Hverdagen har begynt

Etter sommer kommer vinter. Heldigvis har vi høsten som en fender vi kan lene oss tett inntil mellom ytterpunktene når det går fra varme lyse kvelder til mørke og kulde.  Vi trenger tiden høsten gir til å omstille oss. Høsten er en nødvendighet, og samtidig en tid full av farger og frisk vind.

Denne sommeren har vært en gave livet har gitt. Det gjorde godt med noen uker fri etter en lang vår med mange inntrykk, uten at sommeren dermed bare handlet om å sitte i en stol uten å gjøre noen ting.

Høydepunktene var flere denne sommeren. En ring på fingeren forteller om at det skjedde en endring fra en til to. Brudeferden gikk selvsagt ikke utenlands. Det å være i Norge om sommeren er det fineste som er. Markblomster, varme lyse kvelder, kortbukse og bad i kjølig fjord overgår det å bli frityrstekt i sør. Jeg foretrekker Norge om sommeren. Det handler også om at jeg reiser nok ellers. På sommeren nyter jeg det å være i ro.

KFOR holder fremdeles vakt på brua i den delte byen Mitrovica i Kosovo. Det virker fredelig, men nasjonalistiske symboler forteller et språk om hva som ligger rett under overflaten.

Byen der fuglene ikke sang

Nå har høstsemesteret begynt, og jeg har vært på min første jobbtur. Sammen med min gode kamerat Anstein satte jeg kurs mot heimlige trakter i Kosovo. Det er et område på størrelse med Rogaland. Da jeg jobbet der i begynnelsen av dette millennium, var det flere humanitære organisasjoner der enn noe annet sted. I tillegg var det mange internasjonale soldater som forsøkte å roe ned konflikten som var helt oppe i dagen etter krigen i 1999. Årene har gått, og det er nesten blitt en generasjon siden det skjedde. I dag kan en rusle rundt i gatene uten å se en soldat med et skarpladd gevær hengende over skulderen.

Vi besøkte den delte byen Mitrovica. Da jeg bodde i Kosovo, betegnet jeg byen som stedet hvor fuglene ikke sang. Til det var konfliktnivået og forurensingen for stor. På sør-siden av den lille elven Ibar bor kosovoalbanere, og på nordsiden bor serberne. Litt tragikomisk var at de døde hadde sine hvilesteder på den andre siden av elva enn der de bodde i levende live. Før var det egne private brovakter som fulgte med på hvem som krysset broen, i tillegg til stort nærvær av KFOR soldater. I dag er det kun noen soldater igjen, og en politibil hvor vi slo av en liten prat.  

Vi ruslet over broen og så bygninger og folk som drakk kaffe som i hvilken som helst by. Lukten av fred og harmoni preget stedet, selv om vi ikke trengte gå langt før vi oppdaget flere nasjonalistiske symboler tagget på bygninger og søppelspann.

Freden er skjør, men det er bedre med en skjør fred enn krig.

Vi besøkte Decan klosteret, et serbisk ortodoks kloster hvor internasjonale soldater fremdeles holder vakt. Her var det tid for en god prat med en av munkene.

Etter en iskrem kjørte vi videre mot de vakre fjellene i området rundt Peja. Da vi tidligere måtte late vannet, noe som skjer en gang iblant når en er på tur, stod vi på asfalten for sikkerhetsskyld. Det å gå ut i buskene, var forbundet med fare i et land hvor landminer hadde vært en del av krigens brutale ansikt. Fremdeles er det ikke alle steder jeg går utenfor veien, noe et skilt i fjellene tydelig advarte om, men i hovedsak er de fleste landminer ryddet bort og hverdagslivet er tilbake i all sin blomst.

Kosovo er et vakkert land. Det vakreste under besøket var likevel å treffe mennesker som vi slo av en god prat med rundt bordet. Noen av dem hadde jeg jobbet med tidligere. De pratene kommer til å sitte som en skatt i hjertet når vinteren setter inn.  

Det var artig å finne spor etter prosjekter vi lykkes med i vårt humanitære krisearbeid gjennom Kirkens Nødhjelp. Vannet rant fremdeles i et vannreservoar som vi satte opp for over tjue år siden. I Decan i Kosovo renner fremdeles friskt fjellvann i rør ned til et reservoar som samler rent vann til mennesker både morgen og kveld. Det viser at det er mulig å gjøre en forskjell i kampen for fred, stabilitet og verdighet. 

