Ukrainerne bærer freden i Europa på kroppen

Da flyalarmen gikk for andre gang torsdag ettermiddag, steg min uro over å komme meg med nattoget. Drosjen var bestilt, men jeg valgte å dra tidligere til hovedbanestasjonen. Bedre å være tre timer før avgang, enn noen minutter etter. Jeg har lang erfaring med å la timene gå. Det å vente, er en profesjon jeg har lært på mine mange reiser.  

Det kom meldinger om droner med eksplosiver som var på vei mot Kyiv. Hvis det slo til, kunne det bli vanskelig å få drosje. Samtidig vet en at infrastruktur er et mål for den som er ond. Likevel var det bedre å dra ned til stasjonen, og vente. Der ville jeg hvert fall rekke toget, hvis det skulle gå etter planen.

Det var mange som satt på stasjonen og ventet. Stasjonen er et knutepunkt i kommunikasjonen inn og ut av Kyiv. Det var fullt på alle stoler og benker. Etter å ha gått noen runder, satte jeg meg på gulvet og lente meg til en søyle. Det var kaldt i endepartiet, men jeg har frosset før. Fordelen var at jeg kunne sitte å betrakte alle menneskene. Det var ikke noe stress i den store hallen. Alle var ute i god tid.

En eldre mann reiste seg fra sin stol. Han vinket en godt voksen dame bort til seg. Med tydelige tegn ledet han damen ned på det som hadde vært hans sete. Så rettet han på sixpencen, og gikk bort. Ryggen var rak, æren var i behold. Selv i krig er det mulig å løfte verdigheten, og vise gode manerer. Det er en vanskelig, men særdeles viktig øvelse. Det er lettere å se ned på egne sko, enn å løfte blikket og se ut.

Det er lettere å se ned på egne sko,
enn å løfte blikket og se ut

Hvis alarmen skulle gå mens jeg var på stasjonen, ville jeg gjøre det folket gjorde. Vet ikke om det fantes et bomberom hvor de ville søke tilflukt. Kanskje var det et trygt sted å gå, men toget, det ville jeg hvert fall forsøke å nå. Det hadde avgang seks minutter før portforbudet inntraff. Hvis toget ikke gikk, hadde jeg et problem.

Jeg satte meg på siden av en soldat i full uniform. Han hadde to krykker, og foten hvilte på en bag. Krigen skaper mange sår, både fysiske og mentalt. Det vil ta lang tid å fysisk bygge opp igjen byer og infrastruktur som er lagt i grus. De mentale sår, vil være vel så krevende å lege.

Det var ikke mye lys på perrongen da jeg skulle ta nattoget til Chelm i Polen, men toget gikk etter planen. For første gang på mange døgn fikk jeg en natt uten flyalarmer. Jeg sovnet til lyden av et tog som humpet av sted.

Kirken og militære

Tidligere var det kirken som hadde størst troverdighet i det ukrainske folk. Den står fremdeles sterk og blir en viktig faktor i arbeidet for gjenoppbygging, spesielt mentalt. Det er et godt samhold mellom de ulike kirker og religioner. Det fikk jeg selv erfare da jeg sammen med den norske ambassadøren hadde en samtale med representanter for Det Ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner. Der ble samholdet mellom ulikhetene påpekt som en styrke.

Bilde etter møtet på den norske ambassaden, da ambassadør Erik Svedahl inviterte representanter fra Det Ukrainske felles kirkelige og religiøse råd.

I dag er det imidlertid militæret som scorer høyest på troverdighet. Det er forståelig. I kampen mot en ytre fiende, utgjør militæret en helt nødvendig kraft. Både kirken og det militære er begge konservative institusjoner. Begge har stor makt i dag, og vil komme til å spille viktige roller også fremover. La oss håpe at landet verken blir en religiøs stat, eller et militært diktatur i veien videre.

Det skal store midler til for å få til en skikkelig gjenoppbygging av landet etter krigen. De vestlige midlene som må inn for å få til dette viktige arbeidet, bør også sette krav. Midler må ikke bare pøses inn, for så å se at korrupsjonen fortsetter eller at minoriteter ikke blir respekter. Arbeidet mot korrupsjon er viktig, spesielt siden korrupsjonen først og fremst sitter i hodet. Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi.

Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi!

I dag er kampen mot storebror Russland det viktigste. Det skaper et samhold i landet. Ukraina har alltid blitt sett på som lillebroren som skal kues og utnyttes. En sa til meg at kampen for frihet begynte ikke i februar, ei heller i 2014, ei heller under Sovjettiden, men hundrevis av år tilbake i tid.

For Ukraina er dette en mulighet til å vri landet i riktig retning. Bygninger og veier må repareres, og nye demokratiske linjer må sikres. Nasjonalismen og samholdet som følger i fotsporet av kampen mot en ytre fiende, må ledes på riktig spor.

Slava Ukraine!

Natten i sovekupeen gjennom Ukraina ble god. Det tok tolv timer før vi nådde den polske grensen. Da jeg våknet på morgenkvisten etter en lang natt uten å bli vekket av flyalarmer, ble jeg av min medreisende hilst med ordene; «Slava Ukraine!»

Det er viktig å påpeke at det jeg opplevde under mitt besøk til Kyiv, var en liten flik av det folk lever med i sin hverdag. Og snart kommer vinteren! Den kommer til å bli hard for folk i Ukraina. Det må vi huske på, både i våre bønner og når midler gis. Det er tross alt ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Det er ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Mange lys tennes i Kyiv i disse dager. Bønn er også handling, en handling for fred!

