Fadervår

Du er langt borte, men også nær.
Du lærte oss ved å legge ord i vår munn.
Stille roper vi til deg.

Det er et ord som mangler i Fadervår. Hvis du eller jeg hadde skrevet bønnen, ville vi brukt ordet; jeg. Jeg ber. Jeg vil. Jeg, jeg, jeg. Slik er det ofte vi ber. Vi ser på oss selv i et speil.

I bønnen Vår Herre lærte oss å be, finner vi ikke ordet jeg. Istedenfor står det vårt, våre, oss, vi. Sammen løfter vi blikket og ser ut.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

Tilgi oss vår skyld

I hverdagen, og når mørket siger på og legger seg som et teppe over jord, ber jeg bønnen Fadervår, eller Vår Far som siste oversetting sier. I en verden hvor konflikter sprer seg og flere kjenner på uro, er det en bønn Gud vil vi skal be. Selv ber jeg den som et skjold, et vern mot onde mennesker og alt som kan skje.

Jeg trodde jeg kunne mitt Fadervår helt til jeg gikk sammen med palestinske hyrder på marken. Der merket jeg hatet fra naboer som vil ta deres land. På marken i Palestina, lærte jeg å be Fadervår. Sør for Betlehem oppdaget jeg at det ikke stod; frels oss var «det vonde». Bønnen Jesus lærte oss er sterkere, mye sterkere. Der står: «Frels oss fra det onde!».

Kriser kan møte oss på ulikt vis. De kan være vanskelig å håndtere, men menneskeskapt ondskap er noe mer.

Herre, redd oss fra ondskapen på jord.

Ofte har jeg bedt Fadervår i skarpe situasjoner hvor liv ikke har vært mye verdt.

Foto: Kai Flatekvål

Fadervår vil jeg også be når pusten blir et slit og livet nærmer seg slutten.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Der, når livet ebber ut vil jeg be. Hvis jeg ikke klarer det, håper jeg du kan hjelpe til og be sammen med meg. Flere ganger har jeg sittet ved et dødsleie og bedt Fadervår som et siste sukk. En bønn om at Gud er med.

Selv ber jeg bønnen hver dag, hvert fall nesten. Mange ganger glemmer jeg det ut. Jeg er som disiplene som sovnet og sviktet i Getsemane hage. Våk, sa Jesus, men de sov. Selv om kreftene og troen kan svikte, ligger bønnen likevel som et vegg til vegg teppe av håp.

Slik lyder bønnen Jesus lærte oss å be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt
og makten
og æren
i evighet.

Gnagsår

Jeg har en tendens til å kjøpe t-skjorter som er litt for små. Egentlig er de ikke av det minste slaget, men til min kropp burde jeg hatt et nummer større. Det er ingenting i veien verken med skjorta eller kroppen, men sammen er de en dårlig match.

Når det gjelder sko, har jeg også en tendens til ikke å finne noe som passer til mine lange tær. I tillegg har jeg en høy vrist som får skoa til å bli trangere enn det som godt er. Noe naivt tror jeg at føttene er mindre enn det de er. Dermed kjøper jeg gjerne sko i størrelse 42 istedenfor i 43. Resultatet er at ofte passer skoa først når de er utslitt, og da er det på tide å skifte de ut.

Det som verre er, handler om ømme tær og sår som kommer av at skoa gnikker istedenfor å sitte som støpt. «Gnagsår» kalles det med et faguttrykk som handler om friksjon som «oppstår under rytmisk trykk mot huden».  Det ble nesten som å lese om musikk da jeg googlet ordet. I så fall er det ikke musikk som er søvndyssende, men heavy metall med tunge gitarriff og en trommeslager som går amok.

Mine sorte finsko er i ferd med å passe foten etter lang tids tilvenning. Det betyr at de har begynt å sprekke opp og gi plass til eieren samtidig som de er klar for destruering siden de ikke lenger passer til dressen. Skoene trekker ned antrekket, i istedenfor å pynte opp. Snart må jeg finne nye sko i størrelse førtito. Er jeg lur kjøper jeg et nummer større enn det jeg normalt gjør.

Bildet viser brostein i Gamle Stavanger. Det er vakkert, men et slit hvis en har dårlige sko eller føtter som verker.

På min siste reise, har jeg gjort et nytt forsøk med et par sko jeg kjøpte i fjor. Jeg kom bare til mellomlanding i Amsterdam da føttene fortalte på et klart forståelig språk at jeg hadde gjort en kardinalfeil. Fra å gå raskt gjennom sikkerhetskontrollen, stoppet jeg nesten opp. Det var som om ungdommen i meg forsvant. I løpet av sekunder ble jeg en gammel mann med stokk og hvitt skjegg. Smerten økte for hvert skritt jeg tok. Det verste var at slik gikk det for et par måneder siden med samme par sko. At jeg ikke lærer viser en stayerevne som er beundringsverdig. Håpet er at skoene mykes opp før føttene har gått helt i vranglås.

Gamle sko må ikke kastes før de nye er blitt gamle!

Jeg har bevegd meg til Tbilisi. Det er en vakker by å rusle rundt seg i. Da er det godt jeg har med mine gamle sko.

Heldigvis har jeg mine gode gamle slitte mokasiner med meg i kofferten. De er redningen hver gang jeg har tatt feil valg. Det er noe jeg har lært gjennom et langt liv. Gamle sko kaster jeg ikke før de nye er blitt gamle. I Roma gjorde jeg tabben at jeg kastet de gamle i det jeg investerte i nye. Det måtte gå galt. Roma er en vakker by å rusle rundt i, men med ømme tær og et rytmisk Balkan orkester som kjørte smertenåler gjennom fotbladene, ble «den evige stad» ikke det som den var. Hver brostein kjentes fra tå til topp.

Gnagsår er som tannverk. Smerten setter seg i marg og ben.

Når alt fungerer går vi tur som om det var en lek, men idet gnagsår og betennelser setter seg i fotsålen blir selv små skritt til stikkende smerte som om nåler blir stukket inn i nervesystemet. Det forteller oss at føtter er viktigere enn vi tror.

Hva skal jeg skrive om?

Når jeg har en blogg, bør den ha et innhold. Derfor ser jeg meg rundt for å finne et tema som ord kan si noe om. Det er som om jeg var fotograf og hele tiden var på jakt etter et motiv.

De gangene jeg har bevegd meg i områder med konflikt og uro, har jeg vært bevisst på å reflektere rundt det jeg ser. Faren er stor for at vi kan slutte å se det vi ser hver dag. Da hjelper det å ta bilder og skrive noen ord, eller søke å få en god samtale hvor en sammen leter etter farger i det grå.  

Jeg har en jobb hvor jeg reiser mye, men jeg har ingen reiseblogg. Mitt mål er mer å skrive om gresset som gror og blomster som folder seg ut på våren. Når høsten kommer, vil jeg skrive om mørke skyer og bjørken i all sin fargeprakt. Jeg ønsker å skrive om de små ting som er avgjørende i våre liv, som et smil jeg fikk da du gikk forbi.

Hva ser du på bildet? Ser du tauet eller vannet? Bildet er fra Ørsdalsvatnet i Bjerkreim der vi tok veteranbåten Ørsdalen innover det femten kilomterlange vannet. Det er en tur som er verdt å ta.

Det er ikke alt som skal skrives ned
Vel så viktig som å ha noe å skrive om, er å vite hva jeg ikke skal skrive om. Taushet er gull, heter det i et ordtak. Som prest skriver jeg selvsagt ikke alt. Jeg har to ører, men bare en munn. Jeg siterer ikke samtaler, og det er ikke alt jeg vil beskrive i detalj fra der jeg ferdes. Det handler om egen sikkerhet, og viten om at noen er sårbare der de bor. Min taushetsplikt er også et bevisst yrkesvalg hvor jeg ikke er journalist. Oppgaven er ikke å belyse et problem for allmennheten, men mer å sette ord på det livet gir og tar.

Ingenting er for lite til at det ikke kan skrives om, og ingenting er for stort til at ord ikke har betydning.

Samtaler som gir
Flere samtaler skulle jeg likevel referert. Jeg burde ha skrevet ned hvert ord fordi de var fulle av erfaring og livsvisdom. Ordene var som en skatt som ble værende nedgravd siden jeg etterpå glemte det meste av hva som ble sagt. Slik er den gode samtale hvor ordene er fulle av liv. De beste samtalene er ikke preget av kunstig intelligens, men av mennesker med kjøtt og blod. Selv om jeg ikke husker ordrett hva som ble sagt, lagrer jeg likevel alt på min egen harddisk.

