Første døgn i nordøst

Jeg vet jeg er kommet til nordøst når naboen jobber med motorsag klokken elleve på St.Hans aften. Det er en bjørk som skal ned, helt eller delvis. Det må selvsagt gjøres når det er lyst, og det er lyst bare noen måneder til. Jeg har tatt med noe for å dekke til øynene når jeg om litt omsider går til sengs. Midnattssolen er en utfordring å takle. Da må en følge klokka, og ikke bli lurt. Men jeg glemte å ta med hørselsvern. Nå har jeg lært at det bør høre med i kofferten på sommerstid. 

 Jeg vet jeg er kommet nord når torsken er fersk fra Barentshavet, litt bortenfor veien og ut fjorden. Eller skrei, om du vil si det slik. Skreien er en vandrer, mens torsken ligger mer i ro på et sted. Fisken var så fersk at den sprellet selv etter at den var kokt. Jeg liker ikke marsipan, men for deg som gjør det kan du gjerne sammenligne denne torsken med noe som er enda bedre enn det beste du vet. Faren for meg er at jeg ikke kommer til å bestille fisk andre steder i verden vel vitende om at et bedre måltid ikke er mulig å få til. Selvsagt ble mitt første torskemåltid inntatt på St.Hans aften. På en fest dag må det være festmiddag! Det sier seg selv. 

 Selvsagt var det kongekrabbe å få kjøpt i ferskfiskdisken på den lokale Jokerbutikken. Jeg vet jo hvor jeg er kommet. Jeg gleder meg til en suppe av en slik delikatesse. Og krabbe med majones, det er jo helt konge!

I disken var det også fersk kveite og hvalkjøtt. Og røykelaksen, den overgikk det meste jeg har smakt. Den smakte himmel på jord, eller kanskje mer korrekt kan vi si den smakte himmelsk fjord. Kassemannen sa hvor god røykelaksen var. Han hadde absolutt rett. 

En fremmed

Du vet du er en fremmed som har kommet til en ny plass når folk ser på deg og lurer på hva som nå er kommet til byen. Har de begynt å slippe inn allslags folk nå til dags, tenkte de kanskje da jeg gikk forbi. Det er ikke fred å få, var en annen tanke jeg tenkte at de hadde. Men egentlig virket de bare positivt interessert og ønsket meg velkommen med øynene. Det er sjelden jeg møter de blikkene sørpå hvor de fleste har mer enn nok med seg selv. 

 Selv om vi fremdeles ikke kan hilse ordentlig med håndtrykk og en klem, trenger vi ikke slutte å snakke sammen. De små setninger og bemerkninger kan være med å løfte oss ut av dvalen. Det er sommer, og selv bjørner er ute av sitt hi. Ofte tar jeg meg selv i å gå rundt og se ned i bakken i stedet for å se mennesker inn i øynene og si hei. Hver morgen når jeg står opp må jeg tenke at jeg vil møte menneskene på min vei. 

Noen barn jeg stoppet for siden de syklet midt i gata, ba meg reise til gokk. Jeg var klok og spurte ikke nærmere om veien dit. Det var visst ulovlig å kjøre på den veien hvor de syklet, eller så var det de som gjorde feil med å sykle som om de eide veien. Noe de på en måte som barn i gata gjør. Det er mer deres vei enn min. Da må jeg bare stoppe til de hadde lekt ferdig og syklet forbi. 

Noen andre barn som klatret i et tre spurte hva jeg het. Smilende hørte de på at jeg sa navnet mitt før de fortalte meg sine navn og klatret videre. Jeg ønsket de god klatring og vinket farvel. 

Mitt første døgn i Kirkenes er et faktum. Jeg har vært her en gang før, men da bare på besøk. Jeg er privilegert som nå får muligheten til å jobbe her en periode. Foreløpig har jeg bare så vidt begynt å hilse på folket. Jeg ser fram til å se dem i øynene og høre fra deres historier og liv. 

Fersk skrei fra Barentshavet var min festmiddag på St.Hans.

Uten et håndtrykk

Det er over to måneder siden jeg tok et annet menneske i handa. To måneder pluss noen dager.
Det som var en god vane og høflighet er borte. Nå er det et lite nikk og «namaste», men det holder ikke. Det er ikke min kultur. Jeg har ikke skikkelig hilst på et menneske uten at jeg har tatt det i handa. Det var slik det var. Før. Det holdt ikke med et nikk eller et blikk. Et skikkelig håndtrykk var det som skulle til. Var en god kompis var det et lett slag på skulderen. Men nå er det borte. Det vennskapelige slaget og to hender som møttes var slik vi hilste i gamle dager – før mars i år. 

Klemmer kan jeg unnvære. Det er ikke dem jeg savner selv om en skikkelig bamseklem kan være den beste medisin. Jeg har fått noen av dem. Og gitt. I spesielle situasjoner gjorde de ekstra godt.
Klem uten at det må være på blå resept. Uten maske. Nå er det som om vi alle oppholder oss i en operasjonssal. Klinisk ren. Kirurgi. Viktig det, men det er ikke det samme som en bamseklem som varmer. Du får ikke kjøpt en klem på et apotek.

Men et håndtrykk. Det er det jeg savner. Sånn skikkelig savner.
Det er som om noen jeg ikke visste jeg var glad i er borte uten at jeg fikk si farvel. 

For en tid tilbake unnlot jeg å spise iskrem og sjokolade i ett år. Det var ikke lett. Men det gikk bra. Nesten. Jeg ble lokket til å smake på iskrem noen dager før året var i mål. Selvsagt var det en kvinne som gav meg en iskrem med jordbær på en kafé. Men det var jeg som spiste. De som tror jeg nå skriver i gåte, får tenke sitt. I min historie var det slik det var. En frivillig valgt askese uten is og søtsaker. Men jeg snublet på målstreken. 

Nå har jeg vært 71 dager uten at jeg har tatt et menneske i handa. Uten et realt håndtrykk. Det er verre enn et år uten iskrem. Mye verre. Det gjør noe med meg som jeg ikke forstår. En skygge sniker seg inn i meg. Jeg trodde ikke et håndtrykk betydde så mye som det gjør. 

Da min far døde holdt jeg handa hans, da han tok siste pust.
Handa som klemte svakt for så å bli stille.
Varmen av handa kjenner jeg enda. Den blir aldri borte selv om det er år siden vi tok avskjed.  

Min mor og far holdt hverandre i hendene. Margit og Leif K. Det er en stund siden de gikk bort.
Hendene deres glemmer jeg aldri.

De mindre viktige håndtrykk er det flest av, men de er viktigere enn jeg trodde.
Håndtrykk vi tar i hverdagen. De grå hverdager krydret med at vi hilste pent. Ofte ble det mange håndtrykk på en dag. De gjorde noe med meg uten at jeg visste at de gjorde det. Det var mer enn høflighet. Det var møter med mennesker. En berøring. Vi var tett på. 

Jeg savner deg, din hånd
Du som jeg møtte for første gang
og deg jeg møtte hver dag
Uten ditt håndtrykk er jeg alene
ensom
To hender som holder avstand er ikke slik det var
Jeg håper heller ikke det er slik det blir