Er det lys i den svarte natten?

Jeg vet hva mørketid er. Etter tolv overvintringer på Svalbard, kan jeg si det. Jeg kjenner både mørketidens gleder, og utfordringer. Og sorger. Mange ganger har jeg som prest snakket om lyset i mørket; Månen som skinner, stjernene som blinker, nordlyset som leker på himmelhvelvingen, og snøen som reflekterer lysstrålene. Det viktigste lyset i mørketiden, er likevel det gode fellesskap. Det var det som gav livet vitaminer i nord, sammen med tran tabletter og en ekstra sollyslampe.

«Lys i mørket», er et godt uttrykk selv om det er slitt. Vi trenger lysene som tennes, slik vi også trenger lys fra himmelen.

Det er bare mørkt. Det er mye lys i mørket. Problemet er når det blir svart. Det kan skje på vinteren, men også midt på lyse sommeren.

Det er nå en reell følelse av svarte skyer over jord. Tidligere har slike skyer ligget over andre verdensdeler og folk, men de tunge skyene har også lagt seg over Europa og oss. Mange jeg snakker med kjenner på angsten for alt som skjer. Fremtiden er mer usikker enn på mange år. Skyer av økonomisk usikkerhet, konflikt og krig, nabovennskap som blir til fiendskap, hat som vokser fram, tillit som blir til mistro, og en vinter som kan bli hard. Det skaper usikkerhet og frykt. Covid var en utfordring, men blir som et lite komma i historien. Det som skjer ved at Russland går til krig mot sin nabo, er i ferd med å skape mye større og varige sår. Det sprer seg også til andre verdensdeler, siden det tar såpass stort fokus fra de gode krefter som skal bekjempe fattigdom, klimaendringer og andre konflikter.

Kampen mot ondskap,
er blitt den viktigste kampen som kjempes i vår tid.

Denne høsten har jeg besøkt både Kyiv og Moskva. Det har vært en ekstremøvelse i å reise inn i områder hvor ondskapen ligger som svarte skyer over land og folk. Fred og sameksistens har endret seg til hat og splittelse. Det har også satt spor i meg. Jeg har selv kjent på frykten, og opplevd at mørke blir svart. Mest av alt gjør det inntrykk å møte lokalbefolkningen som lider på begge sider.

Høyere strøm og matpriser hjemme i vårt eget land, er alvorlig nok. Den kjenner vi på lommeboken. Den store utfordringen ligger likevel hos de som lite har fra før. De fattige mister sitt brød når prisene stiger og høstens korn uteblir. Der vi må redusere på kronene vi legger i julegavene, har ikke andre mat til neste dag.

Jeg sitter i Beirut når jeg skriver denne tankestreken. Det er en by med lite lys i gatene og en fattigdom som øker i takt med at pengeverdien synker og prisene øker. Flere leter etter mat og noe de kan bruke i byens søppelcontainere. Beirut er en sliten by. Fra å være Midtøstens Paris, er den nå en mørklagt by hvor de ulike partier ikke klarer å bli enige om veien videre. Også her kjenner jeg på at mørket har blitt svart.

Som prest skulle jeg gjerne gitt noen enkle ord til trøst. Ordene som bygger opp, er viktige i en tid hvor onde krefter forsøker å rive ned. Samtidig kjenner også jeg på avmakten. Det har gjort at ordene har stoppet, og det har blitt tyngre å forberede en julepreken dette året enn tidligere.

Det er lys i mørketiden,
men er det lys i den svarte natten?

Heldigvis er det lys også i den svarte natten. Jorden er ikke et Gudsforlatt sted. Det er julens budskap til oss. Midt inn i tiden kom en lysende engel og sa: Vær ikke redde! Det samme sa engelen til de to kvinnene som kom til graven for å stelle den døde kroppen til Jesus i påskeuken, men Jesus var ikke der. I møte med døden, stod engelen frem med et budskap om liv.

Jeg møtte gode mennesker både i Moskva og i Kyiv, og jeg har møtt folk som tenner lys her i Beirut. Som i mørketiden på Svalbard, er det viktig med det gode fellesskap når mørke legger seg over landskapet som et jernteppe. I nord var det fellesskapet som løftet oss opp i den lange natten. Våre fellesskap er sårbare, men desto viktigere når det røyner på.

Jeg har klart å skrive min julepreken også i år. Den skal jeg holde i The Peace Cathedral i Tbilisi den tredje søndag i advent. Det kostet noen våketimer med svette og frustrasjon, som en førti dagers ørkenvandring i den svarte natten, men ordene kom likevel. Ut av det svarte rommet kom ord om håp og tro.

Vi står i en kamp mot onde nedbrytende krefter, men vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på kjærligheten. Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet.
Selv når natten er svart, tror vi på livet!