Noen har evnene til å komme med gullkorn uten at det er skrevet som prangende overskrifter i et nyhetsmagasin. Det er samtaler hvor hver tone danser og danner en symfoni. Det er ikke alle samtaler som er slik, men jeg går ofte rikere ut enn jeg kom inn.

Takk for praten til deg som gav mer enn du fikk. Det er ikke sikkert jeg husker hvem som sa hva, men vi rørte med nerver i livet. Den gode samtale er en gave som åpner opp følelseslivet som et smykkeskrin. I beste fall fungerer også det skrevne ord slik.

Ha skal jeg skrive om i neste blogg? Det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg aktivt både lytter og ser. Det kommer jeg til å fortsette med. Livet fylles stadig av ord som vil ut.

Lørdag i Kyiv

Det var første skikkelige vårdag i Kyiv. Solen skinte fra skyfri himmel, og masse folk var ute og gikk. Det har vært en kald og lang vinter, og det var kjølige dager også den uka jeg besøkte den ukrainske hovedstaden. Vinteren hadde ikke gitt slipp, selv om det var såpass varmt at russerne ikke bombet elektrisitetsnettet slik de gjorde da det virkelig var kaldt.

Jeg rakk akkurat å spise frokost, før første alarm gikk. Da var det bare å ta med seg ryggsekken med det jeg trengte hvis det skulle vare lenge. Jeg skulle ha gudstjeneste senere samme dag, og den siste finpussen på preken og liturgi gjorde jeg i bomberommet. Det gav en ramme rundt ordene jeg skulle lese og si.

Bildet over viser en app som forteller hvor alarmen går. Da lyder også en skringende lyd fra mobilen.
Bildet under viser bomerommet som egentlig er parkeringsplass for biler, men to etasjer under bakken fungerer det bra som beskyttelse. Jeg har tilbrakt noen timer der.

Alarmen varte en liten time før jeg kunne gå tilbake til hotellrommet for å pakke prestekjolen for å rusle til den lutherske kirken hvor jeg skulle ha gudstjenesten. Jeg kjøpte kaffe og kjeks til kirkekaffen, og ankom kirka akkurat i det en ny alarm gikk. Vi er i guds hus og er dermed beskyttet, sa Sergyi som møtte meg med et smil og en klem. De er vant til at alarmen går. Livet stopper ikke opp i Kyiv selv om russerne stadig sender sine eksplosiver mot sine naboer.

Alarmen varte heldigvis ikke lenge, og folk fikk tid til å komme seg til kirka. Vi ble en håndfull som var samlet. Larissa var organist og spilte både til Herre Gud ditt dyre navn og ære og Kyrie eleison. Vi bad for livet, og delte brød og vin. Jeg holdt en preken som ikke var en prestasjon, men hvor jeg løfter opp ordet fred og troen på livet. Og jeg siterte fra Salme 23: Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg!

Etter kirkekaffen gikk vi for å ta et glass ute i solen. På våren gjør det godt med et glass under åpen himmel. Det var følelsen av å kunne ta årets første utepils. Vi rakk akkurat å gjøre vår bestilling, da sirenen gikk for tredje gang. Dermed gikk vi inn i restauranten slik at vi var mer i sikkerhet hvis en drone skulle treffe utenfor. Denne gangen varte alarmen i over to timer, men da fikk vi tid til å bli kjent.

Etterpå fortsatte to av oss til en georgisk kjellerrestaurant. Det ble en god prat om livet i alle sin prakt og sårbarhet. Litt før vi skulle gå, gikk enda en alarm. Vi fikk beskjed om at flere droner og missiler var på vei. Da var det bare å bestille dessert og et glass til. Vi rakk å spise baklavaen og smake på rødvinen, før vi fikk beskjed om at det var et vindu før neste omgang med droner ble sendt i retning Kyiv. Vi kunne prøve å snike oss hjem, men vi burde gå tett inn til bygningene og følge med på det vi hørte og så. Alarmen kunne vare lenge, og det var viktig å gå mens det var mulig. Det er portforbud i Kyiv mellom midnatt og klokka fem, og da var det greit å komme seg hjem i god tid før det var ulovlig å bevege seg utendørs.

Hovedinngangen til hotellet var lukket siden det var alarm, men jeg fikk komme inn og kunne gå ned i bomberommet. Etter et par tre timer kunne jeg gå opp på rommet og få meg noen timers søvn før jeg igjen våknet av en alarm, men da var det våknesignalet på mobilen jeg hadde stilt inn på kl fem. Jeg rakk en rask dusj før drosjen kom og kjørte meg til sentralbanestasjonen. Jeg hadde sytten timer foran meg på toget før jeg ville komme til Warszawa for å ta flyet hjem.

Jeg rakk toget med god margin, og fikk noen timers hvile på den lange togturen mot vest. Det gjorde godt.

Besøk til Kyiv

Igjen har jeg satt kurs mot den ukrainske hovedstaden Kyiv. Før kalte vi byen Kiev, som er den russiske måten å kalle byen og mer forbeholdt Sovjet perioden. De siste årene har vi tatt i bruk måten ukrainerne selv kaller byen, nemlig Kyiv.

Det som før var en enkel flytur, er i dag en lang togreise. Jeg tok tog fra Warszawa til grensebyen Chelm, og nattoget videre til Kyiv. På grensen ble det skifte av tog. Det skyldes at selve togsporet er bredere i Ukraina enn i nabolandet Polen. På grensen tok det tid med passkontroll på begge sider, men heldigvis kom politi og tollere om bord på toget slik at jeg slapp å gå ut i den kjølige kvelden.

Etter at vi var ferdig med passkontrollene, satte toget seg i bevegelse. Før opplevde jeg at vinduene ble blendet, men det skjedde ikke denne gangen. Isteden slo de av alle lys i toget. Vi ønsket ikke å være en fristende skyteskive i natten. Det har vært flere russiske droneangrep mot togene de siste månedene. Det forteller et alvor.

Heldigvis hadde jeg lykt med meg slik at jeg kunne fullføre kryssordet jeg holdt på med, men det varte ikke mange minuttene før øynene gled igjen. Lydene og bevegelsene i toget var søvndyssende som bølger på havet. Det ble en god natts søvn. Det var ren bonus som gav krefter til nest dag.

Hva gjør det med deg å dra til slike steder? Blir du ikke redd?
Det er ikke lett å vite hva det gjør med meg å reise inn i aktive krigsområder, men verst er det for de som bor der over tid. Krigen har vart lenge, og mange er slitne. Det gjelder barn, eldre, syke, kvinner og menn. Jeg har stor respekt for lokalbefolkningen som bor og lever uten å vite hvordan morgendagen blir.

Klart jeg blir redd hvis krigens inferno kommer tett på, men jeg er ikke redd for å bli redd selv om det er slitsomt og kan sette seg som en klump i magen når det skjer. Også tårer kan komme opp i dagen. Jeg har respekt for at alt kan skje, og forsøker å følge med på informasjonen jeg får. Jeg har en app på mobilen som sier fra hvis alarmen går. Da handler det om raskt å søke ly. Jeg har en liten ryggsekk på siden av senga. Den er pakket og klar til å ta med ned i bomberommet i underetasjen på hotellet hvor jeg har betalt ekstra for å bo i en av de lave etasjene. Det er viktig å tenke sikkerhet 24/7.

Det var flott å få være med på bursdagsfeiring. Kakene smakte fortreffelig!
I det øverste bildet sitter Anatoliy Raychynets til høyre og jubilanten til venstre sammen med kollegaer i Det Ukrainske Bibelselskap. Bibelen betyr mye for soldater ved fronten og for de som venter hjemme. Bibelseslkapet gjør en viktig jobb for å spre håp og mot til folket.

Kaker og flyalarm
Vel framme i Kyiv besøkte jeg Det Ukrainske Bibelselskapet med dens nestleder og prest Anatoliy Raychynets. Han snakker godt norsk etter å ha bodd noen år i Norge.  På kontoret ble jeg invitert med på feiringen av en av de ansatte som nettopp hadde fylt år. Det ble både pizza, hjemmelagde kaker og den gode prat. Mens vi koste oss i det gode fellesskap, gikk flyalarmen. De så på sine mobiler og ble sittende uten å gå i dekning. Dermed slappet også jeg av selv om vi var tett ved. Droneangrepet var mot et annet område av storbyen, men vi hørte både luftvernet og eksplosjoner av droner som eksploderte en kilometer bortenfor der vi satt.

Slik er hverdagen i Kyiv. Det gjør noe med meg, men det gjør også noe med folk som bor her. Krig er ikke bare reportasjer i nyhetene. Det skjer der liv leves. Det er alvor.

Fra død til liv
I en hilsen til de rundt bordet løftet jeg fram fire ord som kjernen i evangeliet, selve påskens budskap: Fra død til liv! Vi tror på livet og livets skaper, ikke på dødskreftene. Og jeg viste fram hovedbildet fra min mobil hvor det står: Stop war.

