Tog til Kyiv

Igjen har jeg satt meg på toget til den ukrainske hovedstaden. Før, den gang det var en slags fred, var det enkelt å ta flyet østover. Nå er det toget som gjelder. Litt ventetid hører med siden jeg er tidlig på perrongen. Det ligger i blodet å være tidlig på plass. Jeg orker ikke stresset med bare så vidt å rekke fram før toget går. Noen er alltid for sen til avtaler. Jeg er for tidlig. Det viktigste er dog å være på perrongen, og ikke på flyplassen, når en skal ta tog. Det handler om å være på rett sted til riktig tid.

Første stopp er den polske grensebyen Chelm. Der er det togbytte. Jeg benytter muligheten til å finne meg en lokal restaurant. Greit med litt mat i skrotten før avgang. Det er en lang togtur som venter. Fra Warszawa til Kyiv, tar det atten timer. Jeg har bunkret kryssord, og en bok jeg håper er god. Jeg unngår å lese krim på en slik tur. Virkeligheten er mer spennende enn en blodig roman.  

Da jeg endelig går på toget med de karakteristiske blå og gule fargene, finner jeg min sovekupe. På toget er det få menn. De er ved fronten, og har ikke samme frihet til å reise ut av landet. Heldigvis snakker noen av damene litt engelsk. Vi slår av en prat og finner fort ut at natten kommer til å bli god. Det er viktig å ha en vennskapelig kontakt med de rundt meg. Det er en investering i den mentale helse, og sikkerhet om noe skulle skje.

Før avgang kjenner vi at noe lukter svidd. «Det begynner bra», sier jeg med et smil. Vi humrer sammen. Humoren sitter løst. Det gjør alltid godt med et smil, spesielt når mørke skyer ligger lavt.

På grensen står vi lenge. Jeg blir utålmodig, men de rundt meg har god tid. Normalna sier de. Det er ikke noe problem. Du kan ligge på køya, og vente til de henter passet. På flyplasser må du stå i kø.

Det suser i mørket. Hele vogna rister, og det hamrer og slår fra vi forlater grensen og setter kurs. Da lyset går av, er det lydene og tankene som fyller natten. Og bevegelsene. Køya jeg ligger i beveger seg som en hengekøye på en seilskute. Det er en slags ro selv om jeg rister fra side til side. Jeg tegner meg med korsets tegn som en kveldsbønn på ferden. Det gjelder mitt liv, og det gjelder alle de som bor og lever i dette store landet jeg er på besøk i. Jeg ber om fred.

Utenfor ser jeg stjernene som lyser på himmelen. Der sitter englene og titter ned. Hva gjør de med hverandre disse menneskene, tenker de. Der de kunne levd side om side, er det alltid noen som vil ha mer.

Jeg ligger med klærne på. Klar til å stå opp på kort varsel. Det handler også om at jeg har respekt for kvinnene jeg deler lugar med. En soldat i uniform kommer på etter midnatt. Han vinker tappert til hun som står på perrongen og tar farvel. Han skal ikke på repøvelse. Dette er alvor.

Vel framme i Kyiv etter en god natt søvn, skinner solen. Underlig mange går jeg forbi der de sitter i korridorene under bakken på hovedbanestasjonen. Jeg går ut og finner meg en taxi som tar meg opp i tomme gater til hotellet. Hotellet er stengt, men de slipper meg inn. De forklarer at det har gått en alarm, og alle er i bomberommet. Mens jeg sjekker inn, går alarmen av. Faren er over for denne gang. Etter å ha kommet opp på rommet, går alarmen på nytt. Da er det bare å ta sekken å gå i dekning. Det viste seg å være tredje alarm den natten.

Welcome to Kyiv!, sier en til meg i det vi går trappene ned til bomberommet to etasjer under bakken. Der har jeg vært før. Denne gangen har jeg betalt ekstra for å ha et hotellrom langt nede i etasjene. Raketter har en tendens til å slå til fra oven. Jeg håper det ikke skjer, men denne natten var det store angrep mot Kyiv. Krig er en brutal realitet.

På toget fra Warszawa tok jeg et selfie i en tunnel. Det var før dagen var blitt til en lang natt på toget videre til Kyiv.

Ukrainerne bærer freden i Europa på kroppen

Da flyalarmen gikk for andre gang torsdag ettermiddag, steg min uro over å komme meg med nattoget. Drosjen var bestilt, men jeg valgte å dra tidligere til hovedbanestasjonen. Bedre å være tre timer før avgang, enn noen minutter etter. Jeg har lang erfaring med å la timene gå. Det å vente, er en profesjon jeg har lært på mine mange reiser.  

Det kom meldinger om droner med eksplosiver som var på vei mot Kyiv. Hvis det slo til, kunne det bli vanskelig å få drosje. Samtidig vet en at infrastruktur er et mål for den som er ond. Likevel var det bedre å dra ned til stasjonen, og vente. Der ville jeg hvert fall rekke toget, hvis det skulle gå etter planen.

