Dråper som blir til regn

Angst kan gå inn i ryggmargen av selve livet som noe du bærer med deg hver dag. Engstelse er et annet ord. Redsel. Frykt.

Vi kjenner redsel og frykt igjen. Mange forbinder det med følelsen vi får når vi setter oss i tannlegestolen. Der har jeg sittet såpass mange ganger at jeg har sluttet å være redd, men jeg vet at det kommer til å gjøre vondt. Jeg er av den typen som helst ikke ville ha bedøvelse. Jeg er mer redd for sprøyta enn jeg er for smerten. Det hjelper også å vite at det blir verre hvis ikke Karius blir invitert inn i bokseringen. I stolen tenker jeg at heldigvis går tiden, og om litt kan jeg gå ut for å møte dagen igjen.

Angsten er tyngre å bære. Den biter seg fast. Det å våkne opp om morgenen og vite at livet vil gå i svart, gjør noe med både kropp og sjel. Det er som om en vet at noe ubehagelig kommer til å skje, selv om det kun er dråper som blir til regn. Følelsen kan være tanker som tynger ned, og det kan være mer. Det er ting vi opplever i livet som er tungt å bære, og tankene vil ikke gi fred.

Vi bærer våre liv. Når noe har skjedd, vet vi at tiden ikke kan skrus tilbake.

Mørketiden på Svalbard er ikke svart
Hvordan var det i mørketiden i nord, spør mange meg om etter mine år på Svalbard. Problemet var ikke den lange natta. Den var bare mørk. Det var mye lys i mørket. Spesielt var det gode fellesskap viktig. Det både lyste opp og varmet, slik som stjernene speilte seg fra himmel til jord. Det var mer utfordrende hvis livet gikk i svart. Det kunne skje selv da sola skinte hele døgnet.

Det å takle at solen kom tilbake på våren kunne være vanskelig. Da fikk vi en spotlight på oss hele døgnet. Det var ikke fred å få. På vinteren kunne noen og enhver ha små og større depresjoner. Da lyset kom tilbake vokste gleden hos de fleste, men det ble tungt for de som slet. Da var det viktig at vi i fellesskap fulgte med, slik at ingen låste seg inne uten å få frisk luft og noen å snakke med.

Svalbard kirke under Platåfjellet

Det er rart hvor sjelden vi snakker om at vi kan kjenne på vedvarende angst. Det er ikke godtatt som en prat rundt bordet. Nettopp der burde vi begynt å snakke om frykten som kan bite seg fast til noe mer. Mange kjenner på det, men sliter når angsten blir stor. Den kan bli krevende hvis det holdes tett, og ikke kommer frem i lyset.

Jeg husker godt første gang jeg kjente på høydeskrekk. Sammen med Arvid og Kim gikk vi opp på et fjell vi hadde sett hver dag i mange år. For å komme på Hjortfjellet måtte vi gå opp på en knivsegg hvor det var bratt ned på begge sider. Det var greit å se ned, men da jeg så oppover fikk jeg et akutt anfall av frykt. Det kalles himmelfrykt, og ligger vel i blodet for meg som prest.

Midtveis opp på fjellet klamret jeg meg til en varde og påpekte at det var noen skyer over oss som fortalte at det var tid for å snu, men mine to kamerater fortsatte. Da kunne ikke jeg være dårligere. Jeg fulgte tett inn til Arvids rygg. Det var trygt å gå i samme spor. Opplevelsen da vi kom opp på platået var fantastisk. Da smakte kaffen som den beste årgangsvin.  

Hiorthfjellet sett med lyset i februar

Men jeg vet at redsel og frykt kan gå over i angst som biter seg fast i hode og kropp. Da kan søvnen utebli, og det kan bli alvor. Det er ikke farlig med et par netter uten søvn, men forsvinner den over tid kan det bli et slit.

Jeg har dyp respekt for de som bærer angsten med seg i hverdagen.

Det er viktig å si at det er helt normalt å føle på angst. Det er en naturlig del av våre liv, men det er viktig å finne måter som gjør det mulig å leve med angsten slik at den ikke styrer selve livet. Jeg har tro på det å sette ord på angsten, og snakke med noen en kan stole på.

Den gode samtale er som et sugerør ut i frisk luft.

De beste samtaler kan oppstår når vi går tur sammen. Dette bildet er fra Utsira.

Et år eldre

På samme dato hvert år, blir jeg et år eldre. Slik har det vært så lenge jeg har levd. Det skjer fra en dag, til den neste. Det er som et tog som ikke har bremser, uten at det er gått løpsk. Det bare virker slik, siden tiden føles å gå raskere til eldre jeg blir.

Før varte et år en evighet, mens nå er det snakk om sekunder.

I Longyearbyen var vi glad for de kuldegrader vi fikk. Om de plukket jordbær i Grimstad, var ikke det noe vi ønsket i nord. Jorden har bruk for kulden i Arktis. Problemet er ikke kuldegradene, men temperaturen som stiger år for år.

Slik er det når årene går uten at jeg ønsker å være yngre enn det jeg er. Kunsten er å leve de årene vi får. I går var jeg riktignok ikke så gammel som jeg er i dag, men likevel løfter jeg blikket og ser ut mot horisonten. Jeg ser både foran og bak meg, uten at jeg dermed vet hvordan det blir.

Fremtiden er det mest usikre vi har.

Jeg feira min gebursdag med egenlagd gulasj og fantastiske kaker jeg aldri kunne bakt. Mine ferdigheter som baker er bedre når det gjelder å smake på produktene, enn selv å stå for produksjonen.

Det viktigste med feiringen av meg selve, var å samle noen gode mennesker rundt et bord. Jeg er ingen engel, men familien og gode venner bærer meg på vinger jeg ikke selv har. Spesielt løfter de når livet butter imot, slik det fort kan gjøre når årene går og jeg har mistet kontrollen jeg aldri har hatt.

Gode mennesker er en ressurs som skaper liv i huset hvor jeg bor.

Det finnes også de som snakker bak min rygg, men de om det. Hvorfor bruke energi på de som river ned, når livet likevel går i pluss.

Med gaver som Bamsemums, Viking skjerf og caps, ble gebursdagen en fest.

Det var en vakker morgen. Jeg våknet etter noen få timers søvn, og plutselig var jeg blitt sekstiseks. Det har jeg aldri vært før. Det er både første og siste gang jeg opplever å bli det.

Det er som sekstiseks at livet begynner, ifølge Wenche Myhre sin berømte sang. Selv mener jeg det begynte noen år før, men mye ligger foran uten at jeg vet hva. Jeg er ikke profet, men det kalles et liv dette her.

Paletten er full av ulike farger og nyanser. Det blir vakre malerier av det.

Takk til deg som sendte en hilsen da jeg fylte år. Du er både sett og hørt. Jeg sender også opp en takk mot skyene hvor englene sitter og følger med. De har mindre å gjøre når vi sammen kan bygge hver dag.

Tro

Da jeg var yngre enn jeg er i dag, var jeg på let etter veien livet skulle gå. Nå vet jeg hvor jeg har gått, og hva jeg tror på. Fremdeles stiller jeg heldigvis spørsmål. Uten spørsmålene ville min tro vært død. Det er først når jeg leter, jeg finner svar.

For mange år siden ble jeg født i byen Antsirabe på Madagaskar. Fjorten dager senere ble jeg båret til dåpen i den lutherske kirken som rommet over to tusen mennesker. Jeg var en liten hvit gutt som ble båret fram mens folket sang for full hals og englene spilte på sine harper i sky. Med tre never med vann på hodet og noen ord, ble jeg kristnet. Som et sårbart lite barn begynte jeg på min troshistorie og livsvei.

I dag er jeg eldre enn jeg noen gang har vært, og skjegget har blitt hvitt som snø. År har gått, men fremdeles kan jeg si det jeg ofte har sagt:

Det er jord i hver dråpe av mitt blod, men også himmel.

Utsira kirke

Min tro er todelt. Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker. Tross alt velger jeg fremdeles å tro på mennesker, selv om det ikke er lett når jeg ser og opplever hva vi mennesker gjør med hverandre.

Som ambulerende sjømannsprest reiser jeg i land hvor mennesker setter sorte spor av aske, smerte og hat. I vår tid er uro og krig blitt en del av verdensbildet. Det gjør hva vi tror på ekstra viktig. Din og min tro er avgjørende for hvilken verden vi skaper. Det som er like viktig er å være bevisst hva vi ikke tror på.

