fellesskap

den grå hverdagen

Jeg tror på fellesskapet. De gode fellesskap!

Den røde dagen. 1.mai.
Vi står sammen i solidaritet med folk i vårt eget land, og med verdens fattige.
Med arbeidere, og de som ikke har arbeid. Solidaritet med alle de som sliter i en tid hvor et virus har stoppet mye av hverdagen. 2.mai og tredje. Dager skal komme. Dager skal henrulle.
Slekt skal følge slekters gang – slik det står i julesalmen. Det er også en bønn for morgendagen.
Deilig var jorden. Deilig skal den igjen bli!

 Vi står sammen både i finvær og når det blåser opp. Og når det er stille uten et vindkast, og det virker som om livet er satt på vent. Nå er det som å være alene ute på sjøen i en seilbåt når vinden løyer. Ingen fremdrift.
Du bare ligger der uten mulighet til å gjøre noe fra eller til. 

 Igjen har det så vidt begynt å blafre i seilene. Vårt samfunn er i ferd med å åpne opp.
Litt etter litt. Fra stille til liv.
Igjen ser jeg mennesker som går forbi hverandre på gaten. To meter. En. Det er ikke lenge igjen nå.
Det neste er at vi kan gi hverandre en klem. Og jeg som egentlig aldri har vært en klemmegutt.
Det kan bli overdose. Det er enda godt at vi ikke går for fort fram.
Jeg gleder meg mer til et skikkelig håndtrykk enn en klam klem. Klemmer kan vente. Men arbeid.
Alle mann til pumpene for skuta er lekk.

Hverdagen
det er den jeg lengter etter
de grå dagene
de som er selve livet 
det store i det lille
det jeg ikke legger merke til
før det er borte 

Jeg bodde tolv år på Svalbard. Der lærte jeg å elske det grå landskapet. De små nyansene.
Når vi var ute på tur, og alt ble hvitt. Whiteout. Egentlig var alt grått. Gråvær.
Kjøre skuter uten å se noen verdens ting. Så lettet føyka og en så nyanser i det grå. Tre meter. Fem. Tretti.
Det var bare å bruke tiden det tok. Kjør forsiktig. Stopp om du må.
Kunstneren Kåre Tveter festet det med pensel. En liten strek på et lerret. Et fjell på andre siden av fjorden.

 Hverdagen er ofte grå. Heldigvis er den det. Det er den jeg elsker. Den grå hverdagen.
Det vakre grå landskapet. Hverdagen da livet ruller og går og det er vind i seilene
Spesielt lengter jeg etter det nå når det er borte.
Men i morgen
Da kommer en ny dag

Et bilde jeg tok på en av mine mange turer i det grå landskapet på Svalbard

Et bilde jeg tok på en av mine mange turer i det grå landskapet på Svalbard

Avstand

Det er lange dager og kvelder. Avstanden gjør noe med meg. Med deg. Med oss. Anbefalt avstand er to meter. Noen tror at det ikke er så mye, men det er totusen millimeter! 2000!! Det føles like langt som sør er fra nord. Det er lengre enn tall kan fortelle. Mye lengre. 

Det gjør godt å se hverandre selv om vi ikke er mange i samme rom. Besøk til venner og familie. De gode samtaler. De gode smil. Vi er privilegerte som har den friheten vi har, selv i en vanskelig tid. Det er mye å være takknemlig for. Vårt land. Vårt folk. Våre fellesskap. 

Likevel
en følelse av at livet stopper opp

 Det er flott å bo i tettbygd strøk, selv om det i de siste ukene har vært å vandre i en by uten liv. Nå er folket på vei ut av sine hi. Med våren trekker menneskene ut slik som bjørnene etter en lang vinter. Spesielt i år er det vår. Til og med frisørene har åpnet. Det gjør godt å se det som før var normalt, selv om det begynte å bli fargerikt at flere hadde lengre og mer ustelt hår enn det de vanligvis pleier å ha. Snart er vi dessverre tilbake til normalen da alle er glatte og finkjemmet, men det får vi heller tåle.

Selv har jeg gått mye i denne tiden. På egne ben. Uten el-sykkel og uten el-sparkesykkel. Heldigvis finnes det ikke el-ben. Men det kommer nok. Det er ikke fred å få når en vandrer på fortauet. Der vi før kunne gå og være trygge siden biler og motorsykler kjørte på et annet plan, er det nå el-torpedoer som kommer susende og plinger slik at vi må flykte inn i skogen og gjemme oss bak et tre for ikke å bli kjørt ned. De tror de eier verden de som er så miljøbevisste at de ikke går. Det er det de gjør.

Det har vært en oppdagelsesferd å rusle rundt i nærområdet. Selv der mennesker bor, har vi vakker natur. Det er lagt til rette for mange turer på stier i parker, langs vann og i skog. Det har vært vakkert å følge bjørken som nå er i ferd med å slippe seg løs. Hvitveis, noen steder blå. Krokus. Spurven som er grå. Ender og svaner. Noen hester på et jorde. Kyr. Lukten av møkk som er spredt utover jordene.

