Julehilsen

Advent og julehøytiden er på mange måter en fin tid. På den mørkeste tiden av året, tenner vi lys i vinduer og over gater. Det betydde mye i de årene jeg bodde i Longyearbyen hvor det var mørkt både dag og natt. 1.søndag i advent tente vi lysene på juletreet på torget. Da var det fest! Lysene skinte i mørket, og barn og voksne smilte og sang i sammen.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det! Joh 1,5

Det er en viktig setning! Det er en setning rett inn i vår tid hvor vi enda sliter med en pandemi som preger våre felleskap. Det er en setning rett inn i vår virkelighet med et klima som er i endring. Det er en setning i en tid med konflikter, og hvor antall fattige øker. Det er en setning rett inn i våre liv.

Utenfor Svalbard kirke, verdens nordligste kirke, hadde vi også et juletre hvor vi tente lys. I mørket så vi ikke selve treet. Derfor fikk vi lagd et juletre i jern som vi kunne bruke år etter år. Det som var synlig, var tusen små julelys som lyste opp i den lange mørke natten.

Da det blåste opp til storm, en skikkelig snøstorm rett før jul i 2015, kjempet jeg meg hjem til kirka hvor jeg bodde. Det var et slit med et kaos i hvitt. Vi var i mørketiden, men snøen virvlet rundt meg. Da jeg kom til kirka var juletreet blåst ned, og alle lysene var slukket. Det var ikke det verst som kunne skje, tenkte jeg og var glad jeg hadde kommet meg i hus.

Morgen etter satt jeg med kaffekoppen. Alt var stille. Ikke et vindpust. «Vi stod an av», var det mange av oss som tenkte. Det hadde ikke skjedd noe alvorlig.  

det var da
etter stormen
da alt var stille
det var da det skjedde
det som ikke kunne skje
vi mistet det vi ikke hadde råd til å miste
vi reddet flere
vi tapte
og vant på samme tid

Det gikk et snøskred som traff Longyearbyen lørdag den 19.desember kl. 1023. Det tok 11 hus.
I ni av husene var det folk. Vi mistet kamerat Atle, og et lite barn. Det var to for mye.

Det ble intense dager for alle i Longyearbyen. Med rød penn ble det skrevet i historien. Tiden før, og tiden etter. Stillheten lørdag morgen vet jeg mange av oss vil høre resten av våre li

En bagatell skjedde to dager etterpå. Da fikset folk fra Statsbygg juletreet utenfor kirka, det som hadde blåst ned og hvor lysene var slukket. Juletreet ble igjen satt på plass, og lysene tent.

Jeg tenkte, at av alt det som skjedde disse dagene, betydde ikke det så mye. Men jeg tok feil.
Det betydde mer enn det jeg da forstod. Det var et tegn på håp og liv – tross alt!

Noen ganger skal det lite til. Andre ganger skal det mer.
Men lys i mørket gjør at det ikke lenger er svart.                                                               

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke kan oppleves flere steder på jord.
Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard da solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv. De betyr mye. Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.                                                       

Lyset fra himmelen i form av en stjerne viste vei til stallen i Betlehem,
til det mest sårbare som finnes: Et lite barn.
Slik kom Gud til oss mennesker:

I ham, var liv
og livet var menneskenes lys
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det         Joh.1, 4-5

Hvordan har du det?

 - Har du det bra?
- Jeg har det bra. Sånn cirka. Det er alltid noe..

Den siste tiden har jeg fått spørsmålet noen ganger. Jeg bllir tatt på senga hver gang. Det er jo jeg som skal spørre andre om hvordan de har det. Det hører liksom til det yrke jeg tross alt har. Men jeg har fått spørsmålet fra ulikt hold. Plutselig må jeg tenke etter hvordan jeg har det og forsøke å være ærlig. Kan ikke bare svare som om jeg var programmert med lærte setninger som glir forbi som skygger på høylys dag.

Spørsmålet gjorde spesielt inntrykk på meg da jeg var endel av Longyearbysamfunnet som opplevde et snøskred som for noen år siden. Det var rett før jul, og byen i mørketiden var pyntet til fest. Prekener og alle forberedelser var gjort. Det var bare sjarmøretappen igjen. I løpet av noen sekunder ble idyllen ødelagt og vi opplevde den store tragedien det var da to omkom. Det var to mer enn vi hadde råd til å miste. Det ble noen intense dager for alle vi som bodde i det lille lokalsamfunnet i nord. Verst var det for de som mistet det kjæreste de hadde og som bærer sorgen videre resten av sine liv. Noen dager etter skredet var jeg på butikken. Der var det en som spurte hvordan jeg hadde det. Det spørsmålet var jeg ikke forberedt på. Omsorgen som lå bak satte meg ut og jeg fant ikke ord.

Spørsmålet er ofte endel av en vanlig hilsen som hives opp i luften som et løvblad om høsten. Vinden tar tak og løfter ordene videre og bort. De gjør ikke inntrykk. Det er bare en hilsen uten videre omtanke bak. En slik hilsemåte finner vi igjen i mange dialekter og språk. Ofte er det riktig å svare at alt er greit. Først lenger ut i samtalen kan en lufte problemer som rører seg. Det er ikke alltid en kommer dit. 

På gassisk lyder en hilsen og svar slik:
- Inona vaovao?          Er det noe nytt?
- Tsy misy!                   Nei ingenting!
Først etterpå kan en fortelle om hva en sliter med og de mest tragiske ting som kan ha skjedd den siste tiden. Vi finner det samme igjen på Sørlandet i svaret; “Det er så greit att”. Det kan være langt fra svar til virkelighet.

De ekte spørsmål preller ikke av. Det er de som får meg til å stoppe opp og lete etter et oppriktig svar. Det gjør alltid inntrykk når den som spør stiller spørsmålet for å uttrykke at han bryr seg. Eller kanskje det var hun som spurte. Han eller hun. Eller de. De som våger å se.

Det å løfte blikket og se andre mennesker er en god egenskap. Noen er flinkere til det enn andre, men det kan vi alle øve oss i. Dette året har mange i perioder måtte kjøre inn til siden for å ta en pause i livet. Alt har ikke gått på skinner. Da er det viktig at vi løfter blikket og ser utenfor oss selv. Det er tid for at vi bør bry oss mer enn det som er vanlig.  

Jeg sitter i natten og skriver. Det er en slik natt hvor det er like greit å stå opp som å ligge å vri seg med tanker og smerter som skjærer gjennom kroppen som kniver. Det skjer en gang i blant. Denne gangen var det en tann og en skulder som slo seg vrang. Det er en sykdom som kalles «aldring». Den kommer når årene går og en ser mer tilbake enn fram.

Jeg hev innpå med smertestillende i mørket og ble sittende å skrive mens smerten kjørte lyntog med hylende bremser gjennom nervesystemet. Selv har jeg håp om at dagen i morgen blir bedre enn det natten var. Det er tross alt ikke så gale at det ikke kunne vært verre. 

Spørsmålet jeg vil stille deg er hvordan du har det?