Tanker i sommernatten

Etter at årene har forsvunnet bak meg, har jeg mistet en egenskap. Det er sjelden jeg får den yre sitringen som forteller kropp og sjel at dette er noe mer enn det jeg ser. Den var der oftere da jeg var barn. Den gang var livet en lek av stadig nye oppdagelser. Nå har jeg sett det før. Fjellene, havet, solnedgangen og skyer som ligger lavt. 

Likevel har jeg fremdeles noen magiske opplevelser i livet, som da jeg kom tett inn til en isbrefront for første gang. Da følte jeg meg liten og stor på samme tid. Et alterteppe åpenbarte seg rett foran øynene. Kulden bet, men den asurblå isfronten var mektig som porten til himmelens rike. Jord, himmel og is i en hellig treenighet. 

Da jeg flyttet til Longyearbyen i 2006, var de første dagene på siden av meg selv. Det var som å komme til månen for første gang, uten at jeg noen gang har vært der. Jeg var ikke i ett med meg selv. Da flyet landet hadde jeg fremdeles ikke lettet fra forrige sted. Det tok tid før hele meg klarte å følge med på reisen. Det var som å bli forelsket i en kvinne hvor skroget er på en motorvei som bærer fort av sted mens du egentlig trenger tid til å gå sakte på stien som fører bortover langs kanten av havet. 

Jeg søker den lille berøring. En lillefinger som rører med din. 
En rusletur sammen med deg med horisonten i det fjerne og vinden som venn.

 Da jeg landet med to kofferter i Longyearbyen sa jeg til meg selv at jeg ikke bare ville se på fjellene som kulisser i et teaterstykke. Jeg ville opp på toppene, inn i isgrottene og ut på fjorden. Naturen skulle inn i hugen. Da måtte jeg legge igjen noe svette på stien. Det var et bevisst valg. 

Men jeg er ikke noen naturfreak som går i turbukse selv om det er fest. Kunsten er å kle seg etter forholdene. På en grå hverdag kler jeg meg gjerne i dress og tar på slips. Selvsagt putter jeg noen ringer på mine fingre og setter på meg en Borsalino-hatt av beste kvalitet. Det var slik jeg overlevde karantenetiden denne våren. Alene satt jeg og nøt min vin. Jeg skålte med det livet var blitt. Tross alt har jeg overlevd og bærer på skatter fra det som var og det som kan bli. 

Det er mitt privilegium å kle meg slik at jeg løfter hverdagen til noe mer. 
Livet er det jeg selv gjør det til. 

Da jeg var med forskningsskipet Lance rundt Spitsbergen for noen år siden, hoppet hjertet over noen pulsslag som om musikken stoppet midt i en låt. I gråvær så vi lite og ingenting, men plutselig lettet de lave skyene og brefronten fra Bråsvellbreen på Nordaustlandet åpenbarte seg så langt øyet kunne se. Den brefronten er 180 kilometer lang og femti meter høy. Det var mye mer enn mitt kostbare kamera klarte å fange med sine linser. Det var mer enn mine øyne klarte å se. Det var mer enn mine sanser klarte å fordøye. Det var som i et eventyr, men virkelig. 

Da jeg var i Troms for noen dager siden, var det igjen mer enn jeg klarte å absorbere. Det ligger fremdeles i meg og gjærer som vin, klasse Premier Cru. Full av vitalitet, med en sødme av bær, bark og honning. Og en touch av snø. Minner blir lagret på eikefat og gir en fin bouquet til selve livet. Dråper av kvalitet.

Naturen og møte med menneskene. 
Det lever jeg lenge på.

Mitt første møte med snø i 2020. Bildet er tatt ytterst på Kvaløya 7.juni. Foto: Anna Lisa Nilsen

En klem for evigheten

 Jeg har vært på reise. Fra sør til nord. Til Tromsø for å lansere boken «Vårt frosne vann». Det var godt å kunne møtes og løfte boken fram i midnattssolen. Det har blitt en viktig bok om klima og etikk med et fokus på «de tre polene»; Arktis, Antarktis og Himalaya. 

 Jeg besøkte et av byens utesteder etter bokutgivelsen. Det var da det skjedde. Det som ikke har lov til å skje. Det er noen måneder siden sist jeg gjorde akkurat det. En av lovens menn kjente meg igjen. Vi har en historie sammen. Jeg er ikke født i går. Det er mye liv som har rent gjennom timeglasset. Da han passerte bordet hvor jeg satt, rakte han fram handa. I et brøkdelen av et sekund lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Jeg grep handa. Det ble et fast og godt håndtrykk. Det var utrolig befriende å slippe å bare møtes albu til albu. Det er mer som en vits å regne. Humor uten nærhet.

Første håndtrykk på tre måneder var en realitet. Det var et godt møte mellom to mennesker. 

Noen dager senere var jeg på samme sted. Det var søndags kveld og helgen var på hell. Lokalet var nesten tomt for mennesker. Det er slik med Tromsø at folk stormer ut når solen skinner. Byens utesteder fylles opp i takt med varmegradene som vokser mot nye høyder. Nå var det på vei til å bli regn og litt surt. Jeg hadde en avtale. Vi hadde en avtale. Du og jeg. For første gang. Bare oss to i hele verden en times tid. En samtale om livet i all sin prakt og de vonde sider. Livet er en dans på roser, men rosene har også torner.

Da vi gikk ut var det fremdeles lyst. Selv om det hadde skyet til og begynt å regne, var vi i den delen av landet hvor solen ikke går ned før om noen måneder. Det var midnattssol selv om det var regn. Det var lyst selv om det var mørkt. Det var lys midt i natten. 

Vi skulle gå videre i hver vår retning. Likevel gikk vi sammen bortover kaien. Det var en dans for å unngå å bli våt på skoene. Vi hoppet fra sten til sten og unngikk de fleste sølepytter. Hvis vi hadde vært barn hadde vi gjort det annerledes. Da ville vi hoppet fra pytt til pytt. Nå er vi et sted i livet hvor vi ser både bakover og fremover. Men barnlig glede kan vi enda oppleve av å gå sammen i regnet uten helt å legge merke til at vi blir våte. 

Noen hundre meter lenger borte tok vi et bilde og sa farvel. Bilde var som et tablå. To levende mennesker i et klassisk møte. Vi kjenner til det fra tiden før. Den gang da. Den gang livet var normalt. Nå er det ikke lov. Men vi gav hverandre en klem. Det var ganske vågalt i disse tider.
Men hva gjør vi ikke når vi må. Det var helt umulig å si farvel på en annen måte. 

Det var et hellig øyeblikk.
En klem for evigheten!

Det blir noen uker og måneder til neste gang det skjer. Neste håndtrykk og neste klem.
Slik er virkeligheten. Det er fremdeles viktig å holde en viss koronaavstand og følge smittevernreglene. De er satt for å verne om livet. Likevel har jeg et ønske om noe mer.
Jeg vil endre negative ord til positive. Fra koronaavstand til koronanærhet. 

En meters avstand, likevel nær! Det er mitt motto for ukene som kommer.
Koronatid, til tett på.
Fra nord til sør, men likevel tête à tête..

En dobbelgarasje på Reinøya i Troms kan være et fint symbol på koronanærhet.