Det er en stund siden jeg jobbet meg hjem fra Aserbajdsjan etter at Norge stengte ned i mars. Følelsen var absurd. Jeg var på en todagers tur på landsbygden i det da så fredelige landet. Mye politi langs veien fortalte likevel at noe var på gang. Vi omgjorde dermed bilturen til en dagstur. Tilbake i Baku pakket jeg kofferten og dro til flyplassen i et forsøk på å komme meg hjem. Det var en utfordring da flyet jeg skulle med to dager senere var kansellert. Det ble en lørdagsnatt på flyplassen i Baku før jeg fikk kjøpt meg en ekstra billett med Aeroflot via Moskva til Oslo. Det var som i en film, men virkelig. Siden har bare filmen fortsatt å rulle videre.
Da jeg et døgn senere kom til min leilighet i Stavanger uten å ha sovet på 36 timer, gikk jeg gladelig inn i karantene. Det var bedre å sitte i sitt eget hjem enn å bli akterutseilt i Baku.
I mange land har folk mistet sine jobber da vi utlendinger uteble. Ofte var ikke lønna høy, men den gav brød til en familie. Selv tiggere jeg gav noen mynter, mistet det lille de fikk. Både helsemessig og økonomisk er korona en stor katastrofe for mange. Det er stor forskjell fra vår virkelighet i Norge hvor staten har kunnet gå inn med støtte. I tillegg har vi et helsevesen som fungerer. Det er ingen selvfølge.
Som ambulerende sjømannsprest jobber jeg og mine kollegaer for å bidra inn i menneskers hverdag og liv på ulike steder i verden. Det oppleves frustrerende å ikke kunne bidra slik vi ønsker, men denne gangen var og er vi alle i samme båt i en krise som er global.
«Det vil bli bra igjen» er et utsagn som preger håpsbilde for mange. Samtidig er det viktig å ikke bare tenke på at pandemien skal gå over, men at vi må ha det bra nå. Dette vil ta tid. Imens er det mange grep vi kan gjøre. I stor grad handler det om å se hverandre og bidra positivt inn i de små og store fellesskap vi er endel av. Vi trenger å spre håp i en verden hvor mange sliter. Vi kan alle bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve.
Du og jeg er vi.
Sammen gjør vi en forskjell!
Noen sliter mer enn andre i denne tiden. Det kan handle om tapt økonomisk trygghet. Det kan handle om avstand som føles ekstra stor. Det kan være angst for fremtiden som biter seg fast som en klo. Det kan være ensomhet og isolasjon. Våre reaksjonsmønstre er forskjellige, men vi er alle rammet av et virus som preger vår hverdag. Psykisk og fysisk helse står på spill.
Dubai
Jeg har satt kurs mot Dubai. Her skal jeg være fremover mot jul. Noen timer etter at jeg landet hadde jeg konfirmasjon av en dansk jente. Da var det å peke på livet som mulighet, og på våre fellesskap som vi alle er viktige bidragsytere til.
I nord er vi vant til snø. Alle snøfnugg er vakre kunstverk. Ingen er like. Hvor mye mer er da et menneske verdt, full av liv?! Hvert menneske er verdifull og unik. Derfor trenger vi å se hverandre og løfte kjærligheten som en viktig verdi. Det handler om menneskeverd, verdien og respekten for hvert enkelt menneske.
Det at mennesker er ulike er ikke farlig,
men det er farlig hvis vi ikke respekterer ulikhetene.
Det var rart igjen å sette seg på flyet retning sørover. Munnbindet måtte være på hele flyturen, slik vi også må på fly i Norge. Her i sør må vi også gå med maske hver gang vi beveger oss utenfor våre hjem. Det unormale er blitt normalt.
Vi er endel av en fremtidsfilm som ruller og går.
Jeg vet at jeg er kommet til Dubai når konfirmanten blir hentet i den lengste limousinen jeg har sett.