Det skjer på samme dag, år etter år. Livet har ingen pause. Det er som klokken som går og går uten å måtte trekkes opp. Den trenger bare litt bevegelse for at viserne skal bevege seg. Videre. Alltid videre.
Du kan ikke gå tilbake
du kan ikke snu
På vei videre
fremtiden ligger aldri i retur
Høstkveld i Byparken i Stavanger
Noen minutter før midnatt, tikket de første meldingene inn. På morgenkvisten, etter en natts søvn, var de blitt flere. Utover dagen fikk jeg hilsener fra mange jeg kjenner. De varmet, hver og en. Noen av hilsenene var fra folk jeg ikke har snakket med på mange år. At de gidder sende meg noen ord, gjør meg imponert. En gang gikk vi på samme sti. Kanskje vi til og med satte oss på en benk og slo av en prat.
Jeg stoppet opp noen sekunder og tenkte tilbake for hver melding jeg las. Det skal du vite, du som skrev.
Ja, selv deg jeg aldri har hilst på, men som likevel skrev en melding med gratulasjon og ønske om det beste for morgendagen. Det varmet langt inn der hjerte trofast pumper og slår. Takk for blomster i ord og farge. Høsten i all sin prakt er glimt av liv. Venner er både deg jeg ser hver dag, og deg jeg aldri har møtt.
Gratulere med dagen, gode venn. Ønsker deg alt godt
selvportrett fra et par år tilbake i tid
Noen virus har jeg møtt på min vei. Det er skummelt å bare åpne opp å tro på alt du ser. I forrige uke var jeg på kurs om data sikkerhet. Det kan bli mye bøgg, fikk vi klart fortalt. Det er som med livet vi lever. Jeg har lært at blå øyne ikke leser alt.
Mennesker med gode ord, de som ærlig løfter opp. Ekte, med ønske om fred og liv. Fingre som kneppes i bønn. Det er de som bærer. De bærer også når natten er svart. Ja, selv når det blir svart midt på dagen. Selv da.
Fremdeles er jeg sulten på livet. Heldigvis er jeg det. Jeg vil male livet med både stor og liten pensel. Høsten i all sin prakt. Det er da fargene er på sitt sterkeste. Det er der jeg er, i livets høst. Jeg er hvert fall eldre enn det jeg var. Fødselsdatoen forteller sitt klare språk. Det er ingen grunn til å flykte fra seg selv. Det har jeg aldri gjort. Jeg er den jeg er, hverken mer eller mindre.
Jeg ser tilbake på det som var. Det er mye jeg tar med videre, både seire og tap. Samtidig velger jeg å gå inn i fremtiden uten å snu ryggen til. Det å gå baklengs inn i fremtiden, er et dårlig valg. Da er det lett å snuble og bli liggende langflat. Målet er ikke langt der fremme, men det å rusle sakte fremover mens jeg ser på trærne i vinden og bølgene som slår mot land. Det blir jeg aldri lei av.
Det er mye jeg ikke vet. Et liv, foran og bak. Stille puster jeg ut og inn til lyden av latter og gråt, og smil fra pol til pol. I morgen er en ny dag. Den dagen er din. Den er min. Den er vår.
