Vanskelige dager på jobben

Noen dager burde jeg bare snu meg i senga og sove videre. Det var ikke lett å gjøre det, siden jeg hadde et fly å rekke. Heldigvis hadde jeg bestilt drosjebil fra Gamlebyen i Jerusalem til Ben Gurion flyplass. Den morgenen var det ikke mulig å ta fly eller buss siden Israel hadde stengt ned. Det var det ingen som fortalte, før sjåføren sa hva som hadde vært på nyhetene. Fremdeles var det mulig å dra ut av landet, men da måtte ferden begynne i en taxi.

Vel gjennom diverse sikkerhetsbarrierer var jeg endelig ved innsjekkingen. Der sa det stopp. Jeg manglet en fersk PCR-test. Det var en amatørtabbe, men jeg hadde ikke fått med meg at det trengtes for å dra dit jeg skulle. Jeg hadde forsøkt å lese meg opp, men ikke fått med meg det. Alle andre papirer var på plass, og det var ikke få. Etter et par timers venting fikk jeg booket meg om til neste fly. Det skulle gå ett døgn senere. Da var det bare å finne en teststasjon og et hotell.

Det er bedre med en test for mye, enn en for lite!

Burde jeg avsluttet reisen og dratt hjem? Med nytt virus i omløp, er det en viss risiko både for å bli syk og bli akterutseilt. Min neste destinasjon var Islamabad. Det er ikke der jeg ønsker å tilbringe julen. Med gode informasjon fra ambassaden, og noen samtaler med mitt hjemmekontor, valgte jeg likevel å fortsette reisen. Mine reiser handler ikke bare om meg, men om folkene jeg møter. Etter Islamabad skal turen gå videre til Amman og Beirut. Det er ingen enkel reise i disse tider.

Dagen etter stod jeg igjen ved innsjekkingen på Ben Gurion. Etter flere spørsmål og visning av diverse papirer, fikk jeg grønt lys. Da var det enda et par timer til avgang. Etter to timer var det fremdeles ikke noe fly, og ingen informasjon. Folk forsvant rundt meg, og jeg satt alene uten å forstå noen ting. Det viste seg å være storm og regn i Istanbul, det vi langs kysten kaller for en mild bris. Åtte timer etter ankomst på flyplassen, tok vi endelig av. Da var jeg sliten og trøtt.

Det å reise er en øvelse i tålmodighet,
uten at jeg alltid føler jeg har lært.

Vel framme i Istanbul måtte vi selvsagt ta buss fra flyet. Det tar ekstra tid, og sanden i timeglasset viste at det var snart tid for avgang på neste flight. Selvsagt ble jeg også stoppet i en kontroll, før jeg endelig fikk løpe det jeg kunne for å rekke flyet. Den nye flyplassen i Istanbul er stor. Det ble en maraton med ny verdensrekord i min aldersklasse, men jeg kom likevel for sent. Flyet stod klar til avgang, og jeg kunne bare stå og vinke farvel. Jeg ble booket om til neste fly, ett døgn senere.

Jeg var allerede ett døgn forsinket. Nå ble jeg to!

Vi var mange som hadde mistet flyet. Køen var dobbel så lang som du ser på bildet

Da handlet det om å finne fram til skranken som skulle gi meg hotellrom for natten. Der var det kø som var lengre enn lang, slik det er foran vinmonopolet dagen før en høytid. Med gullkort klarte jeg å snike meg forbi, men det ble likevel lang venting før jeg endelig ble plassert i en buss. Det var midnatt. Endelig skulle jeg få et rom å strekke meg ut i.

Bussturen skulle bare være en liten svipptur ble det sagt, som fra Gardermoen til hotellene på andre siden av flystripa. Etter en times tid begynte jeg å ane uråd. Da sjåføren stoppet noen drosjer for å spørre etter veien, gikk alarmklokken. Han prøvde tre hoteller, men alle var feil destinasjon. Folk begynte å bli ampre, men en tyrkisk sjåfør tar ikke selvkritikk. Og ikke forstod han annet språk enn sitt eget. Vi holdt på å sette oss fast i flere små trange gater, bommet på avkjøringer der vi skulle tatt av, og havnet i feil retning der det var enveiskjøring. Etter to og en halv time fant han endelig fram. Selvsagt bar det inn i en ny kø, denne gangen for å få et rom, siden det hadde kommet en annen buss rett før oss.

Verst var det for dem som var eldre enn meg, og de med barn. Selv begynte jeg bare å bli noe gretten, men det hele var en parodi av den beste sorten. Det var svart humor fra virkeligheten.

Det er bedre å le, enn å miste motet.

Det som skulle vært et tre dagers besøk til Islamabad, ble skrumpet inn til ett. Det er mye arbeid og tid som ligger bak den førjulssamlingen jeg der skal være med på. Jeg ser fram til å treffe folk, og synge om fred på jord og engler som peker mot himmelen. Vi skal tenne lys og se fremover. Det er adventstid. Det er tross alt lys selv om natten er lang.

