot et virus som spredte seg ut over jord. I dag er det et enda farligere virus som sprer seg. Viruset kan kalles ondskap, og handler om egoisme satt i politisk system. Mye vil ha mer. Felles for begge virusene er at de tar liv.

Håp som gror
Vi trenger å løfte håp og tro på selve livet. Det vet jeg at mange av dere gjør både på arbeidsplasser, på skoler, i deres nabolag og i deres hjem.

Fred er ikke noe vi bare må ha mellom land og riker. Fred begynner med de nære relasjoner. Dermed kan vi alle være med på å bygge gode fellesskap.

Det å spre håp og tro på fremtiden, er vaksinen vi som fellesskap trenger for å demme opp mot nasjonalisme og ondskap som er i ferd med å spre seg. Når vi i tillegg sprer kjærlighet ved å løfte verdighet og respekt for selve livet, har jeg tro på at vi bygger en jord som både vi og kommende slekter kan bo på. Da kjenner jeg at vi er på rett vei.

Fred er mulig!
Vi trenger et mirakel. Vi trenger fred!, sa lokale kirkeledere til meg i Kyiv. Jeg kunne si til dem; Fred er mulig!

Sammen løftet vi håpet og troen på at fred er mer enn tomme ord og avtaler som brytes. Fred er faktisk mulig. Slik barna skrev under koronapandemien; Alt blir bra igjen, kan vi i dag skrive; Fred er mulig!

Jeg tror på oss. Sammen kan vi skape gode fellesskap på jord. Deg og meg er vi.

Det å skape varig rettferdig fred er hardt arbeid. Kampen er ikke over. Det vil fremdeles skje at ondskapen spres, men jeg tror på noe som er sterkere enn dødskreftene som river ned. Jeg tror på livet!

Takk for året som gikk. Takk for lys du tente på din vei. Takk for dine foldede hender som roper uten stans. Takk for at du gir, og ikke bare krever. Takk for at du er med på å løfte håpet, og dermed demmer opp mot ondskapen som råder flere steder på vår jord. Takk for at kjærligheten er mer enn tomme ord.

Med ønske om et fredfullt nytt år!

Lys i mørketid

Det blåser opp til storm
snøen føyker seg til
alt blir hvitt, ser ingenting
kulde biter i fingre og kinn
Det er jul i mørketid

Engler synger i kor                        
et bud om liv på jord
toner fra pol til pol
Fred over jord 

Den lange natt er kald
men stjerner lyser i kor
nordlys som en symfoni
månen speiler seg i snø og is
Det er lys i mørketid

Et sårbart barn på jord
fra det høye kom
Det er ikke svart, et lys er tent
Vær ikke redd i natt
Det er håp i en urolig tid

Engler synger i kor                        
et bud om liv på jord
toner fra pol til pol
Fred over jord

Bildene har jeg tatt i Gamlebyen i Jerusalem. Det øverste bildet er tatt i Gravkirken, også kalt Oppstandelseskirken. Det nederste er tatt i kapellet i Redeemer Church

Alarmen går i Kyiv

Jeg sov tungt, men hørte likevel alarmen før den gikk. På hotellet hvor jeg bor i sentrum av Kyiv, pleier jeg å bli vekket av lyden fra høyttaleranlegget hvor alle blir bedt om å gå i bomberommet. Denne gangen våknet jeg av den fjerne lyden av alarmen på gata. Det betyr at jeg har sovnet i bevisstheten om at noe kunne skje. Da har jeg ligget på alerten, som det heter på fint når sansene er i full beredskap.

Sansene er i full beredskap

Det er ikke første gang at alarmen går under mine besøk. Det har blitt en vane å møte krigens alvor på mine juleturer. Jeg har en sekk stående ved sengen som jeg har pakket klart med noe mat, vann, førstehjelpsutstyr og full ladet telefon. I tillegg har jeg et kryssord som kan få timene til å gå.

For de som bor her over tid, har alarmene blitt en vane.
Russland tar ikke pause i krigføringen mot sin nabo. Selv om vinteren foreløpig er mild, er det en bevisst strategi å ramme strømtilførselen når behovet for lys og varme er størst. Jeg merket det da jeg ankom Kyiv. Det var en egen deprimerende lyd i gatene som fortalte om krigens alvor. Tusenvis av generatorer durte på fortauene og sørget for at butikker og kafeer fikk nok strøm til at virksomhetene kunne fungere, mens i etasjene over var det mørkt.