Bildet tok jeg i Vilnius våren 2022.

Hilsen fra Dubai

Det er krig i Midtøsten, og Gulfstatene ligger midt i skuddlinjen. Heldigvis er det pause i selve krigshandlingene. Det skaper en viss ro i området, og folk kan puste ut. Freden er skjør, men bedre med en skjør fred enn angrep fra missiler og droner.

Som ambulerende sjømannsprest er jeg i Dubai for å bemanne sjømannskirka noen uker. Her har roen senket seg etter en hektisk periode i begynnelsen av krigen. De fleste turister har dratt hjem. De som er tilbake, er de som jobber og bor her over tid. Mange har vært ute en vinternatt før. I Midtøsten har det blåst mange sandstormer. De har pleid å legge seg etter en tid, men vi vet at alt kan skje. Det er noen gamle menn som styrer sine krigsskip og peiler inn radaren i retning denne delen av kloden. Da skal det lite til før det smeller igjen. Det kan se ut som om noen vil krig. Det er da makten øker, og pengene strømmer inn.

Selvportrett i Dubai Marina

Min oppgave er ikke av det politiske slaget, men jeg tror på det gode fellesskap. Dermed tror jeg også på fred. Fred er noe vi alle er med å skape med våre ord og liv. Fred er også politikk. Slik sett følger jeg med på den politiske utviklingen. Og jeg bryr meg. Jeg er politisk på den måten at jeg ber om fred og tar avstand fra de som går til angrep med våpen og ord.

Nok av krig.
Nok av ord som river ned.
Nok av terror som dreper liv.

Forrige helg hadde vi gudstjeneste på kirka i Dubai. Et barn ble døpt. Det var i seg selv tegn på fremtid og håp. Vi tente lys og bad: Fredens Gud, du ser konflikter og kriger som sprer seg flere steder, også her i Midtøsten og Gulfen. Vi ber om fred mellom naboer, mellom land og folk, og vi ber om politiske løsninger som kan bidra til varig rettferdig fred.
Du Gud, løfter frem det hellige. Lær oss å se selve livet og hvert enkelt menneske som hellig og ukrenkelig. Fyll oss med din kjærlighet som løfter menneskers verdighet.

Rød bougainvillea

Det er mange urolige steder i vår tid. Konflikter sprer seg som et virus, som om en pandemi har truffet kloden. Mørke vi opplever er ondskap i form av at mye vil ha mer. Det kalles egoisme. Det er farlig når egoismen settes i politisk system.

Det er når det er mørkt, vi kan se lyset!

Det gode fellesskap er ingen selvfølge. Det vet vi mye om. Det gjelder i våre nære relasjoner, i forhold til våre naboer og i våre internasjonale fellesskap. Men det gode felleskap er mulig. Fred mellom naboer er mulig. Fred i Midtøsten er mulig. Fred mellom Russland og Ukraina er mulig. Det finnes ikke et sted uten håp. Selv i den mest fastlåste konflikt er fred mulig.

pax

Påskeliljene står snart i full blomst

Jeg har hatt fri. Det kalles påske. Påskefri. Pustet inn og ut, ut og inn. Satte kurs mot øya i vest. Holdt meg fast i bølger store som bare havet kan lage når det blåser opp til storm. Vel framme på øya kunne jeg smake på saltdråpene fra bølgene som slo, og være inne med lakrisbåter og fyr på peisen.

Se for dere to menn som går i motvind og pisseregn fra Nordevågen til Sørevågen. Vi hadde med oss paraplyer, men tok de ikke frem. Da ville folk fått noe å snakke om. To byasser med paraply da det regnet vannrett ville vært et morsomt syn. Paraply er et hån når vinden tar fatt og dråpene blir som piskeslag i ansiktet. Bedre å bli våt fra ytterst til innerst enn å få folk til å le. Men det var det vi gjorde. Det var vått og kaldt, og vi lo av oss selv.

Vi ble våte og kalde, Kim Holmén og jeg, men smilet var ekte.

Det var en påske med mye innevær uten å ha dårlig samvittighet for ikke å være ute. Jeg trenger ikke gå tur når jeg er på tur. Så enkelt er det. Det er slik med påske. Det er påske selv om vi ikke føler og tror. Påsken er ingen trosprestasjon. Det handler mer om å håpe, be og være til.

Det var ingen påskegudstjenester på øya vest i havet de dagene jeg var der, men jeg leste fra Skriften slik det står svart på hvitt, ord for ord, om den gang da. Den lange fredagen. Smerten. Ensomheten. Det onde. Dagen som gikk i svart. Det er bare å ta på nyhetene så er vi der igjen. Og igjen. Trusler og drap. Hat og løgn. Missiler og ord. Og svart jord.

Av jord er vi kommet
Til jord skal vi bli

Det er mye jeg ikke tror på. Veldig mye. Ofte glemmer vi å ta avstand fra det vi ikke tror på. Ved å ikke si nei, sier vi ja.

Det er lett å glemme å si nei til djevel og mennesker som dreper liv. Jeg tror ikke på barnemordere og de som tar annen manns jord. Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger, som vi sier i kirka. Det å si nei, kalles kristentro. Tro er liv. Jeg tror på livet, ikke på døden. Jeg tror på livskreftene, ikke på dødskreftene. Salige er de som skaper fred, ikke de som går til krig.

Herre, frels oss fra det onde.

Det er nok av de som bare tror. De som har nok med seg selv og sin egen tro. Jeg. Jeg. Jeg. Hvorfor si jeg når det heter vi? Vi lever på samme klode. Side om side. Svarte og hvite. Jøder og palestinere. Libanesere. Amerikanere og persere, Ukrainere og russere. Og nordmenn.

 Hagen er full av påske og pinseliljer, men enda var de bare knupper som ventet på sol. Påsken var tidlig i år, og vinteren lang. Jeg hentet noen knopper fra hagen og tok inn i stua. Der fikk de varme og vann, og blomstret etter et par dager. Det tok to dager før liljene spratt frem. Fra langfredag til påskedag. Av jorden skal vi igjen oppstå!

Opp av svart jord vokser livet frem.

Slik så det ut i hagen i fjor. Snart blomstrer det igjen. Et symbol på liv. Det gir håp for tiden som kommer

Pray for us

For noen få år siden besøkte jeg Gaza. Det var den gang det var liv i gatene, og vi kunne spise middag på en restaurant ved kanten av havet. Også den gang var livet vanskelig for de fleste. Gaza ble da beskrevet som verdens største fengsel. Det var en utfordring både å komme inn til Gaza, og komme ut. I selve byen hadde vi en følgebil, kall det gjerne eskorte, som loste oss trygt gjennom de smale gatene.

Vi stoppet for å se utover sjøen og ta selfie ved et stort skilt hvor det stod; «I love Gaza 2022». En buss stoppet ved siden av oss, og mange ungdommer kom ut og omkranset meg fra alle sider. Slike situasjoner kan fort eskalere, men ungdommene klappet meg på ryggen. Det var ingen steiner i hendene til de palestinske ungdommene. De smilte og ville ha selfie med den besøkende presten. Vi tok hverandre i hendene, og ønsket hverandre Guds fred. Det siste jeg ser av dem er da de vinket smilende i det bussen kjører videre. I dag lurer jeg på hvordan det har gått med ungdommene som gav meg sine smil. Hvordan ble framtiden for dem?

Speidere på Gaza hadde øvelse og spilte for oss.

Det er alltid håp
Derfra kjørte vi til et kirkesenter for å høre og se på barn og ungdom som øvde på sine musikkinstrumenter. Det nærmet seg en stor fest, og da skulle korpset spille. Noen spilte trommer med bordet som instrument. Takten og lyden fylte hele rommet. Andre hadde funnet fram sekkepipen. Det var de to instrumentene som skulle fylle gatene med lyd. Sammen med et par norske diplomater, fikk vi en privat konsert hvor de med stolthet spilte for oss.

- Hvordan er fremtiden? spurte jeg en av de jeg traff på Gaza.
Han så på meg og sa: Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid. Men likevel er det håp. Det er alltid håp!

Denne tegningen hadde ungdom på Gaza lagd da jeg besøkte dem. Det var drømmen for framtiden.

Lederen for et sykehus vi besøkte på Gaza sa det slik om deres prioriteringer: Vi arbeider for de fattigste av de fattige! Kirurgen som satt ved siden av la til: Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!

