Kampen om fremtiden i Georgia

I disse dager skrives deler av vår historie i Georgia. Det får overskrifter og bilder fra demonstrasjoner som ser voldsomme ut i norske medier. Det er en del av sannheten, men da jeg ankommer hovedstaden Tbilisi er det rolig som om ingenting har skjedd.

Dagen etter, tirsdag 28.mai, var det igjen store demonstrasjoner grunnet at den nye «russer-loven» ble vedtatt i parlamentet. Da jeg gikk i gatene ved Frihetsplassen og parlamentet i kveldingen, var demonstrasjonene i gang. Opprørspolitiet stod klar med sine finlandshetter som om de var røvere klar til å gå inn i hvelvet i nærmeste bank. På en måte var det det de var. De stod klar til å slå ned på deres eget folk. Nei, jeg har ikke bilder av det. Jeg tok ikke bilder av de som stod fem meter bortenfor der jeg stod. Det er ingen grunn til at jeg skal provosere frem et angrep på meg der jeg bivåner det som skjer.

Samtidig som demonstrasjonen gikk sin gang og opprørspolitiet stod klar, ruslet en familie med sitt lille barn forbi. Noen gikk inn i matbutikken på hjørnet for å kjøpe det de trengte for frokosten neste dag, mens andre tok seg et glass vin på uterestauranten ved siden av. Hverdagslivet går sin gang samtidig som en viktig kamp foregår et steinkast bortenfor. Folk lever sine liv i gater hvor det står en kamp om fremtiden. Det er den det handler om.

De jeg snakker med disse dagene sier at det verste som kunne skje, har blitt en realitet. Det hadde få trodd som en mulighet. Selve parlamentet har stemt for loven som stempler organisasjoner med vestlig støtte, som utenlandske agenter. Samme lov har de iverksatt i nabolandet Russland. I praksis vil det hindre demokratiske krefter å vinne frem og kneble opposisjonen, samtidig som de kutter den grenen mot vest som de selv sitter på.

Selfie sammen med Kim Holmén utenfor parlamentet i Tbilisi. Legg merke til at det Georgiske flagget og EU flagget henger side ved side. Det er ingen selvfølge. Går landet mot øst eller mot vest?

Langt borte, likevel nær.

Sammen med min gode venn Kim Holmén fra Norsk Polarinstitutt, gjør vi noen besøk til ulike instanser, religiøse ledere og organisasjoner i Tbilisi. Vi besøker også den norske ambassaden og får oppdatering på hvordan situasjonen er. Sammen har Kim og jeg et fokus på klima, men også på økende fattigdom og spredning av konflikter. De tre største etiske utfordringene i vår tid er nettopp fattigdom, konflikt og klima. Derfor er det viktig å støtte opp og gi håp til alle gode krefter i Georgia som vil et åpent, mangfoldig, fritt og fredelig samfunn. Vi ønsker å spre håp og tro på fremtiden, samtidig som vi lytter til historier som blir fortalt.

Etter at loven ble vedtatt tirsdag 28.mai, har sanden i timeglasset begynt å renne ut. I slutten av oktober blir det nytt valg i Georgia. Da handler det om å stemme for sammensetningen i neste periode i parlamentet. Det valget vil bli et tidsskille for Georgia. Resultatet av valget vil også få ringvirkninger for Europa.

Georgia er langt borte, men våre verdier står på spill.

Målet er å innta hele Georgia

I Ukraina har Russland gått fysisk til angrep i det som er en pågående krig som har vart iden 2014, og som eskalerte etter OL i februar i 2022. Russland brant seg på at motstanden i Ukraina var større enn det de trodde. Ukraina skulle tas i løpet av få dager. Frem til nå har Ukraina kjempet en viktig forsvarskrig mot stormakten fra øst. Den russiske bjørn har ikke klart å overmanne folket i Ukraina. De vet hva krigen betyr. Det er et avgjørende slag om frihet og demokrati som nå står.

I Georgia skjer kampen på andre måter. Der gikk Russland fysisk til angrep i 2008, men etter den tid har taktikken vært med såkalte demokratiske virkemidler. I Georgia har Russland systematisk infiltrert det politiske system. Den som trekker i trådene, er en tidligere russisk oligark som har kjøpt opp mange tjenestemenn og puttet olje i systemet. Det meste er til salgs. Det kalles korrupsjon. Penger er et våpen like sterkt som missiler og droner som sendes mot Kyiv.

Resultatet er at Georgia er i ferd med å vende seg bort fra Europa, og dermed nærme seg Russland. Allerede har Russland okkupert opptil tjue prosent av Georgisk territorium gjennom militær okkupasjon. Nå er det i ferd med å sikre seg hundre prosent.