Store rasjoneringer på strøm medfører at det blir mange timer uten elektrisitet hver dag. Fjorten timer uten strøm, er normalt. Mange har enda færre timer hvor de kan vaske klær og koke mat. I tillegg blir det kaldt i stua. En jeg snakket med, bodde i femtende etasje. Han pekte på magen, og sa at han fikk daglig mosjon. Så la han til mer alvorlig om slitet med å bære vann og mat opp alle etasjene. Når strømmen er borte, virker heller ikke vannet. Vann, lys og varme gir en sammenhengende sårbar infrastruktur.

Bilder fra bomberommet. Det er luksus å ha et bomberom med lys og en seng og legge seg ned på. De fleste slike rom, har ikke det. Likevel ble det ikke mye søvn.

Kampen for å overleve
På plassen utenfor St Sofia- katedralen står et stort juletre. Det har lys som ikke er tent, sa vi til hverandre da vi hadde satt kurs for en restaurant på kvelden. Det var tent dagen før, sa min kamerat. Før, da krigen var en ukjent fremtid, var gatebildet før jul preget av glitrende juletrær og lys i vinduer og over gater. Det er lite av det i dag, men noe. Et juletre som glitrer noen ganger, gir glimt av håp inn i den svarte natten.

De jeg snakker med skal feire jul, også i år. Det er en viktig tradisjon som er med på å spre lys i mørke. Hverdagslivet går sin vante gang selv om alarmen går. Det er viktig å gå på jobb og holde hjulene i gang. Mens jeg går i bomberom, er det få ukrainere som gjør det. Livet må leves videre. Det handler om å overleve. Det er det viktigste nå, det å overleve. The fight of survival! Lenger fremover er det få som klarer å tenke.

Julen skal ingen ta fra oss, sier folk til meg. Moskva forsøker å stjele hverdagen, og ødelegge julehøytiden. Det skal de ikke få lov til.

Den hellige natt gir et håp som er sterkere enn dødens krefter.

Dette kartet viser hvor raketter og missilier skytes fra. De røde områdene er i fare for å bli truffet. Kartet varier flere ganger i løpet av en natt. Kartet får jeg fra en app på min mobil. Når alarmen går lyder alarmen både hos meg og hos de som sitter i samme rom.

En lang natt
Alarmen gikk av etter en time. Jeg hadde funnet meg noe å ligge på i bomberommet, og drøyde litt. Skulle jeg gå opp til mitt eget rom og dermed risikere å miste det som var blitt mitt hvilested. Det kan være et slit å gå opp og ned flere ganger på samme natt. Jeg valgte å vente, før jeg ville ta på meg skoene og rusle opp til tredje etasje.

Jeg har betalt ekstra for å få et rom i en av de nederste etasjene på hotellet. Utsikten er ikke viktig. Det er viktigere å ligge i le fra det som kan falle ned fra himmelen. I tillegg var det viktig å ha kort vei ned til etasjene under bakken hvor selve bomberommet var.

En halv time etterpå gikk alarmen igjen i Kyiv. Da hadde jeg heldigvis ikke gått tilbake på rommet, men kunne bare snu meg rundt og forsøke å finne hvile for kropp og sjel. For meg ble natten lang, urolig og uten mye søvn, men det er en bagatell. For folket i Ukraina handler det om deres liv.

Det var hyggelig å møte julenissen på Sofia-plassen. Da kom smilet fram hos meg, selv om nissen var av det alvorlige slaget.

På vei inn i den mørke natta

Det tar tid å forflytte seg fra Tbilisi til Kyiv. Jeg må ta en drosje i firetiden på morgenen, og fly vestover til Amsterdam og Warszawa. Det blir lange timer med venting på sentralbanestasjonen i den polske hovedstaden. Når avgang nærmer seg stusser jeg over at min avgang ikke står på oversikten jeg finner på stasjonen. Det viser seg at avgangen er fra en annen stasjon. Det er med få minutters margin jeg klarer å komme meg over til stasjonen i østkanten av byen. Da har stressnivået fått boblene i blodet til å putre som champagne i det korken åpnes.