Nå sitter jeg i Istanbul og venter på flyet til Islamabad. Jeg er klar hvis de vil ha meg med

Tiden etter

Mørketiden er ikke problemet, men tiden etterpå. 

På Svalbard var mørketiden god. Det var en sosial tid med stearinlys og fine kvelder. Det var jo bare mørkt. Det var ikke svart. Det er stor forskjell på det. Månen som lyste opp og speilet seg i snøen, nordlys som danset på himmelen og stjernene som glimret med sitt nærvær, var alle med på å skape lys i mørket. I tillegg var samholdet mellom menneskene viktig. Det gode fellesskap var en vitamininnsprøyting da sollyset ikke gav næring.

I mine år som prest på Svalbard, snakket jeg ofte om utfordringene vi stod ovenfor idet lyset og solen kom tilbake på nyåret. Det var som å være i et mørkt rom, for så plutselig å få en lyskaster rettet mot seg. Det skulle mye til for å takle endringene, selv om det var til det positive. De polare blomster er spesielt egnet til å takle lys døgnet rundt i noen intense sommermåneder, men for andre arter er det ikke like enkelt. 

For vi som hadde forvillet oss opp til det polare nord, var det bare være å nyte solstrålene og naturen som igjen ble synlig. Da dro vi på turer sammen, og smilet satt løsere. Men det var også en rastløs tid av året.  

I mørketiden er alle mer avdempet og rolig. Det er som å være i en felles depresjon. Da er det normalt å slite med søvn og hverdagens rytme. Når lyset igjen skrus på, og alle ser ut til å glede seg, er det en ekstra stor påkjenning å bli den ene som fremdeles er i mørke. Det er lettere å slite når alle gjør det, enn når du er den eneste som ikke klarer å glede deg over lyset og folkefesten den fører med seg. 

Mitt budskap som prest på Svalbard var at vi måtte følge ekstra godt med de som isolerte seg og fremdeles slet med sin psykiske helse etter at lyset var tilbake. Det var alltid noen som slet mer når det ikke var mørke skygger å skjule seg i. 

Tiden etter korona

Kursen er satt mot gjenåpning av samfunnet. Trinn 3 og trinn 4 er snart klar for å realiseres. Snart skal vi hilse på hverandre med et realt håndtrykk, og noen har allerede sneket seg til en klem. 

Den norske bamseklemmen har vært i en lang vinterdvale.
Nå er det rett før den igjen våkner til liv. 

Mange er utålmodige på at restriksjoner skal slippes opp. For de fleste er sommerferie forbundet med retten til å bevege seg hvor de vil. Eksotiske reiser har vært som å kjøpe drops i en godtebutikk. Når vi ikke får «bombom», blir vi sutrete som små bortskjemte barn som tenker mest på oss selv. 

De fleste gleder seg til igjen å leve livet som engang var normalt, men alle har det ikke slik. Det har vært et stille år for de fleste, men noen kommer ikke til å merke den store forskjell når samfunnet igjen åpner opp.

Det at alle har fått kjenne på et stille liv med begrensede sosiale treff, har gitt en følelse av at vi alle har vært i samme båt. Vi har stått sammen i en vanskelig tid. Utfordringene har fått mye oppmerksomhet. Nå blir det festen og det yrende liv som kommer i fokus. Da er det lett å glemme at noen sitter alene i mørket.  

Det har vært normalt å slite siden alle har gjort det. Når vi nå er på vei ut av dvalen, vil det bli ekstra sårt å være den som fremdeles er alene. De som sliter vil føle en ekstra belastning i andres smil og glede, når en selv ikke opplever livet slik. 

Kulturen vil blomstre og utestedene vil være fulle av glade mennesker. Det er det frie åpne livet vi forbinder med sommer og sol, men ikke alle har noen å gå ut sammen med. Noen sitter inne selv om solen skinner. Det kan være ulike grunner til at det blir slik, men mange vil slite med å være sosial når det i lengre tid har vært påkrevd å være alene. 

Den psykososiale utfordring blir stor for flere i månedene som kommer. Det gjelder barn, ungdom og voksne.
Det utfordrer oss alle. Sliter én, sliter vi som fellesskap. 

Det blir viktig i tiden fremover å se og følge med på hvordan andre har det. Noen kommer til å falle utenfor. Da kan vi være med å bidra til at livet blir verd å leve også i tiden etter korona. Det handler om å bry seg om andre enn seg selv. 

Vakre steiner i fjæra på Reinøya i Troms får stå som et symbol på det mangfold vi som mennesker er en del av.

Bombom, eller “båmmbåmm” som det uttales, er dialekt av det franske ordet bonbon. Det betyr drops.
Som barn i Stavanger var det å få bombom forbundet med stor stas. Noen ganger hadde vi fem øre i lomma som vi kunne gå på butikken på hjørnet for å kjøpe bombom i alle slags farger. Det var nesten som julaften. 