En mandag i et bomberom

Det dramatiske med å være i Kyiv, er at det ikke virker dramatisk. Familier går søndagspromenaden, og gateselgerne presenterer sine varer. Mens jeg sitter på en kjellerrestaurant sammen med en ortodoks prest, går flyalarmen. Vi hører ikke en lyd, og fortsetter å nyte maten og et glass Georgisk vin. Først en halv time senere ser min ortodokse kollega Viktor, at det er kommet en alarm inn på hans mobil. Det betyr at all offentlig transport er stoppet opp. Da blir det å gå ut i kvelden og rusle tilbake til hotellet, og la min nye kamerat gå videre til sin leilighet. Mulig vi burde blitt værende i kjelleren, men samtidig var det viktig å komme seg hjem før portforbudet inntraff. Det hele var som en surrealistisk film, men den var virkelig.

Mulig jeg er for avslappet i slike situasjoner. Det er noen der hjemme som mener det. Etter påtrykk fra noen som bryr seg, gikk jeg en ekstra rundt på hotellet for å sjekke rømningsveier, samt veien til bomberommet. Og jeg ba hotellet om å ringe meg hvis det skulle gå flere alarmer. Jeg har ikke tilgang til apper som viser at det er alarm, og er avhengig av info på andre måter. Det er ingen sirene som høres i gatene når alarmen går.

Resepsjonen ringte tidlig mandag morgen. Det var gått en ny flyalarm. Da var det bare å ta på seg klærne, glemme dusjen, og komme seg i bomberommet. Bra jeg hadde gått opp løypa kvelden før, og at jeg hadde gjort klar en liten ryggsekk med viktige ting som bærbar PC, pass, penger, en bok, noe sjokolade/kjeks, vann, lykt, og at jeg hadde ladet mobilen.

Det var en labyrint av ganger for å finne bomberommet, men det var bare å følge skiltene.

Det var en rolig stemning i bomberommet. Der var satt opp stoler og noen senger, og det var vann å få. Etter en time i bunkersen, kom det melding om at det var alvor. Det hadde gått eksplosjoner ikke langt bortenfor der vi var. Stemningen og praten i rommet ble mer intens. Jeg kjente frykten spre seg i kroppen. Pusten ble annerledes. Den begynte å hakke i utakt med meg selv. Et sted nede i magen begynte det å knyte seg. Vanskelig å beskrive med ord, og jeg vet ikke om jeg vil smake på ordene. Jeg visste at jeg måtte forsøke å kontrollere pusten. Sakte inn, sakte ut. Det hjalp å ta seg en Kvikk Lunsj og litt vann, og en prat med de som satt med samme bord. Det gjør alltid godt å ha noen å snakke med. Det gjelder i alle kriser vi mennesker opplever. Den gode samtale var som et sugerør ut i den friske høstluften.

Det tikker inn en melding fra en jeg hadde avtale med. Møtet ble avlyst. Han er journalist, og måtte dekke saken. Slik er det å være på jobb en mandags morgen i Kyiv, både for han og meg. Dagen blir ikke nødvendigvis som planlagt.

Det er viktig for meg å ha en større horisont enn meg selv. Det er ofte en sunn øvelse og løftet blikket og se ut. Den lille frykten jeg smakte på, er noe den lokale befolkning må leve med hver dag. Det gjelder også for nordmenn som jobber og bor i området. Troverdighet handler om at vi er i samme båt. Som prest er jeg der jeg skal være når mennesker møter det onde. Men sammen tror vi på noe sterkere. Vi tror på livet!

Noe av krigens brutalitet handler om å spre frykt og handlingslammelse. Ingen skal føle seg sikker. Slik sa den ukrainske presten Viktor det til meg i samtalen vi hadde søndagskvelden: Du er modig! Du er den eneste utenlandske prest som kommer til Kyiv nå når det er fare for atomkrig…!
Så legger han ettertenksomt til: Jeg er ikke politiker eller militær ekspert, men jeg tror de kommer til å bruke atomvåpen. Det er det russiske temperament. De bruker alle midler. Men jeg, og mange med meg, er ikke redd for atomvåpen. Først og fremst ønsker de å spre frykt.

Senger og stoler står klar for neste alarm.

Det kom flere eksplosjoner, noen nærmere enn det som var komfortsonen. Jeg hadde gått forbi en bygning kvelden før hvor Viktor hadde kommentert at dette var bombemål nummer en. Der smalt det noen timer etterpå.

Det slår meg, der jeg sitter i bomberommet, at jeg er ganske alene. Skulle gjerne hatt et skilt hengende på magen som stod at jeg reiser alene og trenger assistanse. Samtidig er det enkelt å komme i kontakt med folk. I et bomberom er det mulig å snakke med alle. Vi er i samme bunkers, under jord. I tillegg har jeg selvsagt god kontakt med min leder i Sjømannskirken, og folk der hjemme som venter på tegn på liv. Ambassaden har tatt kontakt, og jeg har rapportert at jeg tross alt har det bra. Det verste som kan skje, har enda ikke skjedd. Det er ingen trøst, men antagelig en realitet.

Etter nesten seks timer nede i bunkersen, var faren over. Da gikk jeg en tur ut og så på livet som rørte seg. Solen varmet, før jeg gikk tilbake til hotellet for å ta noen telefoner. Da gikk alarmen for andre gang. Jeg rakk hverken frokost eller lunsj, men måtte ned igjen. Det ble noen timer før vi igjen ble kalt opp. Da bestilte jeg en burger på hotellet, uten å gå lenger i mørket.

Det er ikke over. Men denne bloggen er slutt. Jeg håper morgendagen ikke blir noe å skrive hjem om, men egentlig ønsker jeg å skrive nettopp om det..

Pax!