Det er vinterstid, mørket har lagt seg tidlig på kvelden. Jeg har gjort denne reisen noen ganger. Det hjelper på. Likevel er jeg tankefull da jeg igjen setter kurs mot Kyiv. Krigen pågår enda for fullt. Det er alvor. Før, i gode gamle dager, tok jeg fly inn til hovedstaden. Nå er det atten timer på toget som venter meg. Heldigvis har jeg en køye jeg kan hvile i, men først er det tre timer til den polske grensebyen Chelm og venting på et nytt tog. Det er ulik bredde på skinnene i Polen og Ukraina. Derfor er togbytte helt nødvendig.

Togene i Ukraina har fungert forbløffende bra under krigen. Det er en livsnerve i det krigsherjede landet. For norske pendlere hadde dette vært en drøm. Togene i Ukraina er mer punktlige enn i Norge, men det skal ikke mye til.

Nederste bilde er av min koffert på perrongen i Kyiv

Frø kan vokse og gro
Hvorfor gjør jeg dette, spør jeg meg selv om uten å få svar. Det er ikke mange ordene jeg har sagt høyt det siste døgnet. På reise går jeg inn i en boble hvor jeg konsentrerer meg å komme fra a til å. Om jeg ikke snakker, lever tankene sitt eget liv.

Jeg reiser til Kyiv for å plante frø av håp.

Kyiv er siste stopp på en lengre førjulsreise. Hvor den har ført meg handler om mye mer enn geografi. Det handler om mennesker jeg møter. Jeg er ikke en turist som er ute for å se. Det handler mer om å lytte, og dele noen ord om hverdag, liv og håp. Men selvsagt bruker jeg øynene også. Det handler om å se de jeg møter, og med respekt være på besøk i folks liv. Det er et privilegium som gjør meg rik.

Det er i mørke vi kan se lys.

Det var noe grått og trist over dagen jeg ankom Kyiv.

Ensom vandring
Her jeg sitter på et tog alene på vei inn i den mørke natten, er det en følelse av ensomhet. Toget skaper en hvilepuls med sine monotone knirkelyder. Jeg sender noen tanker til Vår Herre, og tegner et kors i luften slik jeg gjør når jeg lyser velsignelsen i slutten av en gudstjeneste.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Vi får en god prat underveis, Vår Herre og jeg. Når jeg i mine prekner sier at det ikke finnes et gudsforlatt sted på jord, er det mer enn tomme ord. Selv i den svarte natten, er Han med!

Det finnes ikke et gudsforlatt sted på jord.

Fint å se at de har pyntet til jul i den store hallen på Sentralbanestasjonen i Kyiv

Stjernen på himmelen viser vei

Stjernen førte meg til Betlehem, til selveste fødselskirken. Kirken markerer stedet der Jesus ble født. For noen år siden ville gatene og kirka vært full av folk i desember, men nå er det ikke mange pilgrimmer og besøkende der. Grunnet situasjonen de siste to årene på Gaza, og økende vold også på Vestbredden, er det nesten tomt i gatene. Positivt er at jeg ikke trenger å stå i kø for å komme inn i kirka, men for palestinerne som lever av de besøkende er det en vanskelig tid.

Det er enkelt å dra fra Jerusalem til Betlehem, men det er vanskeligere å dra fra Betlehem til Jerusalem. Da må en ha de rette papirene. Det er papirer ikke alle palestinere får. Dermed er det mange i Betlehem som ikke får dra til nabobyen, og dermed ikke kan besøke sine hellige kirker og moskeer.

Det er mange hellige stener i dette området, men det er selve livet som tråkkes på.

En mur skaper ikke fred
Det er kun en mil mellom Jerusalem og Betlehem. Jeg tar en buss som fører meg til muren og en kontrollpost. Muren er dobbelt så høy som Berlin muren engang var. Da folket rev Berlin muren i 1989, trodde mange at jorden hadde oppnådd fred for all fremtid. I stedet ble ideen spredt videre til Israel noen år senere. Heldigvis er ikke muren bare grå, men rommer graffitikunst som ofte har et budskap; Make hummus, not walls!

En lokal kjøpmann i Betlehem sa til meg at han drømmer om den dagen muren blir revet ned, slik det skjedde med Berlin muren. Det er en drøm som kan ta år, men det vil skje. Jeg nøyer meg med å løfte fram håpet og tenne lys for fred samtidig som jeg kjøper noen olivenstjerner og hjerter. Det er fine symboler jeg kan gi videre på mine reiser.