Opp av svart jord, vokser nytt liv!

Ukrainerne bærer freden i Europa på kroppen

Da flyalarmen gikk for andre gang torsdag ettermiddag, steg min uro over å komme meg med nattoget. Drosjen var bestilt, men jeg valgte å dra tidligere til hovedbanestasjonen. Bedre å være tre timer før avgang, enn noen minutter etter. Jeg har lang erfaring med å la timene gå. Det å vente, er en profesjon jeg har lært på mine mange reiser.  

Det kom meldinger om droner med eksplosiver som var på vei mot Kyiv. Hvis det slo til, kunne det bli vanskelig å få drosje. Samtidig vet en at infrastruktur er et mål for den som er ond. Likevel var det bedre å dra ned til stasjonen, og vente. Der ville jeg hvert fall rekke toget, hvis det skulle gå etter planen.

Det var mange som satt på stasjonen og ventet. Stasjonen er et knutepunkt i kommunikasjonen inn og ut av Kyiv. Det var fullt på alle stoler og benker. Etter å ha gått noen runder, satte jeg meg på gulvet og lente meg til en søyle. Det var kaldt i endepartiet, men jeg har frosset før. Fordelen var at jeg kunne sitte å betrakte alle menneskene. Det var ikke noe stress i den store hallen. Alle var ute i god tid.

En eldre mann reiste seg fra sin stol. Han vinket en godt voksen dame bort til seg. Med tydelige tegn ledet han damen ned på det som hadde vært hans sete. Så rettet han på sixpencen, og gikk bort. Ryggen var rak, æren var i behold. Selv i krig er det mulig å løfte verdigheten, og vise gode manerer. Det er en vanskelig, men særdeles viktig øvelse. Det er lettere å se ned på egne sko, enn å løfte blikket og se ut.

Det er lettere å se ned på egne sko,
enn å løfte blikket og se ut

Hvis alarmen skulle gå mens jeg var på stasjonen, ville jeg gjøre det folket gjorde. Vet ikke om det fantes et bomberom hvor de ville søke tilflukt. Kanskje var det et trygt sted å gå, men toget, det ville jeg hvert fall forsøke å nå. Det hadde avgang seks minutter før portforbudet inntraff. Hvis toget ikke gikk, hadde jeg et problem.

Jeg satte meg på siden av en soldat i full uniform. Han hadde to krykker, og foten hvilte på en bag. Krigen skaper mange sår, både fysiske og mentalt. Det vil ta lang tid å fysisk bygge opp igjen byer og infrastruktur som er lagt i grus. De mentale sår, vil være vel så krevende å lege.

Det var ikke mye lys på perrongen da jeg skulle ta nattoget til Chelm i Polen, men toget gikk etter planen. For første gang på mange døgn fikk jeg en natt uten flyalarmer. Jeg sovnet til lyden av et tog som humpet av sted.

Kirken og militære

Tidligere var det kirken som hadde størst troverdighet i det ukrainske folk. Den står fremdeles sterk og blir en viktig faktor i arbeidet for gjenoppbygging, spesielt mentalt. Det er et godt samhold mellom de ulike kirker og religioner. Det fikk jeg selv erfare da jeg sammen med den norske ambassadøren hadde en samtale med representanter for Det Ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner. Der ble samholdet mellom ulikhetene påpekt som en styrke.

Bilde etter møtet på den norske ambassaden, da ambassadør Erik Svedahl inviterte representanter fra Det Ukrainske felles kirkelige og religiøse råd.

I dag er det imidlertid militæret som scorer høyest på troverdighet. Det er forståelig. I kampen mot en ytre fiende, utgjør militæret en helt nødvendig kraft. Både kirken og det militære er begge konservative institusjoner. Begge har stor makt i dag, og vil komme til å spille viktige roller også fremover. La oss håpe at landet verken blir en religiøs stat, eller et militært diktatur i veien videre.

Det skal store midler til for å få til en skikkelig gjenoppbygging av landet etter krigen. De vestlige midlene som må inn for å få til dette viktige arbeidet, bør også sette krav. Midler må ikke bare pøses inn, for så å se at korrupsjonen fortsetter eller at minoriteter ikke blir respekter. Arbeidet mot korrupsjon er viktig, spesielt siden korrupsjonen først og fremst sitter i hodet. Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi.

Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi!

I dag er kampen mot storebror Russland det viktigste. Det skaper et samhold i landet. Ukraina har alltid blitt sett på som lillebroren som skal kues og utnyttes. En sa til meg at kampen for frihet begynte ikke i februar, ei heller i 2014, ei heller under Sovjettiden, men hundrevis av år tilbake i tid.

