Farger i det grå

Noen tror at det grå er trist og fargeløst. Uten liv. Avmålt. Kaldt. Uinteressant. Tamt og smakløst uten krydder. Ja, til og med beskt og surt. Samtidig er de fleste av dagene våre grå. «Den grå hverdag» er et begrep som handler om skygger og dis i livet, men også om lys. Det er mye hvitfarge i det grå. Jeg elsker nyansene livet har. Vi trenger både sol, skyer og regn.

Det er når jeg bruker gråmaling på penselen at jeg oppdager de vakreste farger.

Uten gråfargen ville livet vært kjedelig!

«Grått» på gresk, heter kharapos. Det betyr strålende blikk. Det sier noe om motsetningen mellom den svarte pupillen, og lyset fra kransen rundt. Øyet viser du og jeg. I det vi møtes i et blikk, ser vi både det svarte og lyset på samme tid. Det mørke og den lyse fargekransen smelter sammen til et personlig uttrykk. Dermed gjenspeiler det antikkens oppfatning av at øyet var en samling av farger som er spent mellom sort og hvitt.

I vår tid har det grå blitt synonymt med å være usynlig og kjedelig. Slik er det heldigvis ikke i billedkunsten, ei heller i skikkelig ordkunst. Der vil det å vandre inn i det grå være en spennende reise å gjøre. Det handler jo om våre liv.

 Da jeg for noen år siden landet for første gang på Svalbard Lufthavn utenfor Longyearbyen, møtte jeg en grå vegg. Datoen var 1.august. Skyene lå lavt, og jeg så ingen farger. Der var ikke et tre å se, og ingen blomster pyntet opp. Det var regn i luften, og skittent etter år med kullstøv over området. Selv menneskene var avventende til den nye presten som hadde søkt havn i nord. Var han bare kommet for å gjøre et lite besøk, eller ville han ta bolig blant dem.

Det var som å lande på månen, men der kan jeg ikke skryte av å ha vært. Følelsen var at jeg ikke gikk i takt med meg sjølve. Jeg observerte meg sjølve utenfra. Det tok noen dager før jeg følte at jeg var tilbake i kroppen som sanset alle de sterke inntrykkene som møtte meg, men da la jeg også merke til fargene. Menneskene var der med sine smil og sitt alvor, og blomstene skinte i all sin prakt mellom de grå steinene. Det var bare å la alle sansene oppleve fargene i landskapet.

De grå dagene er fulle av skygger, men også av farger og med streif av lys. Livet gir de vakreste malerier av festdager og hverdager, og netter.  

Mang en gang har jeg lekt med ord. Jeg vil fortsette å skrive, men nå har jeg også funnet fram penselen. Noen vil sikkert riste på hodet og lure på hva han nå har funnet på. Svaret er at jeg har lekt med farger i det grå. Livets lerret har jeg satt på et staffeli i stua. Det har blitt til bilder jeg stiller ut der de er malt. Det vil si at jeg inviterer til en utstilling i mitt hjem. Du er velkommen innom, hvis du får det til. Jeg serverer en kopp kaffe, og inviterer til en enkel prat.

Velkommen på utstillingen: Farger i det grå
Lørdag 9. og søndag 10. september kl 13 – 16

På besøk hjemme

Det er utfordrende å dra på besøk dit en før var hjemme. Det er en kunst jeg er dårlig i. Det å føle seg fremmed der hvor jeg tidligere har levd i en lengre periode av mitt liv, er å kjenne på en sårhet over noe som er borte. Det som engang var, ligger år tilbake.

Det å vandre alene i sin egen historie, er en ensom vandring.

Da jeg satte kurs mot nord igjen, mot Svalbard, hadde jeg blandede følelser. Det er allerede fire år siden jeg flyttet til det store fastlandet sør for Bjørnøya, og mange av de jeg kjente har også dratt fra øya. Dermed blir følelsen av å være gjest ekstra stor.

Men allerede på flyet fikk jeg gode smil og spørsmål om jeg var på vei mot nord. Noen satte seg på siden av, og slo av en lang prat. I det jeg gikk ut av flyet ble jeg møtt med en god klem av en Svalbardianer som ventet på sine foreldre fra et land på andre siden av kloden. Da jeg lette etter en vinflaske på Nordpolet, traff jeg en som hilste meg med ordene; «Så du ser te oss». Andre sa: «Velkommen hjem!».

