Livets høst

Det skjer på samme dag, år etter år. Livet har ingen pause. Det er som klokken som går og går uten å måtte trekkes opp. Den trenger bare litt bevegelse for at viserne skal bevege seg. Videre. Alltid videre.

Du kan ikke gå tilbake
du kan ikke snu
På vei videre
fremtiden ligger aldri i retur

Høstkveld i Byparken i Stavanger

Noen minutter før midnatt, tikket de første meldingene inn. På morgenkvisten, etter en natts søvn, var de blitt flere. Utover dagen fikk jeg hilsener fra mange jeg kjenner. De varmet, hver og en. Noen av hilsenene var fra folk jeg ikke har snakket med på mange år. At de gidder sende meg noen ord, gjør meg imponert. En gang gikk vi på samme sti. Kanskje vi til og med satte oss på en benk og slo av en prat.

Jeg stoppet opp noen sekunder og tenkte tilbake for hver melding jeg las. Det skal du vite, du som skrev.

Ja, selv deg jeg aldri har hilst på, men som likevel skrev en melding med gratulasjon og ønske om det beste for morgendagen. Det varmet langt inn der hjerte trofast pumper og slår. Takk for blomster i ord og farge. Høsten i all sin prakt er glimt av liv. Venner er både deg jeg ser hver dag, og deg jeg aldri har møtt.

Gratulere med dagen, gode venn. Ønsker deg alt godt

selvportrett fra et par år tilbake i tid

Noen virus har jeg møtt på min vei. Det er skummelt å bare åpne opp å tro på alt du ser. I forrige uke var jeg på kurs om data sikkerhet. Det kan bli mye bøgg, fikk vi klart fortalt. Det er som med livet vi lever. Jeg har lært at blå øyne ikke leser alt.

Mennesker med gode ord, de som ærlig løfter opp. Ekte, med ønske om fred og liv. Fingre som kneppes i bønn. Det er de som bærer. De bærer også når natten er svart. Ja, selv når det blir svart midt på dagen. Selv da.

Fremdeles er jeg sulten på livet. Heldigvis er jeg det. Jeg vil male livet med både stor og liten pensel. Høsten i all sin prakt. Det er da fargene er på sitt sterkeste. Det er der jeg er, i livets høst. Jeg er hvert fall eldre enn det jeg var. Fødselsdatoen forteller sitt klare språk. Det er ingen grunn til å flykte fra seg selv. Det har jeg aldri gjort. Jeg er den jeg er, hverken mer eller mindre.  

Jeg ser tilbake på det som var. Det er mye jeg tar med videre, både seire og tap. Samtidig velger jeg å gå inn i fremtiden uten å snu ryggen til. Det å gå baklengs inn i fremtiden, er et dårlig valg. Da er det lett å snuble og bli liggende langflat. Målet er ikke langt der fremme, men det å rusle sakte fremover mens jeg ser på trærne i vinden og bølgene som slår mot land. Det blir jeg aldri lei av.

Det er mye jeg ikke vet. Et liv, foran og bak. Stille puster jeg ut og inn til lyden av latter og gråt, og smil fra pol til pol. I morgen er en ny dag. Den dagen er din. Den er min. Den er vår.

En klem for evigheten

 Jeg har vært på reise. Fra sør til nord. Til Tromsø for å lansere boken «Vårt frosne vann». Det var godt å kunne møtes og løfte boken fram i midnattssolen. Det har blitt en viktig bok om klima og etikk med et fokus på «de tre polene»; Arktis, Antarktis og Himalaya. 

 Jeg besøkte et av byens utesteder etter bokutgivelsen. Det var da det skjedde. Det som ikke har lov til å skje. Det er noen måneder siden sist jeg gjorde akkurat det. En av lovens menn kjente meg igjen. Vi har en historie sammen. Jeg er ikke født i går. Det er mye liv som har rent gjennom timeglasset. Da han passerte bordet hvor jeg satt, rakte han fram handa. I et brøkdelen av et sekund lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Jeg grep handa. Det ble et fast og godt håndtrykk. Det var utrolig befriende å slippe å bare møtes albu til albu. Det er mer som en vits å regne. Humor uten nærhet.