Vi besøkte også en skole drevet av den katolske kirke. De aller fleste barna var muslimer. Det var få kristne som bodde på Gaza. Vi fikk besøke noen klasser. Da vi banket på klasserommene, ble dørene åpnet og alle reiste seg. Vi ble tatt imot med stolthet og ære. Da vi skulle gå, kom en av nonnene bort til meg. Hun tok meg i handa og sa: Father, pray for us!

Et romantisk bilde fra Gaza med fiskebåtene som var klar til å gå ut når solen stod opp igjen.

Bønn om fred

Sammen med den norske ambassadøren i Kyiv, hadde vi for få år siden et møte med Metropolitt Epifanius i Den ukrainske ortodokse kirke. Den ukrainske kirkelederen påpekte at de ønsker å være et fritt europeisk land. «Vi kjemper for hele Europa» la han til før han avsluttet samtalen med å be om våpen. Jeg hoppet litt i stolen over dette ønske. Selv om våpen er en del av det norsk-ukrainske samarbeidet, var det ikke våpen jeg tenkte han ville be om av den norske presten som var på besøk. Han smilte til meg, og samtidig med stort alvor understreket han at det var åndelige våpen han snakket om: Det vi trenger er forbønn!

De siste årene har jeg hatt flere fredsgudstjenester hvor vi har tent lys og bedt om fred både i Midtøsten og i Ukraina.

Du Gud ser kriger og konflikter i Midtøsten, i Ukraina og andre steder på jord. Vi ber om fred mellom naboer, og mellom land og folk. Vi ber om politiske løsninger som kan bidra til fred. Nok av krig! Nok av konflikter som dreper liv!

Selv om jeg har tent lys og bedt om fred både i Jerusalem og Beirut, i Kyiv og i Moskva, i Tbilisi og i Vilnius, må jeg ydmykt si at det ikke ser ut som mine bønner har hjulpet. Fremdeles sprer ondskapens virus seg som en pandemi. Jeg skulle gjerne sett flere resultater av de lys vi har tent.

Lys er tent i den lutherske kirken i Kyiv; St Katharina kirke

Jeg innser at min tro ikke vil flytte fjell, men jeg vet at Gud kan. Det som ser umulig ut, er mulig. Jeg vet at sammen med Vår Herre kan vi skape fred. Sammen er vi et vinnerteam; Du, jeg og Vår Herre.

Vi har et våpen som er sterkere enn løgn, sterkere enn eksplosiver og hat. Vi har en bønn om fred!

Selv om nye kuler, missiler og droner vil treffe uskyldige i morgen, vil jeg likevel fortsette å folde mine hender og be om fred i dag.

Selfie i Kyiv

Magnum opus - Mesterverket

Er det noe jeg ikke vil skrive om, er det konflikt og krig. Jeg vil skrive om det jeg tror på, det som bygger opp i stedet for å rive ned. Jeg vil skrive om gode fellesskap hvor naboer kan sitte rundt samme bord og drikke vann som blir til vin. Jeg vil skrive om kjærlighet og fred.

Hvorfor skrive om løgn og maktkåte eldre menn som skriver historie med blod når en kan skrive om frø som blir til en blomstereng?

Bildet tok jeg i en flyktningeleir i Libanon for noen år siden.

Hvis jeg virkelig kunne skrive, ville jeg beskrevet et frø som ligger i frossen jord for plutselig å sprette ut av skallet og strekke seg mot lyset. Jeg ville skrevet om det lille som blir til de vakreste blomster, eller grasstrå som farger jorden grønn. Og jeg ville pekt på treet som stod hele vinteren uten et blad som om det var dødt, men plutselig spretter livet fram. Hver vår, når snøen tiner, skjer underet. Snøklokker, hestehov og krokus, og bjørken i full skrud, er balsam for sjelen. Vi tar det som en selvfølge uten at vi helt klarer å forstå.

Jeg vet hva som skjer når snøen tiner og regnet faller, uten at jeg med ord kan beskrive at en pluss en er mer enn to. Intellektuelt kan jeg forklare, men selve livet når et barn fødes er mer enn naturvitenskap og biologi. Pusten, hvordan forklare pusten? Du kjenner vinden, men ser den ikke. Vår Herre malte engang. Fremdeles maler Kunstneren på lerretet. Undrenes tid er ikke forbi.

I det et grasstrå bryter jordens overflate og den grønne fargen blir til, kommer smilet fram etter måneder i hi. Vi er enkle slik. Vi lyser opp i takt med lyset fra himmelen. Selv i mørke natten er det heldigvis lys. Det er ikke svart. Stjerner, måne og nordlys lyser opp, og vi mennesker er som speil som reflekterer lyset i det vi sprer kjærlighet og liv.

Jeg vil skrive ord som skaper liv. De ordene tror jeg på.

Bilder fra et kirketårn i Libanon

Hva tror du på - hva tror du ikke på?
Det er mye jeg ikke tror på. Jeg tror ikke på de som går til krig, og som kristen tror jeg ikke på kristne, jøder eller muslimer som støtter krefter som går til krig. Jeg tror ikke på de som dreper liv. Gud gav oss noen bud. Der står det svart på hvitt at vi ikke skal drepe. Hvordan våger noen å stå med Bibelen eller Koranen i handa og støtte de som dreper barn som om det var et dataspill?

Hvorfor hat når kjærlighet gir liv?

Livet, det tror jeg på. Jeg tror at grasstrå kan strekke seg fra dypet og søke mot lyset. Det er fantastisk hver gang det skjer. Jeg tror at Vår Herre har formet oss, og gitt oss pusten som ånd. Kunstneren maler fremdeles på lerretet i et Skaperverk hvor vi mennesker er selve Mesterverket, The Masterpiece, Magnum Opus.

Jeg tror på Gud og jeg tror på mennesker. Jeg tror på oss, på vi. Jeg tror på deg, meg og Vår Herre. Vi er et godt team. Jeg tror at vi sammen kan være med å skape og verne om selve livet og de gode fellesskap. Gode fellesskap er mulig selv i vår tid.

Jeg gleder meg til å se og oppleve en blomstereng av ulike markblomster i alle regnbuens farger. Det er vårens under som vi kan være med å la skje.

Lys brenner i Gravkirken i Gamlebyen i Jerusalem, også kalt Oppstandelseskirken!

Magnum opus

Er det noe jeg ikke vil skrive om, er det konflikt og krig. Jeg vil skrive om det jeg tror på, det som bygger opp i stedet for å rive ned. Jeg vil skrive om gode fellesskap hvor naboer kan sitte rundt samme bord og drikke vann som blir til vin. Jeg vil skrive om kjærlighet og fred.

Hvorfor skrive om løgn og maktkåte eldre menn som skriver historie med blod når en kan skrive om frø som blir til en blomstereng?

Bildet tok jeg i en flyktningeleir i Libanon for noen år siden.

Hvis jeg virkelig kunne skrive, ville jeg beskrevet et frø som ligger i frossen jord for plutselig å sprette ut av skallet og strekke seg mot lyset. Jeg ville skrevet om det lille som blir til de vakreste blomster, eller grasstrå som farger jorden grønn. Og jeg ville pekt på treet som stod hele vinteren uten et blad som om det var dødt, men plutselig spretter livet fram. Hver vår, når snøen tiner, skjer underet. Snøklokker, hestehov og krokus, og bjørken i full skrud, er balsam for sjelen. Vi tar det som en selvfølge uten at vi helt klarer å forstå.

Jeg vet hva som skjer når snøen tiner og regnet faller, uten at jeg med ord kan beskrive at en pluss en er mer enn to. Intellektuelt kan jeg forklare, men selve livet når et barn fødes er mer enn naturvitenskap og biologi. Pusten, hvordan forklare pusten? Du kjenner vinden, men ser den ikke. Vår Herre malte engang. Fremdeles maler Kunstneren på lerretet. Undrenes tid er ikke forbi.

I det et grasstrå bryter jordens overflate og den grønne fargen blir til, kommer smilet fram etter måneder i hi. Vi er enkle slik. Vi lyser opp i takt med lyset fra himmelen. Selv i mørke natten er det heldigvis lys. Det er ikke svart. Stjerner, måne og nordlys lyser opp, og vi mennesker er som speil som reflekterer lyset i det vi sprer kjærlighet og liv.

Jeg vil skrive ord som skaper liv. De ordene tror jeg på.

Bilder fra et kirketårn i Libanon

Hva tror du på - hva tror du ikke på?
Det er mye jeg ikke tror på. Jeg tror ikke på de som går til krig, og som kristen tror jeg ikke på kristne, jøder eller muslimer som støtter krefter som går til krig. Jeg tror ikke på de som dreper liv. Gud gav oss noen bud. Der står det svart på hvitt at vi ikke skal drepe. Hvordan våger noen å stå med Bibelen eller Koranen i handa og støtte de som dreper barn som om det var et dataspill?