Det gikk ikke lenge før jeg kjente at jeg ikke var alene. Smilene varmet, og plutselig satt jeg i gode samtaler med mennesker jeg har kjent i mange år. Det var godt å innse at de fremdeles er en viktig del av mitt liv.

Da jeg flyttet opp til Longyearbyen i 2006, ble jeg spurt om hvorfor jeg gjorde det. Mitt enkle svar var at jeg flyttet til Svalbard på grunn av menneskene som bodde der. Det var de som trakk meg mot nord, selv om jeg ikke kjente noen av dem. Likevel var de grunnen til at jeg dro opp i det ukjente polare landskapet, og de ble også grunnen til at jeg ble der i over tolv år. Fellesskapet i Longyearbyen er sterkt på den måten av folk er avhengig av hverandre. Menneskene lever tett sammen. Det er et godt samfunn å være en del av. Det var hvert fall slik det var.  

Det var en grå augustdag jeg ankom første gang. Det tok flere dager før jeg så farger i landskapet. Men litt etter litt begynte jeg å se nyanser i det grå. Jeg oppdaget også noen blomster som lyste opp mellom steinene. I alle årene mine i nord, lærte jeg at grå er en vakker farge. Når himmel, fjell og fjord males i grått, er naturen på det vakreste. Den polare gråfargen er spesiell. Da leker Kunstneren med hvitt, grått og svart på sitt lerret.

Den grå hverdag er full av liv.

 Livet er ikke det det engang var. Det vil det heller aldri bli. Men det ligger skatter nedgravd mange steder, og mange skatter ligger åpent i dagen. Du trenger ikke grave dypt. Det er bare å våge å ta seg en rusletur på stier hvor en før har levd. Der kan en se farger i det grå, og høre at stillheten er den vakreste musikk.

Elefanter på isen

En fabel om ismåken

Pagophia Eburnea heter jeg. Navnet mitt lyder fint. Det står i stil med hvem jeg er. Det er få mennesker som forstår mitt språk. De er jo så underlige disse menneskene. De forstår bare sin egen rase, og selv det har de problemer med. Når jeg sier noe, hører de bare et ”kra”, som om jeg var en svart kråke. Kråka er ikke i min familie engang. Der jeg bor har det aldri vært kråker. Til det er det for kaldt. Jeg sier ”kriææh”. Det er jo ikke vanskelig å forstå. 

Den fagre har flere kallenavn. Slik også med meg. Jeg er ingen rype, men kalles noen ganger for «havrype». Da begynner du å ane hvem jeg er. For å finne ut det må du vite hvordan jeg ser ut og hvor jeg bor. Hvem er jeg egentlig? Hvis du bryr deg, og det er ikke sikkert at du gjør, burde du forsøke å se mer. Da vil du kanskje oppdage at jeg har noe viktig å si deg. 

 Selv mener jeg at jeg ligner på en fredsdue. En arktisk fredsdue! Det er det jeg er. Mer korrekt vil jeg kalle meg en arktisk fredsmåke. Hvorfor skal det alltid være en due som er symbol på fred? Jeg er kledd i en helhvit drakt, hvit som vi ser for oss fremtiden. Uten svarte skyer. Når jeg med raske vingeslag flyr over isen er jeg et symbol nettopp på fred og fremtid. 

Ismåken der den hører hjemme, ved isen.
Foto Kim Holmén

For å kunne være med videre inn i fremtiden må jeg ha mat. Uten mat, og riktig mat, vil selv den sterkeste skapning få problemer. Fremtid er mulig, slik også fred er mulig, men uten mat er det umulig. Og vann. Vann er viktig. Rent vann! Noen trenger vann i springen. Jeg trenger vann som er frosset. Isen på havet er mitt spisebord. Jeg følger drivisen. Uten den vil jeg slite med å finne mat. Når drivisen på havet minker går det ut over min familie. Så enkelt er det. Og så vanskelig. 

Det er mye du ikke vet om meg. Selv de som vet noe, vet ikke mye. Isbjørnen er mer kjent enn meg. Det er fordi den er stor og mektig. Den er jo tross alt kongen i Arktis. På samme tid er den både skremmende og koselig, nesten som en teddybjørn. 

