Julehilsen

Advent og julehøytiden er på mange måter en fin tid. På den mørkeste tiden av året, tenner vi lys i vinduer og over gater. Det betydde mye i de årene jeg bodde i Longyearbyen hvor det var mørkt både dag og natt. 1.søndag i advent tente vi lysene på juletreet på torget. Da var det fest! Lysene skinte i mørket, og barn og voksne smilte og sang i sammen.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det! Joh 1,5

Det er en viktig setning! Det er en setning rett inn i vår tid hvor vi enda sliter med en pandemi som preger våre felleskap. Det er en setning rett inn i vår virkelighet med et klima som er i endring. Det er en setning i en tid med konflikter, og hvor antall fattige øker. Det er en setning rett inn i våre liv.

Utenfor Svalbard kirke, verdens nordligste kirke, hadde vi også et juletre hvor vi tente lys. I mørket så vi ikke selve treet. Derfor fikk vi lagd et juletre i jern som vi kunne bruke år etter år. Det som var synlig, var tusen små julelys som lyste opp i den lange mørke natten.

Da det blåste opp til storm, en skikkelig snøstorm rett før jul i 2015, kjempet jeg meg hjem til kirka hvor jeg bodde. Det var et slit med et kaos i hvitt. Vi var i mørketiden, men snøen virvlet rundt meg. Da jeg kom til kirka var juletreet blåst ned, og alle lysene var slukket. Det var ikke det verst som kunne skje, tenkte jeg og var glad jeg hadde kommet meg i hus.

Morgen etter satt jeg med kaffekoppen. Alt var stille. Ikke et vindpust. «Vi stod an av», var det mange av oss som tenkte. Det hadde ikke skjedd noe alvorlig.  

det var da
etter stormen
da alt var stille
det var da det skjedde
det som ikke kunne skje
vi mistet det vi ikke hadde råd til å miste
vi reddet flere
vi tapte
og vant på samme tid

Det gikk et snøskred som traff Longyearbyen lørdag den 19.desember kl. 1023. Det tok 11 hus.
I ni av husene var det folk. Vi mistet kamerat Atle, og et lite barn. Det var to for mye.

Det ble intense dager for alle i Longyearbyen. Med rød penn ble det skrevet i historien. Tiden før, og tiden etter. Stillheten lørdag morgen vet jeg mange av oss vil høre resten av våre li

En bagatell skjedde to dager etterpå. Da fikset folk fra Statsbygg juletreet utenfor kirka, det som hadde blåst ned og hvor lysene var slukket. Juletreet ble igjen satt på plass, og lysene tent.

Jeg tenkte, at av alt det som skjedde disse dagene, betydde ikke det så mye. Men jeg tok feil.
Det betydde mer enn det jeg da forstod. Det var et tegn på håp og liv – tross alt!

Noen ganger skal det lite til. Andre ganger skal det mer.
Men lys i mørket gjør at det ikke lenger er svart.                                                               

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke kan oppleves flere steder på jord.
Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard da solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv. De betyr mye. Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.                                                       

Lyset fra himmelen i form av en stjerne viste vei til stallen i Betlehem,
til det mest sårbare som finnes: Et lite barn.
Slik kom Gud til oss mennesker:

I ham, var liv
og livet var menneskenes lys
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det         Joh.1, 4-5

Mørketid i Beirut

Som siste stopp på min førjulstur, har jeg ankommet Beirut. Det er en vakker by, men med et prøvet folk. I drosjen på vei fra flyplassen, snakker sjåføren om mistillit til landets myndigheter, korrupsjon og økende fattigdom. Da strømmen går på hotellet noen timer senere, forteller resepsjonisten at de bare har strøm én time til dagen. Resten sørger generatorer for. På hotellet ble det derfor kort tid uten strøm, før den kom på igjen. Det er verre for folk flest. De har ikke pengene som skal til for verken generator eller strøm. En kommer langt med å varme opp stua og koke mat med gass, men det koster også penger. Det er det færre og færre som har.

-          Vil du ha en million?

Jeg må veksle penger. Dollar til libanesisk pund. Da bør en sørge for å få en grei kurs. Det siste jeg gjør er å gå i banken. Der fungerer lite. I det vanskjøttede landet, er det svartebørsen som gjelder når det kommer til veksling. Svartebørsen er ikke svart, men den er heller ikke hvit. Vekslingen er en form for gråsone av et system som fungerer midt oppe i kaoset. Hvis jeg skulle være så uheldig å betale en lunsj med kort og bli trukket i libanesisk pund, vil jeg risikere å bli trukket tretti ganger mer enn selve beløpet. En lunsj til femti kroner, vil da plutselig koste meg femtenhundre kroner. Da blir lunsjen dyr.

Det høres mye ut med en million. Da er jeg blitt millionær, tenker jeg med lotto i blikket. Det er som å få telefon fra Hamar en sen lørdagskveld, men i realiteten er det bare firehundre kroner. Det er likevel å regne som store penger for den som lite og ingenting har.

Det tar ikke lang tid før jeg legger merke til den økende fattigdommen i Beirut. Det er flere pågående tiggere, og flere som roter i søppelkontainere på jakt etter matrester og ting de kan selge eller bruke. De som hadde penger i banken, har tapt opptil nitti prosent av sine sparepenger på bankkollapsen og devalueringer. Dermed har den tidligere middelklassen mistet mye av sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for stadige devalueringer, og stigende arbeidsledighet. I tillegg utgjør den globale krisen i kjølvannet av pandemien en ekstra byrde, samt et stort antall flyktninger både av palestinere og syrere.

De virkelig rike, har i hovedsak ordnet seg. Mange av dem fikk vekslet og eksportert pengene før krakket var en realitet. Det gjelder å ha kontakter, og evnen til å betale seg ut.

Det er blitt kveld. Jeg rusler en tur for å finne en restaurant som kan gi meg fôr. Dette er gater jeg kjenner, men nå er det mørkt hvor det før var lys. Lyden av generatorer får meg til å sammenligne Beirut med Kosovo for tjue år siden. Mens Kosovo har utviklet seg fremover, går Beirut baklengs inn i fremtiden. Mulig må Libanon nå bunnen før det snur, sa en diplomat til meg. Noen ganger er det dessverre slik at kriser må vokse seg større enn stor, før en kan begynne den lange veien mot overflaten igjen. Med flere tunge synkesteiner festet til kroppen, må Libanon lande på bunnen før folket igjen kan stige mot overflaten. Det er naturens uskrevne lov.

Det føles uttrykt å gå i mørke bygater hvor fortauene kan ha store hull, og kriminaliteten er økende. Med trafikklys som også har tatt kvelden, blir det viktig å finne en luke i trafikken for så å sprinte over til den andre siden. Det går som regel bra, men det er liten avstand til at oppholdet blir annerledes enn det jeg hadde tenkt.

Heldigvis har jeg tatt med meg en god lykt. Det er viktig når mørket sluker gatene jeg beveger meg i. Det finnes ikke skygger i mørket. Det føles mer som at mørke har lagt seg over Beirut og blitt til svart natt. Jeg fylles av mismotet og depresjonen jeg ser og opplever. Likevel møter mennesker meg med et smil. De spør hvor jeg kommer fra, og ønsker meg velkommen. Det varmer og lyser opp i natten slik bare mennesker kan.

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke i en storby er mer ukjent. Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard når solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv.

Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.

Det er mørketid i Midtøstens Paris. Gatelys og neonlys er skrudd av. I Beirut er det beksvart natt. Selve livet er satt på vent. Det kan virke som om noen ønsker at Libanon skal være en svak og kuet stat. Da har de kontroll. Et pulserende Beirut i regionen, er en trussel som noen ikke har kontroll over. Hvem noen er, vet de selv. Likevel, på tross av alt, har jeg et håp for fremtiden også her. Selv om troen er svak, er håpet sterkt.

Farger i det grå