Den lange måneden

Januar er en måned som varer lenger enn et år. Det føles hvert fall slik. Selv om solen snudde i desember, er det som om mørke spiller oss et puss. Det tar tid før virkningen av lyset trenger inn i sjel og sinn. Det er som om natten har satt sitt stempel på inngangen til det nye året og skyggelagt hver minste krok. 

Tirsdag 21.desember 2021 klokken 16.59. Det var da solen snudde, og satte kursen oppover igjen. Bunnen var nådd, slik vi ofte må nå bunnen før vi kan gi fart mot overflaten. Tirsdagen før jul var årets korteste dag. Dagen etterpå var det allerede noen sekunder lysere.  

Vintersolverv blir vår mørkeste dag kalt. Det er et ord som kommer fra norrøn tid, og betyr «solvending». Vi som bor på den nordlige delen av klinkekulen, gleder oss over lengre dager og mer lys i tiden etter vintersolverv. Mens vi har vår mørkeste og korteste dag, har de i sør årets lengste dag. Fra nå av går det mot mørkere og lengre dager i sør. Vi lever på samme jord, men med motsatt fortegn. 

Når vi nå har nådd slutten av januar, burde smilet ligget på lur. Det burde boble i sinnet som musserende vin som nettopp er helt i glasset. Men det er ikke nødvendigvis slik. Nyttårsforsettene ble brutt før de hadde begynt, og det er fremdeles mørke lange dager som preger hverdagen. Samtidig lar festdager vente på seg. Mørke skyer ligger som vegg til vegg teppe over landskapet. Det har en tendens til å samle mye støv. Energien for å finne fram støvsugeren og ta en skikkelig vask forsvant lenge før juletreet ble kastet ut.

I desember lyste det opp med barnesang og stjerner i vinduene. Da så vi fremover mot at noe skulle skje. Hvert år skjer det flere juleunder. Vi smiler, ser hverandre og synger i flerstemt kor. I tillegg feirer vi jordens største under da et barn ble født. En uke ut i januar har tonene stilnet og smilet frosset til is. Nå ser vi forbi hverandre som zombier uten evne til å spørre hvordan det går. 

Livet føles mørkt lenge etter at solen har snudd. Da er det kanskje riktig å gi navnet «verdens mest deprimerende dag» til tredje mandag i januar. I år ble det mandag 17.januar. Det var en dag jeg kjente at de lave grå skyene preget meg langt inn i margen. Noen brikker falt på plass da jeg fikk vite at noen har gitt den det lite flatterende navnet. Mismotet og manglende motivasjon gjorde at det var vanskelig å komme seg opp av sengen og møte dagen, men jeg gjorde det likevel. 

Det er ikke farlig å kjenne på det som mørkt er. Det er en normal følelse mange av oss tidvis opplever. Tross alt er mørke positivt for blomster og dyr. Det gir hvile for mange skapninger, og dekning for de som går på jakt. Også vi mennesker har godt av vekslingen mellom lys og mørke. Verre blir det hvis det er mørkt når solen skinner på høylys dag. I lyset kan mørke oppleves som svart.

Fremdeles lar solen vente på seg. Det blåser friskt, og regnet flyr sidelengs. Paraply er en dårlig oppfinnelse i Stavanger hvor jeg bor. De blir ofte ødelagt på første tur. Likevel vil jeg ut å kjenne på elementene. Jeg vil smake på regndråpene og kjenne vinden røske i håret. Det gjør også at innmaten friskner til. Det er godt å være ute, og godt å komme hjem og finne ly.

Det er enda noen uker til at våren og lyset får nytt liv til å gro. I ventetiden vil jeg løfte blikket mens jeg rusler en tur i tussmørke. Det er da skyggene er lengst, men samtidig vakkert når blåfargen legger seg over land og hav. 

Stavanger en vindfull kveld i januar

Tiden etter

Mørketiden er ikke problemet, men tiden etterpå. 

På Svalbard var mørketiden god. Det var en sosial tid med stearinlys og fine kvelder. Det var jo bare mørkt. Det var ikke svart. Det er stor forskjell på det. Månen som lyste opp og speilet seg i snøen, nordlys som danset på himmelen og stjernene som glimret med sitt nærvær, var alle med på å skape lys i mørket. I tillegg var samholdet mellom menneskene viktig. Det gode fellesskap var en vitamininnsprøyting da sollyset ikke gav næring.