 Både den hvite bjørnen og jeg er avhengig av is. Vi trives best når det er kaldt, og is på fjorder og hav. Jeg følger isbjørnen og spiser det den ikke spiser. Det er nok til oss begge, men uten is får vi problemer. Det vil føre til at også andre mister sitt matfat og kommer i krise. Vi hører sammen i en lang, lang lenke av store og små skapninger. Det er som en julelenke. Hvis et ledd ryker, ryker hele lenken. 

 Når jeg spiser rester av mat på isen, har den reist langt for å havne på matfatet foran meg. En liten fisk blir spist av en stor fisk som blir spist av en sel som blir spist av en isbjørn og meg. Det er mange ledd i lenken. Maten har reist helt fra sør. Det er ikke noe nytt i det. Også mine forfedre spiste mat som hadde reist langt.

 Problemet i dag er at menneskene slipper ut mye rart som ikke hører til hverken i lufta, i havet eller på land. Det som ikke hører til i naturen blir til gift som følger med nordover til det havner på mitt matfat. Det gjør at jeg får problemer. Eggene jeg legger er tynnere enn før. Jeg legger ikke like mange egg som andre måker. Det gjør meg ekstra sårbar. Når eggene blir tynnere vil det være færre som får vokse opp. 

Vår familie er redusert til en liten gruppe. Fortsetter dette vil vi dø ut. Da vil du bare ha bilde av meg slik som du har tegninger av dinosaurer. 

En ismåke har funnet mose som den skal bruke for å gjøre reiret mykt.
Foto Kim Holmén

I England kaller de meg for ”Ivory gull”. Gull forstår de fleste seg på. Jakten på gull har drevet mennesker ut på vandring i alle år. Navnet Ivory viser hvor jeg bor. Jeg trives best i det hvite landskapet. Selv er jeg kledd i hvitt, med sorte ben. Jeg bor langt mot nord, ja lenger nord enn noen andre av mine medskapninger. Slik sett er jeg på toppen av kloden.

Du er heldig hvis du ser meg fly. Det er ikke alle som får oppleve det. Vi er ikke mange av oss. Ikke vet jeg hvor mange vi er, siden vi holder til i et stort område. Vi bor i nord, helst langt vekk fra mennesker. De lager for mye bråk der de bor og ferdes. Menneskene tror de alene eier jorden de lever på. Med arroganse lever de som om vi ikke fantes. Det gjør meg både trist og frustrert.

Ismåken holder til i Arktis. Det er en sjelden fugl å se, og en sjøfugl vi vet lite om.
Foto Kim Holmén

Det hvite gull i det hvite landskap. Hvit som et elfenben. Derfor navnet ivory. Mennesker jakter elfenben. Det skjer langt borte fra min virkelighet. Det finnes ingen elefanter på isen. Det som skjer langt borte gjelder ikke meg. Det er slik menneskene tenker. Selv vet jeg dessverre bedre.  

Kan du se for deg en elefant på isen? Det hadde vært et morsomt syn. Med de store føttene ville den sikkert klart å gå, men hva om den begynte å skli og beina var på vei ut i spagaten. Snabelen ville ikke være til mye hjelp. Med alle beina rett ut i luften ville det uunngåelige skje. Det ville bli et gigantisk fall. Antagelig ville isen sprekke og elefanten hadde havnet i det våte kalde vannet. 

Isen er ofte dekket av snø. Derfor er den hvit. Hvis elefanten snudde seg der den gikk over isen, ville den se tydelige spor i snøen. Det er slik jeg ser for meg menneskene. De lager store spor når de går, men det er ikke ofte de snur seg for å oppdage at det er de selv som lager sporene. 

Hvis du vil at jeg skal leve, må du gjøre noe med det!
Foto Kim Holmén

Borte, men hjemme

- Er du på vei heim?

Spørsmålet ble stilt av en gammel god årgang av en gruvearbeider ombord i flyet som var klar for avgang mot Longyearbyen. Vi kjente hverandre igjen, selv om det bare var øynene vi så. Resten av ansiktet var dekket av en lapp som tidligere var forbeholdt leger og sykepleiere. Både gruvearbeideren og jeg tok ned masken for å vise mer av oss selv. I stedet for å ta hverandre i handa, viste vi ansiktet. Det lå gjensidig respekt i den handlingen. 

