Bønn i en urolig tid

Gud, vi lever i en tid hvor håpet er borte for mange. Julefesten i Betlehem og Jerusalem er avlyst på grunn av krigen på Gaza og økende vold på Vestbredden. Barn lider og blir drept i de voksnes kriger og konflikter, kvinner mangler trygge steder for å føde sine barn, urettferdigheten blomstrer som ugress, og mennesker flykter for livet. Herre, dette var også din historie den gang du kom til jord.

Vi ber om at sultne mettes, at de som fryser får klær og tak over hodet, at syke får medisiner og nødvendig helsehjelp, og at vi står sammen i kampen med de undertrykte i deres drøm om frihet og rettferdig fred.  

Jeg folder mine hender små i takk og bønn for deg
La alle barn i verden få det like godt som jeg
Salme 731 i Norsk salmebok

Detalj fra muren utenfor Betlehem

Kjærlighetens Gud. Det bekymrer oss at jøder opplever økende antisemittisme, slik også palestinere opplever hat og angrep mot sitt folk. Vi ber om at hat og vold, både ved bruk av våpen og med ord, endres til handlinger i kjærlighet og respekt for hverandre. Som mennesker er vi alle skapt i ditt bilde. Hjelp oss å se deg i lidelsene og uretten som skjer.

Vi ber om at krigen på Gaza må få en slutt, og at de som er skyld i overgrep og overdreven voldsbruk blir stoppet i sine gjerninger. Vi ber om at israelske gisler blir satt fri, og at uskyldige palestinere som sitter i fengsel får sin frihet. Spesielt ber vi for barn og ungdom som skulle vært ute og lekt, men som sitter inne.

Vern alle med din sterke hånd mot fattigdom og død
Og hjelp små barn i alle land, så ingen lider nød
Salme 731 i norsk salmebok

Du Gud, ser også krigen i Ukraina. Vi ber om lys i mørket, og lys der det svart er. Vi ber om fred og frihet både for det ukrainske og det russiske folk. Fredens Gud, gi verdens ledere visdom, mot og handlekraft til å avslutte krigshandlingene og finne fredelige løsninger.

Egoisme kjenner vi fra egne liv, og vi ser at det også er egoisme fra ledere på statlig nivå når mye vil ha mer. Ondskap er et virus som spres i verden, også i Europa. «Frels oss fra det onde», ber vi i bønnen du lærte oss å be. Takk for kjærligheten som er sterkere enn hat og fiendskap, og takk for at du har gitt oss håpet om at livet er sterkere enn dødens krefter.

Du Gud, forteller oss at det hellige er noe vi ikke skal krenke og tråkke på. Lær oss å se selve livet og hvert enkelt menneske som hellig og ukrenkelig. Fyll oss med din kjærlighet som løfter menneskers verdighet.

La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt, i frihet og i fred
Salme  731 i Norsk salmebok

«Frykt ikke», sa englene til hyrdene på marken. Herre, likevel ser du vår uro og frykt for at kriger og konflikter skal spre seg. Takk for at du kom inn i vår historie som et sårbart lite barn, og at du gir oss håpet om noe mer. Sammen med deg, tror vi på livet før døden. Gi oss kraft og mot til å fremme verdien av hvert enkelt menneske på jord.

Livets Gud, vi ber for vår sårbare jord, for livet som trues av voksende fattigdom, for klima i endring og for konflikter som truer våre fellesskap. Vi ber for verdens fattige og undertrykte. Hjelp oss til å være rause mennesker som deler vår velstand med de som sliter. Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra. Fyll oss med din kjærlighet i møte med andre mennesker. Gi oss å være bærere av håp i en verden med mye lidelse.

Fredens Gud, la det regne, regne med fred i fra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte, fyll det med kjærlighet og fred
Palestinsk salme. Norsk salmebok  nr 637

Motiv fra et julekort jeg fikk i Tbilisi

Økende voldsspiral i Israel og Palestina

«Pling» sa det i mobiltelefonene under møtet med norske diplomater på Representasjonskontoret utenfor Jerusalem. Siden nyttår har det blitt drept over åtti palestinere, nærmere bestemt 82. Plinget i telefonene var en melding om at enda en palestiner er drept. Da er tallet 83. I samme periode er det drept 14 israelere. Det var en kort melding på mobiltelfonen, men bak den metalliske plingelyden finnes liv som slutter brått, stor smerte, tårer og hat som vokser.