Situasjonen på Vestbredden er kommet i skyggen av det som skjer på Gaza. Konflikten har eskalert, med israelske bosettere som bruker vold som våpen for å ta land og ødelegge avlinger. Prisen på olivenolje har tredoblet seg på kort tid, forteller folk meg. De som skal høste sine oliven, blir jaget bort. Trær blir hogget ned. Gjetere med sine dyr, blir jagd fra sine landområder. Det som dyrkes blir brent ned. Hus blir jevnet med jorden. Det er brutale scener som skjer, uten at rapportene kommer ut. Det er lettere å snu seg bort og se en annen vei.

De siste to årene har ikke Betlehem blitt pyntet før jul. Jesu fødested har vært i sorg over det som skjer på Gaza. I år er juletreet utenfor fødselskirken igjen pyntet. Det er et tegn på håp i en vanskelig tid.

Krypten under Fødselskirken er selve grotten hvor det sies at Jesus ble født. Dette er stedet der Gud ble menneske. Det var vanlig å bruke grotter og huler som ly for dyrene. Da jeg nylig besøkte stedet foregikk det en messe i krypten.

Hvorfor måtte Maria og Josef flykte med sitt barn?
Jesus ble født inn i fattigdom, i en stall i Betlehem. Foreldrene måtte flykte med det lille barnet rett etter fødselen. De måtte flykte på grunn av politikk, på grunn av et regime og på grunn av at soldater og politimenn blindt fulgte orde. Noen ville drepe barnet fordi de var redd for det kraftige budskapet om fred og rettferdighet på jord. Det skjedde i de dager. Det skjer igjen! Factum est!

Når jeg beveger meg i Betlehem i dag, er julebudskapet mer enn bare en søt romantisk fortelling. Det handler om en brutal virkelighet i vår tid, en virkelighet hvor et liv ikke er mye verdt.

Vår Herre var selv tilstede i Beirut

Det er fint å feire messe sammen. Det handler ikke om hvor mange vi er. Antallet forsvinner i den enkelte, og i det fellesskapet som skapes. Ofte blir jeg inspirert når jeg feirer messe med noen få. Da glemmer jeg at vi gjerne skulle vært flere. I Kairo var vi syv til stede i den svenske residensen. I Beirut var vi det dobbelte. Hvordan det blir videre på reisen vet jeg ikke, men jeg vet at Gud er tilstede med noen engler som sammen med oss ber om fred.

Mange er de som ikke kommer til messe. Det er ulike grunner til det. Noen har fobi mot prester og kirke. Det er ikke alltid høyden under taket er stor utenfor kirkerommet. Noen tror på noe annet, eller velger å ikke tro. De er også velkommen. Vi er et mangfold av ulike mennesker, også på en gudstjeneste. Andre er opptatt med møter og gjøremål, og noen har ingen grunn utover at det ikke er naturlig for dem å gå til kirke.

På gudstjenester ber vi for alle, både de som er til stede og de som av ulike grunner ikke kommer. Vi ber om fred på jord, ikke bare i eget liv. Og når jeg som prest lyser velsignelsen, lyser jeg den over de i kirkerommet, men også over de som er hvor de enn måtte befinne seg. Slik er du med, selv om du holder deg borte. Alterets tjeneste er et kraftsenter for den enkelte, for lokalsamfunnet, og for verden både i sør og i nord.

Sammen med Mirelle Rizk ba vi for livet i Libanon og videre ut over jord.
Foto: Camilla Rizk Sørbø (begge disse bildene)

Brød og vin
Vår Herre var selv til stede da vi feiret messe i All Saints Cathedral i Beirut. Han kom i både ord, brød og vin, og han var til stede i lysene vi tente for fred og fremtid. Englene sang sammen med oss, selv om sangen ble som den ble. Vi sang med de stemmer vi hadde, både englene og vi gjorde vårt beste. Det er i de store katedraler at noen spiller preludium, postludium og til salmene. Oftest holder jeg messe i de små rom uten den luksus å ha noen som spiller til.

Noe av det vakreste jeg vet, er når vi sammen prøver å treffe tonene uten helt å lykkes med det. Da blir «Deilig er jorden» en naken sårbar bønn om fred. I Beirut ba vi i toner og ord, med konflikt og krig som vegg til veggteppe.

Selfie sammen med den lokale presten Imad Zoorob.