Det er viktig at vi er bevisst på hva vi sier ja til, og når vi skal si nei.

Jeg tror ikke på nasjonalisme, ekstremisme og fundamentalisme hverken av religiøs eller politisk art. Jeg tror ikke på stalinisme, putinisme, trumpisme eller sionisme. Jeg tror ikke på mennesker som går til angrep på sine naboer.

Jeg tror på noe som er sterkere enn dødens krefter. Jeg tror på de som bygger fremtid og gode fellesskap. Jeg tror på mangfold av mennesker som markblomster på en eng. Hvert enkelt menneske er verdifullt.

Verdighet, det tror jeg på.

Som kristen håper jeg på et liv etter døden. Det er et klart kristent håp om noe mer. Slutten er inngangen til neste akt. Det er håpet som trosser alt. Samtidig er det viktig også å si at jeg tror på livet før døden.

Det kristne håp handler om fremtiden, mens den kristne tro handler om i dag.

Jeg snakker om min tro. Det ordet jeg vil bruke er vår. Vi står sammen i mye av hva vi tror på, og hva vi bør ta avstand fra. Det er ikke dermed sagt at vi har samme gudstro eller politiske overbevisning. Jeg tror på et mangfold av farger, men vi maler på samme lerret.

Bildet er et selvpotrett og viser hvordan jeg ser ut i dag. Det første bildet av den lille gutten viser hvordan jeg så ut som barn.

Tilbake til den lille sårbare gutten som ble båret fram til dåpen i Antsirabe. Om noen år skal jeg bæres ut av kirka. Da har jeg lagt ut på siste reis.

Når døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på
da vil englene synge i kor
Selv når livet dør er det håp      

Dråper av stein

Heldigvis var ikke sommeren over. Det var bare slik det alltid har vært når finværet kommer samtidig med at skolene starter opp igjen. Det har blitt noen år siden jeg gikk ut av barneskolen. Derfor kunne jeg benytte finværet til å jobbe med stein. Det var steinhardt, men gjorde godt for både kropp og sjel.

Langt inne i en møkkakjeller stod noen tusen takstein. Dette var skiferstein formet som dråper. Antagelig var de engang fraktet fra Alta i nord, eller fra Oppdal, Voss eller Valdres. Det var den gang norske skiferbrudd formet steinene etter standardmål. Dråpeformen var både av estetiske og praktiske grunner. Selv om år har gått er de fremdeles vakre å se på, og regnet kan pøse ned uten at det blir lekkasje.

Jeg har gleden av å ha skifer på hustaket på Utsira, og ved et nybygg i Stavanger skal vi også legge dråper av stein. Gammelt tak på nytt bygg forteller at jeg med hvitt skjegg likevel er ung.

Heldigvis var møkka fjernet for mange år siden der hvor dråpene lå, og rommet ble brukt til lager. Der hadde de stått siden forrige årtusen. Det var bare å dra i gang jobben med å bære steinen ut i solen og vaske dem på hver side for å få vekk grønske og støv etter år hvor skatten hadde ligget gjemt.

Dråpeskiferen hadde tidligere ligget på taket på løa, men var nå klar for et nytt oppdrag. Siden de allerede er nesten hundre år gamle, vil de ikke vare hundre til. Fagmenn vi har snakket med spår at de bare vil vare i femti år. Det rekker akkurat til mitt liv ebber ut. Andre sier de vil vare evig, men jeg tenker ikke å ta dem med på siste reis. Det ville bli tungt å bære for de som skal gjøre det.

Hvorfor gå på treningsrom når vi kan løfte stein?

Jeg gikk lenger enn jeg pleier å gjøre selv om jeg bare gikk frem og tilbake fra møkkakjelleren til bordet hvor vi skulle skure hver en sten. Timene gikk i sakte film mens svetten rant. Selve vitamininnsprøytingen var å gjøre det sammen med mine svigerforeldre, min fru og min bror. Det ble mange gode samtaler da vi vasket og sorterte stein. «Dråper av stein» er en poetisk tittel som handler om hjerter som slår og vennskap som vokser frem.

Det å gjøre noe sammen er gull verdt.

På varme dager var det viktig å ha påfyll av drikke. Med hjemmelagd bringebærsaft og kaldt vann, gav det nye krefter. I tillegg serverte svigermor mat både dagtid og kveld. Arbeid, pauser og prat ble en god forsmak på naboskapet som kommer i neste fase. Først må vi få tak i flere skifer til taket, og la snekkerne gjøre sitt. Det skal fagmenn til for å legge hundre år gamle dråper på et tak.

Takk

Kong Harald V er død.

Kong Harald hadde både glimtet i øynene og alvoret med seg. Han var kjent for sin lunhet og varme. Han løftet mangfoldet og hadde dyp respekt for den enkelte. Kong Harald V var vår alles konge.

Vi lever i en urolig tid. Likevel er det ro og verdighet i sorgen som nå rammer vårt land og folk.

I dag tenner jeg lys i stor takknemlighet for alt han var og gav. Og jeg tenner lys for familien som stod ham nær.

Guds fred over minnet.

Stafettpinnen gis videre. Kongen er død – leve kongen!

Sommeren er på hell

Det vi så fram til med glede og forventning, er i ferd med å forsvinne i det grå. Regnet strømmer ned og temperaturen er i ferd med å synke. Fremdeles kan vi få gode soldager, men både kalenderen og været forteller at vi går inn i en ny fase av året. August kan være nydelig, men snart er sommeren forbi. Med sommeren forsvinner alt det vi så fram til, alt som skulle skje. Vi skulle feire sommeren med bobler og gode venner. Det er gått fra fremtid og nåtid til historie.

Sommeren er over. Den har gått fra nåtid til historie.

Grått og regn, men fremdeles vakkert

Sommerferie har fire faser. Det er planleggingen og forventningen som begynner før vinteren har sluppet taket. Så er det selve gjennomføringen med gode dager på hytte og fjell, og med reiser til varme strøk eller hotellferie i vårt eget land. Etterpå ser vi på bildene og snakker om ord som ble sagt. Vi minnes alle de gode opplevelsene rundt bordet og varmegradene i havet. Den fjerde fasen er når regningene fra kredittkortet slår inn. Mange av oss er nå i fase fire.

August er en mellomtid. Høsten banker på, men enda sliter vi med å slippe den inn. Sommerhytter stenges ned. Spill legges i skap eller under sofaen klar til neste år. Vann skrues av. Det blir en stund til neste besøk. De lange gode ukene hvor vi kunne bare være, er forbi. Det er forskjell på å ta en helg, og det å ha flere uker fri.

Jeg husker første gang jeg hadde fem ukers sommerferie. Det var som å se inn i evigheten da jeg startet på det jeg ikke så slutten av. Nå ligger evigheten bak oss som om det var en drøm.

Mange har begynt på jobb etter en velfortjent ferie. Vi er tilbake til det at vekkerklokka ringer lenge før vi har lyst til å stå opp. For mange er det fint å treffe kollegaer igjen, og ta fatt på planleggingen av et nytt semester. Men vi er flere som gjerne skulle ønske at sommeren varte lengre enn den gjør. Jeg blir aldri helt konform med at solen snur før sommeren har begynt. Vi burde flytte St Hans feiringen fra juni til slutten av juli. Det burde bli et folkekrav som våre folkevalgte burde bestemt.

Sensommeren kalles tiden mellom sommer og høst. Vi kunne like gjerne kalt den for førhøsten. Det legger seg skyer av melankoli over mange av oss i denne tiden. Vi kjenner på en tristesse over at det vi så fram til allerede er forbi. Sommersmilet kan gå over i et tungsinn. Når himmelen åpner seg og regnet faller ned er det også som om naturen gråter og forbereder seg på neste årstid.

Mange lever lenge på det som var, og klamrer seg til soldager som fremdeles dukker opp. Samtidig vet vi at vi er på vei videre enten vi vil eller ikke. I august går vi fra lyse kvelder til mørketid. Det gjør noe med oss.

Selv er jeg av de som elsker høsten med alle sine farger. Jeg gleder meg til det som ligger foran. Enda har bjørken grønne blader de fleste steder, men snart ser vi at de blir gule og rød. Det er en vakker tid når naturen forbereder seg på sin hviletid.

Jeg hyller hverdagen også når den males i grått slik den gjør når regnet strømmer ned.

