En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

Vanskelige dager på jobben

Noen dager burde jeg bare snu meg i senga og sove videre. Det var ikke lett å gjøre det, siden jeg hadde et fly å rekke. Heldigvis hadde jeg bestilt drosjebil fra Gamlebyen i Jerusalem til Ben Gurion flyplass. Den morgenen var det ikke mulig å ta fly eller buss siden Israel hadde stengt ned. Det var det ingen som fortalte, før sjåføren sa hva som hadde vært på nyhetene. Fremdeles var det mulig å dra ut av landet, men da måtte ferden begynne i en taxi.

Vel gjennom diverse sikkerhetsbarrierer var jeg endelig ved innsjekkingen. Der sa det stopp. Jeg manglet en fersk PCR-test. Det var en amatørtabbe, men jeg hadde ikke fått med meg at det trengtes for å dra dit jeg skulle. Jeg hadde forsøkt å lese meg opp, men ikke fått med meg det. Alle andre papirer var på plass, og det var ikke få. Etter et par timers venting fikk jeg booket meg om til neste fly. Det skulle gå ett døgn senere. Da var det bare å finne en teststasjon og et hotell.

Det er bedre med en test for mye, enn en for lite!

Burde jeg avsluttet reisen og dratt hjem? Med nytt virus i omløp, er det en viss risiko både for å bli syk og bli akterutseilt. Min neste destinasjon var Islamabad. Det er ikke der jeg ønsker å tilbringe julen. Med gode informasjon fra ambassaden, og noen samtaler med mitt hjemmekontor, valgte jeg likevel å fortsette reisen. Mine reiser handler ikke bare om meg, men om folkene jeg møter. Etter Islamabad skal turen gå videre til Amman og Beirut. Det er ingen enkel reise i disse tider.

Dagen etter stod jeg igjen ved innsjekkingen på Ben Gurion. Etter flere spørsmål og visning av diverse papirer, fikk jeg grønt lys. Da var det enda et par timer til avgang. Etter to timer var det fremdeles ikke noe fly, og ingen informasjon. Folk forsvant rundt meg, og jeg satt alene uten å forstå noen ting. Det viste seg å være storm og regn i Istanbul, det vi langs kysten kaller for en mild bris. Åtte timer etter ankomst på flyplassen, tok vi endelig av. Da var jeg sliten og trøtt.

Det å reise er en øvelse i tålmodighet,
uten at jeg alltid føler jeg har lært.

Vel framme i Istanbul måtte vi selvsagt ta buss fra flyet. Det tar ekstra tid, og sanden i timeglasset viste at det var snart tid for avgang på neste flight. Selvsagt ble jeg også stoppet i en kontroll, før jeg endelig fikk løpe det jeg kunne for å rekke flyet. Den nye flyplassen i Istanbul er stor. Det ble en maraton med ny verdensrekord i min aldersklasse, men jeg kom likevel for sent. Flyet stod klar til avgang, og jeg kunne bare stå og vinke farvel. Jeg ble booket om til neste fly, ett døgn senere.

Jeg var allerede ett døgn forsinket. Nå ble jeg to!

Vi var mange som hadde mistet flyet. Køen var dobbel så lang som du ser på bildet

Da handlet det om å finne fram til skranken som skulle gi meg hotellrom for natten. Der var det kø som var lengre enn lang, slik det er foran vinmonopolet dagen før en høytid. Med gullkort klarte jeg å snike meg forbi, men det ble likevel lang venting før jeg endelig ble plassert i en buss. Det var midnatt. Endelig skulle jeg få et rom å strekke meg ut i.

Bussturen skulle bare være en liten svipptur ble det sagt, som fra Gardermoen til hotellene på andre siden av flystripa. Etter en times tid begynte jeg å ane uråd. Da sjåføren stoppet noen drosjer for å spørre etter veien, gikk alarmklokken. Han prøvde tre hoteller, men alle var feil destinasjon. Folk begynte å bli ampre, men en tyrkisk sjåfør tar ikke selvkritikk. Og ikke forstod han annet språk enn sitt eget. Vi holdt på å sette oss fast i flere små trange gater, bommet på avkjøringer der vi skulle tatt av, og havnet i feil retning der det var enveiskjøring. Etter to og en halv time fant han endelig fram. Selvsagt bar det inn i en ny kø, denne gangen for å få et rom, siden det hadde kommet en annen buss rett før oss.

Verst var det for dem som var eldre enn meg, og de med barn. Selv begynte jeg bare å bli noe gretten, men det hele var en parodi av den beste sorten. Det var svart humor fra virkeligheten.

Det er bedre å le, enn å miste motet.

Det som skulle vært et tre dagers besøk til Islamabad, ble skrumpet inn til ett. Det er mye arbeid og tid som ligger bak den førjulssamlingen jeg der skal være med på. Jeg ser fram til å treffe folk, og synge om fred på jord og engler som peker mot himmelen. Vi skal tenne lys og se fremover. Det er adventstid. Det er tross alt lys selv om natten er lang.

Nå sitter jeg i Istanbul og venter på flyet til Islamabad. Jeg er klar hvis de vil ha meg med