I mine år som prest på Svalbard, snakket jeg ofte om utfordringene vi stod ovenfor idet lyset og solen kom tilbake på nyåret. Det var som å være i et mørkt rom, for så plutselig å få en lyskaster rettet mot seg. Det skulle mye til for å takle endringene, selv om det var til det positive. De polare blomster er spesielt egnet til å takle lys døgnet rundt i noen intense sommermåneder, men for andre arter er det ikke like enkelt. 

For vi som hadde forvillet oss opp til det polare nord, var det bare være å nyte solstrålene og naturen som igjen ble synlig. Da dro vi på turer sammen, og smilet satt løsere. Men det var også en rastløs tid av året.  

I mørketiden er alle mer avdempet og rolig. Det er som å være i en felles depresjon. Da er det normalt å slite med søvn og hverdagens rytme. Når lyset igjen skrus på, og alle ser ut til å glede seg, er det en ekstra stor påkjenning å bli den ene som fremdeles er i mørke. Det er lettere å slite når alle gjør det, enn når du er den eneste som ikke klarer å glede deg over lyset og folkefesten den fører med seg. 

Mitt budskap som prest på Svalbard var at vi måtte følge ekstra godt med de som isolerte seg og fremdeles slet med sin psykiske helse etter at lyset var tilbake. Det var alltid noen som slet mer når det ikke var mørke skygger å skjule seg i. 

Tiden etter korona

Kursen er satt mot gjenåpning av samfunnet. Trinn 3 og trinn 4 er snart klar for å realiseres. Snart skal vi hilse på hverandre med et realt håndtrykk, og noen har allerede sneket seg til en klem. 

Den norske bamseklemmen har vært i en lang vinterdvale.
Nå er det rett før den igjen våkner til liv. 

Mange er utålmodige på at restriksjoner skal slippes opp. For de fleste er sommerferie forbundet med retten til å bevege seg hvor de vil. Eksotiske reiser har vært som å kjøpe drops i en godtebutikk. Når vi ikke får «bombom», blir vi sutrete som små bortskjemte barn som tenker mest på oss selv. 

De fleste gleder seg til igjen å leve livet som engang var normalt, men alle har det ikke slik. Det har vært et stille år for de fleste, men noen kommer ikke til å merke den store forskjell når samfunnet igjen åpner opp.

Det at alle har fått kjenne på et stille liv med begrensede sosiale treff, har gitt en følelse av at vi alle har vært i samme båt. Vi har stått sammen i en vanskelig tid. Utfordringene har fått mye oppmerksomhet. Nå blir det festen og det yrende liv som kommer i fokus. Da er det lett å glemme at noen sitter alene i mørket.  

Det har vært normalt å slite siden alle har gjort det. Når vi nå er på vei ut av dvalen, vil det bli ekstra sårt å være den som fremdeles er alene. De som sliter vil føle en ekstra belastning i andres smil og glede, når en selv ikke opplever livet slik. 

Kulturen vil blomstre og utestedene vil være fulle av glade mennesker. Det er det frie åpne livet vi forbinder med sommer og sol, men ikke alle har noen å gå ut sammen med. Noen sitter inne selv om solen skinner. Det kan være ulike grunner til at det blir slik, men mange vil slite med å være sosial når det i lengre tid har vært påkrevd å være alene. 

Den psykososiale utfordring blir stor for flere i månedene som kommer. Det gjelder barn, ungdom og voksne.
Det utfordrer oss alle. Sliter én, sliter vi som fellesskap. 

Det blir viktig i tiden fremover å se og følge med på hvordan andre har det. Noen kommer til å falle utenfor. Da kan vi være med å bidra til at livet blir verd å leve også i tiden etter korona. Det handler om å bry seg om andre enn seg selv. 

Vakre steiner i fjæra på Reinøya i Troms får stå som et symbol på det mangfold vi som mennesker er en del av.

Bombom, eller “båmmbåmm” som det uttales, er dialekt av det franske ordet bonbon. Det betyr drops.
Som barn i Stavanger var det å få bombom forbundet med stor stas. Noen ganger hadde vi fem øre i lomma som vi kunne gå på butikken på hjørnet for å kjøpe bombom i alle slags farger. Det var nesten som julaften.