Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.
Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.
I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.
Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!
Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord. Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!
Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.
Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.
Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.
Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.
Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.
Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.