Fremdeles kan vi glede oss over at fuglene synger hver morgen, og det er høytid for fargerike sensommerblomster. De er ofte fargerike som georginer og solhatt. Naturen er i en endringstid, men det er også vi mennesker. Vi kan være med å male i farger ved å gi rom for gode samtaler rundt bordet og invitere inn. Det er fremdeles muligheter for å gå tur både i by og i fjell. Det er fremdeles tid for den gode samtale. Det er fremdeles tid for liv.

Dette bildet er fra Kirkenes. I nord kommer høstfargene tidligere, og de blir mer intense på den korte tiden før vinteren setter inn. Det er en vakker tid vi går i møte.

Loddrett og vannrett

Første gang jeg satt med et kryssordblad på flyet, følte jeg meg gammel og utlevd. Det var min debut i det offentlige rom. Det gir ikke et maskulint røft preg å fylle inn bokstaver i små ruter. Ville noen se han som lekte seg med gammelmanns lek? Det var som å legge kabal med kort slik en gjorde i forrige årtusen. I dag gjør vi det i skjul på våre mobiler. Kabal eller Angry Bird.

Før leste jeg en bok på tog og i fly. Det var den gang livet gikk i sakte film. Nå snurrer filmen raskere enn jeg klarer å følge med. Konsentrasjonsevnen har minsket med dataalderen. Det gjør noe med evnen til å lese fra a til å. Det er lettere å hoppe over et kapittel eller tre. Mange bøker fungerer ikke slik. Da forsvinner tråden og nerven i historien som fortelles.

Da jeg bodde i Longyearbyen, tok jeg ofte flyet til det store fastlandet i sør. Det var som å ta trikken for de som bor i storbyen. Det tok noen timer over havet fra nord. Da hjalp det å ha noe å gjøre på. Det er her kryssordet kom inn som en reddende aktivitet. Jeg tok fram et spesialblad med kryssord og håpte å bli oversett, noe jeg også ble. Det var selvsagt ingen som brydde seg om det.

Fra debuten i det offentlige rom, har jeg i dag alltid med meg et kryssordblad på mine reiser. Det blir noen timer på flyplasser og i luften. Med et kryssord finner jeg hvile og kan leke meg fram til neste stoppested. Noen ganger glir øynene igjen og søvnen gir fred. Da forsvinner bokstavene inn i skyene og får vinger uten at jeg trenger å løse noen oppgaver.

Noen løser sudoku. De om det. Selv er jeg ikke venn med tall. Det har jeg aldri vært. Jeg innså tidlig at jeg aldri ville bli matematiker. Det slo min lærer på gymnaset fast som en sannhet fra dag en.

Fordelen med tall er at de snakker samme språk. Slik kan de som løser sudoku gjøre oppgaver på gresk. Selv om jeg kan telle til ti på gresk og leser bokstavene, sliter jeg hvis jeg skulle forsøke meg på et kryssord på et annet språk. Da sier det stopp på selv den enkleste oppgave.

Vi vet at trening og bevegelse av kropp er viktig for både den fysiske og psykiske helsen. På samme måte må hjernecellene holdes i vigør. Det kan være mange måter å trene hodet på. Den gode samtale med venner og folk jeg treffer er og blir den beste øvelsen, men stadig trenger jeg å fylle rommet på andre måter. Da henter jeg fram bladet med bokstaver som skal fylles ut loddrett og vannrett. Flere ganger står jeg fast uten å komme videre. Da legger jeg oppgaven til side og henter det fram noen timer senere. Ofte var pausen nok til at ordene kom på plass.

Toget til Kyiv tar mange timer inn i et urolig område. Da gjør det godt å ha med et kryssord. Det gjør at stresset ikke tar over, selv om alvoret ikke forsvinner.

Det er hjernetrim å løse kryssord. Samtidig gir det tankene hvile. Trening og pauser fungerer som intervalltrening når en skal bygge seg opp til store løp. Slik er kryssord en god øvelse både i ferie og til høsten vi går i møte. Jeg leser fremdeles bøker, men trenger også andre treningsmetoder som gir innsikt og en følelse av fri.

Når det er regn i luften, er det innevær som gjelder. Det har det vært flere dager denne sommeren. Jeg klager ikke, men nyter gode dager i min stue. Da finner jeg fram et sommerkryss og tenker at denne sommeren har vært av første klasse, grand cru. Hjernen har fått både hvile og trim, og jeg er klar for neste etappe.

Sommer er å male hus

Hus treng folk, og hus treng maling. Det er lett å se når hus mangler liv og vedlikehold. Da forfaller de begge to.

Jeg skal ikke skryte av meg selv. Gresset kan gro til det blir høyere enn det naboer syntes er fint. De skryter når blomstringen er på sitt fineste, men kommer med hint hvis det blir for mye ugress. Selv er jeg av den oppfatning at en hage hvor det vokser vilt er bra for det biologiske mangfoldet. Men det har sine grenser selv for meg. Derfor slo jeg graset før det ville slå meg ned og gjøre meg deprimert. Det er jo tross alt viktig å ha en viss kontroll på hva som skjer på egen jord.

Det å eie fører med seg forpliktelser. Slik er det også med selve livet. Uten krav ville det blitt kjedelig. Det er sunt å ha noe å strekke seg etter. Kunsten er at det som burde vært gjort ikke tynger ned. Derfor var det på sin plass å finne fram pensler og kjøpe inn maling for et strøk. På butikken sa de at malingen ville vare i femten år, men de var kloke nok til ikke å gi garanti. Etter fem år siden sist, måtte jeg lappe der det var begynt å skalle av. Nå var det gått sju år. Da var det på tide å ta hele huset. På en øy ute i havet er elementene tøffere enn det Jotun har beregnet. Reklamen er en ting, virkeligheten en annen.  

Nordavinden er beryktet, men det er vinden fra sør som sliter mest. Den er våtest, og veggen i sør får gjennomgå i kampen mot regn og storm. Derfor gir jeg den alltid to strøk. Da holder det til neste gang.

Mens jeg malte kom den lille nabogutten løpende med et smil og en blomst som en gave. Den skal du ha, var det han sa før han sprang hjem igjen. Det varmet mer enn temperaturen i sommer har gjort. På Utsira hilser alle på hverandre, og barn vinker med de små fingrene de har.

Jeg har høydeskrekk. Det opplevde jeg for første gang i fjellene på Svalbard. Plutselig ble høyden mer enn lek. En stille risting av nerver som løp løpsk gjorde at jeg måtte innse at jeg ikke var så tøff som jeg trodde jeg var. Derfor har jeg fått hjelp til å male i høyden. Min bror og min svigerinne har vist at det er mulig å male i høyden, selv om jeg selv måtte klatre ned da føttene begynte å skjelve.

Min tålmodighet ble satt på prøve rundt vinduer som krevde sitt. Også der kom jeg til kort. Fruen tok tak og brukte tid på det jeg ville gjort ferdig på et blunk. Resultatet ble at vinduene ble som et møbel av edleste sort.

På forsommeren har det vært utfordrende å finne vær som gjorde det mulig å male. Med regn fulgte mer regn, og selv vinden var våt. Skulle en gå tur var det støvler som gjaldt. Innimellom bygene var det likevel dager som gjorde at jeg nå ser slutten på det som burde vært gjort i fjor. Da kan jeg nyte et sommerbad selv om havet i vest fremdeles bærer vinteren i seg.

God sommer!

Selv det gamle epletreet i hagen fikk et nytt strøk. Da kan det fungere som kunst noen år til.

Den lyse natta

For første gang på flere år var jeg i fjæra og feiret den lyseste natta i året. Selv om det var overskyet og småregn, fikk vi tent opp bål med rekved vi fant. Pølsene hadde blitt stekt bedre hjemme, men det er noe med svartsvidde pølser. De hører sommeren til. Smaken er så der, men likevel gir de en opplevelse av noe vi har lengtet etter.

Svartsvidde pølser hører sommeren til. De gir en smak av jord, nå og framtid.

Sammen med gode venner og familie, ble det en god aften selv om jeg hadde tatt på lue og en tykk genser i tillegg til regnjakke. Ikke forstår jeg at vi velger å tenne bål i fjæra når det hadde vært mer beklemt å sitte hjemme rundt et bord, men jeg forstår det likevel. Det handler om hva vi gjorde som barn, om det å gjøre noe sammen og feire sommer og lys. Det er med på å gi næring til det gode fellesskap og krydrer selve livet.