Lyden av vann som renner, er lyden av liv.

Når jeg reiser med vanningeniører, er det viktig å løfte på kummer og se inn i ulike rør. For meg var det nok å høre at det sildret av vann i reservoarer vi bygde for 24 år siden.

Det vonde og det onde

Hva er det vonde og hva er det onde? Hvordan forholder vi oss til det som ondt er? Det er et dessverre alltid et aktuelt tema.

Hvis vi blir rammet av en ulykke i trafikken, et skred, brann eller et forlis, er det ikke det onde. Det er det vonde.

Da mine foreldre mønstret av etter et langt godt liv for noen år siden, var det ikke det onde. Det var det vonde. Det å ta avskjed er noe av det vanskeligste vi gjør. Det kan ta tid å bearbeide.

Det vonde treffer oss på ulike måter gjennom livet. Vi kan oppleve at noen av våre kjære går bort. Vi kan oppleve sykdom i eget liv eller hos noen av våre nærmeste. Vi har ett virus ute av kontroll som er vondt for mange å håndtere både økonomisk, sosialt og helsemessig. Vi kan oppleve brutte relasjoner, savn, tap av jobb, årene som går og muligheter vi mister. Dette er små og store kriser som treffer oss alle i større eller mindre grad. 

Det vonde er en naturlig del av våre liv. Likevel, det kan være tungt å bære og vanskelig å takle. Det vet vi mye om.                                                                    

Det er stor forskjell på det vonde og det onde!

Jeg har vært i noen konfliktområder, både på Balkan, på Vestbredden og i Syria. Der opplevde og så jeg det onde. Det har jeg også gjort hjemme i våre egne sammenhenger, men i krigen er det onde ekstra synlig.

I det onde ligger menneskeskapte gjerninger. Vi finner det onde i maktmisbruk og overgrep, i konflikter som holder nede en part mens det gir privilegier til sine egne eller en elite. Vi finner det onde i mobbing og i sjalusi. Vi møter det i vårt overforbruk samtidig som fattige ikke har det mest nødvendige for å overleve. Vi ser det i urettferdighet og i undertrykkelse. Og vi ser det tydelig der hatet gror.

Det onde er egoismens vesen. 
Noen ganger er egoismen satt i et politisk system. Det ser vi i diktaturer og i den farlige nasjonalismen. 

Bildet tok jeg i Pristina i Kosovo, i 2003. Det viser et håp om fred i det som var en blodig konflikt på Balkan.
Selv bodde og jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp i fire år på Balkan, med bopel i Pristina. Jeg møtte gode mennesker over hele området. Det gir alltid håp.

Som kristne tror vi ikke på det onde. Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp, verdier som verner om livet og menneskers verdighet. 

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det er kjærlighetens vesen. Det tror vi på!

Det foregår en verdikamp både i de nære miljøer og i det internasjonale perspektiv. Vi finner også verdikampen langt inn i våre kristne sammenhenger. Da er det viktig å være bevisst på hva som ondt er, og hva som er av det gode og bygger fred, fellesskap og fremtid. Verdier er et aktivt valg for hver og en av oss.                                                                                   

I vårt Fadervår, den bønnen Jesus selv lærte oss å be, står det på bokmål ikke; Frels oss fra det vonde. Det står: Frels oss fra det onde! Det er en sterk og konkret bønn inn i vår tid. Den setningen har jeg selv bedt flere ganger når jeg har vandret i det som kan kalles skarpe situasjoner. Våre liv har sine bølger på godt og vondt, men frels oss fra det onde!

Det onde er dessverre en realitet, men vi tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.
Vi tror på Gud som skaper, og på den oppstandne Kristus. 

Vi tror på livet både før og etter døden!

Bougainvillea på sjømannskirka i Dubai. Den får stå som et friskt symbol på liv med sine sterke farger.
Vi trenger håp og inspirasjon. Heldigvis er det både mange gode mennesker og farger i naturen som gir oss det.

“Denne bloggen kan du også høre i en egen taleversjon på min side: “Sjømannskirken i Midtøsten og Sør-Asia”. Du finner den ved å søke på Facebook. Der legger jeg ut flere muntlige hverdagsrefleksjoner. Velkommen til å følge dem. ”