Når det negative er positivt

Igjen skal jeg ut på reis. Denne gangen setter jeg kurs mot nord. Egentlig er det ganske langt sør jeg skal, men for å komme dit må jeg dra langt nord fra der jeg er nå. Og vest. Jeg skal til sørvest i landet. Det ligger nord for Sørlandet og sør for Vestland. 

Jeg trenger ikke ta en Covid-test for å dra til hjemlandet, men jeg gjør det likevel. Hvis papirene er i orden er det lettere å komme seg gjennom de sluser en må passere på de ulike flyplasser. I tillegg gir det en viss trygghet at en ikke tar med seg noe inn til Norge som er der fra før. 

Da jeg tok testen i Stavanger i oktober, tok det over to døgn før jeg fikk svar. I tillegg kosta det skjorta, og den var ikke på salg. I Dubai fikk jeg en sms fem timer etter testen, og til en tredjedel av prisen. Felles begge steder er at de rota bak i hjernen med en pinne og dro ut det lille de fant. 

Det var negativt svar på testen denne gangen også. Det er jo positivt. Hadde det vært et positivt svar, ville det vært negativt. 

Det er lett å rote når en skal tyde svaret på slike prøver. Da er det viktig å holde tunga rett i munnen. For å være sikker stod det i meldingen at det NEGATIVE resultatet betydde at jeg NOT have the virus. I tillegg var det en anbefaling om å være forsiktig og be safe. Det var jo hyggelig sagt. 

Går det ikke, så går det!

Dette året har mye endret seg. Fra å bevege seg med vinger over jord, har jeg blitt tvunget til å holde meg i ro. Det er mange besøk og møter som har blitt kansellert. Samtidig har jeg en tenkning som gjør at når det er satt en bom på veien, betyr ikke det at bevegelsen stopper opp. Da handler det om å finne en ny sti som fører fram. Er det satt opp et gjerde med piggtråd på toppen, vil jeg forsøke å finne et smutthull. Er det ikke mulig, vil jeg gå i en annen retning. 

«Går det ikke så går det», er en av mine leveregler. Det gjorde at jeg bevegde meg nord da jeg ikke kunne dra sør. Slik fikk jeg oppleve Kirkenes og Finnmark i sommer. Det gav mersmak. Det er et område av Norge som har mye mektig og flott av både mennesker og natur. I høst har jeg fått muligheten til å være i ro i Dubai. Det har gjort at jeg har blitt kjent på en annen måte enn bare ved å være på besøk. 

Det negative i å få begrensede muligheter til å bevege seg har gitt meg ro til å møte noen over tid. Det er en kunst å være. Da må en legge bort alt kav og flyktighet, og puste både inn og ut. Det har vært en god øvelse dette året. 

På tur

Det å gå er positiv trim for både tanker og kropp. Etter at ordren i mars kom om å holde seg i ro, har jeg gått mer en årene før. Da jeg bodde på Svalbard gikk jeg ofte på tur, men ofte er ikke det samme som hver dag. I Longyearbyen ble det ekstremturer opp og ned fjellsider i allslags vær. For sikkerhets skyld bar jeg alltid på et våpen. Det var god trim å gå i fjellet med en ekstra bør, men etter at jeg har flyttet sør for Bjørnøya er det deilig å slippe å gå med rifle. Det er godt å føle seg trygg uten at en må bære et halvladet våpen på ryggen. 

I sør går jeg mer enn jeg gjorde i nord, og dette året slår jeg mine egne rekorder med god margin. Det som var en kjedelig ordre å få, har blitt en mulighet til å bevege seg mer. Mange av turene går i byområder, men der er det mye å se av både mennesker, bygninger og natur. Jeg har blitt kjent med mitt eget nærområde på en annen måte enn da jeg var ungdom og kjørte moped dit jeg skulle. Da hadde jeg en knallert som kom opp i 65 km/t i nedoverbakke med medvind. Som regel var det motvind og regn, men jeg kom fram likevel. I dag tar det enda lengre tid siden jeg ofte går på egne ben. 