Hvorfor hat når kjærlighet gir liv?

Livet, det tror jeg på. Jeg tror at grasstrå kan strekke seg fra dypet og søke mot lyset. Det er fantastisk hver gang det skjer. Jeg tror at Vår Herre har formet oss, og gitt oss pusten som ånd. Kunstneren maler fremdeles på lerretet i et Skaperverk hvor vi mennesker er selve Mesterverket, The Masterpiece, Magnum Opus.

Jeg tror på Gud og jeg tror på mennesker. Jeg tror på oss, på vi. Jeg tror på deg, meg og Vår Herre. Vi er et godt team. Jeg tror at vi sammen kan være med å skape og verne om selve livet og de gode fellesskap. Gode fellesskap er mulig selv i vår tid.

Jeg gleder meg til å se og oppleve en blomstereng av ulike markblomster i alle regnbuens farger. Det er vårens under som vi kan være med å la skje.

Vi mennesker er Magnum Opus!

Lys brenner i Gravkirken i Gamlebyen i Jerusalem, også kalt Oppstandelseskirken!

År som går

Dess eldre jeg blir, dess yngre føler jeg meg. Jeg vet at følelser ikke alltid er virkelighet, men det gir likevel et smil som følger med i hverdagen.

På morgenen er speilbildet ikke et vakkert syn, men det hjelper med kald dusj etterfulgt av svart kaffe. Da våkner jeg til en ny dag under åpen himmel. Det er i seg selv et stort privilegium.

Selv om jeg aldri har vært så gammel som jeg nå er, er det også siste gang jeg er så ung.

Den gang da jeg var yngre enn det jeg er i dag, var jeg bare ung. I virkeligheten var jeg yngre i forhold til det jeg er nå, men gammel i forhold til det jeg var. Slik sett er vi det vi gir oss ut for å være, men bare til et visst punkt. Det er et «tipping point», et kritisk vendepunkt hvor det ikke er mulig å snu. Det er som en elv som på en høyde plutselig begynner å renne andre veien. Noen år ligger vi og vaker uten helt å vite hvilken vei livet går. Det vi vet, er at det går nedover samme hvilken retning elva tar.

Da jeg i forrige årtusen hadde lyst til å kjøpe en ytterjakke, var følelsen at jeg var for gammel for den. Den hadde preg av en tøff motorsykkeljakke, en slik som damene vil snu seg etter selv om sykkelen var parkert noen år tidligere. Den gang skulle jeg være en alvorlig herremann som fylte rollen jeg hadde fått tildelt, en som var eldre enn det jeg var. Hvordan i det hele tatt tenke tanken på å være eldre enn det en er? Har en slike tanker er det grunn til å legge på sprang. Den sorte jakken var for røff tenkte jeg i mitt stille sinn, og gikk forbi butikken. Noen dager senere gikk jeg likevel tilbake og kjøpte jakka. Det angret jeg ikke på. Den ble en jakke som ble en del av meg selv. De beste kjøp er de som ikke bare henges i et skap, men brukes dag ut og dag inn.

Den gang følte jeg at jeg var for gammel til å være ung. Jeg skulle være voksen, noe jeg var. Voksen og gammel var ord som i sum gav et kjedelig preg. Var jeg det, ville jeg samtidig være seriøs. Da var målet nådd.

Egentlig er jeg optimist, selv om det ikke alltid høres slik ut. Jeg ser lyst på morgendagen. Om det blåser og i perioder er kaldt, er livet likevel godt å leve. Det som virkelig gjør at jeg ser lyst på tilværelsen er de gode fellesskap jeg er en del av. Mennesker jeg møter betyr mer enn årene som forsvinner i det grå.

En kamerat som er såpass gammel som vi alle håper å bli, sa nylig til meg; Nå er jeg blitt gammal, Leif Magne! Kropp og hode fortalte at år hadde gått uten noen gang å komme igjen. Han visst at det var mange ting det ikke lenger var mulig å gjøre. Det kalles selvinnsikt, uten at han stoppet opp av den grunn. Drømmene hadde han fremdeles. De kan verken mennesker, helse eller år ta fra oss. Livet smilte selv om årene går.

Bildet er fra Ølberg havn.

Vår livssyklus følger noen intervaller. I niårsalderen er det slutt på barndommen. Når en fyller tretti, er tjueårene forbi. I førtiårene kommer livskrisene løpende etter deg som en sulten bjørn. Når du er femti pluss er du definitivt ikke ung lenger. Selv nærmer jeg meg de magiske sekstiseks. Det blir starten på en togreise som kalles aldring. Toget vil være i bevegelse uten at jeg vurderer å hoppe av. I stedet har jeg fremdeles prosjekter jeg er i startgropen på. Lek og alvor går heldigvis enda hånd i hånd.

Selv om livet har nådd høsten nyter jeg at døgnet blir lysere og våren er i anmarsj. Om litt spretter bjørken og forteller at livet bare så vidt har begynt. Tross alt, vi lever livet mens vi kan.

Liv er levd, og liv leves. Morgendagen kjenner vi ikke. Den kan vi legge i Vår Herres hender

Det finnes alltid en bar, og det finnes alltid en kirke. Noen ganger er de i samme rom. Det øverste bilde er fra en bar i Varna i Bulgaria. Det nederste er fra en kirke i Athen hvor jeg tente lys i går kveld.

Tegn på liv

Fra veien har jeg sett sebra og giraff for første gang, og apekattene har lekt på morgenkvisten utenfor bungalowen. Vinden ser jeg ikke, men hører suset i palmene. Solen steker slik at skyggen er en befrielse. Jeg nyter fersk eksotisk frukt til frokost og synet av bougainvillea som står i full skrud, men det er først og fremst menneskemøtene jeg søker. Det er derfor jeg reiser slik jeg gjør. Det handler ikke bare om å se og oppleve, men å være sammen med.

Det gjorde inntrykk å besøke sykehuset i Haydom, og bli med inn i et hus til en familie med tre barn. Huset så øde ut som om ingen var hjemme. Porten var lukket, og det var ingen lek i hagen av barn som lagde lyd. Det var stille, veldig stille. Vi banket på, men innså at vi antagelig hadde gjort bomtur. Da så vi en gløtt i gardinen, døren åpnet seg og familien lyste opp med sine smil. De sa «Karibu» og ønsket oss velkommen inn.

Det er farlig for barna å leke i hagen. Derfor var hele familien inne i huset. To av barna var albinoer. Den eldste sønnen på ni år hadde vært innendørs de første fem årene av sitt liv. Nå var han heldig som ble hentet på morgenen for å gå på privatskole. Den yngste dattera på tre år satte seg på fanget mitt og så på meg med store øyne. Hun var tillitsfull uten å vite alt som rører seg av ondskap i verden. Vi hadde en symaskin med som gave til moren. Dermed kunne hun bidra til husets økonomi med å ha en jobb. Da ble det ekstra store smil som fortalte at det betydde mye.

Tanzania er et av landene i verden med flest albinoer i forhold til folkemengden. Velvitende om det, er det få albinoer å se. Fremdeles er det folk som jakter på dem for å ta kroppsdeler til heksekunst. Menneskejegere kan drepe barna og kutte av armer og ben for å følge sin overtro. Dermed må foreldrene tenke sikkerhet hver gang barna går utenfor huset.

En av de norske koordinatorene ved TICC, Margrete Hestetun, stod for innkjøp av frukt som vi hadde med til de eldre.

Samlingen i skyggen av et stort tre, ble en hellig stund.

Det gjorde også inntrykk å være med norske studenter til et lokalt eldresenter drevet av Tanga International Competence Center – TICC. De eldre hadde fått vite at de skulle få besøk av en prest. Dermed ville de ikke ha det vanlige programmet på samlingen i skyggen under treet. De ønsket bare å sitte i en ring og snakke med meg som prest. Noen av de eldre var kristne, andre var muslimer. Alle fikk de si noen ord. Et par av dem sang en sang, og en kvinne bad en bønn med hviskende svak stemme som bare Gud kunne høre hvert ord av. Også jeg bad en bønn og ønsket dem Guds velsignelse samtidig som jeg sa at det er hjertene som er viktige, ikke om vi kan løpe, høre eller se. Samlingen ble avsluttet med at alle fikk frukt vi hadde kjøpt på torget rett før vi kom.

Dagen jeg skulle fly med småfly til Tanga måtte jeg putte på noen tabletter imodium før jeg skulle fly. Magesjau på fly er noe dritt, og kofferten kom ikke før neste dag. Det er slikt som skjer. Jeg kan legge til irritasjoner på et hotell når nettet ikke fungerte og bare noen lys på lugaren fungerte. Bagateller tar ofte oppmerksomhet, og er en trøtt blir det ekstra slit. Men det er møtene med familien bak den stengte døren og de eldre som ønsket å snakke med meg, jeg virkelig bærer med meg videre. Det er skatter som har lagret seg og gjør at jeg er rikere enn da jeg startet reisen mot sør.

