Etter at årene har forsvunnet bak meg, har jeg mistet en egenskap. Det er sjelden jeg får den yre sitringen som forteller kropp og sjel at dette er noe mer enn det jeg ser. Den var der oftere da jeg var barn. Den gang var livet en lek av stadig nye oppdagelser. Nå har jeg sett det før. Fjellene, havet, solnedgangen og skyer som ligger lavt.
Likevel har jeg fremdeles noen magiske opplevelser i livet, som da jeg kom tett inn til en isbrefront for første gang. Da følte jeg meg liten og stor på samme tid. Et alterteppe åpenbarte seg rett foran øynene. Kulden bet, men den asurblå isfronten var mektig som porten til himmelens rike. Jord, himmel og is i en hellig treenighet.
Da jeg flyttet til Longyearbyen i 2006, var de første dagene på siden av meg selv. Det var som å komme til månen for første gang, uten at jeg noen gang har vært der. Jeg var ikke i ett med meg selv. Da flyet landet hadde jeg fremdeles ikke lettet fra forrige sted. Det tok tid før hele meg klarte å følge med på reisen. Det var som å bli forelsket i en kvinne hvor skroget er på en motorvei som bærer fort av sted mens du egentlig trenger tid til å gå sakte på stien som fører bortover langs kanten av havet.
Jeg søker den lille berøring. En lillefinger som rører med din.
En rusletur sammen med deg med horisonten i det fjerne og vinden som venn.
Da jeg landet med to kofferter i Longyearbyen sa jeg til meg selv at jeg ikke bare ville se på fjellene som kulisser i et teaterstykke. Jeg ville opp på toppene, inn i isgrottene og ut på fjorden. Naturen skulle inn i hugen. Da måtte jeg legge igjen noe svette på stien. Det var et bevisst valg.
Men jeg er ikke noen naturfreak som går i turbukse selv om det er fest. Kunsten er å kle seg etter forholdene. På en grå hverdag kler jeg meg gjerne i dress og tar på slips. Selvsagt putter jeg noen ringer på mine fingre og setter på meg en Borsalino-hatt av beste kvalitet. Det var slik jeg overlevde karantenetiden denne våren. Alene satt jeg og nøt min vin. Jeg skålte med det livet var blitt. Tross alt har jeg overlevd og bærer på skatter fra det som var og det som kan bli.
Det er mitt privilegium å kle meg slik at jeg løfter hverdagen til noe mer.
Livet er det jeg selv gjør det til.
Da jeg var med forskningsskipet Lance rundt Spitsbergen for noen år siden, hoppet hjertet over noen pulsslag som om musikken stoppet midt i en låt. I gråvær så vi lite og ingenting, men plutselig lettet de lave skyene og brefronten fra Bråsvellbreen på Nordaustlandet åpenbarte seg så langt øyet kunne se. Den brefronten er 180 kilometer lang og femti meter høy. Det var mye mer enn mitt kostbare kamera klarte å fange med sine linser. Det var mer enn mine øyne klarte å se. Det var mer enn mine sanser klarte å fordøye. Det var som i et eventyr, men virkelig.
Da jeg var i Troms for noen dager siden, var det igjen mer enn jeg klarte å absorbere. Det ligger fremdeles i meg og gjærer som vin, klasse Premier Cru. Full av vitalitet, med en sødme av bær, bark og honning. Og en touch av snø. Minner blir lagret på eikefat og gir en fin bouquet til selve livet. Dråper av kvalitet.
Naturen og møte med menneskene.
Det lever jeg lenge på.
Mitt første møte med snø i 2020. Bildet er tatt ytterst på Kvaløya 7.juni. Foto: Anna Lisa Nilsen