Da flyalarmen gikk for andre gang torsdag ettermiddag, steg min uro over å komme meg med nattoget. Drosjen var bestilt, men jeg valgte å dra tidligere til hovedbanestasjonen. Bedre å være tre timer før avgang, enn noen minutter etter. Jeg har lang erfaring med å la timene gå. Det å vente, er en profesjon jeg har lært på mine mange reiser.
Det kom meldinger om droner med eksplosiver som var på vei mot Kyiv. Hvis det slo til, kunne det bli vanskelig å få drosje. Samtidig vet en at infrastruktur er et mål for den som er ond. Likevel var det bedre å dra ned til stasjonen, og vente. Der ville jeg hvert fall rekke toget, hvis det skulle gå etter planen.
Det var mange som satt på stasjonen og ventet. Stasjonen er et knutepunkt i kommunikasjonen inn og ut av Kyiv. Det var fullt på alle stoler og benker. Etter å ha gått noen runder, satte jeg meg på gulvet og lente meg til en søyle. Det var kaldt i endepartiet, men jeg har frosset før. Fordelen var at jeg kunne sitte å betrakte alle menneskene. Det var ikke noe stress i den store hallen. Alle var ute i god tid.
En eldre mann reiste seg fra sin stol. Han vinket en godt voksen dame bort til seg. Med tydelige tegn ledet han damen ned på det som hadde vært hans sete. Så rettet han på sixpencen, og gikk bort. Ryggen var rak, æren var i behold. Selv i krig er det mulig å løfte verdigheten, og vise gode manerer. Det er en vanskelig, men særdeles viktig øvelse. Det er lettere å se ned på egne sko, enn å løfte blikket og se ut.
Det er lettere å se ned på egne sko,
enn å løfte blikket og se ut
Hvis alarmen skulle gå mens jeg var på stasjonen, ville jeg gjøre det folket gjorde. Vet ikke om det fantes et bomberom hvor de ville søke tilflukt. Kanskje var det et trygt sted å gå, men toget, det ville jeg hvert fall forsøke å nå. Det hadde avgang seks minutter før portforbudet inntraff. Hvis toget ikke gikk, hadde jeg et problem.
Jeg satte meg på siden av en soldat i full uniform. Han hadde to krykker, og foten hvilte på en bag. Krigen skaper mange sår, både fysiske og mentalt. Det vil ta lang tid å fysisk bygge opp igjen byer og infrastruktur som er lagt i grus. De mentale sår, vil være vel så krevende å lege.
Det var ikke mye lys på perrongen da jeg skulle ta nattoget til Chelm i Polen, men toget gikk etter planen. For første gang på mange døgn fikk jeg en natt uten flyalarmer. Jeg sovnet til lyden av et tog som humpet av sted.
Kirken og militære
Tidligere var det kirken som hadde størst troverdighet i det ukrainske folk. Den står fremdeles sterk og blir en viktig faktor i arbeidet for gjenoppbygging, spesielt mentalt. Det er et godt samhold mellom de ulike kirker og religioner. Det fikk jeg selv erfare da jeg sammen med den norske ambassadøren hadde en samtale med representanter for Det Ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner. Der ble samholdet mellom ulikhetene påpekt som en styrke.
Bilde etter møtet på den norske ambassaden, da ambassadør Erik Svedahl inviterte representanter fra Det Ukrainske felles kirkelige og religiøse råd.
I dag er det imidlertid militæret som scorer høyest på troverdighet. Det er forståelig. I kampen mot en ytre fiende, utgjør militæret en helt nødvendig kraft. Både kirken og det militære er begge konservative institusjoner. Begge har stor makt i dag, og vil komme til å spille viktige roller også fremover. La oss håpe at landet verken blir en religiøs stat, eller et militært diktatur i veien videre.
Det skal store midler til for å få til en skikkelig gjenoppbygging av landet etter krigen. De vestlige midlene som må inn for å få til dette viktige arbeidet, bør også sette krav. Midler må ikke bare pøses inn, for så å se at korrupsjonen fortsetter eller at minoriteter ikke blir respekter. Arbeidet mot korrupsjon er viktig, spesielt siden korrupsjonen først og fremst sitter i hodet. Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi.
Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi!
I dag er kampen mot storebror Russland det viktigste. Det skaper et samhold i landet. Ukraina har alltid blitt sett på som lillebroren som skal kues og utnyttes. En sa til meg at kampen for frihet begynte ikke i februar, ei heller i 2014, ei heller under Sovjettiden, men hundrevis av år tilbake i tid.
For Ukraina er dette en mulighet til å vri landet i riktig retning. Bygninger og veier må repareres, og nye demokratiske linjer må sikres. Nasjonalismen og samholdet som følger i fotsporet av kampen mot en ytre fiende, må ledes på riktig spor.
Slava Ukraine!
Natten i sovekupeen gjennom Ukraina ble god. Det tok tolv timer før vi nådde den polske grensen. Da jeg våknet på morgenkvisten etter en lang natt uten å bli vekket av flyalarmer, ble jeg av min medreisende hilst med ordene; «Slava Ukraine!»
Det er viktig å påpeke at det jeg opplevde under mitt besøk til Kyiv, var en liten flik av det folk lever med i sin hverdag. Og snart kommer vinteren! Den kommer til å bli hard for folk i Ukraina. Det må vi huske på, både i våre bønner og når midler gis. Det er tross alt ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!
Det er ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!
Mange lys tennes i Kyiv i disse dager. Bønn er også handling, en handling for fred!