Jeg tror på fellesskapet. De gode fellesskap!
Den røde dagen. 1.mai.
Vi står sammen i solidaritet med folk i vårt eget land, og med verdens fattige.
Med arbeidere, og de som ikke har arbeid. Solidaritet med alle de som sliter i en tid hvor et virus har stoppet mye av hverdagen. 2.mai og tredje. Dager skal komme. Dager skal henrulle.
Slekt skal følge slekters gang – slik det står i julesalmen. Det er også en bønn for morgendagen.
Deilig var jorden. Deilig skal den igjen bli!
Vi står sammen både i finvær og når det blåser opp. Og når det er stille uten et vindkast, og det virker som om livet er satt på vent. Nå er det som å være alene ute på sjøen i en seilbåt når vinden løyer. Ingen fremdrift.
Du bare ligger der uten mulighet til å gjøre noe fra eller til.
Igjen har det så vidt begynt å blafre i seilene. Vårt samfunn er i ferd med å åpne opp.
Litt etter litt. Fra stille til liv.
Igjen ser jeg mennesker som går forbi hverandre på gaten. To meter. En. Det er ikke lenge igjen nå.
Det neste er at vi kan gi hverandre en klem. Og jeg som egentlig aldri har vært en klemmegutt.
Det kan bli overdose. Det er enda godt at vi ikke går for fort fram.
Jeg gleder meg mer til et skikkelig håndtrykk enn en klam klem. Klemmer kan vente. Men arbeid.
Alle mann til pumpene for skuta er lekk.
Hverdagen
det er den jeg lengter etter
de grå dagene
de som er selve livet
det store i det lille
det jeg ikke legger merke til
før det er borte
Jeg bodde tolv år på Svalbard. Der lærte jeg å elske det grå landskapet. De små nyansene.
Når vi var ute på tur, og alt ble hvitt. Whiteout. Egentlig var alt grått. Gråvær.
Kjøre skuter uten å se noen verdens ting. Så lettet føyka og en så nyanser i det grå. Tre meter. Fem. Tretti.
Det var bare å bruke tiden det tok. Kjør forsiktig. Stopp om du må.
Kunstneren Kåre Tveter festet det med pensel. En liten strek på et lerret. Et fjell på andre siden av fjorden.
Hverdagen er ofte grå. Heldigvis er den det. Det er den jeg elsker. Den grå hverdagen.
Det vakre grå landskapet. Hverdagen da livet ruller og går og det er vind i seilene
Spesielt lengter jeg etter det nå når det er borte.
Men i morgen
Da kommer en ny dag
Et bilde jeg tok på en av mine mange turer i det grå landskapet på Svalbard