Hvorfor drar jeg til Kyiv på juletur? Jeg stiller selv spørsmålet etter at jeg for tredje natt på rad har måtte søke tilflukt i bomberommet hvor jeg bor i sentrum av den ukrainske storbyen.

Det har vært stille en periode, sa folk til meg da jeg kom til Kyiv. Hvor lenge, spurte jeg. Fire-fem dager, var svaret som ble gitt meg. Det gjør godt med noen pauser, vel vitende om at da ville det antagelig komme tyngre skyts neste gang – noe det også gjorde.

Jeg merker at det er færre som bryr seg om alarmene nå, enn ved tidligere besøk jeg har hatt. Livet går videre. Mange har bestemt seg for at Russland ikke skal diktere hvordan de skal leve. Frykten for hva som kan skje, er ikke det som skal prege livet. Derfor er hverdagen fullt av liv. Folk fortsetter samtalene på kafeene, selv om de blir bedt om å søke tilflukt. Butikkene holder åpne, og folk går til og fra jobb.

Jeg velger å gå i residensen i kjelleren, som jeg har begynt å kalle tilfluktstedet jeg deler med andre som bor på samme hotell. Jeg har betalt ekstra for å ha et rom i en av de lavere etasjene. Det er ulikt andre steder i verden hvor jeg bor. I Kyiv handler det ikke om utsikten, men om å ha manglende innsikt..

Julegudstjeneste

Folk som kommer inn fra kulden til den lutherske Katharina kirken i Kyiv denne lørdagen, blir ønsket velkommen med Lussekatter og Gløgg. Vi skal ha nordisk julegudstjeneste og julebord. Klokkene ringer før orgelet spiller opp, men vi begynner ikke før folk er på plass.

Ingen kommer for sent, men det er fare for at vi begynner for tidlig.

Først synges Lucia inn med lys på hodet. Det er en tradisjon som settes pris på. Jeg har på meg prestekjolen og lyser fred over alle som er kommet. Vi ber en bønn sammen: Nok av krig! Nok av murer som river ned. Nok av terror som dreper liv. Gud, vi takker deg for kjærligheten som er sterkere enn dødens krefter.

Prekenen blir som den blir. Føler ikke at jeg kommunisere i et rom hvor lyden ikke er god, men det viktigste er ikke hva jeg sier. Lysene vi tenner i det gode fellesskap hvor vi møtes, er viktigere enn om jeg føler at jeg traff blink. Vi synger Deilig er jorden som en drøm og en bønn, og jeg lyser velsignelsen på samisk og på norsk. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Det er mer enn ord. Det er liv.

Nordisk julebord i andre etasjen av kirka etter julegudstjenesten. Det gode fellesskap er ekstra viktig i en vanskelig tid.

Besøket til Kyiv er siste holdeplass på en lengre juletur. Jeg drar snart hjem. Det kommer til å gjøre godt. Med i kofferten har jeg mange sterke historier, og møter med mennesker som har gjort inntrykk. Jeg har kjent på nerven der det gjør vondt. Det er derfor jeg reiser slik jeg gjør. Min oppgave som sjømannsprest er å være en lynavleder i verdens ondskap og folks liv.

Som et sårbart lite barn i en krybbe år tilbake i tid, lever mange sine liv. Fragile, som det heter på ny norsk. Sårbart, men ikke nødvendigvis svakt. Sterke liv leves der det er marginalt.

Jeg kommer ikke hjem slik jeg var. Flere med meg klamrer oss til en redningsbøye som er kastet ut. Der står det skrevet i Johannes 1: