en skål

jeg tror ikke på en kirke med lås og slå
en kirke hvor vi mener
men ikke forstår
jeg tror på en kirke hvor dører ikke er
hvor alle kan gå inn
uten besvær
jeg tror på en Kristus som taler til enhver
slik som vi er 

jeg tror ikke på menneskers tillagte kirker
for hvit eller svart
for kvinne eller mann
for fattig eller rik
jeg tror ikke på en kirke etter menneskers rang
jeg tror på en kirke etter Guds forstand 

jeg tror ikke på en kirke av betong
av gammel eller ny form
jeg tror på en kirke med Guds Ånd 

jeg tror ikke på en kirke hvor vi sitter ned
hører
men ikke gjør noe med
jeg tror på en kirke med og for fred 

jeg tror på et bord
et måltid for alle som vil
selv om vi ikke alltid får det til
jeg tror på en skål
hvor Jesu blod gir evig liv

Utsira kirke

Teksten “en skål” skrev jeg i forrige årtusen, men den holder seg enda. Jeg bruker teksten blant annet inn i forestillingen “Det sårbare livet”, som jeg har sammen med musikerne Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Da ligger tonene bak og gir ordene vinger.

Troen er viktig i vår tid, både hva vi tror på og hva vi tar avstand fra. Det er valg vi gjør. I sum er det troen på livet som er kirkens grunn, troen på livet - tross alt!

Vi tror ikke på dødens krefter, selv om vi vet de er der.
Vi tror på noe som er sterkere.
Vi tror på livet!

“Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller”. Slik heter det i Grundtvig salmen.
Bildet er av kirketårnet på Utsira

Fra død til liv

 Som ambulerende sjømannsprest, besøker jeg nordmenn i Midtøsten, Øst-Europa og deler av Asia. Det siste året har det blitt et minelagt farvann å manøvrere i, slik deler av Midtøsten har vært i mange år. Da er det viktig å lese kartet og sjekke værmeldingen før en legger ut på tur, slik vi har lært når en går tur på fjellet hvor været kan snu raskt. Når jeg beveger meg inn i konfliktområder, gjør jeg det med varsomhet. Samtidig gjør jeg det med stor respekt for de som jobber og lever der i hverdagen.

Jeg reiser fra land til land for å treffe folk. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å være på reise. Den hverdagslige samtale er gull verdt. Det er i de samtalene livets farger kommer fram. Hvitt og grått, grønt på våren, rødt og blått, og noen ganger også svart. Jeg maler ikke på andres lerreter, men jeg kan gjerne se det andre har malt og være med å tolke det som ikke er lett å se når en står for nær.

Alt blir bra igjen..

«Alt blir bra igjen» stod det skrevet som en barneregle i mange vinduer den våren da Covid satte verden på pause og meg som ambulerende prest på bakken. Det var en deilig oppmuntrende melding å lese i en tid med stor usikkerhet. Pandemien førte til store lidelser og ble både en helsemessig og økonomisk utfordring for mange. I et lengre perspektiv, vil det likevel kun være som et komma i verdenshistorien. Det som har utviklet seg til en brutal storkrig med Russland mot Ukraina, er i ferd med å lage dypere og mer langvarige sår i våre felleskap i Europa og videre ut over jord.

Covid er et virus som er ekstremt smittsomt. Det vet vi mye om. Det er også viktig å vite at ondskap er et virus som er smittsomt!

Ondskap er et virus som er smittsomt!

Konflikter og kriger kan lett spre seg. Slik har krigen i Ukraina i seg at det kan forplante seg til naboland, samt at andre konflikter kan øke i skyggen av det som skjer. Det gjør meg bekymret både for utviklingen i Europa, i Midtøsten, og flere steder på vår sårbare klode.

Et annet ord for ondskap, er egoisme. Vi kjenner egoismen blant annet fra overgrep, urettferdighet og undertrykkelse. Og de fleste av oss er smittet av viruset som kalles overforbruk. Noen ganger er egoismen satt i politisk system. Det ser vi i diktaturer, og i den farlige nasjonalismen. Vi ser det i politisk og religiøs ekstremisme. Det er viktig å ta avstand fra. Det handler om å være aktiv i kampen mot det onde. Det gjør troen ekstra viktig i vår tid, både hva vi tror på og det vi ikke tror på.

Vi som kristne og kirke har et klart kall i vår tid. Verden trenger en motkraft til ondskapen som sprer seg i våre fellesskap. Motkraften er kjærligheten!

