Mørketid i Beirut

Som siste stopp på min førjulstur, har jeg ankommet Beirut. Det er en vakker by, men med et prøvet folk. I drosjen på vei fra flyplassen, snakker sjåføren om mistillit til landets myndigheter, korrupsjon og økende fattigdom. Da strømmen går på hotellet noen timer senere, forteller resepsjonisten at de bare har strøm én time til dagen. Resten sørger generatorer for. På hotellet ble det derfor kort tid uten strøm, før den kom på igjen. Det er verre for folk flest. De har ikke pengene som skal til for verken generator eller strøm. En kommer langt med å varme opp stua og koke mat med gass, men det koster også penger. Det er det færre og færre som har.

-          Vil du ha en million?

Jeg må veksle penger. Dollar til libanesisk pund. Da bør en sørge for å få en grei kurs. Det siste jeg gjør er å gå i banken. Der fungerer lite. I det vanskjøttede landet, er det svartebørsen som gjelder når det kommer til veksling. Svartebørsen er ikke svart, men den er heller ikke hvit. Vekslingen er en form for gråsone av et system som fungerer midt oppe i kaoset. Hvis jeg skulle være så uheldig å betale en lunsj med kort og bli trukket i libanesisk pund, vil jeg risikere å bli trukket tretti ganger mer enn selve beløpet. En lunsj til femti kroner, vil da plutselig koste meg femtenhundre kroner. Da blir lunsjen dyr.

Det høres mye ut med en million. Da er jeg blitt millionær, tenker jeg med lotto i blikket. Det er som å få telefon fra Hamar en sen lørdagskveld, men i realiteten er det bare firehundre kroner. Det er likevel å regne som store penger for den som lite og ingenting har.

Det tar ikke lang tid før jeg legger merke til den økende fattigdommen i Beirut. Det er flere pågående tiggere, og flere som roter i søppelkontainere på jakt etter matrester og ting de kan selge eller bruke. De som hadde penger i banken, har tapt opptil nitti prosent av sine sparepenger på bankkollapsen og devalueringer. Dermed har den tidligere middelklassen mistet mye av sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for stadige devalueringer, og stigende arbeidsledighet. I tillegg utgjør den globale krisen i kjølvannet av pandemien en ekstra byrde, samt et stort antall flyktninger både av palestinere og syrere.

De virkelig rike, har i hovedsak ordnet seg. Mange av dem fikk vekslet og eksportert pengene før krakket var en realitet. Det gjelder å ha kontakter, og evnen til å betale seg ut.

Det er blitt kveld. Jeg rusler en tur for å finne en restaurant som kan gi meg fôr. Dette er gater jeg kjenner, men nå er det mørkt hvor det før var lys. Lyden av generatorer får meg til å sammenligne Beirut med Kosovo for tjue år siden. Mens Kosovo har utviklet seg fremover, går Beirut baklengs inn i fremtiden. Mulig må Libanon nå bunnen før det snur, sa en diplomat til meg. Noen ganger er det dessverre slik at kriser må vokse seg større enn stor, før en kan begynne den lange veien mot overflaten igjen. Med flere tunge synkesteiner festet til kroppen, må Libanon lande på bunnen før folket igjen kan stige mot overflaten. Det er naturens uskrevne lov.

Det føles uttrykt å gå i mørke bygater hvor fortauene kan ha store hull, og kriminaliteten er økende. Med trafikklys som også har tatt kvelden, blir det viktig å finne en luke i trafikken for så å sprinte over til den andre siden. Det går som regel bra, men det er liten avstand til at oppholdet blir annerledes enn det jeg hadde tenkt.

Heldigvis har jeg tatt med meg en god lykt. Det er viktig når mørket sluker gatene jeg beveger meg i. Det finnes ikke skygger i mørket. Det føles mer som at mørke har lagt seg over Beirut og blitt til svart natt. Jeg fylles av mismotet og depresjonen jeg ser og opplever. Likevel møter mennesker meg med et smil. De spør hvor jeg kommer fra, og ønsker meg velkommen. Det varmer og lyser opp i natten slik bare mennesker kan.

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke i en storby er mer ukjent. Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard når solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv.

Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.

Det er mørketid i Midtøstens Paris. Gatelys og neonlys er skrudd av. I Beirut er det beksvart natt. Selve livet er satt på vent. Det kan virke som om noen ønsker at Libanon skal være en svak og kuet stat. Da har de kontroll. Et pulserende Beirut i regionen, er en trussel som noen ikke har kontroll over. Hvem noen er, vet de selv. Likevel, på tross av alt, har jeg et håp for fremtiden også her. Selv om troen er svak, er håpet sterkt.

Farger i det grå

Tiden etter

Mørketiden er ikke problemet, men tiden etterpå. 