Det er vår
i år er den vår
det er vår vår i år

Det har vært en god tid
tross alt
likevel 
livet stopper opp
kjedelig
det er det det er
det er ikke verre
enn at det kunne vært mye verre
enn kjedelig

Det er vår
i år er den vår
det er vår vår i år

Et vakkert tre som jeg spaserte forbi i mitt nabolag. Det står i full blomst. Det er vår!

Et vakkert tre som jeg spaserte forbi i mitt nabolag. Det står i full blomst. Det er vår!

Virus skaper ensomhet

Det er ikke et problem å være alene. Ofte er det bra å ha alenetid. Jeg pleier å si at jeg har det gode selskap når jeg er alene. Det er det sikkert mange som kjenner seg igjen i. Utfordringen er når det å være alene går over i ensomhet. 

Det er en syltynn grense mellom det å være alene, og det å være ensom. Noen ganger tåler jeg det meste. Andre ganger er jeg mer sårbar og vet ikke helt hvor grensen går. Det er en usynlig grense, som et virus. 

I denne tiden har jeg kjent på ensomhet. Det er noe med disse høytidene som vi gleder oss til, men som i år ble annerledes for mange. Slik også for meg. Høytider har dessverre en tendens til å være en tid hvor mange har nok med sine egne liv. I påsken i år ble avstanden større og den usynlig grense mer utfordrende enn tidligere.  

Covid-19 har gjort at jeg har fått landligge. Jeg hadde mine fjorten dager i karantene i mars. Det var egentlig greit. Det var nære på at jeg ble akterutseilt i Baku. Gleden over å komme hjem til min egen stue var derfor stor. Nedturen var å komme ut av karantene uten at det var noen stor forskjell.

Vi er alle i en nasjonal unntakstilstand for å redde liv. Helsemessig er det en viss kontroll i Norge. Det er håp om vaksine og en ny tid. Mye gjenstår, men det gjøres mye for å hindre smitte og sørge for at vi vinner kampen mot viruset. 

Økonomisk er det også en stor utfordring for vår nasjon, for mange organisasjoner og bedrifter, og for enkeltpersoner. Det skaper en usikkerhet fremover, men jeg har tro på at vi finner en hverdag vi kan leve godt med. Noen vil tape, men det er folk i andre land som vil ha større tap enn vi i Norge. Mange har mindre å gå på enn det vi har. Faren er stor for at det vil bli flere som blir fattige i den tiden vi er inne i. Det kan bli en internasjonal utfordring av dimensjoner som vi foreløpig bare ser en tendens til. 

Mangelen på sosialt liv

En av de største utfordringene ligger i det sosiale livet. Hvordan finne tilbake til det varme inkluderende samfunn etter at vi har hatt en kollektiv læring i å holde avstand og ikke hilse på hverandre? Hva gjør denne tiden egentlig med oss? 

Mange føler på ensomhet. Flere har opplevd angst for å komme nær andre mennesker, og en angst for fremtiden. Det vil ta tid å bygge et fellesskap som er sosialt solid på den måten at vi blir trygge på hverandre og ingen faller utenfor. 

Er vi som samfunn i ferd med å bli kaldere ved at vi må holde avstand, eller vil vi være sosialt hungrige og bli et varmere og mer inkluderende samfunn enn det vi var? Det er opp til oss. Det blir en krevende dugnad hvor vi må sørge for å løfte verdier vi tror på. 

Livet utenfor boblen

Det å være i krise er krevende, men det vil også bli et krevende etterarbeid i å bygge et inkluderende og åpent samfunn som vi ønsker at Norge skal være.  

Det store fokuset er, og vil også fremover være, helse og økonomi. Da er det en fare at vi glemmer det sosiale liv. Det å bygge det gode fellesskap krever at vi bryter ut av boblen vi er i og åpner opp til verden utenfor oss selv. Den boblen tror jeg mange av oss gleder oss til å komme ut av. 

Vi er en rik nasjon, men kapitalen kan ikke alene bidra til landets vekst og utvikling. Vi må ikke glemme at Norges største verdi er landets borgere. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. Det er vår medmenneskelige oppgave og plikt å bidra til at ingen faller utenfor.

Jeg har stor tro på at vi i veien videre vil løfte frem verdier som respekt, verdighet og frihet. Jeg tror også at vi vil se hverandre med nye friske øyne og være bevisst de som sliter med ensomhet. Samtidig har vi både råd og hjertevarme til å tenke solidaritet utover våre grenser. Vi har lært at livet ikke er ingen selvfølge. Det gir håp fremover.

Det gode fellesskap bygger vi sammen!

 lmh 2020

En tom benk. 1.Påskedag på Byhaugen i Stavanger. Foto Leif Magne Helgesen

En tom benk. 1.Påskedag på Byhaugen i Stavanger. Foto Leif Magne Helgesen