Jeg har vært på reise. Fra sør til nord. Til Tromsø for å lansere boken «Vårt frosne vann». Det var godt å kunne møtes og løfte boken fram i midnattssolen. Det har blitt en viktig bok om klima og etikk med et fokus på «de tre polene»; Arktis, Antarktis og Himalaya.
Jeg besøkte et av byens utesteder etter bokutgivelsen. Det var da det skjedde. Det som ikke har lov til å skje. Det er noen måneder siden sist jeg gjorde akkurat det. En av lovens menn kjente meg igjen. Vi har en historie sammen. Jeg er ikke født i går. Det er mye liv som har rent gjennom timeglasset. Da han passerte bordet hvor jeg satt, rakte han fram handa. I et brøkdelen av et sekund lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Jeg grep handa. Det ble et fast og godt håndtrykk. Det var utrolig befriende å slippe å bare møtes albu til albu. Det er mer som en vits å regne. Humor uten nærhet.
Første håndtrykk på tre måneder var en realitet. Det var et godt møte mellom to mennesker.
Noen dager senere var jeg på samme sted. Det var søndags kveld og helgen var på hell. Lokalet var nesten tomt for mennesker. Det er slik med Tromsø at folk stormer ut når solen skinner. Byens utesteder fylles opp i takt med varmegradene som vokser mot nye høyder. Nå var det på vei til å bli regn og litt surt. Jeg hadde en avtale. Vi hadde en avtale. Du og jeg. For første gang. Bare oss to i hele verden en times tid. En samtale om livet i all sin prakt og de vonde sider. Livet er en dans på roser, men rosene har også torner.
Da vi gikk ut var det fremdeles lyst. Selv om det hadde skyet til og begynt å regne, var vi i den delen av landet hvor solen ikke går ned før om noen måneder. Det var midnattssol selv om det var regn. Det var lyst selv om det var mørkt. Det var lys midt i natten.
Vi skulle gå videre i hver vår retning. Likevel gikk vi sammen bortover kaien. Det var en dans for å unngå å bli våt på skoene. Vi hoppet fra sten til sten og unngikk de fleste sølepytter. Hvis vi hadde vært barn hadde vi gjort det annerledes. Da ville vi hoppet fra pytt til pytt. Nå er vi et sted i livet hvor vi ser både bakover og fremover. Men barnlig glede kan vi enda oppleve av å gå sammen i regnet uten helt å legge merke til at vi blir våte.
Noen hundre meter lenger borte tok vi et bilde og sa farvel. Bilde var som et tablå. To levende mennesker i et klassisk møte. Vi kjenner til det fra tiden før. Den gang da. Den gang livet var normalt. Nå er det ikke lov. Men vi gav hverandre en klem. Det var ganske vågalt i disse tider.
Men hva gjør vi ikke når vi må. Det var helt umulig å si farvel på en annen måte.
Det var et hellig øyeblikk.
En klem for evigheten!
Det blir noen uker og måneder til neste gang det skjer. Neste håndtrykk og neste klem.
Slik er virkeligheten. Det er fremdeles viktig å holde en viss koronaavstand og følge smittevernreglene. De er satt for å verne om livet. Likevel har jeg et ønske om noe mer.
Jeg vil endre negative ord til positive. Fra koronaavstand til koronanærhet.
En meters avstand, likevel nær! Det er mitt motto for ukene som kommer.
Koronatid, til tett på.
Fra nord til sør, men likevel tête à tête..
En dobbelgarasje på Reinøya i Troms kan være et fint symbol på koronanærhet.