Det var mange som satt på stasjonen og ventet. Stasjonen er et knutepunkt i kommunikasjonen inn og ut av Kyiv. Det var fullt på alle stoler og benker. Etter å ha gått noen runder, satte jeg meg på gulvet og lente meg til en søyle. Det var kaldt i endepartiet, men jeg har frosset før. Fordelen var at jeg kunne sitte å betrakte alle menneskene. Det var ikke noe stress i den store hallen. Alle var ute i god tid.

En eldre mann reiste seg fra sin stol. Han vinket en godt voksen dame bort til seg. Med tydelige tegn ledet han damen ned på det som hadde vært hans sete. Så rettet han på sixpencen, og gikk bort. Ryggen var rak, æren var i behold. Selv i krig er det mulig å løfte verdigheten, og vise gode manerer. Det er en vanskelig, men særdeles viktig øvelse. Det er lettere å se ned på egne sko, enn å løfte blikket og se ut.

Det er lettere å se ned på egne sko,
enn å løfte blikket og se ut

Hvis alarmen skulle gå mens jeg var på stasjonen, ville jeg gjøre det folket gjorde. Vet ikke om det fantes et bomberom hvor de ville søke tilflukt. Kanskje var det et trygt sted å gå, men toget, det ville jeg hvert fall forsøke å nå. Det hadde avgang seks minutter før portforbudet inntraff. Hvis toget ikke gikk, hadde jeg et problem.

Jeg satte meg på siden av en soldat i full uniform. Han hadde to krykker, og foten hvilte på en bag. Krigen skaper mange sår, både fysiske og mentalt. Det vil ta lang tid å fysisk bygge opp igjen byer og infrastruktur som er lagt i grus. De mentale sår, vil være vel så krevende å lege.

Det var ikke mye lys på perrongen da jeg skulle ta nattoget til Chelm i Polen, men toget gikk etter planen. For første gang på mange døgn fikk jeg en natt uten flyalarmer. Jeg sovnet til lyden av et tog som humpet av sted.

Kirken og militære

Tidligere var det kirken som hadde størst troverdighet i det ukrainske folk. Den står fremdeles sterk og blir en viktig faktor i arbeidet for gjenoppbygging, spesielt mentalt. Det er et godt samhold mellom de ulike kirker og religioner. Det fikk jeg selv erfare da jeg sammen med den norske ambassadøren hadde en samtale med representanter for Det Ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner. Der ble samholdet mellom ulikhetene påpekt som en styrke.

Bilde etter møtet på den norske ambassaden, da ambassadør Erik Svedahl inviterte representanter fra Det Ukrainske felles kirkelige og religiøse råd.

I dag er det imidlertid militæret som scorer høyest på troverdighet. Det er forståelig. I kampen mot en ytre fiende, utgjør militæret en helt nødvendig kraft. Både kirken og det militære er begge konservative institusjoner. Begge har stor makt i dag, og vil komme til å spille viktige roller også fremover. La oss håpe at landet verken blir en religiøs stat, eller et militært diktatur i veien videre.

Det skal store midler til for å få til en skikkelig gjenoppbygging av landet etter krigen. De vestlige midlene som må inn for å få til dette viktige arbeidet, bør også sette krav. Midler må ikke bare pøses inn, for så å se at korrupsjonen fortsetter eller at minoriteter ikke blir respekter. Arbeidet mot korrupsjon er viktig, spesielt siden korrupsjonen først og fremst sitter i hodet. Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi.

Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi!

I dag er kampen mot storebror Russland det viktigste. Det skaper et samhold i landet. Ukraina har alltid blitt sett på som lillebroren som skal kues og utnyttes. En sa til meg at kampen for frihet begynte ikke i februar, ei heller i 2014, ei heller under Sovjettiden, men hundrevis av år tilbake i tid.

For Ukraina er dette en mulighet til å vri landet i riktig retning. Bygninger og veier må repareres, og nye demokratiske linjer må sikres. Nasjonalismen og samholdet som følger i fotsporet av kampen mot en ytre fiende, må ledes på riktig spor.

Slava Ukraine!

Natten i sovekupeen gjennom Ukraina ble god. Det tok tolv timer før vi nådde den polske grensen. Da jeg våknet på morgenkvisten etter en lang natt uten å bli vekket av flyalarmer, ble jeg av min medreisende hilst med ordene; «Slava Ukraine!»

Det er viktig å påpeke at det jeg opplevde under mitt besøk til Kyiv, var en liten flik av det folk lever med i sin hverdag. Og snart kommer vinteren! Den kommer til å bli hard for folk i Ukraina. Det må vi huske på, både i våre bønner og når midler gis. Det er tross alt ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Det er ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Mange lys tennes i Kyiv i disse dager. Bønn er også handling, en handling for fred!