I Longyearbyen er vi vant til å kjenne hverandre igjen bare ved å se øynene. På vinteren dekkes ofte ansiktet til av skjerf og balaklava. Jeg har hatt mange gudstjenester ute i kulden. Da har jeg ikke sett mye av menneskene der de har tullet seg inn i skuterdresser og hodeplagg. Likevel har vi vært som i en familie hvor vi kjenner igjen både øyner og holdning. Selv om ordene og trompeten frøs fast og salmesangen var spinkel som tynn is, var det likevel en storhet over det hele. Fagert er livet og landet Gud oss gav.

Det var hyggelig å få spørsmålet, selv om det ble sagt med et smil vel vitende om at jeg dro på slutt for to år siden. «Å dra på slutt» er et begrep i Longyearbyen som henviser til at en setter seg på flyet uten retur billett. Alle vet at den dagen kommer, men det å flytte er ikke det letteste vi mennesker gjør. Slik også for meg. 

Jeg har både gledet og gruet meg til å besøke Longyearbyen igjen. Det er det stedet på jord hvor jeg har bodd lengst sammenhengende, men denne gangen skulle jeg bare på besøk. Det ligger en sårhet i det å dra på besøk der hvor det før var å reise hjem. 

Jeg er av den typen som blir ferdig med det som ligger bak. Ansiktet er rettet fremover. Det å gå baklengs inn i fremtiden har jeg ikke tro på. Da er det lett å snuble. Likevel gjør det godt å gå på flyet mot nord og få noen varme smil og ord. Longyearbyen er langt borte, men menneskene der og stedet står meg nær. Jeg dro på besøk, men jeg kom også hjem.

 Jeg har flyttet mange ganger i mitt liv. Det har fulgt meg fra jeg var et lite barn. To år der, fem år neste plass, tre måneder og flere. Jeg har fått mye gjennom det å bo og leve på ulike steder. Det har vært mange gode mennesker jeg har møtt på min vei, men jeg har også mistet kontaktet med flere enn godt er. 

Det ligger skatter av minner tilbake i sporene jeg har vandret. Da er det viktig noen ganger å dra tilbake til steder jeg har bodd, selv om jeg aldri kan dra tilbake i tid. Det som var er forbi. Det er både sårt og godt å snu seg og rippe opp i min egen historie, men for å gå fremover må jeg ta meg selv med. Da må jeg noen ganger sitte ned der jeg før gikk. 

En jente stoppet opp da hun gikk forbi meg; «Oi, er det deg?!» Hun ble stående lenge ved siden av stolen min. Det ble en god prat. Hun var blitt en ungdom siden sist. Jeg husker henne siden hun var et lite barn. De gode ord og smil varmet. Det var et hellig alminnelig møte. 

Slik ble det denne helgen mange gode treff med mennesker som for all tid vil være personer jeg tar med meg videre på min ferd. Jeg drar rikere fra Longyearbyen enn da jeg kom. Det har jeg alltid gjort. 

Den lille elven er frosset til is i Longyearbyen. Det går mot vinter

En smak av hav

Samme hvilket vær det er, men i juli skal det bades. Det er tross alt sommer. Selv når du føler at havet er som isbiter i fryseren, skal det bades. Slik også i nord. Det å bade i Barentshavet hører med når en jobber og besøker Sør-Varanger.  

Jeg har gjort mine kaldeste badeerfaringer lenger nord. Jeg er medlem i Bjørnøya og Hopen nudistforeninger. Det har jeg synlig bevis på i form av diplomer som jeg kan skryte av. Som opptaksprøve må en ha badet naken i havet med vitner fra det andre kjønn til å stadfeste at hele kroppen var under. Det skjedde på julebesøk. Først et godt måltid i fellesskap, før salmer og juleevangeliet. I en luke før helikopteret skulle returnere til Longyearbyen ble det hugget hull i isen slik at presten og noen av følget kunne ta seg et bad i mørket. Bildene som ble tatt viser draugen som kommer opp av ishavet med slush som renner av kroppen. Det var en kald fornøyelse, men kjekt å ha på CV´n. Jeg har bestått opptaksprøven til å kunne kalle meg en mann. 