Som kristne er vårt kall å være en motkraft mot ondskapen i verden.

Lystenning i Gravkirken, også kaldt Oppstandelseskirken, i Gamlebyen i Jerusalem

Nylig var jeg med å feire skandinavisk gudstjeneste i den lutherske kirken i Gamlebyen i Jerusalem. Den ligger et lite steinkast fra det som regnes som den helligste kristne kirke på jord, nemlig Den hellige gravs kirke. Det var der Jesus døde på korset, og graven ligger der som en kirke i kirken. Heldigvis har denne kirken også et annet navn. Den kalles Oppstandelseskirken. Da er vi midt inn i påskens budskap, og midt inn i det vår tid trenger. Hele den kristne tro kan formuleres med fire ord: Fra død til liv!

Som kristne tror vi på livet. Vi håper på livet som skal komme, og vi tror på livet her på jord. I troen løfter vi verdien av hvert enkelt menneske. Det kalles verdighet. Mens det i mange kristne kretser i Norge historisk sett har vært et for stort fokus på langfredag med synd, skyld og skam, er det selve oppstandelsen som gir kraft og håp for fremtiden. Det håpet trenger verden.

Vi er bærere av tro, håp og kjærlighet. Det er medisin for en såret verden.

Haghartsin klosteret nær Dilijan i Armenia

Farvel

Sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset. Etter noen måneder ved sjømannskirken i Dubai, setter jeg kurs mot hjemlandet og Stavanger. Det er ikke mer drastisk enn at jeg følger det som var planen. Jeg er på turistvisum, og mine tre måneder er i ferd med å bli historie. 

Det å si farvel er ikke noe jeg liker, selv om det er et vakkert ord. Vi kan også si adjø, men far vel forteller noe mer. Det gir et ønske for den ferd du skal ut på. Eller jeg. Uten å vite hvordan neste stopp blir, er det hyggelig at noen ønsker; God tur.

Det har blitt noen avskjeder i livet. Med en oppvokst på Madagaskar og flere steder i Norge, var det noen tårer som rant en gang i blant. Jeg husker da vi kjørte til min første skoledag. Da var jeg ikke fylt syv. Kjøreturen på dårlige veier tok flere dager. Igjen og igjen prøvde min mor og far å forklare meg at jeg måtte på skolen, og at de skulle dra tilbake til kysten hvor vi bodde. Uten meg. Neste gang vi skulle se hverandre var til jul. Flere ganger på bilturen gjentok jeg setningen; «Men det er noe jeg ikke forstår». 

Det er fokus på oss misjonærbarn, og hva vi gikk gjennom. Men det er min mor som har felt flest tårer for det valg de måtte ta. Jeg bærer ikke nag for at vi levde på en tid som folk i dag ikke forstår. 

Jeg flyttet på hybel da jeg begynte på gymnaset. Da var jeg ikke fylt seksten. Mange helger dro jeg hjem til mor og far i Skudeneshavn. Min far sto og ventet ved fergekaien selv om jeg ikke hadde sagt at jeg kom. Det må ha blitt noen bomturer, men gleden over at vi kom hjem var større enn nedturene da vi ble igjen i byen på andre siden av fjorden. Ofte fikk jeg med meg min mors kjøttkaker for resten av uka i ryggsekken på søndag ettermiddag.

Før mine foreldre flyttet på eldresenter, bodde de i en leilighet i tiende etasje. De stod alltid i vinduet og stirret etter drosjen som jeg skulle komme i. De vinket lenge før jeg så dem, og lenge etter at jeg dro. Gleden over å møtes var stor. Sorgen over å si farvel var krydret med den gode samtale vi hadde hatt. Det var mange ganger vondt å si farvel. Det handlet om at vi var glad i hverandre og aldri fikk nok. Vi hadde lært at det å være sammen var ingen selvfølge. 

Dubai

Klar for neste etappe

Denne uka er min siste i Dubai for denne gang. Jeg setter kurs mot nordvest. Må komme meg inn i vaksinekøen. Trenger større sikkerhet før neste etappe. Den jobb jeg har er blitt risikosport. Som ambulerende sjømannsprest dekker jeg flere land i Midtøsten, Asia og Øst-Europa. Det er mange land jeg for tiden ikke kan besøke. Jeg håper på bedre tider, selv om det ikke er over. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den. Da kan det være greit å ta del i dugnaden som finner sted. 