Første håndtrykk på tre måneder var en realitet. Det var et godt møte mellom to mennesker. 

Noen dager senere var jeg på samme sted. Det var søndags kveld og helgen var på hell. Lokalet var nesten tomt for mennesker. Det er slik med Tromsø at folk stormer ut når solen skinner. Byens utesteder fylles opp i takt med varmegradene som vokser mot nye høyder. Nå var det på vei til å bli regn og litt surt. Jeg hadde en avtale. Vi hadde en avtale. Du og jeg. For første gang. Bare oss to i hele verden en times tid. En samtale om livet i all sin prakt og de vonde sider. Livet er en dans på roser, men rosene har også torner.

Da vi gikk ut var det fremdeles lyst. Selv om det hadde skyet til og begynt å regne, var vi i den delen av landet hvor solen ikke går ned før om noen måneder. Det var midnattssol selv om det var regn. Det var lyst selv om det var mørkt. Det var lys midt i natten. 

Vi skulle gå videre i hver vår retning. Likevel gikk vi sammen bortover kaien. Det var en dans for å unngå å bli våt på skoene. Vi hoppet fra sten til sten og unngikk de fleste sølepytter. Hvis vi hadde vært barn hadde vi gjort det annerledes. Da ville vi hoppet fra pytt til pytt. Nå er vi et sted i livet hvor vi ser både bakover og fremover. Men barnlig glede kan vi enda oppleve av å gå sammen i regnet uten helt å legge merke til at vi blir våte. 

Noen hundre meter lenger borte tok vi et bilde og sa farvel. Bilde var som et tablå. To levende mennesker i et klassisk møte. Vi kjenner til det fra tiden før. Den gang da. Den gang livet var normalt. Nå er det ikke lov. Men vi gav hverandre en klem. Det var ganske vågalt i disse tider.
Men hva gjør vi ikke når vi må. Det var helt umulig å si farvel på en annen måte. 

Det var et hellig øyeblikk.
En klem for evigheten!

Det blir noen uker og måneder til neste gang det skjer. Neste håndtrykk og neste klem.
Slik er virkeligheten. Det er fremdeles viktig å holde en viss koronaavstand og følge smittevernreglene. De er satt for å verne om livet. Likevel har jeg et ønske om noe mer.
Jeg vil endre negative ord til positive. Fra koronaavstand til koronanærhet. 

En meters avstand, likevel nær! Det er mitt motto for ukene som kommer.
Koronatid, til tett på.
Fra nord til sør, men likevel tête à tête..

En dobbelgarasje på Reinøya i Troms kan være et fint symbol på koronanærhet.

Ord for fremtiden

Vi er et fellesskap av store og små. Vi har ulike farger. Ulik tro, ulike politiske partier og meninger. 
Vi er forskjellige som mennesker både utenpå og inni, men vi har noen felles verdier.
Vi bygger vårt land på frihet, respekt og kjærlighet. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. 
Det er vårt land. Vårt Norge. Ikke bare mitt. 

Jeg stolt denne våren når vi har et virus som først og fremst rammer den svakeste blant oss,
men som vi likevel står sammen i kampen mot. Det er et positivt verdivalg når handlinger skjer i solidaritet med de eldste og de som allerede har en alvorlig sykdom. La oss håpe at de samme verdiene kommer til uttrykk når fattige land rammes. Da settes den internasjonale solidariteten på prøve.

Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker! I det ligger et positivt menneskesyn. 

Jeg tror at vi mennesker til tider setter negative spor etter oss, men vi kan også sette positive spor på den veien vi går. Vi kan gjøre en viktig forskjell i kampen mot fattigdom og undertrykking, i kampen mot ødeleggende klimaendringer og onde konflikter. Vi har valg. 
Det handler om å verne om livet. 

På Svalbard, hvor jeg var prest i tolv år, var alle blomster vernet gjennom verdens strengeste miljøvernlov. Det er ikke lov å plukke en blomst på øygruppen i nord. Når vi gikk tur på sommeren, forsøkte vi å unngå å tråkke på blomstene. Hver blomst var verdifull, men også sårbar.
De hadde bare et par måneder hvor de var oppe av jorden for å slikke sol. 