Selvsagt må jeg bade også denne sommeren. Igjen er det Barentshavet som er åstedet, men noe lenger sørøst. Kursen ble satt mot det vakre fiskeværet Bugøynes. Selve besøket til det lille tettstedet ble innledet med sauna og bading. Ikke for ingenting at stedet ble kalt for «Lille-Finland» av de lokale vi snakket med. Det har med at det var finske innvandrere som befolket stedet på 1800-tallet. Finsk er fremdeles et språk som er daglig i bruk i bygda. 

Det var fyrt i ovnen før vi ankom, og en egen liten strand lokket innbydende. Da var det bare å springe uti og ta seg en dukkert og rusle opp og inn i den varme saunaen. Det ble en av de gode opplevelser som jeg kan leve videre på i årene som kommer.

Varangerfjorden var ikke kald. Med sine rundt 14 C var det nesten som jeg kunne ta et par svømmetak i det salte havet før jeg søkte ly i varmen på land og den enda varmere saunaen. Det var hele 20 C på land, og koketemperatur i saunaen. Sommeren er kommet til nord. Da er det få steder på jord som kan måle seg med det å bade akkurat her.   

Etter å ha vandret mellom havet og saunaen, gikk turen inn til fiskeværet Bugøynes. Der bor det 200 mennesker. Det ble en middag med kongekrabbe og stekt klippfisk på den lokale bistroen. De kunne fortelle at de hadde over 5000 saunagjester i vintermånedene. Mange av disse kom fra Finnland for å varme seg og bade i ishavet. Finnene har forstått noe av fellesskapet og vennskapene som en opparbeider gjennom å svette sammen i en sauna. Vi har noe å lære av dem. 

Kongekrabben har endret pessimisme til optimisme i fiskeværet. Den gir penger i kassen og har blitt det den lille industrien kyststedet trenger for å overleve. Den er en svær skapning som jeg ikke vil ha i nærheten av tærne mine når jeg bader, men den er en fantastisk gourmet opplevelse for de som betaler det lille ekstra som må til for å få den servert. 

Drar du til Bugøynes, kan du støtte det lokale næringsliv og få en av de store eksotiske opplevelser ved å ta et bad i havet og en sauna, før et bedre måltid nytes på den lokale bistro. Det blir et besøk som er positivt for både hjerte, kropp og sjel. 

På vei mot et forfriskende bad

Hjemme i sør og i nord

Det er godt å komme hjem til nord, selv om jeg er fra sør. Jeg er søring i ordets rette forstand. Selv for en søring, er jeg en søring. Min dialekt er med skarre r, men de som prøver å plassere meg får det ikke helt til. Vi elsker jo å sette mennesker i bås. Det kan handle om å ha kontroll og redusere hverandre til noen å se ned på. Heldigvis kan det også handle om positiv interesse for mennesker og deres liv.  

Jeg er født på Madagaskar. Born in Africa! Deler av min barndom var fra den frodige øya på Afrikas østkyst. Det gjør meg til en skikkelig søring. Jeg er oppvokst med palmer og rød jord. Når jeg er på de breddegrader kjenner hele meg at jeg er hjemme. Sist jeg landet på Ivato flyplass utenfor Antananarivo, rant tårene. Det var et sterkt sanseinntrykk når lukter, lyder, smaker og det jeg så krasjet sammen i en følelse av noe som var endel av meg. 

 Da jeg begynte som prest i Tromsø i forrige årtusen, ble jeg kalt en søring. Det var helt riktig betegnelse. Da jeg et årtusen senere ble prest på Svalbard kunne jeg terge mine venner i Tromsø med å kalle de søringer. Alle sør for Bjørnøya var jo nettopp det. 

 Mitt liv har vært preget av flytting. Det stedet jeg har bodd lengst sammenhengende, er i Longyearbyen. Det gjør meg ikke til nordlending, men jeg er blitt kjølt ned til blodtype 0 Polar Rhesus minus, uten at det er en blodtype som offisielt fins. Det handler om å være merket for alltid av det polare liv. 

Denne sommeren har min livsreise igjen brakt meg mot nord. Det var ikke det som var planen, men mye er endret av planer i år. 

 To brødre som prester i nord

Broder Helge og jeg utenfor Mehamn kirke

I helgen besøkte jeg min bror Helge i Kjøllefjord, noen timers kjøretur mot nordvest. Vi vikarierer begge som prester i Finnmark, han i en to års periode og jeg i noen måneder. Det er artig at vi møtes i nord når barndommen var langt mot sør. Forskjellene er store, for å si det mildt. Likevel føler vi oss hjemme også her. 