Det skal bli godt å komme hjem til jul, men ikke bare. Først er det ti dager i karantene. Det har sine utfordringer. Verst er det likevel når en endelig slipper fri. Da skal en holde avstand og begrense hvor mange og hvor ofte en treffer folk. Det er som å bli satt fri med fotlenke. Heldigvis er det ikke begrensinger på hvor mange som kan gå tur i sammen!!

Sa jeg noe om været? Nei, det får andre bry seg om. Selv tar jeg det som kommer med et smil selv om jeg reiser fra sol til regn og vind. Det som for noen er negativt velger jeg å være positiv til. 

Kontraster mellom nord og sør

Etter tolv vintre på Svalbard kan jeg si at jeg vet hva mørke er. Fire måneder uten sol er en utfordring. I hvert fall én av dem er mørk hele døgnet, uten forskjell på midnatt og midt på dagen. Middagsmånen på vinteren er slik sett like eksotisk som midnattssolen på sommeren. Den er bare mindre kjent. 

Ofte er mørketiden en god tid. Det er mye lys i mørket. Det sosiale livet blomstrer, og månen og stjernene speiler seg i isen. Når nordlyset i tillegg danser over himmelen, er vinteren en vakker tid. Problemet er ikke mørke, men de gangene det går over i svart. Det kan det også gjøre midt på sommeren. Det har jeg snakket mye om i mange sammenhenger. Men selv da, selv da er det håp i tunnelen. Selv når kreftene renner ut og alt går i svart, er det håp om liv. Vi tror på livet, - tross alt. Det er julens budskap til oss mennesker.

Jeg tilbringer deler av denne vinteren i Midtøsten, nærmere bestemt i Dubai. Denne helgen er det 45 graders forskjell mellom Longyearbyen og Dubai. Det er to ulike verdener. Nord og sør. Kulde og varme. Mørke og sol. Hundeslede og motorvei med en jungel av avkjørsler som gjør at jeg lett kjører meg vill. 

 Selv om det også her i sør er vinter og nesten så kaldt at jeg tar på langbukse om kvelden, men bare nesten, er det stor forskjell fra nord til sør. I sør er det blomstringstid, og hver kveld i det solen går ned må plener og planter vannes. Hvis ikke forsvinner oasen i ørkenen. Regn er et fremmedelement som jeg kun har opplevd en liten halvtime de siste seks ukene. Når det blåser er det sand i luften. I nord er det snø. 

En badevakt følger med på de som leker på land og i sjø

For ett år siden var jeg på juletur. Den begynte i Kuala Lumpur, Jakarta og Phnom Penh før den fortsatte vestover til Dhaka, Katmandu, Islamabad, Amman og Kiev. Det gav meg mange gode møter med mennesker i mange land, nordmenn og lokale. En slik reise høres ut til å være en fremtidsreise fra neste millennium. I dag vil den være umulig.   

 Min juletur i år blir å reise hjem til Norge. Der går jeg inn i karantene. Med litt hell slipper jeg ut i fri dressur på selveste julaften. Da blir det å kjøpe seg en pakke Fjordland siden vi skal holde avstand og helst være for oss sjølve. På mine gamle dager er jeg blitt en eremitt som må være alene for å følge de offisielle råd. Selv er jeg et sosialt dyr som trives alene, men jeg kommer til å savne de gode fellesskap jeg også er endel av. Likevel regner jeg med at jeg kan si hei på avstand, om ikke mer at vi kan gi hverandre et vink. Kanskje kan vi til og med driste oss til å gi hverandre et realt håndtrykk på julaften, men da må vi sørge for å vaske oss i forkant med sprit. Og etter.

I fjor la jeg ut et bilde av meg selv med maske i Katmandu. Det var humor i bildet, men også alvor. Jeg har ofte hatt en lei tendens til å få problemer med hoste og pust i slike byer. Selv i høylandet Nepal er luften i hovedstaden såpass forurenset at det ofte ikke er mulig å se fjellene som omkranser byen. Da brukte jeg noen ganger maske for å beskytte meg mot eksos og forurensing som siver inn fra nabolandet India. Nå går jeg med munnbind hver dag. Det gjør alle i Dubai. Det handler om et virus, og ikke om sand fra Sahara eller luftforurensing. Det som var uvanlig, er blitt hverdag. 