- Hvor var du da Norge slo Brasil?
Det er et spørsmål som jeg har slitt med å svare på i årene etter. Det var en fantastisk kamp for alle nordmenn som har hjerte for fotball, men toppen av ensomhet er å se en slik kamp alene. På selveste sankthansaften 1998 satt jeg alene i min leilighet. Det var mange fester og arrangementer, men jeg var ikke invitert med. Jeg feiret seieren sammen med meg selv mens andre gav hverandre en klem. Enda sitter det dypt i meg som nedturen da vi sammen var på det høyeste. Da gikk det å være alene over i ensomhet.

Det er fotball feber i landet når Norge igjen spiller i den gjeveste turneringen. Jeg ser fremdeles fotballkamper alene, men det er noe med fellesskapet som følger når våre egne løper ut på grønt gress. Da vet jeg at det er viktig å ha noen å dele øyeblikket sammen med. Slik stod jeg opp midt i natten sammen med min bror og så Norge slå Senegal, og neste kamp har jeg sikret meg. Da kan jeg igjen glede meg sammen med folk jeg er glad i.

Selfie i fjærsteinene.

Norge spilte ikke på sankthansaften i år, men vi feiret sommeren i havgapet som var aftenen og livet verdig. Det gjorde godt å være sammen på en slik kveld. Det gode fellesskap. I tillegg til halvstekte og svarte pølser fikk jeg også en kanel i svingane, eller kanelsnurr som noen sier. Den var lun etter å ha blitt varmet på glørne, og den fikk et strøk av melis smurt på. Den varmet både kropp og sjel. Det er slik med kanel i svingane, de er absolutt best når en får de på et sted en ikke hadde tenkt at det var mulig å få nettopp det.

Noen dråper fra himmelen tok ikke bort gleden. Vest i havet er været en viktig del av livet. Vi gleder oss når solen titter frem, og vi gleder oss når regnet strømmer ned og vinden tar tak. Været er som livet ellers. Det blåser opp til frisk bris og storm rett som det er.

Hyggelig at rutebåten Utsira kom inn til havn når vi hadde vårt lille bål og feiret den lyse natta.

Fadervår

Du er langt borte, men også nær.
Du lærte oss ved å legge ord i vår munn.
Stille roper vi til deg.

Det er et ord som mangler i Fadervår. Hvis du eller jeg hadde skrevet bønnen, ville vi brukt ordet; jeg. Jeg ber. Jeg vil. Jeg, jeg, jeg. Slik er det ofte vi ber. Vi ser på oss selv i et speil.

I bønnen Vår Herre lærte oss å be, finner vi ikke ordet jeg. Istedenfor står det vårt, våre, oss, vi. Sammen løfter vi blikket og ser ut.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

Tilgi oss vår skyld

I hverdagen, og når mørket siger på og legger seg som et teppe over jord, ber jeg bønnen Fadervår, eller Vår Far som siste oversetting sier. I en verden hvor konflikter sprer seg og flere kjenner på uro, er det en bønn Gud vil vi skal be. Selv ber jeg den som et skjold, et vern mot onde mennesker og alt som kan skje.

Jeg trodde jeg kunne mitt Fadervår helt til jeg gikk sammen med palestinske hyrder på marken. Der merket jeg hatet fra naboer som vil ta deres land. På marken i Palestina, lærte jeg å be Fadervår. Sør for Betlehem oppdaget jeg at det ikke stod; frels oss var «det vonde». Bønnen Jesus lærte oss er sterkere, mye sterkere. Der står: «Frels oss fra det onde!».

Kriser kan møte oss på ulikt vis. De kan være vanskelig å håndtere, men menneskeskapt ondskap er noe mer.

Herre, redd oss fra ondskapen på jord.

Ofte har jeg bedt Fadervår i skarpe situasjoner hvor liv ikke har vært mye verdt.

Foto: Kai Flatekvål

Fadervår vil jeg også be når pusten blir et slit og livet nærmer seg slutten.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Der, når livet ebber ut vil jeg be. Hvis jeg ikke klarer det, håper jeg du kan hjelpe til og be sammen med meg. Flere ganger har jeg sittet ved et dødsleie og bedt Fadervår som et siste sukk. En bønn om at Gud er med.

Selv ber jeg bønnen hver dag, hvert fall nesten. Mange ganger glemmer jeg det ut. Jeg er som disiplene som sovnet og sviktet i Getsemane hage. Våk, sa Jesus, men de sov. Selv om kreftene og troen kan svikte, ligger bønnen likevel som et vegg til vegg teppe av håp.

Slik lyder bønnen Jesus lærte oss å be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt
og makten
og æren
i evighet.

Gnagsår

Jeg har en tendens til å kjøpe t-skjorter som er litt for små. Egentlig er de ikke av det minste slaget, men til min kropp burde jeg hatt et nummer større. Det er ingenting i veien verken med skjorta eller kroppen, men sammen er de en dårlig match.

Når det gjelder sko, har jeg også en tendens til ikke å finne noe som passer til mine lange tær. I tillegg har jeg en høy vrist som får skoa til å bli trangere enn det som godt er. Noe naivt tror jeg at føttene er mindre enn det de er. Dermed kjøper jeg gjerne sko i størrelse 42 istedenfor i 43. Resultatet er at ofte passer skoa først når de er utslitt, og da er det på tide å skifte de ut.

Det som verre er, handler om ømme tær og sår som kommer av at skoa gnikker istedenfor å sitte som støpt. «Gnagsår» kalles det med et faguttrykk som handler om friksjon som «oppstår under rytmisk trykk mot huden».  Det ble nesten som å lese om musikk da jeg googlet ordet. I så fall er det ikke musikk som er søvndyssende, men heavy metall med tunge gitarriff og en trommeslager som går amok.

Mine sorte finsko er i ferd med å passe foten etter lang tids tilvenning. Det betyr at de har begynt å sprekke opp og gi plass til eieren samtidig som de er klar for destruering siden de ikke lenger passer til dressen. Skoene trekker ned antrekket, i istedenfor å pynte opp. Snart må jeg finne nye sko i størrelse førtito. Er jeg lur kjøper jeg et nummer større enn det jeg normalt gjør.

Bildet viser brostein i Gamle Stavanger. Det er vakkert, men et slit hvis en har dårlige sko eller føtter som verker.

På min siste reise, har jeg gjort et nytt forsøk med et par sko jeg kjøpte i fjor. Jeg kom bare til mellomlanding i Amsterdam da føttene fortalte på et klart forståelig språk at jeg hadde gjort en kardinalfeil. Fra å gå raskt gjennom sikkerhetskontrollen, stoppet jeg nesten opp. Det var som om ungdommen i meg forsvant. I løpet av sekunder ble jeg en gammel mann med stokk og hvitt skjegg. Smerten økte for hvert skritt jeg tok. Det verste var at slik gikk det for et par måneder siden med samme par sko. At jeg ikke lærer viser en stayerevne som er beundringsverdig. Håpet er at skoene mykes opp før føttene har gått helt i vranglås.

Gamle sko må ikke kastes før de nye er blitt gamle!

Jeg har bevegd meg til Tbilisi. Det er en vakker by å rusle rundt seg i. Da er det godt jeg har med mine gamle sko.

Heldigvis har jeg mine gode gamle slitte mokasiner med meg i kofferten. De er redningen hver gang jeg har tatt feil valg. Det er noe jeg har lært gjennom et langt liv. Gamle sko kaster jeg ikke før de nye er blitt gamle. I Roma gjorde jeg tabben at jeg kastet de gamle i det jeg investerte i nye. Det måtte gå galt. Roma er en vakker by å rusle rundt i, men med ømme tær og et rytmisk Balkan orkester som kjørte smertenåler gjennom fotbladene, ble «den evige stad» ikke det som den var. Hver brostein kjentes fra tå til topp.

Gnagsår er som tannverk. Smerten setter seg i marg og ben.

Når alt fungerer går vi tur som om det var en lek, men idet gnagsår og betennelser setter seg i fotsålen blir selv små skritt til stikkende smerte som om nåler blir stukket inn i nervesystemet. Det forteller oss at føtter er viktigere enn vi tror.

Hva skal jeg skrive om?

Når jeg har en blogg, bør den ha et innhold. Derfor ser jeg meg rundt for å finne et tema som ord kan si noe om. Det er som om jeg var fotograf og hele tiden var på jakt etter et motiv.