Kontraster mellom nord og sør

Etter tolv vintre på Svalbard kan jeg si at jeg vet hva mørke er. Fire måneder uten sol er en utfordring. I hvert fall én av dem er mørk hele døgnet, uten forskjell på midnatt og midt på dagen. Middagsmånen på vinteren er slik sett like eksotisk som midnattssolen på sommeren. Den er bare mindre kjent. 

Ofte er mørketiden en god tid. Det er mye lys i mørket. Det sosiale livet blomstrer, og månen og stjernene speiler seg i isen. Når nordlyset i tillegg danser over himmelen, er vinteren en vakker tid. Problemet er ikke mørke, men de gangene det går over i svart. Det kan det også gjøre midt på sommeren. Det har jeg snakket mye om i mange sammenhenger. Men selv da, selv da er det håp i tunnelen. Selv når kreftene renner ut og alt går i svart, er det håp om liv. Vi tror på livet, - tross alt. Det er julens budskap til oss mennesker.

Jeg tilbringer deler av denne vinteren i Midtøsten, nærmere bestemt i Dubai. Denne helgen er det 45 graders forskjell mellom Longyearbyen og Dubai. Det er to ulike verdener. Nord og sør. Kulde og varme. Mørke og sol. Hundeslede og motorvei med en jungel av avkjørsler som gjør at jeg lett kjører meg vill. 

 Selv om det også her i sør er vinter og nesten så kaldt at jeg tar på langbukse om kvelden, men bare nesten, er det stor forskjell fra nord til sør. I sør er det blomstringstid, og hver kveld i det solen går ned må plener og planter vannes. Hvis ikke forsvinner oasen i ørkenen. Regn er et fremmedelement som jeg kun har opplevd en liten halvtime de siste seks ukene. Når det blåser er det sand i luften. I nord er det snø. 

En badevakt følger med på de som leker på land og i sjø

For ett år siden var jeg på juletur. Den begynte i Kuala Lumpur, Jakarta og Phnom Penh før den fortsatte vestover til Dhaka, Katmandu, Islamabad, Amman og Kiev. Det gav meg mange gode møter med mennesker i mange land, nordmenn og lokale. En slik reise høres ut til å være en fremtidsreise fra neste millennium. I dag vil den være umulig.   

 Min juletur i år blir å reise hjem til Norge. Der går jeg inn i karantene. Med litt hell slipper jeg ut i fri dressur på selveste julaften. Da blir det å kjøpe seg en pakke Fjordland siden vi skal holde avstand og helst være for oss sjølve. På mine gamle dager er jeg blitt en eremitt som må være alene for å følge de offisielle råd. Selv er jeg et sosialt dyr som trives alene, men jeg kommer til å savne de gode fellesskap jeg også er endel av. Likevel regner jeg med at jeg kan si hei på avstand, om ikke mer at vi kan gi hverandre et vink. Kanskje kan vi til og med driste oss til å gi hverandre et realt håndtrykk på julaften, men da må vi sørge for å vaske oss i forkant med sprit. Og etter.

I fjor la jeg ut et bilde av meg selv med maske i Katmandu. Det var humor i bildet, men også alvor. Jeg har ofte hatt en lei tendens til å få problemer med hoste og pust i slike byer. Selv i høylandet Nepal er luften i hovedstaden såpass forurenset at det ofte ikke er mulig å se fjellene som omkranser byen. Da brukte jeg noen ganger maske for å beskytte meg mot eksos og forurensing som siver inn fra nabolandet India. Nå går jeg med munnbind hver dag. Det gjør alle i Dubai. Det handler om et virus, og ikke om sand fra Sahara eller luftforurensing. Det som var uvanlig, er blitt hverdag. 

Det er kontraster mellom Longyearbyen og Katmandu. Store kontraster. Varmen og menneskene i sør frembringer et eldorado av lukter, mens luktene er borte i nord. Fraværet av lukter skyldes i hovedsak kulden. På Svalbard er de eneste luktene de vi mennesker selv slipper ut, og de er nødvendigvis ikke de beste. På øygruppen i nord er det heller ikke edderkopper, krypdyr, og ingen trær som strekker seg mot himmelen. 

Katmandu er et eldorado av lukter. Sansene går i full alarmberedskap når jeg går av flyet i slike land. Det er en eksplosjon av sanseinntrykk. Hver blomst har en egen lukt. Hvert menneske er en blomst. 

I Dubai har vi spesialister som kommer for å sprøyte gift inn i krinker og kroker for å holde kakkelakker og andre krypdyr borte. I Longyearbyen lot vi vannet stå å renne i en spring i kirka hele vinteren for at rørene ikke skulle fryse. Likevel frøs det med ujevne mellomrom.

Det er kontraster
men gode mennesker
de treffer jeg både i nord og i sør

Kontraster, men vakkert både i nord og i sør