På Svalbard var mørketiden god. Det var en sosial tid med stearinlys og fine kvelder. Det var jo bare mørkt. Det var ikke svart. Det er stor forskjell på det. Månen som lyste opp og speilet seg i snøen, nordlys som danset på himmelen og stjernene som glimret med sitt nærvær, var alle med på å skape lys i mørket. I tillegg var samholdet mellom menneskene viktig. Det gode fellesskap var en vitamininnsprøyting da sollyset ikke gav næring.

I mine år som prest på Svalbard, snakket jeg ofte om utfordringene vi stod ovenfor idet lyset og solen kom tilbake på nyåret. Det var som å være i et mørkt rom, for så plutselig å få en lyskaster rettet mot seg. Det skulle mye til for å takle endringene, selv om det var til det positive. De polare blomster er spesielt egnet til å takle lys døgnet rundt i noen intense sommermåneder, men for andre arter er det ikke like enkelt. 

For vi som hadde forvillet oss opp til det polare nord, var det bare være å nyte solstrålene og naturen som igjen ble synlig. Da dro vi på turer sammen, og smilet satt løsere. Men det var også en rastløs tid av året.  

I mørketiden er alle mer avdempet og rolig. Det er som å være i en felles depresjon. Da er det normalt å slite med søvn og hverdagens rytme. Når lyset igjen skrus på, og alle ser ut til å glede seg, er det en ekstra stor påkjenning å bli den ene som fremdeles er i mørke. Det er lettere å slite når alle gjør det, enn når du er den eneste som ikke klarer å glede deg over lyset og folkefesten den fører med seg. 

Mitt budskap som prest på Svalbard var at vi måtte følge ekstra godt med de som isolerte seg og fremdeles slet med sin psykiske helse etter at lyset var tilbake. Det var alltid noen som slet mer når det ikke var mørke skygger å skjule seg i. 

Tiden etter korona

Kursen er satt mot gjenåpning av samfunnet. Trinn 3 og trinn 4 er snart klar for å realiseres. Snart skal vi hilse på hverandre med et realt håndtrykk, og noen har allerede sneket seg til en klem. 

Den norske bamseklemmen har vært i en lang vinterdvale.
Nå er det rett før den igjen våkner til liv. 

Mange er utålmodige på at restriksjoner skal slippes opp. For de fleste er sommerferie forbundet med retten til å bevege seg hvor de vil. Eksotiske reiser har vært som å kjøpe drops i en godtebutikk. Når vi ikke får «bombom», blir vi sutrete som små bortskjemte barn som tenker mest på oss selv. 

De fleste gleder seg til igjen å leve livet som engang var normalt, men alle har det ikke slik. Det har vært et stille år for de fleste, men noen kommer ikke til å merke den store forskjell når samfunnet igjen åpner opp.

Det at alle har fått kjenne på et stille liv med begrensede sosiale treff, har gitt en følelse av at vi alle har vært i samme båt. Vi har stått sammen i en vanskelig tid. Utfordringene har fått mye oppmerksomhet. Nå blir det festen og det yrende liv som kommer i fokus. Da er det lett å glemme at noen sitter alene i mørket.  

Det har vært normalt å slite siden alle har gjort det. Når vi nå er på vei ut av dvalen, vil det bli ekstra sårt å være den som fremdeles er alene. De som sliter vil føle en ekstra belastning i andres smil og glede, når en selv ikke opplever livet slik. 

Kulturen vil blomstre og utestedene vil være fulle av glade mennesker. Det er det frie åpne livet vi forbinder med sommer og sol, men ikke alle har noen å gå ut sammen med. Noen sitter inne selv om solen skinner. Det kan være ulike grunner til at det blir slik, men mange vil slite med å være sosial når det i lengre tid har vært påkrevd å være alene. 

Den psykososiale utfordring blir stor for flere i månedene som kommer. Det gjelder barn, ungdom og voksne.
Det utfordrer oss alle. Sliter én, sliter vi som fellesskap. 

Det blir viktig i tiden fremover å se og følge med på hvordan andre har det. Noen kommer til å falle utenfor. Da kan vi være med å bidra til at livet blir verd å leve også i tiden etter korona. Det handler om å bry seg om andre enn seg selv. 

Vakre steiner i fjæra på Reinøya i Troms får stå som et symbol på det mangfold vi som mennesker er en del av.

Bombom, eller “båmmbåmm” som det uttales, er dialekt av det franske ordet bonbon. Det betyr drops.
Som barn i Stavanger var det å få bombom forbundet med stor stas. Noen ganger hadde vi fem øre i lomma som vi kunne gå på butikken på hjørnet for å kjøpe bombom i alle slags farger. Det var nesten som julaften.