Kampen for frihet tar aldri slutt

Folket er i ferd med å våkne og se hva som skjer, sier noen til oss. Først og fremst er det ungdommen som står opp og protesterer, men flere er i ferd med å bli med i kampen mot den russiske naboen.

Russland regnet ikke med at Ukraina ville stå på barrikaden og stå imot deres angrep. Russland hadde heller ikke forventet at folket i Georgia skulle si fra så sterkt som det nå skjer.

Georgia kjemper for sin eksistens.

Dette er et viktig veiskille i landets og regionens historie. I oktober blir det et være eller ikke være for folket i Georgia. Spørsmålet blir om Russland kommer til å hindre et fritt valg og innta landet som de allerede er i ferd med å ta kontroll over.

Valget 26.oktober blir viktig for Georgia, men kampen er ikke over selv da. Det å skape et fritt demokratisk land som respekterer mangfoldet og humanitære lover, er ikke noe som skjer én gang. Det er en kamp som vi alle må arbeide med hver dag resten av våre liv.

Det gode fellesskap er ikke noe som engang ble bygget. Det bygger vi videre på hver dag uten å ta noe for gitt.

Utgang og inngang

Jeg er ingen profet. Det er de færreste som er. Det er vanskelig å se inn i fremtiden, selv om det er mange på denne tiden av året som forsøker på nettopp det. Det er like mange forståsegpåere og fremtidsprofeter i vårt land, som det er innbyggere.

For et år siden var det Omikron som satte dagsorden. Ett år senere er det Moskva med sin angrepskrig, som styrer dagsorden. Likheten mellom Omikron og den politiske ledelse i Moskva er at begge er et skadelig virus som forsøker å spre seg over landegrenser.

I stor grad styrer Russlands krig mot naboen også at våre lommebøker tømmes raskere enn det vi er vant til. Det verste er likevel det folket i Ukraina må gjennomgå. Det gir et dystert mørke over både året som har gått, og året som kommer. Det er lite menneskelig omtanke å hente fra Kreml. Der er et liv lite verdt. De har startet krigen. Det er også deres ansvar å avslutte den, og trekke seg ut av områder som ikke tilhører dem. La oss håpe og be om at diplomatiet finner løsninger på bordet, og at våpnene stilner av.

Egne valg

Overskriftene styres i stor grad av utenforstående krefter, men vi har gode muligheter til selv å skrive ord og toner inn i vår tids historie. Ord og toner kan fort bli en vakker salme hvor vi kan synge med de stemmer vi har. Da kan det være på sin plass å sette seg noen mål når vi går over i et nytt år.

Hva vil du med året som kommer? Hva vil jeg?
Hva vil vi?

Har vi drømmer og mål som kan sette kompasskursen i en retning, eller snurrer bare nåla ubestemt rundt i et kaos forårsaket av magnetpoler som drar i alle retninger. Heldigvis kan vi i stor grad selv styre våre liv ved valg vi tar. Det er et privilegium ikke alle har. Det enkleste er å følge strømmen i elva. Da flyter en med i det som en tror er en evigvarende medgang, men det eneste sikre er da at vi ikke kommer oss opp til fjells.

Klager noen på strømprisene, er det lett å synge i samme hylekor. Slik er det med alt som påvirker vår egen lommebok. Vi lar oss lett rive med i en klagesang, og glemmer lett grunnene til at situasjonen er som den er. Et klagekor setter fort seg selv i fokus. Egoismen er en sterk magnetisk kraft som har stor påvirkning på våre liv. Det bygger ikke det gode fellesskap.

Selfie

Usikkerhet, frykt og uro preger utgangen av 2022, og inngangen i et nytt år. Det gjør våre valg av verdier ekstra viktig. Vi står sammen om å bygge et åpent, inkluderende fellesskap på jord. Da handler det om å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Her er plass til både liten og stor.

Solen snudde rett før jul. Det er alltid et godt tegn som får fram flere smil. Det hjelper på humøret når lyset kommer tilbake om noen uker. La oss håpe og be om at lyset også er et tegn på at respekten for livet vil overleve det som kan utvikle seg til å bli et tøft år.

Når det røyner på, er det lett å miste oversikten. Det er ikke vanskelig å være på tur i fint vær, men det er en utfordring når skyene legger seg lavt og det blåser opp til storm. Da er det en fordel av vi allerede har tatt ut kurs og vet veien hjem.

Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg ønsker deg et velsignet godt nytt år. Du er en særdeles viktig person i året vi går inn i. Du og jeg kan være med å gjøre en forskjell. Vi trenger de gode ord som skaper håp. Vi trenger øyne som ser. Vi trenger føtter som går, og hender som bygger der andre river ned.
Jeg har tro på fremtiden når vi bygger i lag!

Godt Nytt År!

Skyer over Solhaugen i Stavanger, men likevel håp for fremtiden!

En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

Er det lys i den svarte natten?