Det er kontraster mellom Longyearbyen og Katmandu. Store kontraster. Varmen og menneskene i sør frembringer et eldorado av lukter, mens luktene er borte i nord. Fraværet av lukter skyldes i hovedsak kulden. På Svalbard er de eneste luktene de vi mennesker selv slipper ut, og de er nødvendigvis ikke de beste. På øygruppen i nord er det heller ikke edderkopper, krypdyr, og ingen trær som strekker seg mot himmelen. 

Katmandu er et eldorado av lukter. Sansene går i full alarmberedskap når jeg går av flyet i slike land. Det er en eksplosjon av sanseinntrykk. Hver blomst har en egen lukt. Hvert menneske er en blomst. 

I Dubai har vi spesialister som kommer for å sprøyte gift inn i krinker og kroker for å holde kakkelakker og andre krypdyr borte. I Longyearbyen lot vi vannet stå å renne i en spring i kirka hele vinteren for at rørene ikke skulle fryse. Likevel frøs det med ujevne mellomrom.

Det er kontraster
men gode mennesker
de treffer jeg både i nord og i sør

Kontraster, men vakkert både i nord og i sør

Hvordan har du det?

 - Har du det bra?
- Jeg har det bra. Sånn cirka. Det er alltid noe..

Den siste tiden har jeg fått spørsmålet noen ganger. Jeg bllir tatt på senga hver gang. Det er jo jeg som skal spørre andre om hvordan de har det. Det hører liksom til det yrke jeg tross alt har. Men jeg har fått spørsmålet fra ulikt hold. Plutselig må jeg tenke etter hvordan jeg har det og forsøke å være ærlig. Kan ikke bare svare som om jeg var programmert med lærte setninger som glir forbi som skygger på høylys dag.

Spørsmålet gjorde spesielt inntrykk på meg da jeg var endel av Longyearbysamfunnet som opplevde et snøskred som for noen år siden. Det var rett før jul, og byen i mørketiden var pyntet til fest. Prekener og alle forberedelser var gjort. Det var bare sjarmøretappen igjen. I løpet av noen sekunder ble idyllen ødelagt og vi opplevde den store tragedien det var da to omkom. Det var to mer enn vi hadde råd til å miste. Det ble noen intense dager for alle vi som bodde i det lille lokalsamfunnet i nord. Verst var det for de som mistet det kjæreste de hadde og som bærer sorgen videre resten av sine liv. Noen dager etter skredet var jeg på butikken. Der var det en som spurte hvordan jeg hadde det. Det spørsmålet var jeg ikke forberedt på. Omsorgen som lå bak satte meg ut og jeg fant ikke ord.

Spørsmålet er ofte endel av en vanlig hilsen som hives opp i luften som et løvblad om høsten. Vinden tar tak og løfter ordene videre og bort. De gjør ikke inntrykk. Det er bare en hilsen uten videre omtanke bak. En slik hilsemåte finner vi igjen i mange dialekter og språk. Ofte er det riktig å svare at alt er greit. Først lenger ut i samtalen kan en lufte problemer som rører seg. Det er ikke alltid en kommer dit. 

På gassisk lyder en hilsen og svar slik:
- Inona vaovao?          Er det noe nytt?
- Tsy misy!                   Nei ingenting!
Først etterpå kan en fortelle om hva en sliter med og de mest tragiske ting som kan ha skjedd den siste tiden. Vi finner det samme igjen på Sørlandet i svaret; “Det er så greit att”. Det kan være langt fra svar til virkelighet.

De ekte spørsmål preller ikke av. Det er de som får meg til å stoppe opp og lete etter et oppriktig svar. Det gjør alltid inntrykk når den som spør stiller spørsmålet for å uttrykke at han bryr seg. Eller kanskje det var hun som spurte. Han eller hun. Eller de. De som våger å se.

Det å løfte blikket og se andre mennesker er en god egenskap. Noen er flinkere til det enn andre, men det kan vi alle øve oss i. Dette året har mange i perioder måtte kjøre inn til siden for å ta en pause i livet. Alt har ikke gått på skinner. Da er det viktig at vi løfter blikket og ser utenfor oss selv. Det er tid for at vi bør bry oss mer enn det som er vanlig.  

Jeg sitter i natten og skriver. Det er en slik natt hvor det er like greit å stå opp som å ligge å vri seg med tanker og smerter som skjærer gjennom kroppen som kniver. Det skjer en gang i blant. Denne gangen var det en tann og en skulder som slo seg vrang. Det er en sykdom som kalles «aldring». Den kommer når årene går og en ser mer tilbake enn fram.

Jeg hev innpå med smertestillende i mørket og ble sittende å skrive mens smerten kjørte lyntog med hylende bremser gjennom nervesystemet. Selv har jeg håp om at dagen i morgen blir bedre enn det natten var. Det er tross alt ikke så gale at det ikke kunne vært verre. 

Spørsmålet jeg vil stille deg er hvordan du har det?
  

Hverdagsliv

Middag på en hverdag. Den gode smak og den gode prat. Det er fest!

Mandagskveldene er det hverdagsmiddag på sjømannskirka i Dubai. Det er et fellesskapsmåltid i kirkerommet som både er hellig og alminnelig på samme tid. Det er en fest hver gang. Ekstra fest blir det når retten som serveres samsvarer med det som før var, eller fremdeles er, hverdagsmat eller nasjonalrett i Norge. Det er ikke alltid at sauser og krydder treffer hundre prosent. Tross alt bor vi sør for Svinesundbrua. Da kan det være at råvarene ikke samsvarer med det en kan høste i norske fjell og farvann. Likevel er det smil og de gode kommentarer som følger med samværet. Det er tross alt gode ord som er det beste krydder til alle måltid! 

Dette året har mye av hverdagen blitt borte for mange. Alt er ikke slik det var, og det kan ta tid før det vil bli det igjen. Når blir det vanlig igjen? Det er det mange som spør seg. 

Det som er vanlig, er slik vi til enhver tid lever. Hverdagen er i dag. Den kan være mørk og gå over i svart, men den kan også ha i seg lys og varme. Livet har et mangfold av farger. Noen ganger blir vi fargeblind og mister evnene til å se de små glimt av livstegn som er rundt oss hver dag. 

Jeg vil ikke vente til tiden etter korona før jeg fortsetter livet. Det er mitt aktive valg. Om hverdagen noen ganger er grå, har jeg lært meg å sette pris på den fargen. Før tenkte jeg at det som var grått var kjedelig. Nå vet jeg at det grå har mange nyanser av levd liv. Et landskap som er malt i grått er vakkert med alle sine dybder og skygger. 

Hverdagsmiddag i kirka i Dubai.

Laks med Sandefjordsmør, poteter og agurksalat. I tillegg hadde en av gjestene med seg hjemmelagd karamellpudding som smelta på tunga. Det var ikke spart på noe av det som gjør meg fet. Som ekstra krydder fulgte den gode samtale rundt bordet. Maten og praten hører sammen og skaper det gode fellesskap. Det ble en festmiddag som fikk uka til å løfte seg før den helt hadde begynt. 

Fremover blir mandagene noe å glede seg til. Den første hverdagen i uka. Den første av de grå dagene. De dagene betyr mye mer enn det jeg trodde de gjorde den gang da livet gikk på skinner og alt var som det skulle være. Nå er det den nye hverdagen. Fremtiden har allerede begynt. 

Hverdagsfellesskap er de gode møter med mennesker gjennom uka. Det ligger en trygghet og kontinuitet i slike møter. Det skjer gjerne flere ganger i uka. Ofte ser vi ikke verdien av slike møter og treff før de uteblir. Da skjønner vi plutselig at det var selve utsikten foran vinduet som ble borte.  

Noe kan erstattes av å møtes på sosiale medier. Jeg er endel av en guttegjeng som snakkes jevnlig på zoom. Disse samtalene er et løft og fører til at vi følger hverandre. Vi ser, selv om vi bor på ulike steder og lever sosialt nedstengt i våre små ghettoer. Men at vi ikke kan treffes over en helg eller et måltid, er et minus som ikke er bra i et lengre perspektiv.  

Utfordringen når det strammes til mange steder er å være nær hverandre selv om vi må holde avstand.
Det er mulig å få til!

Desserten!

Sa jeg hva menyen er kommende mandag?
Ikke det nei.
Da kan jeg røpe at det blir “flesk og duppe”.
Det er bestilt av gjestene, og to av dem har sagt at de tar over kjøkkenet den dagen.
Da må det bli bra igjen..

På vingene igjen

Det er en stund siden jeg jobbet meg hjem fra Aserbajdsjan etter at Norge stengte ned i mars. Følelsen var absurd. Jeg var på en todagers tur på landsbygden i det da så fredelige landet. Mye politi langs veien fortalte likevel at noe var på gang. Vi omgjorde dermed bilturen til en dagstur. Tilbake i Baku pakket jeg kofferten og dro til flyplassen i et forsøk på å komme meg hjem. Det var en utfordring da flyet jeg skulle med to dager senere var kansellert. Det ble en lørdagsnatt på flyplassen i Baku før jeg fikk kjøpt meg en ekstra billett med Aeroflot via Moskva til Oslo. Det var som i en film, men virkelig. Siden har bare filmen fortsatt å rulle videre. 

Da jeg et døgn senere kom til min leilighet i Stavanger uten å ha sovet på 36 timer, gikk jeg gladelig inn i karantene. Det var bedre å sitte i sitt eget hjem enn å bli akterutseilt i Baku.

I mange land har folk mistet sine jobber da vi utlendinger uteble. Ofte var ikke lønna høy, men den gav brød til en familie. Selv tiggere jeg gav noen mynter, mistet det lille de fikk. Både helsemessig og økonomisk er korona en stor katastrofe for mange. Det er stor forskjell fra vår virkelighet i Norge hvor staten har kunnet gå inn med støtte. I tillegg har vi et helsevesen som fungerer. Det er ingen selvfølge. 

Som ambulerende sjømannsprest jobber jeg og mine kollegaer for å bidra inn i menneskers hverdag og liv på ulike steder i verden. Det oppleves frustrerende å ikke kunne bidra slik vi ønsker, men denne gangen var og er vi alle i samme båt i en krise som er global. 

«Det vil bli bra igjen» er et utsagn som preger håpsbilde for mange. Samtidig er det viktig å ikke bare tenke på at pandemien skal gå over, men at vi må ha det bra nå. Dette vil ta tid. Imens er det mange grep vi kan gjøre. I stor grad handler det om å se hverandre og bidra positivt inn i de små og store fellesskap vi er endel av. Vi trenger å spre håp i en verden hvor mange sliter. Vi kan alle bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve. 

Du og jeg er vi. 
Sammen gjør vi en forskjell!

Noen sliter mer enn andre i denne tiden. Det kan handle om tapt økonomisk trygghet. Det kan handle om avstand som føles ekstra stor. Det kan være angst for fremtiden som biter seg fast som en klo. Det kan være ensomhet og isolasjon. Våre reaksjonsmønstre er forskjellige, men vi er alle rammet av et virus som preger vår hverdag. Psykisk og fysisk helse står på spill.

Dubai

Jeg har satt kurs mot Dubai. Her skal jeg være fremover mot jul. Noen timer etter at jeg landet hadde jeg konfirmasjon av en dansk jente. Da var det å peke på livet som mulighet, og på våre fellesskap som vi alle er viktige bidragsytere til. 

I nord er vi vant til snø. Alle snøfnugg er vakre kunstverk. Ingen er like. Hvor mye mer er da et menneske verdt, full av liv?! Hvert menneske er verdifull og unik. Derfor trenger vi å se hverandre og løfte kjærligheten som en viktig verdi. Det handler om menneskeverd, verdien og respekten for hvert enkelt menneske.

Det at mennesker er ulike er ikke farlig,
men det er farlig hvis vi ikke respekterer ulikhetene.

Det var rart igjen å sette seg på flyet retning sørover. Munnbindet måtte være på hele flyturen, slik vi også må på fly i Norge. Her i sør må vi også gå med maske hver gang vi beveger oss utenfor våre hjem. Det unormale er blitt normalt. 

Vi er endel av en fremtidsfilm som ruller og går.  

Jeg vet at jeg er kommet til Dubai når konfirmanten blir hentet i den lengste limousinen jeg har sett.

En klem for evigheten

 Jeg har vært på reise. Fra sør til nord. Til Tromsø for å lansere boken «Vårt frosne vann». Det var godt å kunne møtes og løfte boken fram i midnattssolen. Det har blitt en viktig bok om klima og etikk med et fokus på «de tre polene»; Arktis, Antarktis og Himalaya. 

 Jeg besøkte et av byens utesteder etter bokutgivelsen. Det var da det skjedde. Det som ikke har lov til å skje. Det er noen måneder siden sist jeg gjorde akkurat det. En av lovens menn kjente meg igjen. Vi har en historie sammen. Jeg er ikke født i går. Det er mye liv som har rent gjennom timeglasset. Da han passerte bordet hvor jeg satt, rakte han fram handa. I et brøkdelen av et sekund lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Jeg grep handa. Det ble et fast og godt håndtrykk. Det var utrolig befriende å slippe å bare møtes albu til albu. Det er mer som en vits å regne. Humor uten nærhet.

Første håndtrykk på tre måneder var en realitet. Det var et godt møte mellom to mennesker. 

Noen dager senere var jeg på samme sted. Det var søndags kveld og helgen var på hell. Lokalet var nesten tomt for mennesker. Det er slik med Tromsø at folk stormer ut når solen skinner. Byens utesteder fylles opp i takt med varmegradene som vokser mot nye høyder. Nå var det på vei til å bli regn og litt surt. Jeg hadde en avtale. Vi hadde en avtale. Du og jeg. For første gang. Bare oss to i hele verden en times tid. En samtale om livet i all sin prakt og de vonde sider. Livet er en dans på roser, men rosene har også torner.

Da vi gikk ut var det fremdeles lyst. Selv om det hadde skyet til og begynt å regne, var vi i den delen av landet hvor solen ikke går ned før om noen måneder. Det var midnattssol selv om det var regn. Det var lyst selv om det var mørkt. Det var lys midt i natten. 

Vi skulle gå videre i hver vår retning. Likevel gikk vi sammen bortover kaien. Det var en dans for å unngå å bli våt på skoene. Vi hoppet fra sten til sten og unngikk de fleste sølepytter. Hvis vi hadde vært barn hadde vi gjort det annerledes. Da ville vi hoppet fra pytt til pytt. Nå er vi et sted i livet hvor vi ser både bakover og fremover. Men barnlig glede kan vi enda oppleve av å gå sammen i regnet uten helt å legge merke til at vi blir våte. 

Noen hundre meter lenger borte tok vi et bilde og sa farvel. Bilde var som et tablå. To levende mennesker i et klassisk møte. Vi kjenner til det fra tiden før. Den gang da. Den gang livet var normalt. Nå er det ikke lov. Men vi gav hverandre en klem. Det var ganske vågalt i disse tider.
Men hva gjør vi ikke når vi må. Det var helt umulig å si farvel på en annen måte. 

Det var et hellig øyeblikk.
En klem for evigheten!

Det blir noen uker og måneder til neste gang det skjer. Neste håndtrykk og neste klem.
Slik er virkeligheten. Det er fremdeles viktig å holde en viss koronaavstand og følge smittevernreglene. De er satt for å verne om livet. Likevel har jeg et ønske om noe mer.
Jeg vil endre negative ord til positive. Fra koronaavstand til koronanærhet. 

En meters avstand, likevel nær! Det er mitt motto for ukene som kommer.
Koronatid, til tett på.
Fra nord til sør, men likevel tête à tête..

En dobbelgarasje på Reinøya i Troms kan være et fint symbol på koronanærhet.