Jeg vet jeg er kommet til nordøst når naboen jobber med motorsag klokken elleve på St.Hans aften. Det er en bjørk som skal ned, helt eller delvis. Det må selvsagt gjøres når det er lyst, og det er lyst bare noen måneder til. Jeg har tatt med noe for å dekke til øynene når jeg om litt omsider går til sengs. Midnattssolen er en utfordring å takle. Da må en følge klokka, og ikke bli lurt. Men jeg glemte å ta med hørselsvern. Nå har jeg lært at det bør høre med i kofferten på sommerstid.
Jeg vet jeg er kommet nord når torsken er fersk fra Barentshavet, litt bortenfor veien og ut fjorden. Eller skrei, om du vil si det slik. Skreien er en vandrer, mens torsken ligger mer i ro på et sted. Fisken var så fersk at den sprellet selv etter at den var kokt. Jeg liker ikke marsipan, men for deg som gjør det kan du gjerne sammenligne denne torsken med noe som er enda bedre enn det beste du vet. Faren for meg er at jeg ikke kommer til å bestille fisk andre steder i verden vel vitende om at et bedre måltid ikke er mulig å få til. Selvsagt ble mitt første torskemåltid inntatt på St.Hans aften. På en fest dag må det være festmiddag! Det sier seg selv.
Selvsagt var det kongekrabbe å få kjøpt i ferskfiskdisken på den lokale Jokerbutikken. Jeg vet jo hvor jeg er kommet. Jeg gleder meg til en suppe av en slik delikatesse. Og krabbe med majones, det er jo helt konge!
I disken var det også fersk kveite og hvalkjøtt. Og røykelaksen, den overgikk det meste jeg har smakt. Den smakte himmel på jord, eller kanskje mer korrekt kan vi si den smakte himmelsk fjord. Kassemannen sa hvor god røykelaksen var. Han hadde absolutt rett.
En fremmed
Du vet du er en fremmed som har kommet til en ny plass når folk ser på deg og lurer på hva som nå er kommet til byen. Har de begynt å slippe inn allslags folk nå til dags, tenkte de kanskje da jeg gikk forbi. Det er ikke fred å få, var en annen tanke jeg tenkte at de hadde. Men egentlig virket de bare positivt interessert og ønsket meg velkommen med øynene. Det er sjelden jeg møter de blikkene sørpå hvor de fleste har mer enn nok med seg selv.
Selv om vi fremdeles ikke kan hilse ordentlig med håndtrykk og en klem, trenger vi ikke slutte å snakke sammen. De små setninger og bemerkninger kan være med å løfte oss ut av dvalen. Det er sommer, og selv bjørner er ute av sitt hi. Ofte tar jeg meg selv i å gå rundt og se ned i bakken i stedet for å se mennesker inn i øynene og si hei. Hver morgen når jeg står opp må jeg tenke at jeg vil møte menneskene på min vei.
Noen barn jeg stoppet for siden de syklet midt i gata, ba meg reise til gokk. Jeg var klok og spurte ikke nærmere om veien dit. Det var visst ulovlig å kjøre på den veien hvor de syklet, eller så var det de som gjorde feil med å sykle som om de eide veien. Noe de på en måte som barn i gata gjør. Det er mer deres vei enn min. Da må jeg bare stoppe til de hadde lekt ferdig og syklet forbi.
Noen andre barn som klatret i et tre spurte hva jeg het. Smilende hørte de på at jeg sa navnet mitt før de fortalte meg sine navn og klatret videre. Jeg ønsket de god klatring og vinket farvel.
Mitt første døgn i Kirkenes er et faktum. Jeg har vært her en gang før, men da bare på besøk. Jeg er privilegert som nå får muligheten til å jobbe her en periode. Foreløpig har jeg bare så vidt begynt å hilse på folket. Jeg ser fram til å se dem i øynene og høre fra deres historier og liv.
Fersk skrei fra Barentshavet var min festmiddag på St.Hans.