Israel har fått en regjering som flertallet av israelere har stemt på. Den er langt ut i det ekstreme høyre. Radikale forslag forsøker å ta kontroll over lovgivende organer som Høyesterett. Israel er på vei bort fra et demokrati, til at den politiske ledelse får total makt. Det er en bekymringsverdig utvikling. Heldigvis går israelere ut på gatene og demonstrerer mot myndighetene, og meningsmålingene viser synkende støtte til egne ledere.

De eneste som kan stoppe den negative utviklingen,
er folket selv!

Jeg bor noen dager i Gamlebyen i Jerusalem. Det er en hellig by for både muslimer, jøder og kristne. Der er et yrende liv, og mer folk blir det når vi nå går mot høytider for alle tre religionene. Med den uro som allerede er i området, kan det bli en farlig blanding av etnisk nasjonalisme, politikk og religion i ukene fremover. All ekstremisme er farlig, og det er krefter som vil helle bensin på ulmende glør. Det skal ikke mye til før det eskalerer i blod og hat.

Den israelske regjering står ikke tilbake for å helle bensin på bålet. Finansminister Bezalel Smotrich påpekte nylig at det ikke finnes et palestinsk folk. Det viser hvilke holdninger som den israelske regjeringen tillater, og også bygger på. Respekten for sine naboer er under null. Det er som om noen skulle si at det ikke finnes et jødisk folk. Det ville raskt blitt stemplet som antisemittisk og useriøst.

Den norske utenriksminister, Anniken Huitfeldt, fordømmer uttalelsen fra Smotrich og ber den israelske regjering ta avstand fra uttalelsen. Samtidig advarer hun med å si: «Situasjonen i Israel og Palestina er sårbar, spesielt når en går i møte med de religiøse høytidene». Hun ber alle avstå fra uttalelser og aksjoner som kan være bensin på den spente situasjonen.

Bildet er fra nedgangen til Jomfru Marias grav.

Den kristne minoritet er under press

På min vandring stoppet jeg og snakket med en nonne tilhørende ordenen «Jesu Små Søstre». Hun jobber med små ikoner, og hadde åpen dør inn til der hun satt. Hun snakket bare fransk, men vi fikk til noen ord. Jeg gikk ned i krypten og tente et par lys. Der ba jeg mitt Fadervår med bønnen; «Frels oss fra det onde». Den bønnen lærte jeg å be på markene på Vestbredden da jeg gikk sammen med hyrdene som et vern mot angrep fra israelske bosettere. Før trodde jeg det stod «det vonde» i bønnen, men Jesus lærte oss å be sterkere og mer direkte. «Det onde» går rett inn i vår tid.

I det jeg skal gå, sa nonnen til meg; «Pray for us!». Det er samme bønn jeg har hørt fra kristne i Gaza, og flere steder hvor kristne føler seg forfulgt og under press. De kristne er en minoritet i området. Det gjelder både i Jerusalem, i Betlehem og i Gaza. Til sammen er det rundt 50.000 kristne i de palestinske områdene, og tallet er synkende. Den siste tiden er det en tendens til mer terror og angrep rettet mot kristne kirker og deres folk.

Senest søndag den 19.mars gikk en person til angrep under en gudstjeneste i kirken i Jomfru Marias grav. Rapportene fra det som skjedde er uklare, men angrepet ble avverget før noe alvorlig skjedde. Sammen med en norsk diplomat besøkte jeg kirken noen dager senere i en vandring fra kirke til kirke i og rundt Gamlebyen. På vandringen kom vi til utkanten av det jødiske område. I den trange gaten var det plutselig et barn som spyttet på oss fra en liten balkong. Vi stoppet opp og lurte på hva som skjedde, men den lille gutten fortsatte å spytte mot oss. Jeg hadde på meg min presteskjorte og var synlig som et mål for hatytringen han var opplært til. Det var ingen tilfeldig handling. Den var et symbol på en tendens.

En kristen i Gamlebyen, som ikke vil ha sitt navn i det jeg skriver, sa det slik:
«De spytter på oss. De hater oss. Det er mange gode jøder, men også de som spytter og fremmer hat. Jeg vet ikke hvorfor? Vi hater ikke dem».

En skadet Jesus på Via Dolorosa…
I begynnelsen av februar 2023 ble en figur av Jesus skjendet og revet ned i en kirke som ligger ved Via Dolorosa. Kirken tilhører fransiskanerne, og er der Jesus ble fordømt og startet sin vandring mot Golgata.