Det å reise fra byen Dubai er ikke vanskelig, selv om det er mange fascinerende sider også i denne by. Byen lever opp til sitt rykte med vakre fasader, gull og glitter, men det som virkelig har berørt og kommer til å følge meg videre er menneskene jeg har møtt. Det er de som har gitt meg verdier som gjør at kofferten er full. 

Jeg tar med meg minner fra de gode samtaler, vandring i ørkenen, gutta på café hver lørdag formiddag, grilling av pølser ved en bålpanne som om det ikke var varmt nok fra før, hverdagsmiddager med den gode samtale som dessert og grøt på lørdagene. Jeg har møtt mennesker bak byens fasade. Jeg bryr meg ikke om glamour. Jeg ser etter det som er ekte vare. Jeg bryr meg om liv som leves. Ekte liv! Det er det som er interessant og gir inspirasjon.

På kjøpesentre har jeg blitt stoppet flere ganger av vakre kvinner som vil selge meg en krem som fjerner rynkene under øynene. Hvorfor skal jeg fjerne dem? De er jo endel av meg. Jeg er ikke tjue. Det er lenge siden. Jeg er født i forrige årtusen. Jeg har en mage som er for stor, hår som er i ferd med å bli hvitt, og rynker under øynene. Neste gang jeg blir stoppet av en vakker kvinne håper jeg hun sier at jeg bærer min alder med verdighet. Da setter jeg meg gjerne ned for en god prat rundt et par kopper kaffe. 

Jeg drar rikere enn da jeg kom. Ofte gjør jeg det når jeg drar fra et sted. Det handler alltid om mennesker jeg har møtt på mine besøk. Vi har vært på skattejakt sammen. Gravd i dypet av hverandre. Jeg har hørt mange historier av levd liv. Takk, og på gjensyn. Farvel!

Emiratene har både ørken og fjell. Bildet er fra februar da det enda var temperatur til å gå tur. Nå tipper gradestokken over førti. Da er det begrenset hva en legger ut på.
Foto: Ann Kristin Karlsen

Hvordan har du det?

 - Har du det bra?
- Jeg har det bra. Sånn cirka. Det er alltid noe..

Den siste tiden har jeg fått spørsmålet noen ganger. Jeg bllir tatt på senga hver gang. Det er jo jeg som skal spørre andre om hvordan de har det. Det hører liksom til det yrke jeg tross alt har. Men jeg har fått spørsmålet fra ulikt hold. Plutselig må jeg tenke etter hvordan jeg har det og forsøke å være ærlig. Kan ikke bare svare som om jeg var programmert med lærte setninger som glir forbi som skygger på høylys dag.

Spørsmålet gjorde spesielt inntrykk på meg da jeg var endel av Longyearbysamfunnet som opplevde et snøskred som for noen år siden. Det var rett før jul, og byen i mørketiden var pyntet til fest. Prekener og alle forberedelser var gjort. Det var bare sjarmøretappen igjen. I løpet av noen sekunder ble idyllen ødelagt og vi opplevde den store tragedien det var da to omkom. Det var to mer enn vi hadde råd til å miste. Det ble noen intense dager for alle vi som bodde i det lille lokalsamfunnet i nord. Verst var det for de som mistet det kjæreste de hadde og som bærer sorgen videre resten av sine liv. Noen dager etter skredet var jeg på butikken. Der var det en som spurte hvordan jeg hadde det. Det spørsmålet var jeg ikke forberedt på. Omsorgen som lå bak satte meg ut og jeg fant ikke ord.

Spørsmålet er ofte endel av en vanlig hilsen som hives opp i luften som et løvblad om høsten. Vinden tar tak og løfter ordene videre og bort. De gjør ikke inntrykk. Det er bare en hilsen uten videre omtanke bak. En slik hilsemåte finner vi igjen i mange dialekter og språk. Ofte er det riktig å svare at alt er greit. Først lenger ut i samtalen kan en lufte problemer som rører seg. Det er ikke alltid en kommer dit. 

På gassisk lyder en hilsen og svar slik:
- Inona vaovao?          Er det noe nytt?
- Tsy misy!                   Nei ingenting!
Først etterpå kan en fortelle om hva en sliter med og de mest tragiske ting som kan ha skjedd den siste tiden. Vi finner det samme igjen på Sørlandet i svaret; “Det er så greit att”. Det kan være langt fra svar til virkelighet.

De ekte spørsmål preller ikke av. Det er de som får meg til å stoppe opp og lete etter et oppriktig svar. Det gjør alltid inntrykk når den som spør stiller spørsmålet for å uttrykke at han bryr seg. Eller kanskje det var hun som spurte. Han eller hun. Eller de. De som våger å se.

Det å løfte blikket og se andre mennesker er en god egenskap. Noen er flinkere til det enn andre, men det kan vi alle øve oss i. Dette året har mange i perioder måtte kjøre inn til siden for å ta en pause i livet. Alt har ikke gått på skinner. Da er det viktig at vi løfter blikket og ser utenfor oss selv. Det er tid for at vi bør bry oss mer enn det som er vanlig.  

Jeg sitter i natten og skriver. Det er en slik natt hvor det er like greit å stå opp som å ligge å vri seg med tanker og smerter som skjærer gjennom kroppen som kniver. Det skjer en gang i blant. Denne gangen var det en tann og en skulder som slo seg vrang. Det er en sykdom som kalles «aldring». Den kommer når årene går og en ser mer tilbake enn fram.

Jeg hev innpå med smertestillende i mørket og ble sittende å skrive mens smerten kjørte lyntog med hylende bremser gjennom nervesystemet. Selv har jeg håp om at dagen i morgen blir bedre enn det natten var. Det er tross alt ikke så gale at det ikke kunne vært verre. 

Spørsmålet jeg vil stille deg er hvordan du har det?
  

Hverdagsliv

Middag på en hverdag. Den gode smak og den gode prat. Det er fest!

Mandagskveldene er det hverdagsmiddag på sjømannskirka i Dubai. Det er et fellesskapsmåltid i kirkerommet som både er hellig og alminnelig på samme tid. Det er en fest hver gang. Ekstra fest blir det når retten som serveres samsvarer med det som før var, eller fremdeles er, hverdagsmat eller nasjonalrett i Norge. Det er ikke alltid at sauser og krydder treffer hundre prosent. Tross alt bor vi sør for Svinesundbrua. Da kan det være at råvarene ikke samsvarer med det en kan høste i norske fjell og farvann. Likevel er det smil og de gode kommentarer som følger med samværet. Det er tross alt gode ord som er det beste krydder til alle måltid! 

Dette året har mye av hverdagen blitt borte for mange. Alt er ikke slik det var, og det kan ta tid før det vil bli det igjen. Når blir det vanlig igjen? Det er det mange som spør seg. 

Det som er vanlig, er slik vi til enhver tid lever. Hverdagen er i dag. Den kan være mørk og gå over i svart, men den kan også ha i seg lys og varme. Livet har et mangfold av farger. Noen ganger blir vi fargeblind og mister evnene til å se de små glimt av livstegn som er rundt oss hver dag. 

Jeg vil ikke vente til tiden etter korona før jeg fortsetter livet. Det er mitt aktive valg. Om hverdagen noen ganger er grå, har jeg lært meg å sette pris på den fargen. Før tenkte jeg at det som var grått var kjedelig. Nå vet jeg at det grå har mange nyanser av levd liv. Et landskap som er malt i grått er vakkert med alle sine dybder og skygger. 

Hverdagsmiddag i kirka i Dubai.

Laks med Sandefjordsmør, poteter og agurksalat. I tillegg hadde en av gjestene med seg hjemmelagd karamellpudding som smelta på tunga. Det var ikke spart på noe av det som gjør meg fet. Som ekstra krydder fulgte den gode samtale rundt bordet. Maten og praten hører sammen og skaper det gode fellesskap. Det ble en festmiddag som fikk uka til å løfte seg før den helt hadde begynt. 

Fremover blir mandagene noe å glede seg til. Den første hverdagen i uka. Den første av de grå dagene. De dagene betyr mye mer enn det jeg trodde de gjorde den gang da livet gikk på skinner og alt var som det skulle være. Nå er det den nye hverdagen. Fremtiden har allerede begynt. 

Hverdagsfellesskap er de gode møter med mennesker gjennom uka. Det ligger en trygghet og kontinuitet i slike møter. Det skjer gjerne flere ganger i uka. Ofte ser vi ikke verdien av slike møter og treff før de uteblir. Da skjønner vi plutselig at det var selve utsikten foran vinduet som ble borte.  

Noe kan erstattes av å møtes på sosiale medier. Jeg er endel av en guttegjeng som snakkes jevnlig på zoom. Disse samtalene er et løft og fører til at vi følger hverandre. Vi ser, selv om vi bor på ulike steder og lever sosialt nedstengt i våre små ghettoer. Men at vi ikke kan treffes over en helg eller et måltid, er et minus som ikke er bra i et lengre perspektiv.  

Utfordringen når det strammes til mange steder er å være nær hverandre selv om vi må holde avstand.
Det er mulig å få til!

Desserten!

Sa jeg hva menyen er kommende mandag?
Ikke det nei.
Da kan jeg røpe at det blir “flesk og duppe”.
Det er bestilt av gjestene, og to av dem har sagt at de tar over kjøkkenet den dagen.
Da må det bli bra igjen..

På vingene igjen

Det er en stund siden jeg jobbet meg hjem fra Aserbajdsjan etter at Norge stengte ned i mars. Følelsen var absurd. Jeg var på en todagers tur på landsbygden i det da så fredelige landet. Mye politi langs veien fortalte likevel at noe var på gang. Vi omgjorde dermed bilturen til en dagstur. Tilbake i Baku pakket jeg kofferten og dro til flyplassen i et forsøk på å komme meg hjem. Det var en utfordring da flyet jeg skulle med to dager senere var kansellert. Det ble en lørdagsnatt på flyplassen i Baku før jeg fikk kjøpt meg en ekstra billett med Aeroflot via Moskva til Oslo. Det var som i en film, men virkelig. Siden har bare filmen fortsatt å rulle videre. 

Da jeg et døgn senere kom til min leilighet i Stavanger uten å ha sovet på 36 timer, gikk jeg gladelig inn i karantene. Det var bedre å sitte i sitt eget hjem enn å bli akterutseilt i Baku.

I mange land har folk mistet sine jobber da vi utlendinger uteble. Ofte var ikke lønna høy, men den gav brød til en familie. Selv tiggere jeg gav noen mynter, mistet det lille de fikk. Både helsemessig og økonomisk er korona en stor katastrofe for mange. Det er stor forskjell fra vår virkelighet i Norge hvor staten har kunnet gå inn med støtte. I tillegg har vi et helsevesen som fungerer. Det er ingen selvfølge. 

Som ambulerende sjømannsprest jobber jeg og mine kollegaer for å bidra inn i menneskers hverdag og liv på ulike steder i verden. Det oppleves frustrerende å ikke kunne bidra slik vi ønsker, men denne gangen var og er vi alle i samme båt i en krise som er global. 

«Det vil bli bra igjen» er et utsagn som preger håpsbilde for mange. Samtidig er det viktig å ikke bare tenke på at pandemien skal gå over, men at vi må ha det bra nå. Dette vil ta tid. Imens er det mange grep vi kan gjøre. I stor grad handler det om å se hverandre og bidra positivt inn i de små og store fellesskap vi er endel av. Vi trenger å spre håp i en verden hvor mange sliter. Vi kan alle bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve. 

Du og jeg er vi. 
Sammen gjør vi en forskjell!

Noen sliter mer enn andre i denne tiden. Det kan handle om tapt økonomisk trygghet. Det kan handle om avstand som føles ekstra stor. Det kan være angst for fremtiden som biter seg fast som en klo. Det kan være ensomhet og isolasjon. Våre reaksjonsmønstre er forskjellige, men vi er alle rammet av et virus som preger vår hverdag. Psykisk og fysisk helse står på spill.

Dubai

Jeg har satt kurs mot Dubai. Her skal jeg være fremover mot jul. Noen timer etter at jeg landet hadde jeg konfirmasjon av en dansk jente. Da var det å peke på livet som mulighet, og på våre fellesskap som vi alle er viktige bidragsytere til. 

I nord er vi vant til snø. Alle snøfnugg er vakre kunstverk. Ingen er like. Hvor mye mer er da et menneske verdt, full av liv?! Hvert menneske er verdifull og unik. Derfor trenger vi å se hverandre og løfte kjærligheten som en viktig verdi. Det handler om menneskeverd, verdien og respekten for hvert enkelt menneske.

Det at mennesker er ulike er ikke farlig,
men det er farlig hvis vi ikke respekterer ulikhetene.

Det var rart igjen å sette seg på flyet retning sørover. Munnbindet måtte være på hele flyturen, slik vi også må på fly i Norge. Her i sør må vi også gå med maske hver gang vi beveger oss utenfor våre hjem. Det unormale er blitt normalt. 

Vi er endel av en fremtidsfilm som ruller og går.  

Jeg vet at jeg er kommet til Dubai når konfirmanten blir hentet i den lengste limousinen jeg har sett.