De gangene jeg har bevegd meg i områder med konflikt og uro, har jeg vært bevisst på å reflektere rundt det jeg ser. Faren er stor for at vi kan slutte å se det vi ser hver dag. Da hjelper det å ta bilder og skrive noen ord, eller søke å få en god samtale hvor en sammen leter etter farger i det grå.  

Jeg har en jobb hvor jeg reiser mye, men jeg har ingen reiseblogg. Mitt mål er mer å skrive om gresset som gror og blomster som folder seg ut på våren. Når høsten kommer, vil jeg skrive om mørke skyer og bjørken i all sin fargeprakt. Jeg ønsker å skrive om de små ting som er avgjørende i våre liv, som et smil jeg fikk da du gikk forbi.

Hva ser du på bildet? Ser du tauet eller vannet? Bildet er fra Ørsdalsvatnet i Bjerkreim der vi tok veteranbåten Ørsdalen innover det femten kilomterlange vannet. Det er en tur som er verdt å ta.

Det er ikke alt som skal skrives ned
Vel så viktig som å ha noe å skrive om, er å vite hva jeg ikke skal skrive om. Taushet er gull, heter det i et ordtak. Som prest skriver jeg selvsagt ikke alt. Jeg har to ører, men bare en munn. Jeg siterer ikke samtaler, og det er ikke alt jeg vil beskrive i detalj fra der jeg ferdes. Det handler om egen sikkerhet, og viten om at noen er sårbare der de bor. Min taushetsplikt er også et bevisst yrkesvalg hvor jeg ikke er journalist. Oppgaven er ikke å belyse et problem for allmennheten, men mer å sette ord på det livet gir og tar.

Ingenting er for lite til at det ikke kan skrives om, og ingenting er for stort til at ord ikke har betydning.

Samtaler som gir
Flere samtaler skulle jeg likevel referert. Jeg burde ha skrevet ned hvert ord fordi de var fulle av erfaring og livsvisdom. Ordene var som en skatt som ble værende nedgravd siden jeg etterpå glemte det meste av hva som ble sagt. Slik er den gode samtale hvor ordene er fulle av liv. De beste samtalene er ikke preget av kunstig intelligens, men av mennesker med kjøtt og blod. Selv om jeg ikke husker ordrett hva som ble sagt, lagrer jeg likevel alt på min egen harddisk.

Noen har evnene til å komme med gullkorn uten at det er skrevet som prangende overskrifter i et nyhetsmagasin. Det er samtaler hvor hver tone danser og danner en symfoni. Det er ikke alle samtaler som er slik, men jeg går ofte rikere ut enn jeg kom inn.

Takk for praten til deg som gav mer enn du fikk. Det er ikke sikkert jeg husker hvem som sa hva, men vi rørte med nerver i livet. Den gode samtale er en gave som åpner opp følelseslivet som et smykkeskrin. I beste fall fungerer også det skrevne ord slik.

Ha skal jeg skrive om i neste blogg? Det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg aktivt både lytter og ser. Det kommer jeg til å fortsette med. Livet fylles stadig av ord som vil ut.

Lørdag i Kyiv

Det var første skikkelige vårdag i Kyiv. Solen skinte fra skyfri himmel, og masse folk var ute og gikk. Det har vært en kald og lang vinter, og det var kjølige dager også den uka jeg besøkte den ukrainske hovedstaden. Vinteren hadde ikke gitt slipp, selv om det var såpass varmt at russerne ikke bombet elektrisitetsnettet slik de gjorde da det virkelig var kaldt.

Jeg rakk akkurat å spise frokost, før første alarm gikk. Da var det bare å ta med seg ryggsekken med det jeg trengte hvis det skulle vare lenge. Jeg skulle ha gudstjeneste senere samme dag, og den siste finpussen på preken og liturgi gjorde jeg i bomberommet. Det gav en ramme rundt ordene jeg skulle lese og si.

Bildet over viser en app som forteller hvor alarmen går. Da lyder også en skringende lyd fra mobilen.
Bildet under viser bomerommet som egentlig er parkeringsplass for biler, men to etasjer under bakken fungerer det bra som beskyttelse. Jeg har tilbrakt noen timer der.

Alarmen varte en liten time før jeg kunne gå tilbake til hotellrommet for å pakke prestekjolen for å rusle til den lutherske kirken hvor jeg skulle ha gudstjenesten. Jeg kjøpte kaffe og kjeks til kirkekaffen, og ankom kirka akkurat i det en ny alarm gikk. Vi er i guds hus og er dermed beskyttet, sa Sergyi som møtte meg med et smil og en klem. De er vant til at alarmen går. Livet stopper ikke opp i Kyiv selv om russerne stadig sender sine eksplosiver mot sine naboer.

Alarmen varte heldigvis ikke lenge, og folk fikk tid til å komme seg til kirka. Vi ble en håndfull som var samlet. Larissa var organist og spilte både til Herre Gud ditt dyre navn og ære og Kyrie eleison. Vi bad for livet, og delte brød og vin. Jeg holdt en preken som ikke var en prestasjon, men hvor jeg løfter opp ordet fred og troen på livet. Og jeg siterte fra Salme 23: Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg!

Etter kirkekaffen gikk vi for å ta et glass ute i solen. På våren gjør det godt med et glass under åpen himmel. Det var følelsen av å kunne ta årets første utepils. Vi rakk akkurat å gjøre vår bestilling, da sirenen gikk for tredje gang. Dermed gikk vi inn i restauranten slik at vi var mer i sikkerhet hvis en drone skulle treffe utenfor. Denne gangen varte alarmen i over to timer, men da fikk vi tid til å bli kjent.

Etterpå fortsatte to av oss til en georgisk kjellerrestaurant. Det ble en god prat om livet i alle sin prakt og sårbarhet. Litt før vi skulle gå, gikk enda en alarm. Vi fikk beskjed om at flere droner og missiler var på vei. Da var det bare å bestille dessert og et glass til. Vi rakk å spise baklavaen og smake på rødvinen, før vi fikk beskjed om at det var et vindu før neste omgang med droner ble sendt i retning Kyiv. Vi kunne prøve å snike oss hjem, men vi burde gå tett inn til bygningene og følge med på det vi hørte og så. Alarmen kunne vare lenge, og det var viktig å gå mens det var mulig. Det er portforbud i Kyiv mellom midnatt og klokka fem, og da var det greit å komme seg hjem i god tid før det var ulovlig å bevege seg utendørs.

Hovedinngangen til hotellet var lukket siden det var alarm, men jeg fikk komme inn og kunne gå ned i bomberommet. Etter et par tre timer kunne jeg gå opp på rommet og få meg noen timers søvn før jeg igjen våknet av en alarm, men da var det våknesignalet på mobilen jeg hadde stilt inn på kl fem. Jeg rakk en rask dusj før drosjen kom og kjørte meg til sentralbanestasjonen. Jeg hadde sytten timer foran meg på toget før jeg ville komme til Warszawa for å ta flyet hjem.

Jeg rakk toget med god margin, og fikk noen timers hvile på den lange togturen mot vest. Det gjorde godt.

Besøk til Kyiv

Igjen har jeg satt kurs mot den ukrainske hovedstaden Kyiv. Før kalte vi byen Kiev, som er den russiske måten å kalle byen og mer forbeholdt Sovjet perioden. De siste årene har vi tatt i bruk måten ukrainerne selv kaller byen, nemlig Kyiv.

Det som før var en enkel flytur, er i dag en lang togreise. Jeg tok tog fra Warszawa til grensebyen Chelm, og nattoget videre til Kyiv. På grensen ble det skifte av tog. Det skyldes at selve togsporet er bredere i Ukraina enn i nabolandet Polen. På grensen tok det tid med passkontroll på begge sider, men heldigvis kom politi og tollere om bord på toget slik at jeg slapp å gå ut i den kjølige kvelden.

Etter at vi var ferdig med passkontrollene, satte toget seg i bevegelse. Før opplevde jeg at vinduene ble blendet, men det skjedde ikke denne gangen. Isteden slo de av alle lys i toget. Vi ønsket ikke å være en fristende skyteskive i natten. Det har vært flere russiske droneangrep mot togene de siste månedene. Det forteller et alvor.

Heldigvis hadde jeg lykt med meg slik at jeg kunne fullføre kryssordet jeg holdt på med, men det varte ikke mange minuttene før øynene gled igjen. Lydene og bevegelsene i toget var søvndyssende som bølger på havet. Det ble en god natts søvn. Det var ren bonus som gav krefter til nest dag.