Noe av det som treffer oss midt i hjerte, og gjør at vi føler oss hjemme i nord, er det ekte råstoffet du finner i menneskene som bor her. Fasaden er ikke så viktig, men inne er det varmt og lunt. I nord blir vi invitert inn. Det er nok av steder hvor fasaden er viktigere enn innholdet. 

«Folket lever nær elementene. Havet, fæsken, Gud, vær og vind. Og fjell og stein», sier min bror Helge når han prøver å forklare livene som leves i nord. 

Selv om språket kan være mer frodig enn sarte ører tåler, er Gud med i livene som leves tett på elementene i nord. Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk, men likevel er folket glad i kirka. På sitt viss. Folket lever i all sin frodighet med tro, tvil og forbannelse som en alminnelig treenighet. Folk er endel av folkekirken uten nødvendigvis å være endel av den aktive menighet. 

Naturen er eksotisk vakker i Finnmark. Den er magisk, mer enn kulisser i en film. Mye mer. Dette er virkelig. Sammen kjører min bror og jeg en tur til Mehamn og Gamvik. Det er områder som ifølge meteorologiske definisjoner aldri har sommer. Det er store likheter i det forblåste nakne landskapet med det jeg er vant til på øygruppen Svalbard lenger mot nord, men det værharde området minner meg også om Utsira i sørvest. Det er kysten av Norge. Ytterkantene. Storhavet rett inn. Der hvor blomstene og menneskene i generasjoner har kjempet for livet mot saltråk og storm. Det handler om liv og død når det føyker seg til på hav og på fjell. Marginene kan være små. Livet leves tett på jord og himmel, snø og salt sjø.   

Det eksotiske sør, og det eksotiske nord. Begge steder drar i meg og får meg til å føle meg hjemme. Det betyr mer å føle seg hjemme enn det du tror. Mye mer.

Gamvik. Et levende samfunn også i dag. Med Barentshavet rett utenfor. Havet gir og havet tar.

Tanker i sommernatten

Etter at årene har forsvunnet bak meg, har jeg mistet en egenskap. Det er sjelden jeg får den yre sitringen som forteller kropp og sjel at dette er noe mer enn det jeg ser. Den var der oftere da jeg var barn. Den gang var livet en lek av stadig nye oppdagelser. Nå har jeg sett det før. Fjellene, havet, solnedgangen og skyer som ligger lavt. 

Likevel har jeg fremdeles noen magiske opplevelser i livet, som da jeg kom tett inn til en isbrefront for første gang. Da følte jeg meg liten og stor på samme tid. Et alterteppe åpenbarte seg rett foran øynene. Kulden bet, men den asurblå isfronten var mektig som porten til himmelens rike. Jord, himmel og is i en hellig treenighet. 

Da jeg flyttet til Longyearbyen i 2006, var de første dagene på siden av meg selv. Det var som å komme til månen for første gang, uten at jeg noen gang har vært der. Jeg var ikke i ett med meg selv. Da flyet landet hadde jeg fremdeles ikke lettet fra forrige sted. Det tok tid før hele meg klarte å følge med på reisen. Det var som å bli forelsket i en kvinne hvor skroget er på en motorvei som bærer fort av sted mens du egentlig trenger tid til å gå sakte på stien som fører bortover langs kanten av havet. 

Jeg søker den lille berøring. En lillefinger som rører med din. 
En rusletur sammen med deg med horisonten i det fjerne og vinden som venn.

 Da jeg landet med to kofferter i Longyearbyen sa jeg til meg selv at jeg ikke bare ville se på fjellene som kulisser i et teaterstykke. Jeg ville opp på toppene, inn i isgrottene og ut på fjorden. Naturen skulle inn i hugen. Da måtte jeg legge igjen noe svette på stien. Det var et bevisst valg. 

Men jeg er ikke noen naturfreak som går i turbukse selv om det er fest. Kunsten er å kle seg etter forholdene. På en grå hverdag kler jeg meg gjerne i dress og tar på slips. Selvsagt putter jeg noen ringer på mine fingre og setter på meg en Borsalino-hatt av beste kvalitet. Det var slik jeg overlevde karantenetiden denne våren. Alene satt jeg og nøt min vin. Jeg skålte med det livet var blitt. Tross alt har jeg overlevd og bærer på skatter fra det som var og det som kan bli. 