Hva er da et menneske at du kommer ham i hu
Du gjorde ham lite ringere enn Gud                                Salme 8

Vi har ikke lov til å tråkke på et menneske, liten eller stor, bosatt i Norge eller i Midtøsten, Asia, Afrika eller hvor. Hvert enkelt menneske er verdifullt! Hvert enkelt barn har like stor verdi,
og trenger å vernes. Den som tråkker på et menneske, tråkker også på Gud. 

Jeg er stolt over å løfte det norske flagg på vår nasjonaldag når vi samtidig løfter opp verdien av nordmenn som en bukett markblomster i all sin fargerike prakt. 

Dagen peker fremover!

I en tid hvor vårt land og verden sliter, er det viktigere enn noen gang at vi er bevisst våre verdier og ikke havner i den egosentriske gate. Slik er vår nasjonaldag mer enn en dag for festtaler som peker tilbake på det som var. Det er en dag for å peke ut veien videre.
Det gjør vi ved å velge de verdier som vårt fellesskap skal bygge på i fremtiden.
Det handler om å løfte verdien av hvert enkelt menneske.

17.mai er en viktig dag for fremtiden.
Gratulere med dagen!

Flagginstallasjon ved Lista Fyr. Kunstner Alfred Vågsvold.

den grå hverdagen

Jeg tror på fellesskapet. De gode fellesskap!

Den røde dagen. 1.mai.
Vi står sammen i solidaritet med folk i vårt eget land, og med verdens fattige.
Med arbeidere, og de som ikke har arbeid. Solidaritet med alle de som sliter i en tid hvor et virus har stoppet mye av hverdagen. 2.mai og tredje. Dager skal komme. Dager skal henrulle.
Slekt skal følge slekters gang – slik det står i julesalmen. Det er også en bønn for morgendagen.
Deilig var jorden. Deilig skal den igjen bli!

 Vi står sammen både i finvær og når det blåser opp. Og når det er stille uten et vindkast, og det virker som om livet er satt på vent. Nå er det som å være alene ute på sjøen i en seilbåt når vinden løyer. Ingen fremdrift.
Du bare ligger der uten mulighet til å gjøre noe fra eller til. 

 Igjen har det så vidt begynt å blafre i seilene. Vårt samfunn er i ferd med å åpne opp.
Litt etter litt. Fra stille til liv.
Igjen ser jeg mennesker som går forbi hverandre på gaten. To meter. En. Det er ikke lenge igjen nå.
Det neste er at vi kan gi hverandre en klem. Og jeg som egentlig aldri har vært en klemmegutt.
Det kan bli overdose. Det er enda godt at vi ikke går for fort fram.
Jeg gleder meg mer til et skikkelig håndtrykk enn en klam klem. Klemmer kan vente. Men arbeid.
Alle mann til pumpene for skuta er lekk.

Hverdagen
det er den jeg lengter etter
de grå dagene
de som er selve livet 
det store i det lille
det jeg ikke legger merke til
før det er borte 

Jeg bodde tolv år på Svalbard. Der lærte jeg å elske det grå landskapet. De små nyansene.
Når vi var ute på tur, og alt ble hvitt. Whiteout. Egentlig var alt grått. Gråvær.
Kjøre skuter uten å se noen verdens ting. Så lettet føyka og en så nyanser i det grå. Tre meter. Fem. Tretti.
Det var bare å bruke tiden det tok. Kjør forsiktig. Stopp om du må.
Kunstneren Kåre Tveter festet det med pensel. En liten strek på et lerret. Et fjell på andre siden av fjorden.

 Hverdagen er ofte grå. Heldigvis er den det. Det er den jeg elsker. Den grå hverdagen.
Det vakre grå landskapet. Hverdagen da livet ruller og går og det er vind i seilene
Spesielt lengter jeg etter det nå når det er borte.
Men i morgen
Da kommer en ny dag

Et bilde jeg tok på en av mine mange turer i det grå landskapet på Svalbard