Den vakreste fugl
Noen ganger, ikke så rent sjelden, hver dag, og flere netter, føler jeg meg som en spurv som flakser alene over jorden. Eller en linerle. Det er den fuglen som taler sterkest til meg. Den er selve tegnet på at vinteren er forbi. Som trekkfugl flyr den fra nord til sør, og vender tilbake når solen begynner å varme igjen. Siden jeg reiser i sør, treffer jeg den både sommer og vinter. Den vifter med stjerten og ser meg inn i øynene. Hei, takk for sist! Hyggelig å ses igjen. Hvordan står det til? Linerlen taler direkte til meg som om Vår Herre vil si at vi er noe tross alt. Jeg er meg. Du er deg. Sammen er vi vi.

Har du sett når linerlen står på stien foran deg, vifter med stjerten, og forteller at du er mer enn du vet?

Nattverden er som å legge noen smuler på fuglebrettet, og vann i et litt fat. Det gir liv. Mat og drikke. Tro og håp. Og kjærligheten i at vi deler med hverandre.

Etter nattverden lyste jeg velsignelsen på norsk, og tegnet korsets tegn i luften. Så løftet presten Imad sine hender og velsignet oss alle på arabisk. Det var en hellig stund. Vi ble stående og synge sammen: “Deilig er jorden, prektig er Guds himmel” Selv fuglene sang med.

Dette er manus fra min preken, selve avslutningen. Slik så den ut. En preken er muntlig kommunikasjon, og ikke skriftlig prestasjon.

Starten på en lengre juletur

Jeg har lagt ut på en lengre reise. Den har sine utfordringer. Det å bevege seg i den verden vi lever i, er blitt krevende. Konflikter og uro preger flere steder. Da er det viktig å tenke sikkerhet, og holde seg orientert om den lokale situasjonen. Noen ganger må jeg trekke i håndbremsen for å styre unna der det brenner mest. Det er ingen skam å snu hvis det blåser opp. Fjellvettreglene er ofte sunn fornuft.

Det blir lange timer i luften og på toget. Da hjelper det med hjernetrim.

Kofferten er fullpakket
Kofferten er pakket med både sommer- og vintertøy, findress, treningsklær og hverdagstøy. Jeg har også pakket førstehjelpsutstyr. Det er viktig hvis situasjonen krever det. Selvsagt har jeg med en lykt. Den kan være grei å ha i mørke gater, og hvis strømmen går. Kofferten rommer også en prestekjole. Den ruller jeg sammen for å få plass. Den har en tendens til å bli like krøllete som rynkene i ansiktet etter som årene går.

Kofferten er full. Det betyr at jeg ikke har plass til suvenirer fra stedene jeg besøker, og det er helt ok. Det hadde blitt for mye å ta med seg suvenirer fra hvert land. Jeg liker å ha et hjem med lokale ting fra der jeg bor, og ikke bare en skrytevegg fra verden i sør.

Et par minutter etter jeg tok bildet, begynte det å snø. Da stoppet det meste opp.

Sol på Sola
De som tror at jobben min er et liv i luksus, må tro om igjen. Det blir lange køer og venting på flyplasser de neste ukene. Timelønnen er det få som ville godtatt. Likevel er jeg privilegert som kan besøke ulike steder og kulturer, og møte nordmenn og lokale folk på min vei. Med hundre og femti reisedøgn i året, blir jeg kjent med folk i mange land. Utfordringen er at jeg ikke blir kjent med noen i min egen by. Da må jeg gjøre en lokal innsats. Det er jeg bevisst på å gjøre. Hverdagen hjemme er viktig å investere i.

Venner er aksjer som forrenter seg.

Det var sol på Sola da jeg tok av, men på Kastrup blåste det friskt. Det som var regn, gikk over til snø i løpet av mellomlandingen. Det er slikt som skaper kaos i vårt naboland. Dansk flyplasspersonell hadde hatt godt av et lynkurs i nord for å lære å håndtere hva snø virkelig er. Flyet måtte av-ises to ganger, og vi måtte tilbake til gate før vi kunne starte opp igjen. To centimeter med snø gjorde at vi ble sittende i flyet i fem timer før vi satte kurs. Jeg skjønte at jeg ikke vil nå neste fly fra Istanbul. Det ble et langt reisedøgn. Dermed blåste avtaler neste dag bort på grunn av en smule slaps og vind i København.