Jeg vet hva mørketid er. Etter tolv overvintringer på Svalbard, kan jeg si det. Jeg kjenner både mørketidens gleder, og utfordringer. Og sorger. Mange ganger har jeg som prest snakket om lyset i mørket; Månen som skinner, stjernene som blinker, nordlyset som leker på himmelhvelvingen, og snøen som reflekterer lysstrålene. Det viktigste lyset i mørketiden, er likevel det gode fellesskap. Det var det som gav livet vitaminer i nord, sammen med tran tabletter og en ekstra sollyslampe.

«Lys i mørket», er et godt uttrykk selv om det er slitt. Vi trenger lysene som tennes, slik vi også trenger lys fra himmelen.

Det er bare mørkt. Det er mye lys i mørket. Problemet er når det blir svart. Det kan skje på vinteren, men også midt på lyse sommeren.

Det er nå en reell følelse av svarte skyer over jord. Tidligere har slike skyer ligget over andre verdensdeler og folk, men de tunge skyene har også lagt seg over Europa og oss. Mange jeg snakker med kjenner på angsten for alt som skjer. Fremtiden er mer usikker enn på mange år. Skyer av økonomisk usikkerhet, konflikt og krig, nabovennskap som blir til fiendskap, hat som vokser fram, tillit som blir til mistro, og en vinter som kan bli hard. Det skaper usikkerhet og frykt. Covid var en utfordring, men blir som et lite komma i historien. Det som skjer ved at Russland går til krig mot sin nabo, er i ferd med å skape mye større og varige sår. Det sprer seg også til andre verdensdeler, siden det tar såpass stort fokus fra de gode krefter som skal bekjempe fattigdom, klimaendringer og andre konflikter.

Kampen mot ondskap,
er blitt den viktigste kampen som kjempes i vår tid.

Denne høsten har jeg besøkt både Kyiv og Moskva. Det har vært en ekstremøvelse i å reise inn i områder hvor ondskapen ligger som svarte skyer over land og folk. Fred og sameksistens har endret seg til hat og splittelse. Det har også satt spor i meg. Jeg har selv kjent på frykten, og opplevd at mørke blir svart. Mest av alt gjør det inntrykk å møte lokalbefolkningen som lider på begge sider.

Høyere strøm og matpriser hjemme i vårt eget land, er alvorlig nok. Den kjenner vi på lommeboken. Den store utfordringen ligger likevel hos de som lite har fra før. De fattige mister sitt brød når prisene stiger og høstens korn uteblir. Der vi må redusere på kronene vi legger i julegavene, har ikke andre mat til neste dag.

Jeg sitter i Beirut når jeg skriver denne tankestreken. Det er en by med lite lys i gatene og en fattigdom som øker i takt med at pengeverdien synker og prisene øker. Flere leter etter mat og noe de kan bruke i byens søppelcontainere. Beirut er en sliten by. Fra å være Midtøstens Paris, er den nå en mørklagt by hvor de ulike partier ikke klarer å bli enige om veien videre. Også her kjenner jeg på at mørket har blitt svart.

Som prest skulle jeg gjerne gitt noen enkle ord til trøst. Ordene som bygger opp, er viktige i en tid hvor onde krefter forsøker å rive ned. Samtidig kjenner også jeg på avmakten. Det har gjort at ordene har stoppet, og det har blitt tyngre å forberede en julepreken dette året enn tidligere.

Det er lys i mørketiden,
men er det lys i den svarte natten?

Heldigvis er det lys også i den svarte natten. Jorden er ikke et Gudsforlatt sted. Det er julens budskap til oss. Midt inn i tiden kom en lysende engel og sa: Vær ikke redde! Det samme sa engelen til de to kvinnene som kom til graven for å stelle den døde kroppen til Jesus i påskeuken, men Jesus var ikke der. I møte med døden, stod engelen frem med et budskap om liv.

Jeg møtte gode mennesker både i Moskva og i Kyiv, og jeg har møtt folk som tenner lys her i Beirut. Som i mørketiden på Svalbard, er det viktig med det gode fellesskap når mørke legger seg over landskapet som et jernteppe. I nord var det fellesskapet som løftet oss opp i den lange natten. Våre fellesskap er sårbare, men desto viktigere når det røyner på.

Jeg har klart å skrive min julepreken også i år. Den skal jeg holde i The Peace Cathedral i Tbilisi den tredje søndag i advent. Det kostet noen våketimer med svette og frustrasjon, som en førti dagers ørkenvandring i den svarte natten, men ordene kom likevel. Ut av det svarte rommet kom ord om håp og tro.

Vi står i en kamp mot onde nedbrytende krefter, men vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på kjærligheten. Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet.
Selv når natten er svart, tror vi på livet!

Opp av svart jord, vokser nytt liv!