I tillegg fikk jeg mange gode samtaler med norske studenter og andre jeg traff på min vei. Det var både tårer og smil. Og jeg kunne dele ut brød og vin i Dar es Salaam, Jesu legeme og blod, som tegn på liv. Før nattverden sang vi bordverset; Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra.

Bougainvillea

Hilsen fra Tanzania

Uroen etter presidentvalget i høst, har lagt seg. Fremdeles ligger konflikten rett under overflaten, men myndighetene har slått hardt ned på opposisjonen og annerledes tenkende. Sytti millioner mennesker skal støpes i samme politiske skje. Det er et prosjekt som ikke vil gå godt.

Jeg fløy inn til Kilimanjaro Airport fra Kigali i Rwanda. Der var det meste organisert og forholdene stabile og rolige. I Tanzania flyter det mer. Likevel er det noe med landet som går inn under huden og blir værende i en flik av hjerte. Jeg kjenner meg igjen fra Madagaskar med den røde jorden og varmen som får brunosten jeg har med meg til å bli som prim. Den trenger et opphold i kjøleskapet før den kan serveres.

Jeg fikk sitte på med Denis Mosha og Berte Marie Ulveseter fra Kirkens Nødhjelp, men heldigvis hadde vi bil og ikke motorsykkel på de humpete veiene.

Seks timers kjøring lå foran oss. Da vi hadde satt oss i bilen på morgenkvisten ble jeg som den mest naturlige ting bedt om å be en bønn for turen. Jeg la turen i Guds hender og ba for alle vi skulle møte de neste dagene. Den religiøse siden av Tanzania er en del av livet, og ikke bare finklær folk tar på seg søndags formiddag.

Målet for kjøreturen var sykehuset Haydom. Det er bygd opp av norske misjonærer. I dag er det et sykehus av god standard med eierskap i den lokale lutherske kirke. Med sine 400 senger, har sykehuset stor betydning for folk i regionen. Flere norske bedrifter, universiteter og venner av Haydom gir stedet fremdeles en norsk tilhørighet.

Som ambulerende sjømannsprest var det hyggelig å samle de norske til en uformell kaffeprat. Det lokale kjøkkenet hadde bakt kanelsnurrer til oss. Da følte vi oss hjemme selv om vi var borte. Vi fikk en fin prat rundt bordet før noen av studentene gikk på granatepleslang i hagen. Det er ikke hver dag vi kan plukke slike frukter fra trærne rundt oss.

En fin gjeng til Kaffeprat på Haydom.

På søndag 8.februar var det stor fest med bispeinnsettelse på Haydom. Det ble en gudstjenestemaraton på over seks timer, dvs 400 lange minutter! Svetten silte, og jeg var glad for at det var to ofringer hvor vi reiste oss og gikk frem til alteret for å gi. Det ble et kjærkomment friminutt for støle ben og en bak som hadde preg av å sitte time etter time på en hard trebenk. Likevel var det en stor opplevelse å være til stede på en dag som betydde mye for mange. Etterpå ble det kommentert at vi ble værende under hele seremonien. De hvite pleier å gå etter et par timer.

Sammen med Kirkens Nødhjelps representant fikk jeg muligheten til å si noen ord under gudstjenesten, men jeg var ikke grunnen til at det hele tok tid. På to minutter fikk jeg sagt at verdighet er et av vårt tids viktigste ord. Hvert enkelt menneske er verdifullt. Det er viktig at vi alle jobber med menneskeverdet, samtidig som jeg påpekte at jeg følte håp for fremtiden da jeg så alle som var til stede. Da jeg lyste velsignelsen på swahili, gikk det et lite sus i forsamlingen. Det hørtes antagelig ut som en franskmann som skal si noen ord på norsk for første gang.

Bispeinnvielsen varte time etter time etter time, men det var flott å være sammen med folket på deres store festdag. Jeg holdt en hilsen fra Norwegian Church Abroad sammen med Berte Marie Ulveseter fra Kirkens Nødhjelp.

Jeg har ikke skrevet om det grønne landskapet og blomstene utenfor rommet jeg har fått tildelt, og heller ikke om mørket som raskt faller på om kvelden og lydene natten bringer med seg. Ei heller har jeg sagt noe om alle menneskene som tar meg i handa og ønsker meg velkommen. Det gjør inntrykk. «Karibu!» sier de. «Asante!» sier jeg.

Tidlig morgen forlot jeg Haydom og satte kurs for Arusha og videre. Kjøreturen er lang, men jeg så både giraff og sebra rett ved veien. Da fikk jeg safarifølelsen uten å dra på safari.

Søvnen som uteble

Natten har flere timer enn det søvnen har. Det har skjedd før. Det vil skje igjen.

Jeg sovnet raskt, men våknet mens det enda skulle være flere timers søvn igjen av natten. Da ble jeg liggende våken uten at øynene lukket seg. Jeg var trøtt, men fikk det ikke til. Lys våken ble jeg liggende å vri meg uten å finne hvile.

Mobilen ble redningen. Det ble noen spill og surfing i aviser for å oppdatere meg på fotball og krig, men det hjalp like lite som det alltid gjør. Mobilen er ingen sovemedisin. Den tar mer enn den gir.

Det pleier å være grunner til at jeg ikke får sove. Ofte kan det være tanker som begynner å kverne uten å gi slipp. PLING sier det i boksen. Da er jeg våken som et brennende lys i solnedgang. Vet ikke om det var et godt bilde, men tanker kan få meg til å ligge våken selv om jeg er sliten og trøtt.

Denne gangen var det ingen tanker. Det var tomt i innboksen. Alt lå til rette for en god natt med hvile. Men PLING sa det, uten at jeg fant en tanke som skapte uro. Likevel ble jeg liggende, time etter time, mens sekundviseren gikk sakte rundt og rundt. Tikk takk tikk.

Bangkok er en by som aldri sover

Jeg får ikke panikk om jeg mister søvnen en natt eller tre, men over tid er det slitsomt. Jeg har stor respekt for de som sliter med søvnen. Det tapper både hode og kropp for energi.

År på Svalbard lærte meg at det er naturlig å miste nattens rytme i mørketiden. Når lyset uteblir, forsvinner søvnen. Det skjedde hver vinter. Selv med sollampe og tran tabletter, ble det noen våkenetter.

Det er ikke farlig å ha noen dårlige netter, såkalt midlertidig søvnproblemer, men det er alvorlig hvis søvnen uteblir over tid. Da blir dagene vanskelige å håndtere. Langvarig søvnløshet, kronisk insomni, er et problem for mange. I Norge sliter ti til tjue prosent av befolkning med søvnen på en slik måte at det er et helseproblem.

Vi sover ikke bort livet, men vi kan våke det bort.

Det heter ser at en ikke skal sove bort sommernatta, men jeg tror mer på det å sove enn å være våken døgnet rundt. Søvnen er en gave i livet som må stelles med omhu slik at den ikke forsvinner og blir borte. Det kan være lettere sagt enn gjort. Likevel hjelper det å sette ord på problemet. Da er du allerede i gang med å gjøre noe med det.

 Byen som aldri sover
Jeg har forflyttet meg mot øst, til Bangkok. Det er en by som ikke sover. Slik sett var jeg på rett sted da søvnen lot vente på seg.

Det er seks timers forskjell til Bangkok fra hjemlige trakter. Ikke sov jeg natten på flyet. Dermed var det lett å sovne første natt etterpå, men så kom den andre og tredje. Da sa det PLING, uten annen grunn enn at søvnen uteble. Når i tillegg basiller tok bolig og gav meg en influensa slik at nese og øyne rant, og halsen tettet seg i slim, ble det bare å vente til kroppen vant fotballkampen. Det var jo tross alt ikke verre enn at det kunne vært mye verre. Jeg er heldig som har et lag med et immunforsvar som står de verste angrep imot.

I skrivende stund pågår fremdeles fotballkampen mellom Immunforsvaret i egen kropp, og Basillene som har gått til angrep. Vi er langt ute i ekstraomgangene, og overtaket har svingt fra den ene til den andre, men hjemmelaget ser ut til å hente seieren hjem. Om så skjer, skal jeg feire seieren med en sammenhengende natts søvn.

En tur til nord

Årets første reise gikk mot nord. Det å puste inn ren polarluft gir bedre effekt enn det beste vitamintilskudd. Slik var dagene i Tromsø en ladestasjon hvor jeg fikk ny energi. Det kan jeg leve lenge på.