Kairo
Juleturen startet allerede torsdag 20.november. Første stopp: Kairo. Sammen med en svensk prest skal vi ha nordisk gudstjeneste i den svenske ambassadørens residens. Det er flott å samarbeide med kollegaer. Det gir mulighet til å treffe flere på min vei.

Kairo er en stor kaotisk by. Pyramidene har jeg sett før, men en tur i basaren gjør jeg gjerne igjen. Folkeliv blir jeg aldri lei av, selv om jeg må passe på at lommeboken ikke forsvinner grunnet raske fingre. De ganger jeg har blitt lurt på mine reiser, tenker jeg at de var flinke i sitt arbeid. Det var godt håndverk, tenkte jeg da jeg da jeg vekslet noen euro og fikk et par lapper tilbake som ikke var noe verdt. Derfor bruker jeg øynene og trekker pusten for ikke å bli stresset av alt som skjer rundt meg. Det hjelper å beholde roen enten det er lommetyver eller soldater som forsøker å ta det som ikke tilhører dem.

Det er viktig med det gode fellesskap i mørketiden. Det er ikke bare noe du får, men også noe du bidrar til!

På denne tiden av året hjelper det når vi ser hverandre og tar initiativ til den gode samtale. Da er vi med å tenne lys i mørket. Ofte trenger vi ikke mer enn å si hei. Vi er enkle slik. Det er ikke bare gaver under treet vi gleder oss til å få og gi, men også de små samtaler som krydrer hverdag og fest.

Jeg ønsker deg en god førjulstid!

Det ble en lang natt med lite søvn, men godt å våkne og se ut på Nilen som renner forbi midt i storbyen.

Vikarpresten

I høst har jeg vært sokneprest i halv stilling i Kampen kirke i Stavanger. Samtidig har jeg jobbet i hundre som ambulerende sjømannsprest. Det er noe mye å ha to stillinger, men jeg er av den mening at vi som spesialprester har godt av å praktisere som vanlige menighetsprester slik at vi ikke mister kontakten med livet hjemme. Vi har både noe å lære, og noe å gi.

Som sjømannsprest er jeg oftest på bortebane, og det har vært godt i en periode også å være prest på hjemmebane. For at en fotballspiller skal kunne yte maksimalt på bortebane, er det viktig å ta med seg inspirasjonen og samspillet ved å spille på hjemmebane. Mulig jeg er ekstra inspirert i mine tanker etter å ha sittet på tribunen og sett Viking vinne nok en kamp i veien mot seriegull. Et gull vil bli en ekstra bonus, uten at det har noe med bildet på det å være prest ute eller hjemme.

Stein Erik Horjen og jeg har i høst delt sokneprest stillingen i Kampen kirke. Til vanlig jobber han i Norad, og jeg i Sjømannskirka. Dermed er vi to globale teologer som har vendt nesen hjem.

Det å ha begravelser, gudstjenester, konfirmanttimer og delta i de ulike møter og hverdagslivet som foregår i en lokal norsk kirke, har gjort meg godt. Jeg har blitt inspirert av å bli kjent med nye mennesker i min egen heimby. Det har vært hyggelig å spise sammen på hverdagsmiddager, og dele brød og vin i fellesskap med både Gud og mennesker. Og det har blitt noen kopper kaffe og samtaler om livet. Det er et samtaleemne som det alltid er viktig å snakke om.

Kirka har noen rammer som rommer livet. Som prest handler det om å gå inn i disse rammene og bidra i et livgivende arbeid. Fellesskapet er fargerikt og mangfoldig. Selv om vi ikke er perfekte mennesker, kan vi bygge det gode fellesskap sammen.

Kirken er et fellesskap som bygger på tro, håp og kjærlighet. Viktigst i våre fellesskap vil alltid være kjærligheten.

Det har gjort inntrykk å stå ved noen kister og lyse fred over minnet samtidig som jeg legger jord på med ordene; Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.

Livet er brutalt sårbart

Midt i sorgen løfter vi som kirke fram håpet om noe mer. Da kan vi med hånda på Bibelen si at livet er sterkere enn alle dødens krefter.

Sorgen kan være tung å bære. Jeg har stor respekt for de som bærer sorgen på sine skuldre. Midt oppe i alt som tynger, opplever jeg at det gjør godt å være sammen i avskjeden. Det å si farvel er det vanskeligste vi som mennesker gjør, men desto viktigere å gjøre det med verdighet og respekt.