Hva gjør det med deg å dra til slike steder? Blir du ikke redd?
Det er ikke lett å vite hva det gjør med meg å reise inn i aktive krigsområder, men verst er det for de som bor der over tid. Krigen har vart lenge, og mange er slitne. Det gjelder barn, eldre, syke, kvinner og menn. Jeg har stor respekt for lokalbefolkningen som bor og lever uten å vite hvordan morgendagen blir.

Klart jeg blir redd hvis krigens inferno kommer tett på, men jeg er ikke redd for å bli redd selv om det er slitsomt og kan sette seg som en klump i magen når det skjer. Også tårer kan komme opp i dagen. Jeg har respekt for at alt kan skje, og forsøker å følge med på informasjonen jeg får. Jeg har en app på mobilen som sier fra hvis alarmen går. Da handler det om raskt å søke ly. Jeg har en liten ryggsekk på siden av senga. Den er pakket og klar til å ta med ned i bomberommet i underetasjen på hotellet hvor jeg har betalt ekstra for å bo i en av de lave etasjene. Det er viktig å tenke sikkerhet 24/7.

Det var flott å få være med på bursdagsfeiring. Kakene smakte fortreffelig!
I det øverste bildet sitter Anatoliy Raychynets til høyre og jubilanten til venstre sammen med kollegaer i Det Ukrainske Bibelselskap. Bibelen betyr mye for soldater ved fronten og for de som venter hjemme. Bibelseslkapet gjør en viktig jobb for å spre håp og mot til folket.

Kaker og flyalarm
Vel framme i Kyiv besøkte jeg Det Ukrainske Bibelselskapet med dens nestleder og prest Anatoliy Raychynets. Han snakker godt norsk etter å ha bodd noen år i Norge.  På kontoret ble jeg invitert med på feiringen av en av de ansatte som nettopp hadde fylt år. Det ble både pizza, hjemmelagde kaker og den gode prat. Mens vi koste oss i det gode fellesskap, gikk flyalarmen. De så på sine mobiler og ble sittende uten å gå i dekning. Dermed slappet også jeg av selv om vi var tett ved. Droneangrepet var mot et annet område av storbyen, men vi hørte både luftvernet og eksplosjoner av droner som eksploderte en kilometer bortenfor der vi satt.

Slik er hverdagen i Kyiv. Det gjør noe med meg, men det gjør også noe med folk som bor her. Krig er ikke bare reportasjer i nyhetene. Det skjer der liv leves. Det er alvor.

Fra død til liv
I en hilsen til de rundt bordet løftet jeg fram fire ord som kjernen i evangeliet, selve påskens budskap: Fra død til liv! Vi tror på livet og livets skaper, ikke på dødskreftene. Og jeg viste fram hovedbildet fra min mobil hvor det står: Stop war.

Bildet tok jeg i Vilnius våren 2022.

Hilsen fra Dubai

Det er krig i Midtøsten, og Gulfstatene ligger midt i skuddlinjen. Heldigvis er det pause i selve krigshandlingene. Det skaper en viss ro i området, og folk kan puste ut. Freden er skjør, men bedre med en skjør fred enn angrep fra missiler og droner.

Som ambulerende sjømannsprest er jeg i Dubai for å bemanne sjømannskirka noen uker. Her har roen senket seg etter en hektisk periode i begynnelsen av krigen. De fleste turister har dratt hjem. De som er tilbake, er de som jobber og bor her over tid. Mange har vært ute en vinternatt før. I Midtøsten har det blåst mange sandstormer. De har pleid å legge seg etter en tid, men vi vet at alt kan skje. Det er noen gamle menn som styrer sine krigsskip og peiler inn radaren i retning denne delen av kloden. Da skal det lite til før det smeller igjen. Det kan se ut som om noen vil krig. Det er da makten øker, og pengene strømmer inn.

Selvportrett i Dubai Marina

Min oppgave er ikke av det politiske slaget, men jeg tror på det gode fellesskap. Dermed tror jeg også på fred. Fred er noe vi alle er med å skape med våre ord og liv. Fred er også politikk. Slik sett følger jeg med på den politiske utviklingen. Og jeg bryr meg. Jeg er politisk på den måten at jeg ber om fred og tar avstand fra de som går til angrep med våpen og ord.

Nok av krig.
Nok av ord som river ned.
Nok av terror som dreper liv.

Forrige helg hadde vi gudstjeneste på kirka i Dubai. Et barn ble døpt. Det var i seg selv tegn på fremtid og håp. Vi tente lys og bad: Fredens Gud, du ser konflikter og kriger som sprer seg flere steder, også her i Midtøsten og Gulfen. Vi ber om fred mellom naboer, mellom land og folk, og vi ber om politiske løsninger som kan bidra til varig rettferdig fred.
Du Gud, løfter frem det hellige. Lær oss å se selve livet og hvert enkelt menneske som hellig og ukrenkelig. Fyll oss med din kjærlighet som løfter menneskers verdighet.

Rød bougainvillea

Det er mange urolige steder i vår tid. Konflikter sprer seg som et virus, som om en pandemi har truffet kloden. Mørke vi opplever er ondskap i form av at mye vil ha mer. Det kalles egoisme. Det er farlig når egoismen settes i politisk system.

Det er når det er mørkt, vi kan se lyset!

Det gode fellesskap er ingen selvfølge. Det vet vi mye om. Det gjelder i våre nære relasjoner, i forhold til våre naboer og i våre internasjonale fellesskap. Men det gode felleskap er mulig. Fred mellom naboer er mulig. Fred i Midtøsten er mulig. Fred mellom Russland og Ukraina er mulig. Det finnes ikke et sted uten håp. Selv i den mest fastlåste konflikt er fred mulig.

pax

Påskeliljene står snart i full blomst

Jeg har hatt fri. Det kalles påske. Påskefri. Pustet inn og ut, ut og inn. Satte kurs mot øya i vest. Holdt meg fast i bølger store som bare havet kan lage når det blåser opp til storm. Vel framme på øya kunne jeg smake på saltdråpene fra bølgene som slo, og være inne med lakrisbåter og fyr på peisen.

Se for dere to menn som går i motvind og pisseregn fra Nordevågen til Sørevågen. Vi hadde med oss paraplyer, men tok de ikke frem. Da ville folk fått noe å snakke om. To byasser med paraply da det regnet vannrett ville vært et morsomt syn. Paraply er et hån når vinden tar fatt og dråpene blir som piskeslag i ansiktet. Bedre å bli våt fra ytterst til innerst enn å få folk til å le. Men det var det vi gjorde. Det var vått og kaldt, og vi lo av oss selv.

Vi ble våte og kalde, Kim Holmén og jeg, men smilet var ekte.

Det var en påske med mye innevær uten å ha dårlig samvittighet for ikke å være ute. Jeg trenger ikke gå tur når jeg er på tur. Så enkelt er det. Det er slik med påske. Det er påske selv om vi ikke føler og tror. Påsken er ingen trosprestasjon. Det handler mer om å håpe, be og være til.

Det var ingen påskegudstjenester på øya vest i havet de dagene jeg var der, men jeg leste fra Skriften slik det står svart på hvitt, ord for ord, om den gang da. Den lange fredagen. Smerten. Ensomheten. Det onde. Dagen som gikk i svart. Det er bare å ta på nyhetene så er vi der igjen. Og igjen. Trusler og drap. Hat og løgn. Missiler og ord. Og svart jord.

Av jord er vi kommet
Til jord skal vi bli

Det er mye jeg ikke tror på. Veldig mye. Ofte glemmer vi å ta avstand fra det vi ikke tror på. Ved å ikke si nei, sier vi ja.

Det er lett å glemme å si nei til djevel og mennesker som dreper liv. Jeg tror ikke på barnemordere og de som tar annen manns jord. Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger, som vi sier i kirka. Det å si nei, kalles kristentro. Tro er liv. Jeg tror på livet, ikke på døden. Jeg tror på livskreftene, ikke på dødskreftene. Salige er de som skaper fred, ikke de som går til krig.

Herre, frels oss fra det onde.

Det er nok av de som bare tror. De som har nok med seg selv og sin egen tro. Jeg. Jeg. Jeg. Hvorfor si jeg når det heter vi? Vi lever på samme klode. Side om side. Svarte og hvite. Jøder og palestinere. Libanesere. Amerikanere og persere, Ukrainere og russere. Og nordmenn.