Det gode fellesskap

Hva betyr 17.mai? Antagelig betyr dagen mye mer enn vi aner. Det er en dag som gir en viktig retning. Verdier ble skrevet ned. Vi går over to hundre år tilbake, samtidig som vi skriver i dag og ser framover. Det er nesten noe guddommelig med det siden vi som prester ofte sier etter våre prekener; «Han som var, er og blir».

Det er viktig å ha perspektiver og horisont. Det hadde de den gang grunnloven ble nedtegnet. Det har vi også i dag. Frihet og demokrati er mer enn ord. Det er vår virkelighet.

Er vår nasjonaldag inkluderende, eller ekskluderende?

På vårt beste er vi inkluderende. Det er en viktig grunntone i vår feiring. Det motsatte ville være smålig, og bli en dag for de spesielt utvalgte. Men dagen er en folkefest hvor vi stolt kan løfte flagget uten å tråkke på andre. Vi er en fargerik nasjon av mennesker av ulik tro, politiske meninger og farger. Det er mange ulike blomster i vår hage. Problemet er da heller ikke forskjellene. Problemet er de ganger vi ikke respekterer forskjellene.

Vi feirer det gode fellesskap på vår nasjonaldag. Det handler om vi, og ikke bare om jeg, meg og mitt. Vi er sammen som nasjon, og vi står i et viktig fellesskap også som europeere og i det globale fellesskap. Vi er flere enn oss selv. Parallellen går til den bønn som Jesus lærte oss å be. I Fadervår finner vi ikke ordet «jeg” eller “meg”. Det står vi, vårt og oss: «Gi oss i dag vårt daglige brød og frels oss fra det onde”.

Det var godt igjen å kunne gå sammen i tog, og stolt løfte flagget

Jeg fikk gleden av å feire 17.mai et par dager på forskudd sammen med nordmenn i Aten. Det er mange år siden jeg har gått i barnetog. Gleden var desto større da vi etter pandemien igjen kunne møtes å gå sammen i tog. Under min preken på gudstjenesten, måtte jeg selvsagt si noe om situasjonen i Ukraina. Det er krig i Europa. Det angår også oss som folk og nasjon. Våre tanker og bønner går til folket i Ukraina som er invadert av sine naboer, naboer som også er våre naboer. Vi feirer at vi har fred og frihet i vårt land, men krigen er ikke langt borte. Det er en kraftig tankevekker.

Mer enn noen gang er troen viktig. Det handler om hva vi tror på, og hva vi aktivt bør ta avstand fra. Vi tror ikke på fascisme og nazisme. Vi tror ikke på mye vil ha mer. Det kalles egoisme. Vi tror ikke på stalinisme eller putinisme. Vi tror ikke på ondskap satt i system. Vi vet at ondskap finnes, men vi tror ikke på den.

Din tro er viktig fordi du kan være med å bygge det gode fellesskap, istedenfor å rive det ned.

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det kalles verdighet. Livets verdighet. Det tror vi på! Det er grunnverdier som vi bygger vårt fellesskap på. Det er ingen selvfølge, men noe vi må være bevisst og verne om.

Vi tror på noe som er sterkere enn ondskapen.
Vi tror på det gode fellesskap.
Vi tror på livet!

Ved troen på livet er vi en motkraft mot ondskapen som finner sted.

Bilen på bildet var full av iskrem! Det hører med på en slik dag..

 Gratulere med dagen !!

Det vonde og det onde

Hva er det vonde og hva er det onde? Hvordan forholder vi oss til det som ondt er? Det er et dessverre alltid et aktuelt tema.

Hvis vi blir rammet av en ulykke i trafikken, et skred, brann eller et forlis, er det ikke det onde. Det er det vonde.

Da mine foreldre mønstret av etter et langt godt liv for noen år siden, var det ikke det onde. Det var det vonde. Det å ta avskjed er noe av det vanskeligste vi gjør. Det kan ta tid å bearbeide.

Det vonde treffer oss på ulike måter gjennom livet. Vi kan oppleve at noen av våre kjære går bort. Vi kan oppleve sykdom i eget liv eller hos noen av våre nærmeste. Vi har ett virus ute av kontroll som er vondt for mange å håndtere både økonomisk, sosialt og helsemessig. Vi kan oppleve brutte relasjoner, savn, tap av jobb, årene som går og muligheter vi mister. Dette er små og store kriser som treffer oss alle i større eller mindre grad. 