Er terskelen inn i kirka høy?
For noen er den det. Det kan ligge mange steiner av gammel historie i ryggsekken, og fobier mot både oss som prester og det kirken står for. Fobiene kjenner jeg fra mange hold. De har jeg forståelse for, samtidig som fobier også kan vitne om at en selv har stivnet i form og farge. Det er lett å bare tenke sort hvitt, og dermed glemme at det er flere nyanser og farger i en palett.

På sitt beste opplever jeg at kirken er et godt sted å være. I høst har jeg fått en smak av det gode fellesskap ved å jobbe i en bydelskirke hvor terskelen ikke er større enn at du kan komme inn rett fra asfalten utenfor.

Etter to måneder trer jeg ut av vikariatet som sokneprest, og konsentrerer meg om møter med folk i sør og øst.

Takk for meg, Kampen!

Velsignet er du

Velsignet er du

Velsignet er du
som bygger der andre river ned
Du som ikke bare lar det skje
men stopper opp der andre går forbi

Velsignet er du
som bruker ord for å skape fred
Du som dekker bord og inviterer inn                    
til et måltid med brød og vin

        Gud, vi ber for livet
       redd oss fra det som ondt er
       Takk for kjærligheten
       som er sterkere enn krefter som bryter ned

Velsignet er du
som gir der andre krever mer
Du som ikke bare tenker på deg selv
men endrer jeg til et felles vi

Velsignet er du
fra solen går opp til solen går ned
Selv når mørket faller på, det er ikke svart
du speiler himmel på vår jord

Tekst    Leif Magne Helgesen

Reise mot sør

Det tar noen timer i luften å reise til sør. Før tok det dager. Da jeg var barn, tok det uker. Jorden er blitt mindre. Det er hvert fall en følelse av at avstander ikke er det det engang var.

Jeg har reist til Addis Abeba. Det høres ut som et slott i et eventyr, men det er en pulserende hovedstad. Konflikter ulmer i flere regioner av landet, men Addis er en oase hvor en foreløpig ikke merker det som rører seg i overflaten mange steder.

Flere jeg møter har et nært og kjært forhold til landet. Har en først fått Etiopia i hjerte, har det festet seg. Det blir som en livslang kjærlighet som rører ved selve livet. Selv er jeg på besøk for andre gang. Jeg er langt borte, men med en barndom fra Afrika føler jeg meg samtidig hjemme.

Den store Meskel feiringen
Det gjør inntrykk å være til stede på den største religiøse festen i Etiopia; Meskel feiringen. Da feirer den ortodokse kirke oppdagelsen av det sanne korset som Jesus ble korsfestet på. Feiringen er storslått, og er anerkjent av UNESCO som en viktig kulturarv.

Festens høydepunkt er når patriarken tenner et bål på den store Meskelplassen i hjertet av Addis. Røyken fra det enorme bålet skal være et symbol på hvor selve korset var, slik det i tradisjonen har blitt gjort siden korset ble funnet på 400-tallet av den romerske keiserinne Helena, mor til Konstantin den store. I det patriarken tenner på bålet, som er som et stort St Hans bål hjemme, tenner folket fakler som lyser opp i mørket. Utover kvelden og natten er det bålbrenning på flere gatehjørner i storbyen, og utover landet.

Patriark Abune Mathias taler til folket før han tenner på bålet midt på Meskelplassen i hjertet av Addis Abeba

Selv fikk jeg muligheten til å sitte på selve podiet bak patriarken. Dermed kunne jeg bivåne den lange paraden som varte i flere timer. Det som virkelig gjorde inntrykk, var musikken og dansen. Trommeslagene slås sakte, og bevegelsene går som i en sakte film. Det gir det hele et uttrykk av eleganse og verdighet.

Nordisk gudstjeneste i Redeemer Church

Dagen etter feirer vi nordisk gudstjeneste. Som reisende sjømannsprest gjør jeg det flere steder. På denne reisen skal jeg holde gudstjeneste både i Addis Abeba og i Dar es Salaam. Jeg presenterte hun som er konfirmant, og sammen bad vi alle for livet. Som salme før nattverden sang vi «Lær oss å dekke et langbord i verden, som alle kan reise seg mette fra». Jeg avsluttet gudstjenesten ved å lyse Guds velsignelse over alle som var til stede, og videre ut i den afrikanske storbyen.