Jeg har bodd noen år i Tromsø, og enda lenger i Longyearbyen. I Tromsø var jeg søring, men da jeg bodde på Svalbard var det tromsøværingene som var søringer. Vi har ikke mer humor enn det vi lager selv, og noe godlynt mobbing skaper god friksjon. Heldigvis følte jeg meg hjemme begge steder. Det handler ikke så mye om geografi, men om menneskene vi lever sammen med.

Lyset er i ferd med å komme tilbake til Tromsø, mens det enda er mørketid lenger nord. Det var vakkert å se de snøhvite fjellene og månen som speilte seg i fjorden. Naturen som omkranser oasen i nord er et diadem av edleste sort.

Det beste med Tromsø, er menneskene. Slik gav det å treffe venner en ekstra boost. Vennskap er en skatt som heldigvis ikke er gravd ned i det mørkeste djup, men er helt oppe i dagen. Det handler bare om å pleie vennskap med jevne mellomrom, og ikke ta det for gitt. En skatt som ikke pleies, kan fort bli glemt. Selv har jeg mistet mange på min vandring gjennom livet. De beste venner kan jeg likevel treffe igjen år etter siste gang uten at tiden har gått.

Da jeg pakket for å dra til Tromsø, fant jeg bare sommerstrømper i skuffen. De som passet for vinterens kulde, var pakket bort. Dermed dro jeg nord med tynne strømper som rakk et par centimeter opp fra fotsålen. Det var som å gå i shorts i minus ti. Det tok ikke lang tid før en venn med et stort diakonalt gen forbarmet seg over trekkfuglen som hadde flydd seg bort, eller kanskje den var kommet hjem som den bortkomne sønn. Jeg fikk raskt to par varme strømper i handa da jeg kom på besøk. Nordlendingene er flinke til å sende hjelpesendinger til søringer som opplever kuldegrader for første gang på lang tid.

Også i samtaler i nord gikk praten om kriger som rykker nærmere. Midt oppe i mørke skyer fra øst og fra vest, snakket vi heldigvis mest om fred. Det er noe vi som har bodd nordpå har lært. I mørketiden snakker vi om lyset og varmen, og gir hverandre varme strømper om det trengs.

Den gode samtale skaper håp som smitter slik godt fredsarbeid ofte gjør. Fred begynner med at vi bryr oss om naboene på andre siden av veien, og de som bor i samme hus. Det er viktig å holde fokus på livet og muligheten for det gode fellesskap når skyene ligger lavt og det blåser opp.

Den gode samtale tar ikke slutt.

Selfie sammen med min gode venn, Kim Holmén

Det ble mange gode prater som jeg tar med meg videre i året som har begynt. Jeg håper at samtalene fortsetter med deg jeg treffer på. Sammen kan vi stille spørsmål, og komme med noen svar uten at vi har fasit på det som kalles liv. Det vi vet som er viktig å holde fast på, er at hvert enkelt menneske betyr mer enn brikker i et spill. Et menneske betyr mer. Alltid mer.

Noen ganger gir ord vinger

Håp i et nytt år

Det er en urolig verden å bevege seg i. Det kjenner jeg på, og det kjenner mange på som bor på steder som har sine utfordringer. Det er lett å miste motet, og bli redd for hva som kan skje. Frihet er ikke lenger selvsagt. Det kan gå fryktelig galt. Vi lever i en tid hvor våre verdier står på spill.

I Kyiv lærte jeg at det var feil da jeg uttalte: «Hvis det blir fred..» I Kyiv er de bevisst på å si: «Når det blir fred!» Mitt noe pessimistiske utsagn ble endret til ord som gav håp.

Under koronapandemien tok vi vaksiner for å beskytte oss mot et virus som spredte seg ut over jord. I dag er det et enda farligere virus som sprer seg. Viruset kan kalles ondskap, og handler om egoisme satt i politisk system. Mye vil ha mer. Felles for begge virusene er at de tar liv.

Håp som gror
Vi trenger å løfte håp og tro på selve livet. Det vet jeg at mange av dere gjør både på arbeidsplasser, på skoler, i deres nabolag og i deres hjem.

Fred er ikke noe vi bare må ha mellom land og riker. Fred begynner med de nære relasjoner. Dermed kan vi alle være med på å bygge gode fellesskap.

Det å spre håp og tro på fremtiden, er vaksinen vi som fellesskap trenger for å demme opp mot nasjonalisme og ondskap som er i ferd med å spre seg. Når vi i tillegg sprer kjærlighet ved å løfte verdighet og respekt for selve livet, har jeg tro på at vi bygger en jord som både vi og kommende slekter kan bo på. Da kjenner jeg at vi er på rett vei.

Fred er mulig!
Vi trenger et mirakel. Vi trenger fred!, sa lokale kirkeledere til meg i Kyiv. Jeg kunne si til dem; Fred er mulig!

Sammen løftet vi håpet og troen på at fred er mer enn tomme ord og avtaler som brytes. Fred er faktisk mulig. Slik barna skrev under koronapandemien; Alt blir bra igjen, kan vi i dag skrive; Fred er mulig!

Jeg tror på oss. Sammen kan vi skape gode fellesskap på jord. Deg og meg er vi.

Det å skape varig rettferdig fred er hardt arbeid. Kampen er ikke over. Det vil fremdeles skje at ondskapen spres, men jeg tror på noe som er sterkere enn dødskreftene som river ned. Jeg tror på livet!

Takk for året som gikk. Takk for lys du tente på din vei. Takk for dine foldede hender som roper uten stans. Takk for at du gir, og ikke bare krever. Takk for at du er med på å løfte håpet, og dermed demmer opp mot ondskapen som råder flere steder på vår jord. Takk for at kjærligheten er mer enn tomme ord.

Med ønske om et fredfullt nytt år!

Håp i et nytt år

Det er en urolig verden å bevege seg i. Det kjenner jeg på, og det kjenner mange på som bor på steder som har sine utfordringer. Det er lett å miste motet, og bli redd for hva som kan skje. Frihet er ikke lenger selvsagt. Det kan gå fryktelig galt. Vi lever i en tid hvor våre verdier står på spill.

I Kyiv lærte jeg at det var feil da jeg uttalte: «Hvis det blir fred..» I Kyiv er de bevisst på å si: «Når det blir fred!» Mitt noe pessimistiske utsagn ble endret til ord som gav håp.

Under koronapandemien tok vi vaksiner for å beskytte oss mot et virus som spredte seg ut over jord. I dag er det et enda farligere virus som sprer seg. Viruset kan kalles ondskap, og handler om egoisme satt i politisk system. Mye vil ha mer. Felles for begge virusene er at de tar liv.

Håp som gror
Vi trenger å løfte håp og tro på selve livet. Det vet jeg at mange av dere gjør både på arbeidsplasser, på skoler, i deres nabolag og i deres hjem.

Fred er ikke noe vi bare må ha mellom land og riker. Fred begynner med de nære relasjoner. Dermed kan vi alle være med på å bygge gode fellesskap.

Det å spre håp og tro på fremtiden, er vaksinen vi som fellesskap trenger for å demme opp mot nasjonalisme og ondskap som er i ferd med å spre seg. Når vi i tillegg sprer kjærlighet ved å løfte verdighet og respekt for selve livet, har jeg tro på at vi bygger en jord som både vi og kommende slekter kan bo på. Da kjenner jeg at vi er på rett vei.

Fred er mulig!
Vi trenger et mirakel. Vi trenger fred!, sa lokale kirkeledere til meg i Kyiv. Jeg kunne si til dem; Fred er mulig!

Sammen løftet vi håpet og troen på at fred er mer enn tomme ord og avtaler som brytes. Fred er faktisk mulig. Slik barna skrev under koronapandemien; Alt blir bra igjen, kan vi i dag skrive; Fred er mulig!

Jeg tror på oss. Sammen kan vi skape gode fellesskap på jord. Deg og meg er vi.

Det å skape varig rettferdig fred er hardt arbeid. Kampen er ikke over. Det vil fremdeles skje at ondskapen spres, men jeg tror på noe som er sterkere enn dødskreftene som river ned. Jeg tror på livet!

Takk for året som gikk. Takk for lys du tente på din vei. Takk for dine foldede hender som roper uten stans. Takk for at du gir, og ikke bare krever. Takk for at du er med på å løfte håpet, og dermed demmer opp mot ondskapen som råder flere steder på vår jord. Takk for at kjærligheten er mer enn tomme ord.

Med ønske om et fredfullt nytt år!