Det vonde er en naturlig del av våre liv. Likevel, det kan være tungt å bære og vanskelig å takle. Det vet vi mye om.                                                                    

Det er stor forskjell på det vonde og det onde!

Jeg har vært i noen konfliktområder, både på Balkan, på Vestbredden og i Syria. Der opplevde og så jeg det onde. Det har jeg også gjort hjemme i våre egne sammenhenger, men i krigen er det onde ekstra synlig.

I det onde ligger menneskeskapte gjerninger. Vi finner det onde i maktmisbruk og overgrep, i konflikter som holder nede en part mens det gir privilegier til sine egne eller en elite. Vi finner det onde i mobbing og i sjalusi. Vi møter det i vårt overforbruk samtidig som fattige ikke har det mest nødvendige for å overleve. Vi ser det i urettferdighet og i undertrykkelse. Og vi ser det tydelig der hatet gror.

Det onde er egoismens vesen. 
Noen ganger er egoismen satt i et politisk system. Det ser vi i diktaturer og i den farlige nasjonalismen. 

Bildet tok jeg i Pristina i Kosovo, i 2003. Det viser et håp om fred i det som var en blodig konflikt på Balkan.
Selv bodde og jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp i fire år på Balkan, med bopel i Pristina. Jeg møtte gode mennesker over hele området. Det gir alltid håp.

Som kristne tror vi ikke på det onde. Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp, verdier som verner om livet og menneskers verdighet. 

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det er kjærlighetens vesen. Det tror vi på!

Det foregår en verdikamp både i de nære miljøer og i det internasjonale perspektiv. Vi finner også verdikampen langt inn i våre kristne sammenhenger. Da er det viktig å være bevisst på hva som ondt er, og hva som er av det gode og bygger fred, fellesskap og fremtid. Verdier er et aktivt valg for hver og en av oss.                                                                                   

I vårt Fadervår, den bønnen Jesus selv lærte oss å be, står det på bokmål ikke; Frels oss fra det vonde. Det står: Frels oss fra det onde! Det er en sterk og konkret bønn inn i vår tid. Den setningen har jeg selv bedt flere ganger når jeg har vandret i det som kan kalles skarpe situasjoner. Våre liv har sine bølger på godt og vondt, men frels oss fra det onde!

Det onde er dessverre en realitet, men vi tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.
Vi tror på Gud som skaper, og på den oppstandne Kristus. 

Vi tror på livet både før og etter døden!

Bougainvillea på sjømannskirka i Dubai. Den får stå som et friskt symbol på liv med sine sterke farger.
Vi trenger håp og inspirasjon. Heldigvis er det både mange gode mennesker og farger i naturen som gir oss det.

“Denne bloggen kan du også høre i en egen taleversjon på min side: “Sjømannskirken i Midtøsten og Sør-Asia”. Du finner den ved å søke på Facebook. Der legger jeg ut flere muntlige hverdagsrefleksjoner. Velkommen til å følge dem. ”

Lys for fred

La oss tenne lys for de som er omkommet og skadet etter terroren i og utenfor kirker i Nice og Lyon.
Vi ber for de som bærer sorgen over tapet av sin kjære. Vi gråter med dem. Vi tenner lys og ber om fred. Vi ber om at det ikke må skje mer. 

Det brenner lys
talg renner ned
Lys gråter
natten er svart, sorgen er stor 

Livet er sterkere enn dødskreftene, selv om det noen ganger ikke virker slik. Vi tror på det som er sterkere enn det som ondt er. Vi tror på livet, tross alt. 

Tenn et lys i mørket, og mørket er ikke mer. 

Vi tror på livskrefter som bygger opp. 
Vi tror ikke på de som forsøker å rive ned. De skal ikke vinne. Alene eller organisert. Feige tapere er det de er. 

Dette handler om ondskap, og har ikke noe med religion å gjøre.
«Frels oss fra det onde» heter det i vårt Fadervår. Det er en bønn i vår tid. 

Forskjellene på oss troende er ingen trussel. 
Trusselen er når forskjellene ikke blir respektert. 

Ekstreme onde krefter skal ikke vinne over frihet og kjærlighet!

 Et lys tenner et håp
ett rop blir til flerstemt kor
Stemmer i en bønn
Gud, gi oss håp som gror

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.