Noen hender fra Norsk Luthersk Misjonssamband hadde steikt vafler, og jeg hadde med en stor brunost. Det ble en fin ramme for den gode samtale, et godt møtested hvor vi kunne samles på tvers av ulike miljøer.

Jeg fikk sagt noe om min rolle, og hvorfor jeg reiser slik jeg gjør. Det gjør inntrykk når jeg sier at jeg er reist til sør «for å treffe dere!». Det er mye å se og oppleve på en reise, men det er mennesker jeg har som mål å få gode samtaler med.

Det umulige er mulig

Jeg er av den typen som sliter når jeg åpner panseret på en bil. Da ser jeg alle umulighetene, mens en handyman ser mulighetene. Det er et veldig ulikt utgangspunkt for å løse et problem.

Jeg er ingen praktiker. Det lever jeg greit med. Det er ingen sykdom, selv om du kan kalle det en kronisk manglende begavelse. Men hvorfor skal jeg gjøre det jeg misliker å gjøre? Samtidig har jeg en filosofi, nesten som et livsmotto; Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan! Er det noe jeg absolutt ikke mestrer, tar jeg utfordringen på strak arm. Men det å snekre, det kan andre ta seg av. Jeg likte aldri sløyden på ungdomsskolen. Det har ikke endre seg siden den gang.

Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan.

Det å skru på biler er noe jeg ikke ønsker å lære meg. Jeg kan noe, men det å skifte forgasser eller coilen sliter jeg med. Men hva pokker er coilen? Jeg vet jo ikke det engang. Heldigvis er dagens biler blitt slik at de færreste kan gjøre noe annet enn å vente på Falken, og selv de må frakte oss til et merkeverksted. Det har jeg god erfaring med. Jeg har til og med kjørt over grensen ved Svinesund på lasteplanet av en redningsbil. Da stoppet ingen tollere meg for å sjekke om jeg hadde for mye av enkelte varer. Hadde de gjort det, ville de oppdaget at jeg hadde mindre enn det jeg burde hatt med.

 I et større perspektiv, når vi lukker panseret og ser rundt oss, vil vi oppdage at det er mange utfordringer livet har. Det er utfordringer i våre små og store fellesskap, i hjem og på jobb, i det nære og globalt. Det kan gå varmt i sikringsboksen, og våre fellesskap kan endres til kjølige poler. I verste fall kan det føre til gnister som blir til åpen ild. Der det er tørt, skal det lite til for å starte en skogbrann. Da kan det være godt å stoppe opp, sette på en kjele med kaffe kokt på bønner, og invitere naboen til en prat. Sammen er det lettere å se muligheter, enn når en alene stanger i veggen og bare kommer med ukvemsord.

Der det er tørt, skal det lite til for å starte en skogbrann.

Noen ganger må vi ha hjelp til å se. Når vi bøyer hodet og dykker ned i problemene, er det lett å miste oversikten. Den gode samtale er viktig. Det kan være en utfordring å finne et rom hvor den gode samtale kan finne sted, men det begynner med å invitere inn. I internasjonale fredsdialoger er samtalen ti prosent av arbeidet, mens logistikken er nitti prosent. Den største utfordringen er å skape et trygt og godt sted å ha samtalene på. Det lærer meg at det også i de nære relasjoner i stor grad handler om å skape en plattform for den gode samtale.

Før du lar deg tynge ned av alle umulighetene som finner sted, kan det være lurt å ha en bevisst tanke om alt som er mulig. Selv det umulige, er mulig! Det er en setning som har vinger. Den hjelper meg når computeren stopper opp og det meste går i svart. Da forsøker jeg å tenke klart og lete etter løsninger som åpner opp. Ofte må jeg banke på til en kollega og spørre om råd, eller ringe etter it-hjelperen. Personer som ser muligheter, er gull verdt. Jeg trenger slike personer jeg kan lytte til, men jeg trenger også å trene meg selv i det å se. Jeg har et ønske om å være en positiv person som ser muligheter, og ikke en som stopper opp.

Selv det umulige er mulig!

En vakker plante i mitt bed vest i havet, på Utsira. Den er vakker, og forteller meg at alt er mulig. De vakreste blomster kan vokse på stormfulle steder.