For Ukraina er dette en mulighet til å vri landet i riktig retning. Bygninger og veier må repareres, og nye demokratiske linjer må sikres. Nasjonalismen og samholdet som følger i fotsporet av kampen mot en ytre fiende, må ledes på riktig spor.

Slava Ukraine!

Natten i sovekupeen gjennom Ukraina ble god. Det tok tolv timer før vi nådde den polske grensen. Da jeg våknet på morgenkvisten etter en lang natt uten å bli vekket av flyalarmer, ble jeg av min medreisende hilst med ordene; «Slava Ukraine!»

Det er viktig å påpeke at det jeg opplevde under mitt besøk til Kyiv, var en liten flik av det folk lever med i sin hverdag. Og snart kommer vinteren! Den kommer til å bli hard for folk i Ukraina. Det må vi huske på, både i våre bønner og når midler gis. Det er tross alt ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Det er ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Mange lys tennes i Kyiv i disse dager. Bønn er også handling, en handling for fred!

Jeg tror på livet!

Vi er i en situasjon vi ikke trodde var mulig, men det skjer i vår tid. Det skjer på vår vakt. Det skjer i 2022!

Vi trodde ikke at voksne mennesker kunne gjøre slik mot hverandre. Vi trodde voksne mennesker var de som skulle verne om livet, verne om barna, verne om de eldre. Vi trodde voksne mennesker skulle verne om det sårbare livet.

Vi trodde krig tilhørte fortiden i vår del av verden. Krig var historie. Første og andre verdenskrig, og krigene på Balkan på nittitallet. Vi trodde at verden hadde lært. Vi trodde ikke at det skulle bli en ny krig i Europa i vår tid. Selv Russland var en nabo vi kunne stole på. Der var vi godtroende og naive.

Det som skjer i Ukraina, er ingen tilfeldig handling. Det er ingen tilfeldig ulykke. Det er ikke et tilfeldig angrep. Det er ikke blind vold. Det er planlagt målrettet vold. Det er beregnende ondskap. Angrepet på Ukraina er det onde. Det er menneskeskapt ondskap!

Finnes det håp? Finnes det håp i det meningsløse?
Finnes det noe godt i en slik situasjon?

Ja, vi står sammen. Vi står sammen i kampen mot det onde. Vi står sammen i kampen for fred. Sammen tenner vi lys og ber.

Vi vet at fred er mulig, men fred er ingen selvfølge. Fred er hardt arbeid over tid.
Europa er i krig, men vi skal vinne freden! 

Lystenning i Den hellige gravs kirke, også kalt Oppstandelseskirken, i Jerusalem

Hva tror jeg på?
Jeg tror på Gud, skaperen av liv!
Og jeg tror på mennesker. Jeg tror på mennesker, - tross alt!

Troen er et aktivt valg jeg gjør. Jeg velger å tro på Gud og mennesker!
Verken Hitler, Stalin eller Putin kan ta fra meg troen.
Troen er sterkere enn små ynkelige menn som må drepe for å vise sin manndom.  

Jeg tror på lys vi tenner i mørke. Når vi tenner lys, er det ikke lenger svart. Det er lys i mørket! Du og jeg, og millioner sammen med oss, tenner lys og ber. Det tror jeg på! Jeg tror på et hav av lys for fred. Det finnes ikke noe sted som er håpløst. Selv i mørket er det lys!

Jeg tror ikke på dødens krefter.
Jeg tror ikke på krefter som river ned livet.
Jeg tror på de som bygger fremtid og fred! 

Summen av deg og meg, er vi. Jeg tror på oss som fellesskap!
Vi er en kraft som bygger fremtiden.

Som kristen har jeg et håp om liv etter døden,
men jeg tror på livet før døden! 

I troen på livet står vi sammen, enten vi er kristne, muslimer, buddhister, ateister, humanister, eller hva vi er. Vi står sammen på tvers av religioner. Vi står sammen på tvers av politiske partier. Vi står sammen som Skandinaver og som Europeere.

Vi vet at dødens krefter finnes på jord. Vi vet at ondskap er en realitet.
Vi vet at det onde i form av egoisme kan vinne frem hvis vi ikke står imot.
Vi vet at onde krefter bruker vold og krig for å vinne mer makt.
Vi vet at ondskap dreper
men
Vi tror på noe som er sterkere enn dødens krefter!
Vi tror på noe som er sterkere enn det onde!
Vi vet at onde mennesker er mindre enn de selv tror,
men vi tror på blomster som vokser opp av frossen jord!
Vi tror på livet!

Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter.
Vi tror ikke på ideologier og handlinger som river ned.
Vi tror ikke på ledere som går til angrep på sine naboer, ledere som dreper for å få mer.
Vi tror ikke på fascisme, nazisme, nasjonalisme, stalinisme eller putinisme!

Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap!
Vi tror på frihet, respekt og rettferdighet.
Vi tror på fred!

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi!
Det kalles verdighet; Livets verdighet.
Det tror vi på!

Et annet ord for verdighet, er kjærlighet.
Kjærligheten tror vi på!
Kjærligheten er både en gave, og en oppgave! 

Dette er vårt svar til Putin og alle som prøver å rive ned livet:
        De blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
        Men størst blant dem er kjærligheten! 1.Kor 13

Velsignelsen i Redeemer Church i Jerusalem

Dette er den velsignelse jeg vil si i denne tid:

Herren velsigne alle som kjemper for fred, rettferdighet og verdighet.
Herren la sitt ansikt lyse i mørket, og spre håp som gror.
Herren velsigne livet, og fylle oss med sin kjærlighet.

God påske!

Fred er mulig

Det er en spent situasjon med Russland på den ene siden, og NATO og USA på den andre. I midten av konflikten ligger Ukraina som en fender mellom øst og vest. Det sier seg selv at det er fenderen som kjenner på trykket og må ta den største støyten fra de store skip som forsøker å legge til kai. 

Mange med meg, håper og ber om fred. Samtidig ser vi at faren for krig er økende. Foreløpig er det ordene som har størst makt. Ord brukes som ammunisjon som skytes mot hverandre. Det er et farlig spill. I tillegg skjer det troppeforflytninger for å vise styrke og kraft. Det flekkes tenner som ville dyr som forsøker å skremme andre bort. Det er primitive regler som gjelder både i faunaen og blant stormakter. 

Fred er mulig, men fred er hardt arbeid. 

Jeg skal ikke komme med enkle løsninger på en situasjon som er kritisk eskalerende. Løsninger finnes kun ved forhandlingsbordet. Jeg har tro på den gode dialog. Samtalene bør skje i direkte møter mellom de ulike partene, og ikke med store ord i media som viser hvem som er tøffest. 

Alle parter vil være tapere hvis en krig bryter ut. Spesielt kan de sivile tap bli store hvis Ukraina forvandles til en slagmark mellom øst og vest. 

Bryter det ut krig, er faren stor for at konflikten vil vokse ut over landegrenser og spre seg til et større område. Da vil Europa og verden igjen bli rammet av storkrig. Det som i dag er en ordveksling og troppeforflytninger til grenseområdet til Ukraina, kan i morgen endre karakter til å bli en ny verdenskrig. Det forteller alvoret i spillet som foregår.  

Allerede er det en pågående krig. Over 14000 mennesker blitt drept i krigen i Øst-Ukraina. Det er en krig som har vart siden 2014. Som de fleste kriger handler det om landområder, makt, sikkerhet og økonomi. I tillegg står historien sterkt, sammen med identitet, kultur og religion. Blandes disse elementene i en suppe, begynner det å putre og koke. Da skal det bare krydres med chili for å få det hele til å eksplodere i en stor brann.

Da jeg besøkte Kyiv i høst, var det ro og fred i den vakre storbyen. Samtidig var det et land som var i krig. Jeg så blomster og kranser som var lagt ned foran bilder av unge soldater som var drept i kampene i øst. Det er en krig ingen ser enden på. Det gjorde inntrykk å se bilder av unge mennesker som var blitt offer i en krig i Europa i vår tid. 

Håpet må være at den tilspissede situasjonen vil føre til varige løsninger som alle parter kan være tjent med. Løsningen må også sette en stopper på den åtteårige krigen i Øst-Ukraina. Det blir viktig å finne kompromisser som både Russland og Vesten kan leve med. Faren er dessverre stor for at det kan bli Putin mot Biden, med Stoltenberg som joker, i en russisk rulett. 

Og fred på jorden, sang englene på marken i det som er Juleevangeliet fra Lukas 2.
Vi trenger at vi løfter den setningen og synger sammen i flerstemt kor. Vi trenger troen på at fred er mulig, spesielt når situasjonen ser ut til å være låst. 

Mister vi troen og håpet om fred, mister vi fremtiden. 

Hvem er det som skaper konflikt og krig? Det er voksne mennesker med makt. De samme personene sitter med nøkkelen til dialog og fred. De som vil bli de største taperne, slik det er i alle konflikter og kriger, vil være barna som vokser opp til lyden av bomber og hat. 

Vi trenger å tenne lys og be en bønn.
Gud, vi ber om fred i Ukraina. Vi ber om fred mellom øst og vest.
Vi ber om fred på jord!

et in terra pax!

Bildene av falne soldater i Øst-Ukraina. Det gjorde inntrykk å se den lange veggen med bilder av unge mennesker som er drept de siste åtte år.