 Hagen er full av påske og pinseliljer, men enda var de bare knupper som ventet på sol. Påsken var tidlig i år, og vinteren lang. Jeg hentet noen knopper fra hagen og tok inn i stua. Der fikk de varme og vann, og blomstret etter et par dager. Det tok to dager før liljene spratt frem. Fra langfredag til påskedag. Av jorden skal vi igjen oppstå!

Opp av svart jord vokser livet frem.

Slik så det ut i hagen i fjor. Snart blomstrer det igjen. Et symbol på liv. Det gir håp for tiden som kommer

Pray for us

For noen få år siden besøkte jeg Gaza. Det var den gang det var liv i gatene, og vi kunne spise middag på en restaurant ved kanten av havet. Også den gang var livet vanskelig for de fleste. Gaza ble da beskrevet som verdens største fengsel. Det var en utfordring både å komme inn til Gaza, og komme ut. I selve byen hadde vi en følgebil, kall det gjerne eskorte, som loste oss trygt gjennom de smale gatene.

Vi stoppet for å se utover sjøen og ta selfie ved et stort skilt hvor det stod; «I love Gaza 2022». En buss stoppet ved siden av oss, og mange ungdommer kom ut og omkranset meg fra alle sider. Slike situasjoner kan fort eskalere, men ungdommene klappet meg på ryggen. Det var ingen steiner i hendene til de palestinske ungdommene. De smilte og ville ha selfie med den besøkende presten. Vi tok hverandre i hendene, og ønsket hverandre Guds fred. Det siste jeg ser av dem er da de vinket smilende i det bussen kjører videre. I dag lurer jeg på hvordan det har gått med ungdommene som gav meg sine smil. Hvordan ble framtiden for dem?

Speidere på Gaza hadde øvelse og spilte for oss.

Det er alltid håp
Derfra kjørte vi til et kirkesenter for å høre og se på barn og ungdom som øvde på sine musikkinstrumenter. Det nærmet seg en stor fest, og da skulle korpset spille. Noen spilte trommer med bordet som instrument. Takten og lyden fylte hele rommet. Andre hadde funnet fram sekkepipen. Det var de to instrumentene som skulle fylle gatene med lyd. Sammen med et par norske diplomater, fikk vi en privat konsert hvor de med stolthet spilte for oss.

- Hvordan er fremtiden? spurte jeg en av de jeg traff på Gaza.
Han så på meg og sa: Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid. Men likevel er det håp. Det er alltid håp!

Denne tegningen hadde ungdom på Gaza lagd da jeg besøkte dem. Det var drømmen for framtiden.

Lederen for et sykehus vi besøkte på Gaza sa det slik om deres prioriteringer: Vi arbeider for de fattigste av de fattige! Kirurgen som satt ved siden av la til: Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!

Vi besøkte også en skole drevet av den katolske kirke. De aller fleste barna var muslimer. Det var få kristne som bodde på Gaza. Vi fikk besøke noen klasser. Da vi banket på klasserommene, ble dørene åpnet og alle reiste seg. Vi ble tatt imot med stolthet og ære. Da vi skulle gå, kom en av nonnene bort til meg. Hun tok meg i handa og sa: Father, pray for us!

Et romantisk bilde fra Gaza med fiskebåtene som var klar til å gå ut når solen stod opp igjen.

Bønn om fred

Sammen med den norske ambassadøren i Kyiv, hadde vi for få år siden et møte med Metropolitt Epifanius i Den ukrainske ortodokse kirke. Den ukrainske kirkelederen påpekte at de ønsker å være et fritt europeisk land. «Vi kjemper for hele Europa» la han til før han avsluttet samtalen med å be om våpen. Jeg hoppet litt i stolen over dette ønske. Selv om våpen er en del av det norsk-ukrainske samarbeidet, var det ikke våpen jeg tenkte han ville be om av den norske presten som var på besøk. Han smilte til meg, og samtidig med stort alvor understreket han at det var åndelige våpen han snakket om: Det vi trenger er forbønn!

De siste årene har jeg hatt flere fredsgudstjenester hvor vi har tent lys og bedt om fred både i Midtøsten og i Ukraina.

Du Gud ser kriger og konflikter i Midtøsten, i Ukraina og andre steder på jord. Vi ber om fred mellom naboer, og mellom land og folk. Vi ber om politiske løsninger som kan bidra til fred. Nok av krig! Nok av konflikter som dreper liv!

Selv om jeg har tent lys og bedt om fred både i Jerusalem og Beirut, i Kyiv og i Moskva, i Tbilisi og i Vilnius, må jeg ydmykt si at det ikke ser ut som mine bønner har hjulpet. Fremdeles sprer ondskapens virus seg som en pandemi. Jeg skulle gjerne sett flere resultater av de lys vi har tent.

Lys er tent i den lutherske kirken i Kyiv; St Katharina kirke

Jeg innser at min tro ikke vil flytte fjell, men jeg vet at Gud kan. Det som ser umulig ut, er mulig. Jeg vet at sammen med Vår Herre kan vi skape fred. Sammen er vi et vinnerteam; Du, jeg og Vår Herre.

Vi har et våpen som er sterkere enn løgn, sterkere enn eksplosiver og hat. Vi har en bønn om fred!

Selv om nye kuler, missiler og droner vil treffe uskyldige i morgen, vil jeg likevel fortsette å folde mine hender og be om fred i dag.

Selfie i Kyiv

Magnum opus - Mesterverket

Er det noe jeg ikke vil skrive om, er det konflikt og krig. Jeg vil skrive om det jeg tror på, det som bygger opp i stedet for å rive ned. Jeg vil skrive om gode fellesskap hvor naboer kan sitte rundt samme bord og drikke vann som blir til vin. Jeg vil skrive om kjærlighet og fred.

Hvorfor skrive om løgn og maktkåte eldre menn som skriver historie med blod når en kan skrive om frø som blir til en blomstereng?

Bildet tok jeg i en flyktningeleir i Libanon for noen år siden.

Hvis jeg virkelig kunne skrive, ville jeg beskrevet et frø som ligger i frossen jord for plutselig å sprette ut av skallet og strekke seg mot lyset. Jeg ville skrevet om det lille som blir til de vakreste blomster, eller grasstrå som farger jorden grønn. Og jeg ville pekt på treet som stod hele vinteren uten et blad som om det var dødt, men plutselig spretter livet fram. Hver vår, når snøen tiner, skjer underet. Snøklokker, hestehov og krokus, og bjørken i full skrud, er balsam for sjelen. Vi tar det som en selvfølge uten at vi helt klarer å forstå.

Jeg vet hva som skjer når snøen tiner og regnet faller, uten at jeg med ord kan beskrive at en pluss en er mer enn to. Intellektuelt kan jeg forklare, men selve livet når et barn fødes er mer enn naturvitenskap og biologi. Pusten, hvordan forklare pusten? Du kjenner vinden, men ser den ikke. Vår Herre malte engang. Fremdeles maler Kunstneren på lerretet. Undrenes tid er ikke forbi.

I det et grasstrå bryter jordens overflate og den grønne fargen blir til, kommer smilet fram etter måneder i hi. Vi er enkle slik. Vi lyser opp i takt med lyset fra himmelen. Selv i mørke natten er det heldigvis lys. Det er ikke svart. Stjerner, måne og nordlys lyser opp, og vi mennesker er som speil som reflekterer lyset i det vi sprer kjærlighet og liv.

Jeg vil skrive ord som skaper liv. De ordene tror jeg på.

Bilder fra et kirketårn i Libanon

Hva tror du på - hva tror du ikke på?
Det er mye jeg ikke tror på. Jeg tror ikke på de som går til krig, og som kristen tror jeg ikke på kristne, jøder eller muslimer som støtter krefter som går til krig. Jeg tror ikke på de som dreper liv. Gud gav oss noen bud. Der står det svart på hvitt at vi ikke skal drepe. Hvordan våger noen å stå med Bibelen eller Koranen i handa og støtte de som dreper barn som om det var et dataspill?

Hvorfor hat når kjærlighet gir liv?

Livet, det tror jeg på. Jeg tror at grasstrå kan strekke seg fra dypet og søke mot lyset. Det er fantastisk hver gang det skjer. Jeg tror at Vår Herre har formet oss, og gitt oss pusten som ånd. Kunstneren maler fremdeles på lerretet i et Skaperverk hvor vi mennesker er selve Mesterverket, The Masterpiece, Magnum Opus.

