Det var fristende bilder jeg fikk inn på mobilen på fastlavens søndag. Det er godt med boller og krem. Fastlaven er en gave både for smak og for øyne. Siden jeg er i sør, måtte jeg nøye meg med bilder som ble sendt meg for å smøre inn hva jeg gikk glipp av.
Det ble boller også på meg på fastelavnssøndag, men ikke med krem. Jeg tok en båt ut fra Dar es Salaam til en liten øy. Siden det var lavvann, måtte jeg hoppe ut i sjøen og vasse inn til palmeøya. Det så forlokkende ut å legge seg under en solparasoll, og bade i det rene vannet. Problemet var at jeg tråkket på en kråkebolle. Det gjorde vondt. Det gjorde enda vondere da jeg tråkket på enda en med samme fot. Det var heldigvis ikke så gale at det ikke kunne vært verre, siden jeg ikke tråkket på flere, men det var gale nok til at jeg måtte inn på et sykehus for å ta ut piggene som hadde satt seg fast. Dramatisk var det dog ikke, bare litt ubehag.
Det er rart hvordan mikroperspektivet kan ta hovedfokus. Det er som når en struts tar hodet ned i sanden for å gjemme seg. Min opplevelse med kråkebollene, var en bagatell. Faren for at det kan utvikle seg til noe for meg større hvis ikke alle piggene er ute og det går infeksjon i sårene kan gjøre det mer alvorlig, men det håper jeg ikke skjer. Det er også viktig å si at de små ting som angår våre personlige liv, kan være viktige nok å ta på alvor.
Det er ingen problemer som er for små til ikke å ta på alvor, og det er ingen problemer som er for store til at det ikke hjelper å bry seg.
Det handler om å bry seg
Det gjør inntrykk å lese nyheter for tiden. Når vi tenker at det ikke kan bli verre, blir det bare enda verre. Rart hva noen få eldre menn kan forårsake av ugagn, men bak seg har de millioner som har stemt akkurat på dem og den politikk de bedriver. Det gjør meg skremt.
Det er så gale at det lett kan bli verre
Heldigvis skal vi inn i fastetiden som er en førti dagers vandring mot påske. Da har vi en jobb å gjøre. Den tiden vi lever i, krever handling. Det er ikke noe vi kan gjøre, tenker noen, men fastetiden er en tid for bønn og bevissthet. Bønn er ikke bare tomme ord, men handling. Slik trenger vi å be for fred og det gode fellesskap både lokalt og globalt. Samtidig trenger vi en bevissthet rundt hva vi tror på, og hva vi ikke tror på. Kampen om verdier har vart en stund. Nå er det mer enn en kamp. Det er en verdikrig. Da kan vi ikke bare stå å se på og si at vi er nøytrale, eller at vi ikke vet.
Elie Wiesel sa det slik i sin tale da han mottok Nobel Fredspris i 1986:
Vi må alltid velge side. Nøytralitet hjelper undertrykkeren, aldri offeret. Taushet oppmuntrer mishandleren, aldri den som blir mishandlet.
Politikk på sitt beste, er nettopp å bry seg! Det må vi aldri slutte med. Vi har ikke råd til at viktige stemmer knebles. Vi kan ikke tie når noen tråkker på det Gud har skapt. Når noen tråkker på selve livet, har vi et ansvar i å si fra både som enkeltpersoner, som kirke og som samfunn.
Vi lever i en tid hvor det handler om å være bevisst hvilke verdier som bygger det gode fellesskap, og hvilke som river ned.
Vi kan riste på hodet av mye av det som skjer, men det hjelper lite å klage. Et kor av folk som syter og klager vil ikke endre historien. Det vi trenger er et globalt engasjement for varig rettferdig fred. Der kan vi alle bidra!