Uten et håndtrykk

Det er over to måneder siden jeg tok et annet menneske i handa. To måneder pluss noen dager.
Det som var en god vane og høflighet er borte. Nå er det et lite nikk og «namaste», men det holder ikke. Det er ikke min kultur. Jeg har ikke skikkelig hilst på et menneske uten at jeg har tatt det i handa. Det var slik det var. Før. Det holdt ikke med et nikk eller et blikk. Et skikkelig håndtrykk var det som skulle til. Var en god kompis var det et lett slag på skulderen. Men nå er det borte. Det vennskapelige slaget og to hender som møttes var slik vi hilste i gamle dager – før mars i år. 

Klemmer kan jeg unnvære. Det er ikke dem jeg savner selv om en skikkelig bamseklem kan være den beste medisin. Jeg har fått noen av dem. Og gitt. I spesielle situasjoner gjorde de ekstra godt.
Klem uten at det må være på blå resept. Uten maske. Nå er det som om vi alle oppholder oss i en operasjonssal. Klinisk ren. Kirurgi. Viktig det, men det er ikke det samme som en bamseklem som varmer. Du får ikke kjøpt en klem på et apotek.

Men et håndtrykk. Det er det jeg savner. Sånn skikkelig savner.
Det er som om noen jeg ikke visste jeg var glad i er borte uten at jeg fikk si farvel. 

For en tid tilbake unnlot jeg å spise iskrem og sjokolade i ett år. Det var ikke lett. Men det gikk bra. Nesten. Jeg ble lokket til å smake på iskrem noen dager før året var i mål. Selvsagt var det en kvinne som gav meg en iskrem med jordbær på en kafé. Men det var jeg som spiste. De som tror jeg nå skriver i gåte, får tenke sitt. I min historie var det slik det var. En frivillig valgt askese uten is og søtsaker. Men jeg snublet på målstreken. 

Nå har jeg vært 71 dager uten at jeg har tatt et menneske i handa. Uten et realt håndtrykk. Det er verre enn et år uten iskrem. Mye verre. Det gjør noe med meg som jeg ikke forstår. En skygge sniker seg inn i meg. Jeg trodde ikke et håndtrykk betydde så mye som det gjør. 

Da min far døde holdt jeg handa hans, da han tok siste pust.
Handa som klemte svakt for så å bli stille.
Varmen av handa kjenner jeg enda. Den blir aldri borte selv om det er år siden vi tok avskjed.  

Min mor og far holdt hverandre i hendene. Margit og Leif K. Det er en stund siden de gikk bort.
Hendene deres glemmer jeg aldri.

De mindre viktige håndtrykk er det flest av, men de er viktigere enn jeg trodde.
Håndtrykk vi tar i hverdagen. De grå hverdager krydret med at vi hilste pent. Ofte ble det mange håndtrykk på en dag. De gjorde noe med meg uten at jeg visste at de gjorde det. Det var mer enn høflighet. Det var møter med mennesker. En berøring. Vi var tett på. 

Jeg savner deg, din hånd
Du som jeg møtte for første gang
og deg jeg møtte hver dag
Uten ditt håndtrykk er jeg alene
ensom
To hender som holder avstand er ikke slik det var
Jeg håper heller ikke det er slik det blir

Avstand

Det er lange dager og kvelder. Avstanden gjør noe med meg. Med deg. Med oss. Anbefalt avstand er to meter. Noen tror at det ikke er så mye, men det er totusen millimeter! 2000!! Det føles like langt som sør er fra nord. Det er lengre enn tall kan fortelle. Mye lengre. 

Det gjør godt å se hverandre selv om vi ikke er mange i samme rom. Besøk til venner og familie. De gode samtaler. De gode smil. Vi er privilegerte som har den friheten vi har, selv i en vanskelig tid. Det er mye å være takknemlig for. Vårt land. Vårt folk. Våre fellesskap. 

Likevel
en følelse av at livet stopper opp

 Det er flott å bo i tettbygd strøk, selv om det i de siste ukene har vært å vandre i en by uten liv. Nå er folket på vei ut av sine hi. Med våren trekker menneskene ut slik som bjørnene etter en lang vinter. Spesielt i år er det vår. Til og med frisørene har åpnet. Det gjør godt å se det som før var normalt, selv om det begynte å bli fargerikt at flere hadde lengre og mer ustelt hår enn det de vanligvis pleier å ha. Snart er vi dessverre tilbake til normalen da alle er glatte og finkjemmet, men det får vi heller tåle.

Selv har jeg gått mye i denne tiden. På egne ben. Uten el-sykkel og uten el-sparkesykkel. Heldigvis finnes det ikke el-ben. Men det kommer nok. Det er ikke fred å få når en vandrer på fortauet. Der vi før kunne gå og være trygge siden biler og motorsykler kjørte på et annet plan, er det nå el-torpedoer som kommer susende og plinger slik at vi må flykte inn i skogen og gjemme oss bak et tre for ikke å bli kjørt ned. De tror de eier verden de som er så miljøbevisste at de ikke går. Det er det de gjør.

Det har vært en oppdagelsesferd å rusle rundt i nærområdet. Selv der mennesker bor, har vi vakker natur. Det er lagt til rette for mange turer på stier i parker, langs vann og i skog. Det har vært vakkert å følge bjørken som nå er i ferd med å slippe seg løs. Hvitveis, noen steder blå. Krokus. Spurven som er grå. Ender og svaner. Noen hester på et jorde. Kyr. Lukten av møkk som er spredt utover jordene.

Det er vår
i år er den vår
det er vår vår i år

Det har vært en god tid
tross alt
likevel 
livet stopper opp
kjedelig
det er det det er
det er ikke verre
enn at det kunne vært mye verre
enn kjedelig

Det er vår
i år er den vår
det er vår vår i år

Et vakkert tre som jeg spaserte forbi i mitt nabolag. Det står i full blomst. Det er vår!