Etter sommer kommer vinter. Heldigvis har vi høsten som en fender vi kan lene oss tett inntil mellom ytterpunktene når det går fra varme lyse kvelder til mørke og kulde. Vi trenger tiden høsten gir til å omstille oss. Høsten er en nødvendighet, og samtidig en tid full av farger og frisk vind.
Denne sommeren har vært en gave livet har gitt. Det gjorde godt med noen uker fri etter en lang vår med mange inntrykk, uten at sommeren dermed bare handlet om å sitte i en stol uten å gjøre noen ting.
Høydepunktene var flere denne sommeren. En ring på fingeren forteller om at det skjedde en endring fra en til to. Brudeferden gikk selvsagt ikke utenlands. Det å være i Norge om sommeren er det fineste som er. Markblomster, varme lyse kvelder, kortbukse og bad i kjølig fjord overgår det å bli frityrstekt i sør. Jeg foretrekker Norge om sommeren. Det handler også om at jeg reiser nok ellers. På sommeren nyter jeg det å være i ro.
Byen der fuglene ikke sang
Nå har høstsemesteret begynt, og jeg har vært på min første jobbtur. Sammen med min gode kamerat Anstein satte jeg kurs mot heimlige trakter i Kosovo. Det er et område på størrelse med Rogaland. Da jeg jobbet der i begynnelsen av dette millennium, var det flere humanitære organisasjoner der enn noe annet sted. I tillegg var det mange internasjonale soldater som forsøkte å roe ned konflikten som var helt oppe i dagen etter krigen i 1999. Årene har gått, og det er nesten blitt en generasjon siden det skjedde. I dag kan en rusle rundt i gatene uten å se en soldat med et skarpladd gevær hengende over skulderen.
Vi besøkte den delte byen Mitrovica. Da jeg bodde i Kosovo, betegnet jeg byen som stedet hvor fuglene ikke sang. Til det var konfliktnivået og forurensingen for stor. På sør-siden av den lille elven Ibar bor kosovoalbanere, og på nordsiden bor serberne. Litt tragikomisk var at de døde hadde sine hvilesteder på den andre siden av elva enn der de bodde i levende live. Før var det egne private brovakter som fulgte med på hvem som krysset broen, i tillegg til stort nærvær av KFOR soldater. I dag er det kun noen soldater igjen, og en politibil hvor vi slo av en liten prat.
Vi ruslet over broen og så bygninger og folk som drakk kaffe som i hvilken som helst by. Lukten av fred og harmoni preget stedet, selv om vi ikke trengte gå langt før vi oppdaget flere nasjonalistiske symboler tagget på bygninger og søppelspann.
Freden er skjør, men det er bedre med en skjør fred enn krig.
Etter en iskrem kjørte vi videre mot de vakre fjellene i området rundt Peja. Da vi tidligere måtte late vannet, noe som skjer en gang iblant når en er på tur, stod vi på asfalten for sikkerhetsskyld. Det å gå ut i buskene, var forbundet med fare i et land hvor landminer hadde vært en del av krigens brutale ansikt. Fremdeles er det ikke alle steder jeg går utenfor veien, noe et skilt i fjellene tydelig advarte om, men i hovedsak er de fleste landminer ryddet bort og hverdagslivet er tilbake i all sin blomst.
Kosovo er et vakkert land. Det vakreste under besøket var likevel å treffe mennesker som vi slo av en god prat med rundt bordet. Noen av dem hadde jeg jobbet med tidligere. De pratene kommer til å sitte som en skatt i hjertet når vinteren setter inn.
Det var artig å finne spor etter prosjekter vi lykkes med i vårt humanitære krisearbeid gjennom Kirkens Nødhjelp. Vannet rant fremdeles i et vannreservoar som vi satte opp for over tjue år siden. I Decan i Kosovo renner fremdeles friskt fjellvann i rør ned til et reservoar som samler rent vann til mennesker både morgen og kveld. Det viser at det er mulig å gjøre en forskjell i kampen for fred, stabilitet og verdighet.
Lyden av vann som renner, er lyden av liv.