Jeg tror på Gud og jeg tror på mennesker. Jeg tror på oss, på vi. Jeg tror på deg, meg og Vår Herre. Vi er et godt team. Jeg tror at vi sammen kan være med å skape og verne om selve livet og de gode fellesskap. Gode fellesskap er mulig selv i vår tid.

Jeg gleder meg til å se og oppleve en blomstereng av ulike markblomster i alle regnbuens farger. Det er vårens under som vi kan være med å la skje.

Lys brenner i Gravkirken i Gamlebyen i Jerusalem, også kalt Oppstandelseskirken!

Magnum opus

Er det noe jeg ikke vil skrive om, er det konflikt og krig. Jeg vil skrive om det jeg tror på, det som bygger opp i stedet for å rive ned. Jeg vil skrive om gode fellesskap hvor naboer kan sitte rundt samme bord og drikke vann som blir til vin. Jeg vil skrive om kjærlighet og fred.

Hvorfor skrive om løgn og maktkåte eldre menn som skriver historie med blod når en kan skrive om frø som blir til en blomstereng?

Bildet tok jeg i en flyktningeleir i Libanon for noen år siden.

Hvis jeg virkelig kunne skrive, ville jeg beskrevet et frø som ligger i frossen jord for plutselig å sprette ut av skallet og strekke seg mot lyset. Jeg ville skrevet om det lille som blir til de vakreste blomster, eller grasstrå som farger jorden grønn. Og jeg ville pekt på treet som stod hele vinteren uten et blad som om det var dødt, men plutselig spretter livet fram. Hver vår, når snøen tiner, skjer underet. Snøklokker, hestehov og krokus, og bjørken i full skrud, er balsam for sjelen. Vi tar det som en selvfølge uten at vi helt klarer å forstå.

Jeg vet hva som skjer når snøen tiner og regnet faller, uten at jeg med ord kan beskrive at en pluss en er mer enn to. Intellektuelt kan jeg forklare, men selve livet når et barn fødes er mer enn naturvitenskap og biologi. Pusten, hvordan forklare pusten? Du kjenner vinden, men ser den ikke. Vår Herre malte engang. Fremdeles maler Kunstneren på lerretet. Undrenes tid er ikke forbi.

I det et grasstrå bryter jordens overflate og den grønne fargen blir til, kommer smilet fram etter måneder i hi. Vi er enkle slik. Vi lyser opp i takt med lyset fra himmelen. Selv i mørke natten er det heldigvis lys. Det er ikke svart. Stjerner, måne og nordlys lyser opp, og vi mennesker er som speil som reflekterer lyset i det vi sprer kjærlighet og liv.

Jeg vil skrive ord som skaper liv. De ordene tror jeg på.

Bilder fra et kirketårn i Libanon

Hva tror du på - hva tror du ikke på?
Det er mye jeg ikke tror på. Jeg tror ikke på de som går til krig, og som kristen tror jeg ikke på kristne, jøder eller muslimer som støtter krefter som går til krig. Jeg tror ikke på de som dreper liv. Gud gav oss noen bud. Der står det svart på hvitt at vi ikke skal drepe. Hvordan våger noen å stå med Bibelen eller Koranen i handa og støtte de som dreper barn som om det var et dataspill?

Hvorfor hat når kjærlighet gir liv?

Livet, det tror jeg på. Jeg tror at grasstrå kan strekke seg fra dypet og søke mot lyset. Det er fantastisk hver gang det skjer. Jeg tror at Vår Herre har formet oss, og gitt oss pusten som ånd. Kunstneren maler fremdeles på lerretet i et Skaperverk hvor vi mennesker er selve Mesterverket, The Masterpiece, Magnum Opus.

Jeg tror på Gud og jeg tror på mennesker. Jeg tror på oss, på vi. Jeg tror på deg, meg og Vår Herre. Vi er et godt team. Jeg tror at vi sammen kan være med å skape og verne om selve livet og de gode fellesskap. Gode fellesskap er mulig selv i vår tid.

Jeg gleder meg til å se og oppleve en blomstereng av ulike markblomster i alle regnbuens farger. Det er vårens under som vi kan være med å la skje.

Vi mennesker er Magnum Opus!

Lys brenner i Gravkirken i Gamlebyen i Jerusalem, også kalt Oppstandelseskirken!

År som går

Dess eldre jeg blir, dess yngre føler jeg meg. Jeg vet at følelser ikke alltid er virkelighet, men det gir likevel et smil som følger med i hverdagen.

På morgenen er speilbildet ikke et vakkert syn, men det hjelper med kald dusj etterfulgt av svart kaffe. Da våkner jeg til en ny dag under åpen himmel. Det er i seg selv et stort privilegium.

Selv om jeg aldri har vært så gammel som jeg nå er, er det også siste gang jeg er så ung.

Den gang da jeg var yngre enn det jeg er i dag, var jeg bare ung. I virkeligheten var jeg yngre i forhold til det jeg er nå, men gammel i forhold til det jeg var. Slik sett er vi det vi gir oss ut for å være, men bare til et visst punkt. Det er et «tipping point», et kritisk vendepunkt hvor det ikke er mulig å snu. Det er som en elv som på en høyde plutselig begynner å renne andre veien. Noen år ligger vi og vaker uten helt å vite hvilken vei livet går. Det vi vet, er at det går nedover samme hvilken retning elva tar.

Da jeg i forrige årtusen hadde lyst til å kjøpe en ytterjakke, var følelsen at jeg var for gammel for den. Den hadde preg av en tøff motorsykkeljakke, en slik som damene vil snu seg etter selv om sykkelen var parkert noen år tidligere. Den gang skulle jeg være en alvorlig herremann som fylte rollen jeg hadde fått tildelt, en som var eldre enn det jeg var. Hvordan i det hele tatt tenke tanken på å være eldre enn det en er? Har en slike tanker er det grunn til å legge på sprang. Den sorte jakken var for røff tenkte jeg i mitt stille sinn, og gikk forbi butikken. Noen dager senere gikk jeg likevel tilbake og kjøpte jakka. Det angret jeg ikke på. Den ble en jakke som ble en del av meg selv. De beste kjøp er de som ikke bare henges i et skap, men brukes dag ut og dag inn.

Den gang følte jeg at jeg var for gammel til å være ung. Jeg skulle være voksen, noe jeg var. Voksen og gammel var ord som i sum gav et kjedelig preg. Var jeg det, ville jeg samtidig være seriøs. Da var målet nådd.

Egentlig er jeg optimist, selv om det ikke alltid høres slik ut. Jeg ser lyst på morgendagen. Om det blåser og i perioder er kaldt, er livet likevel godt å leve. Det som virkelig gjør at jeg ser lyst på tilværelsen er de gode fellesskap jeg er en del av. Mennesker jeg møter betyr mer enn årene som forsvinner i det grå.

En kamerat som er såpass gammel som vi alle håper å bli, sa nylig til meg; Nå er jeg blitt gammal, Leif Magne! Kropp og hode fortalte at år hadde gått uten noen gang å komme igjen. Han visst at det var mange ting det ikke lenger var mulig å gjøre. Det kalles selvinnsikt, uten at han stoppet opp av den grunn. Drømmene hadde han fremdeles. De kan verken mennesker, helse eller år ta fra oss. Livet smilte selv om årene går.

Bildet er fra Ølberg havn.

Vår livssyklus følger noen intervaller. I niårsalderen er det slutt på barndommen. Når en fyller tretti, er tjueårene forbi. I førtiårene kommer livskrisene løpende etter deg som en sulten bjørn. Når du er femti pluss er du definitivt ikke ung lenger. Selv nærmer jeg meg de magiske sekstiseks. Det blir starten på en togreise som kalles aldring. Toget vil være i bevegelse uten at jeg vurderer å hoppe av. I stedet har jeg fremdeles prosjekter jeg er i startgropen på. Lek og alvor går heldigvis enda hånd i hånd.

Selv om livet har nådd høsten nyter jeg at døgnet blir lysere og våren er i anmarsj. Om litt spretter bjørken og forteller at livet bare så vidt har begynt. Tross alt, vi lever livet mens vi kan.

Liv er levd, og liv leves. Morgendagen kjenner vi ikke. Den kan vi legge i Vår Herres hender

Det finnes alltid en bar, og det finnes alltid en kirke. Noen ganger er de i samme rom. Det øverste bilde er fra en bar i Varna i Bulgaria. Det nederste er fra en kirke i Athen hvor jeg tente lys i går kveld.