Noen dager burde jeg bare snu meg i senga og sove videre. Det var ikke lett å gjøre det, siden jeg hadde et fly å rekke. Heldigvis hadde jeg bestilt drosjebil fra Gamlebyen i Jerusalem til Ben Gurion flyplass. Den morgenen var det ikke mulig å ta fly eller buss siden Israel hadde stengt ned. Det var det ingen som fortalte, før sjåføren sa hva som hadde vært på nyhetene. Fremdeles var det mulig å dra ut av landet, men da måtte ferden begynne i en taxi.
Vel gjennom diverse sikkerhetsbarrierer var jeg endelig ved innsjekkingen. Der sa det stopp. Jeg manglet en fersk PCR-test. Det var en amatørtabbe, men jeg hadde ikke fått med meg at det trengtes for å dra dit jeg skulle. Jeg hadde forsøkt å lese meg opp, men ikke fått med meg det. Alle andre papirer var på plass, og det var ikke få. Etter et par timers venting fikk jeg booket meg om til neste fly. Det skulle gå ett døgn senere. Da var det bare å finne en teststasjon og et hotell.
Det er bedre med en test for mye, enn en for lite!
Burde jeg avsluttet reisen og dratt hjem? Med nytt virus i omløp, er det en viss risiko både for å bli syk og bli akterutseilt. Min neste destinasjon var Islamabad. Det er ikke der jeg ønsker å tilbringe julen. Med gode informasjon fra ambassaden, og noen samtaler med mitt hjemmekontor, valgte jeg likevel å fortsette reisen. Mine reiser handler ikke bare om meg, men om folkene jeg møter. Etter Islamabad skal turen gå videre til Amman og Beirut. Det er ingen enkel reise i disse tider.
Dagen etter stod jeg igjen ved innsjekkingen på Ben Gurion. Etter flere spørsmål og visning av diverse papirer, fikk jeg grønt lys. Da var det enda et par timer til avgang. Etter to timer var det fremdeles ikke noe fly, og ingen informasjon. Folk forsvant rundt meg, og jeg satt alene uten å forstå noen ting. Det viste seg å være storm og regn i Istanbul, det vi langs kysten kaller for en mild bris. Åtte timer etter ankomst på flyplassen, tok vi endelig av. Da var jeg sliten og trøtt.
Det å reise er en øvelse i tålmodighet,
uten at jeg alltid føler jeg har lært.
Vel framme i Istanbul måtte vi selvsagt ta buss fra flyet. Det tar ekstra tid, og sanden i timeglasset viste at det var snart tid for avgang på neste flight. Selvsagt ble jeg også stoppet i en kontroll, før jeg endelig fikk løpe det jeg kunne for å rekke flyet. Den nye flyplassen i Istanbul er stor. Det ble en maraton med ny verdensrekord i min aldersklasse, men jeg kom likevel for sent. Flyet stod klar til avgang, og jeg kunne bare stå og vinke farvel. Jeg ble booket om til neste fly, ett døgn senere.
Jeg var allerede ett døgn forsinket. Nå ble jeg to!
Vi var mange som hadde mistet flyet. Køen var dobbel så lang som du ser på bildet
Da handlet det om å finne fram til skranken som skulle gi meg hotellrom for natten. Der var det kø som var lengre enn lang, slik det er foran vinmonopolet dagen før en høytid. Med gullkort klarte jeg å snike meg forbi, men det ble likevel lang venting før jeg endelig ble plassert i en buss. Det var midnatt. Endelig skulle jeg få et rom å strekke meg ut i.
Bussturen skulle bare være en liten svipptur ble det sagt, som fra Gardermoen til hotellene på andre siden av flystripa. Etter en times tid begynte jeg å ane uråd. Da sjåføren stoppet noen drosjer for å spørre etter veien, gikk alarmklokken. Han prøvde tre hoteller, men alle var feil destinasjon. Folk begynte å bli ampre, men en tyrkisk sjåfør tar ikke selvkritikk. Og ikke forstod han annet språk enn sitt eget. Vi holdt på å sette oss fast i flere små trange gater, bommet på avkjøringer der vi skulle tatt av, og havnet i feil retning der det var enveiskjøring. Etter to og en halv time fant han endelig fram. Selvsagt bar det inn i en ny kø, denne gangen for å få et rom, siden det hadde kommet en annen buss rett før oss.
Verst var det for dem som var eldre enn meg, og de med barn. Selv begynte jeg bare å bli noe gretten, men det hele var en parodi av den beste sorten. Det var svart humor fra virkeligheten.
Det er bedre å le, enn å miste motet.
Det som skulle vært et tre dagers besøk til Islamabad, ble skrumpet inn til ett. Det er mye arbeid og tid som ligger bak den førjulssamlingen jeg der skal være med på. Jeg ser fram til å treffe folk, og synge om fred på jord og engler som peker mot himmelen. Vi skal tenne lys og se fremover. Det er adventstid. Det er tross alt lys selv om natten er lang.
Nå sitter jeg i Istanbul og venter på flyet til Islamabad. Jeg er klar hvis de vil ha meg med