Lys i mørketid

Det blåser opp til storm
snøen føyker seg til
alt blir hvitt, ser ingenting
kulde biter i fingre og kinn
Det er jul i mørketid

Engler synger i kor                        
et bud om liv på jord
toner fra pol til pol
Fred over jord 

Den lange natt er kald
men stjerner lyser i kor
nordlys som en symfoni
månen speiler seg i snø og is
Det er lys i mørketid

Et sårbart barn på jord
fra det høye kom
Det er ikke svart, et lys er tent
Vær ikke redd i natt
Det er håp i en urolig tid

Engler synger i kor                        
et bud om liv på jord
toner fra pol til pol
Fred over jord

Bildene har jeg tatt i Gamlebyen i Jerusalem. Det øverste bildet er tatt i Gravkirken, også kalt Oppstandelseskirken. Det nederste er tatt i kapellet i Redeemer Church

Alarmen går i Kyiv

Jeg sov tungt, men hørte likevel alarmen før den gikk. På hotellet hvor jeg bor i sentrum av Kyiv, pleier jeg å bli vekket av lyden fra høyttaleranlegget hvor alle blir bedt om å gå i bomberommet. Denne gangen våknet jeg av den fjerne lyden av alarmen på gata. Det betyr at jeg har sovnet i bevisstheten om at noe kunne skje. Da har jeg ligget på alerten, som det heter på fint når sansene er i full beredskap.

Sansene er i full beredskap

Det er ikke første gang at alarmen går under mine besøk. Det har blitt en vane å møte krigens alvor på mine juleturer. Jeg har en sekk stående ved sengen som jeg har pakket klart med noe mat, vann, førstehjelpsutstyr og full ladet telefon. I tillegg har jeg et kryssord som kan få timene til å gå.

For de som bor her over tid, har alarmene blitt en vane.
Russland tar ikke pause i krigføringen mot sin nabo. Selv om vinteren foreløpig er mild, er det en bevisst strategi å ramme strømtilførselen når behovet for lys og varme er størst. Jeg merket det da jeg ankom Kyiv. Det var en egen deprimerende lyd i gatene som fortalte om krigens alvor. Tusenvis av generatorer durte på fortauene og sørget for at butikker og kafeer fikk nok strøm til at virksomhetene kunne fungere, mens i etasjene over var det mørkt.

Store rasjoneringer på strøm medfører at det blir mange timer uten elektrisitet hver dag. Fjorten timer uten strøm, er normalt. Mange har enda færre timer hvor de kan vaske klær og koke mat. I tillegg blir det kaldt i stua. En jeg snakket med, bodde i femtende etasje. Han pekte på magen, og sa at han fikk daglig mosjon. Så la han til mer alvorlig om slitet med å bære vann og mat opp alle etasjene. Når strømmen er borte, virker heller ikke vannet. Vann, lys og varme gir en sammenhengende sårbar infrastruktur.

Bilder fra bomberommet. Det er luksus å ha et bomberom med lys og en seng og legge seg ned på. De fleste slike rom, har ikke det. Likevel ble det ikke mye søvn.

Kampen for å overleve
På plassen utenfor St Sofia- katedralen står et stort juletre. Det har lys som ikke er tent, sa vi til hverandre da vi hadde satt kurs for en restaurant på kvelden. Det var tent dagen før, sa min kamerat. Før, da krigen var en ukjent fremtid, var gatebildet før jul preget av glitrende juletrær og lys i vinduer og over gater. Det er lite av det i dag, men noe. Et juletre som glitrer noen ganger, gir glimt av håp inn i den svarte natten.

De jeg snakker med skal feire jul, også i år. Det er en viktig tradisjon som er med på å spre lys i mørke. Hverdagslivet går sin vante gang selv om alarmen går. Det er viktig å gå på jobb og holde hjulene i gang. Mens jeg går i bomberom, er det få ukrainere som gjør det. Livet må leves videre. Det handler om å overleve. Det er det viktigste nå, det å overleve. The fight of survival! Lenger fremover er det få som klarer å tenke.

Julen skal ingen ta fra oss, sier folk til meg. Moskva forsøker å stjele hverdagen, og ødelegge julehøytiden. Det skal de ikke få lov til.

Den hellige natt gir et håp som er sterkere enn dødens krefter.

Dette kartet viser hvor raketter og missilier skytes fra. De røde områdene er i fare for å bli truffet. Kartet varier flere ganger i løpet av en natt. Kartet får jeg fra en app på min mobil. Når alarmen går lyder alarmen både hos meg og hos de som sitter i samme rom.

En lang natt
Alarmen gikk av etter en time. Jeg hadde funnet meg noe å ligge på i bomberommet, og drøyde litt. Skulle jeg gå opp til mitt eget rom og dermed risikere å miste det som var blitt mitt hvilested. Det kan være et slit å gå opp og ned flere ganger på samme natt. Jeg valgte å vente, før jeg ville ta på meg skoene og rusle opp til tredje etasje.

Jeg har betalt ekstra for å få et rom i en av de nederste etasjene på hotellet. Utsikten er ikke viktig. Det er viktigere å ligge i le fra det som kan falle ned fra himmelen. I tillegg var det viktig å ha kort vei ned til etasjene under bakken hvor selve bomberommet var.

En halv time etterpå gikk alarmen igjen i Kyiv. Da hadde jeg heldigvis ikke gått tilbake på rommet, men kunne bare snu meg rundt og forsøke å finne hvile for kropp og sjel. For meg ble natten lang, urolig og uten mye søvn, men det er en bagatell. For folket i Ukraina handler det om deres liv.

Det var hyggelig å møte julenissen på Sofia-plassen. Da kom smilet fram hos meg, selv om nissen var av det alvorlige slaget.

På vei inn i den mørke natta

Det tar tid å forflytte seg fra Tbilisi til Kyiv. Jeg må ta en drosje i firetiden på morgenen, og fly vestover til Amsterdam og Warszawa. Det blir lange timer med venting på sentralbanestasjonen i den polske hovedstaden. Når avgang nærmer seg stusser jeg over at min avgang ikke står på oversikten jeg finner på stasjonen. Det viser seg at avgangen er fra en annen stasjon. Det er med få minutters margin jeg klarer å komme meg over til stasjonen i østkanten av byen. Da har stressnivået fått boblene i blodet til å putre som champagne i det korken åpnes.

Det er vinterstid, mørket har lagt seg tidlig på kvelden. Jeg har gjort denne reisen noen ganger. Det hjelper på. Likevel er jeg tankefull da jeg igjen setter kurs mot Kyiv. Krigen pågår enda for fullt. Det er alvor. Før, i gode gamle dager, tok jeg fly inn til hovedstaden. Nå er det atten timer på toget som venter meg. Heldigvis har jeg en køye jeg kan hvile i, men først er det tre timer til den polske grensebyen Chelm og venting på et nytt tog. Det er ulik bredde på skinnene i Polen og Ukraina. Derfor er togbytte helt nødvendig.

Togene i Ukraina har fungert forbløffende bra under krigen. Det er en livsnerve i det krigsherjede landet. For norske pendlere hadde dette vært en drøm. Togene i Ukraina er mer punktlige enn i Norge, men det skal ikke mye til.

Nederste bilde er av min koffert på perrongen i Kyiv

Frø kan vokse og gro
Hvorfor gjør jeg dette, spør jeg meg selv om uten å få svar. Det er ikke mange ordene jeg har sagt høyt det siste døgnet. På reise går jeg inn i en boble hvor jeg konsentrerer meg å komme fra a til å. Om jeg ikke snakker, lever tankene sitt eget liv.

Jeg reiser til Kyiv for å plante frø av håp.

Kyiv er siste stopp på en lengre førjulsreise. Hvor den har ført meg handler om mye mer enn geografi. Det handler om mennesker jeg møter. Jeg er ikke en turist som er ute for å se. Det handler mer om å lytte, og dele noen ord om hverdag, liv og håp. Men selvsagt bruker jeg øynene også. Det handler om å se de jeg møter, og med respekt være på besøk i folks liv. Det er et privilegium som gjør meg rik.

Det er i mørke vi kan se lys.

Det var noe grått og trist over dagen jeg ankom Kyiv.

Ensom vandring
Her jeg sitter på et tog alene på vei inn i den mørke natten, er det en følelse av ensomhet. Toget skaper en hvilepuls med sine monotone knirkelyder. Jeg sender noen tanker til Vår Herre, og tegner et kors i luften slik jeg gjør når jeg lyser velsignelsen i slutten av en gudstjeneste.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Vi får en god prat underveis, Vår Herre og jeg. Når jeg i mine prekner sier at det ikke finnes et gudsforlatt sted på jord, er det mer enn tomme ord. Selv i den svarte natten, er Han med!

Det finnes ikke et gudsforlatt sted på jord.

Fint å se at de har pyntet til jul i den store hallen på Sentralbanestasjonen i Kyiv