Det er mitt privilegium å kle meg slik at jeg løfter hverdagen til noe mer. 
Livet er det jeg selv gjør det til. 

Da jeg var med forskningsskipet Lance rundt Spitsbergen for noen år siden, hoppet hjertet over noen pulsslag som om musikken stoppet midt i en låt. I gråvær så vi lite og ingenting, men plutselig lettet de lave skyene og brefronten fra Bråsvellbreen på Nordaustlandet åpenbarte seg så langt øyet kunne se. Den brefronten er 180 kilometer lang og femti meter høy. Det var mye mer enn mitt kostbare kamera klarte å fange med sine linser. Det var mer enn mine øyne klarte å se. Det var mer enn mine sanser klarte å fordøye. Det var som i et eventyr, men virkelig. 

Da jeg var i Troms for noen dager siden, var det igjen mer enn jeg klarte å absorbere. Det ligger fremdeles i meg og gjærer som vin, klasse Premier Cru. Full av vitalitet, med en sødme av bær, bark og honning. Og en touch av snø. Minner blir lagret på eikefat og gir en fin bouquet til selve livet. Dråper av kvalitet.

Naturen og møte med menneskene. 
Det lever jeg lenge på.

Mitt første møte med snø i 2020. Bildet er tatt ytterst på Kvaløya 7.juni. Foto: Anna Lisa Nilsen

Fisketur i vest

Jeg har ferie. Ikke det at det er den store forskjellen denne våren.
Jeg har ikke opplevd å bli permittert, men likevel en følelse av å bli parkert.

Det gjør inntrykk å kjøre forbi Sola flystasjon og se alle flyene som står parkert på rekke og rad. Jeg har selv rygget inn i fremtiden og venter på at noen skal få meg i gang igjen. Jeg innser at det må jeg gjøre selv. Det er som å starte maskinen på en gammel fiskeskøyte. Det var en kunst, men når den først startet lagde den en lyd som har lagt seg i margen på noen av oss. Dunk. Dunk. Og noen røykringer for å si at skuta var klar til å gå fra havn. Har du opplevd det vet du at ingen motorer kjøpt for de største pengesummer kan måle seg med den. 

 Ferie er noe mer enn det å ikke kunne gjøre det en tidligere gjorde. Ferie er å puste både inn og ut med god samvittighet. Min feriereise har blitt like lang som den var planlagt. Med rutebåten fra Haugesund bar det rett ut i havet. Sytti minutters seilas, retning vest. 

Utsira er en øy med sjø på alle sider. Slik sett er den ikke forskjellig fra andre øyer ute i havet,
men Utsira har også horisont på alle sider. Havstykket inntil Haugesund er såpass langt og værhardt at det er som å se ut i utlendigheten når det blåser opp. Mange har matet krabbene på dette havstykket. Setter du kurs andre veien er Shetlandsøyene neste stopp, hvis du er heldig.

 Denne våren har mye av hverdagen forsvunnet. Derfor sa jeg ja da mitt søskenbarn Arvid ringte og ba meg med på fisketur. En hverdags syssel som ikke skjer hver dag. Det er slik det er blitt.
Det hverdagslige er blitt noe som ikke skjer før tidligst neste år.

Bølgene fikk den lille båten til å rulle vest for øya. Horisonten lokket hvis motoren skulle si stopp, men den virket slik den skulle. Og fisken beit. Sei og lyr av fin størrelse. Matauke kalles det for de som vil sette navn på det som var den mest hverdagslige sysselen som folk drev med langs kysten før i tiden. 

Min far fortalte at da han var barn, hadde de to typer middag.
Det var fersk fisk og salta fisk.
Godværsmiddag og uværsmiddag. 

 Det var mat nok til alle langs kysten. Mat og hardt arbeid. Fisk og graut. Det er mange som har vokst opp på det. I dag er det grandiosa og cola. Det var bedre mat før. Tross alt. 

 Jeg har aldri før vært så nær Spannholmane vest for Utsira som på fisketuren med Arvid.
I lengre perioder er det forbudt å gå i land på disse værutsatte holmene. Det skyldes at fugler skal få hekke i fred. Det er ikke vanskelig å respektere. Selv fugler må få ha sitt privatliv. 

På noen skjær som stikker opp av havet lå det klynger av sel. Sist jeg så noe lignende var det en flokk hvalross som låg og prompet på en strand på Svalbard. Det er en likhet mellom de nakne bergene på Utsira og landskapet på vestsiden av Spitsbergen. Det ville utemmede landet. Røft, salt sjø og nordavind fra alle kanter.  

Ikke et tre er å se. Ikke en busk. Hvorfor gå i land når det er ingenting å se? Nettopp derfor.
Selv om du ikke forstår hva jeg snakker om. De ville nakne holmene som er vasket i salt gjennom århundrene er et sted jeg må besøke. Jeg vil ut til Spannholmane når hekkeperioden er over og det er lov til å se det som ikke er noe å se. Det får bli en gang til høsten. 

Middagen den kvelden ble stekt fisk rett fra havet. Ferskere enn det får du det ikke servert. Selvsagt spiste jeg for mye. Jeg ligner på en glupsk måke når jeg får fersk fisk servert.
Da var det godt å gå fra Nordevågen til Sørevågen etterpå. Det er 1,6 kilometer og akkurat langt nok til at seien gled ned i magesekken. Søvnen kom av seg selv som en dessert til det gode måltid. 

Måker som følger etter oss er et godt tegn på at vi har fått fisk. Før var det mye mer fisk i havet. Og flere måker.
Til høyre i horisonten ser du Spannholmane. Sjøen har stilnet. Vi har satt kurs mot havn.

den grå hverdagen

Jeg tror på fellesskapet. De gode fellesskap!

Den røde dagen. 1.mai.
Vi står sammen i solidaritet med folk i vårt eget land, og med verdens fattige.
Med arbeidere, og de som ikke har arbeid. Solidaritet med alle de som sliter i en tid hvor et virus har stoppet mye av hverdagen. 2.mai og tredje. Dager skal komme. Dager skal henrulle.
Slekt skal følge slekters gang – slik det står i julesalmen. Det er også en bønn for morgendagen.
Deilig var jorden. Deilig skal den igjen bli!

 Vi står sammen både i finvær og når det blåser opp. Og når det er stille uten et vindkast, og det virker som om livet er satt på vent. Nå er det som å være alene ute på sjøen i en seilbåt når vinden løyer. Ingen fremdrift.
Du bare ligger der uten mulighet til å gjøre noe fra eller til. 

 Igjen har det så vidt begynt å blafre i seilene. Vårt samfunn er i ferd med å åpne opp.
Litt etter litt. Fra stille til liv.
Igjen ser jeg mennesker som går forbi hverandre på gaten. To meter. En. Det er ikke lenge igjen nå.
Det neste er at vi kan gi hverandre en klem. Og jeg som egentlig aldri har vært en klemmegutt.
Det kan bli overdose. Det er enda godt at vi ikke går for fort fram.
Jeg gleder meg mer til et skikkelig håndtrykk enn en klam klem. Klemmer kan vente. Men arbeid.
Alle mann til pumpene for skuta er lekk.

Hverdagen
det er den jeg lengter etter
de grå dagene
de som er selve livet 
det store i det lille
det jeg ikke legger merke til
før det er borte 

Jeg bodde tolv år på Svalbard. Der lærte jeg å elske det grå landskapet. De små nyansene.
Når vi var ute på tur, og alt ble hvitt. Whiteout. Egentlig var alt grått. Gråvær.
Kjøre skuter uten å se noen verdens ting. Så lettet føyka og en så nyanser i det grå. Tre meter. Fem. Tretti.
Det var bare å bruke tiden det tok. Kjør forsiktig. Stopp om du må.
Kunstneren Kåre Tveter festet det med pensel. En liten strek på et lerret. Et fjell på andre siden av fjorden.

 Hverdagen er ofte grå. Heldigvis er den det. Det er den jeg elsker. Den grå hverdagen.
Det vakre grå landskapet. Hverdagen da livet ruller og går og det er vind i seilene
Spesielt lengter jeg etter det nå når det er borte.
Men i morgen
Da kommer en ny dag

Et bilde jeg tok på en av mine mange turer i det grå landskapet på Svalbard