Tvungen alenetid før jul

Denne høsten har jeg hatt Dubai som base. Sjømannskirken kan vi dessverre ikke ha åpent i julen grunnet lokale smittevernregler. Religiøse høytider skal ikke markeres denne vinteren. Grunnen er at det kan føre til stor tetthet av mennesker og dermed spredning av Covid-19. Da var det bare å sette kursen hjem til sørvest. 

Jeg landet i heimlandet vel vitende om at dagene frem til jul ville bli i karantene. Kofferten ble igjen i Frankfurt. Det er slikt som skjer, og som jeg velger ikke å bli irritert på. Energien bruker jeg på andre områder. Kofferten kom to dager senere med dadler og en rød kamel med nisselue. Den pynter opp i stua. 

Min bror hadde kjøpt inn mat til meg. Det er hyggelig å ha en bror som ordner opp. Han hadde ikke spart på noe, men så har han jo også tilgang til min bankkonto. Til og med hvite tulipaner stod på et bord. Friske blomster gir liv både i stua og i hjerterota. Slik er jeg en enkel sjel. Med enkle grep kan alenetiden løftes fra det grå til et maleri med mange farger. 

Likevel kjenner jeg på at det ikke er samme glede på å gå inn i tvungen alenetid nå, som det var i mars da jeg kom hjem etter at Norge hadde stengt ned. Det å komme hjem til ingen, er en vanskelig øvelse. Det er en øvelse jeg har gjort mange ganger, men denne gangen er det førjulstid og ikke selvvalgt. Det å sitte alene når jeg egentlig skulle spist lutefisk med gutta, gjør noe med meg. Det å snakke på telefon og på zoom, er ikke det samme som å være i samme rom. 

Jeg har absolutt ingenting å klage på. Jeg nyter det å være i min egen stue og ligge i egen seng. Det føles som en ubeskrivelig luksus å kunne drikke kaffe jeg har laget selv, og det til og med av egen kopp. Enkle små gleder er større enn det mange vet. 

Samtidig er det en viss slitasje i det å være alene. Det er en kunst jeg ofte behersker, men ikke alltid. Dette året tror jeg mange av oss sliter ved at det å være alene går over i ensomhet. Det er stor forskjell på det.

Selv om førjulsstemningen er noe amputert siden adventstiden har blitt til karantenetid, har jeg satt en stjerne i vinduet som et tegn på håp for fremtiden. Den lyser opp og peker frem mot det som skal skje. Advent kommer av det latinske ordet adventus som betyr komme.  Nærmere bestemt betyr det ankomst. Adventus Domini oversettes da som Herrens komme. Vi venter på det som skal skje. Noen skal komme. En stjerne på himmelen, og i vinduet, viser vei. Det kommer en tid etter dette.

Jeg kan ikke konkurrere med lysorgiene som mange smykker sine hus med. Det har jeg heller ingen planer om. Selv om noe pynter opp, setter jeg mer pris på å tenne et lys for håp og fred enn det som er blitt den nye trend.  

Dermed vet jeg hva jeg kan bruke de neste dagene på. Jeg kan tenne lys i bønn for vår jord, og for de som sliter i denne tid. Sammen kan vi be den bønnen vi har hatt på gudstjenester i sør de siste par månedene:

Gud, du ser alle som direkte og indirekte er rammet av Covid-19. Vi ber for situasjonen hjemme og utover jord. Vi ber for de som sliter med angst og ensomhet. Spesielt ber vi for de fattige som rammes ekstra hardt både økonomisk og helsemessig. Lær oss å se hvert enkelt menneske!

Litchi er en frukt fra min barndom på Madagaskar. Disse ventet på meg i stua da jeg kom hjem til jul i år.

Maskerade

Det er ikke behagelig å gå med maske i tretti graders varme. Det blir både varmt og klamt. Det verste er følelsen av å puste inn sin egen mer eller mindre dårlige ånde. Da er det fare for å bli eksosforgiftet. I stedet for å gå tur for å trekke frisk luft blir det nå mer å puste inn sin egen pust. Da er det viktig å vite hvorfor vi går med maske. Det handler både om egen helse og faren for å smitte andre. 

Virus-19 setter sitt preg på livet på kloden. Det er ulike tiltak fra land til land. I Dubai, hvor jeg oppholder meg for tiden, tappes lommeboka fort hvis jeg skulle være så dum å gå uten maske. Det koster kr 7.500 å bli tatt uten at jeg har maske foran nese og munn. Boten, sammen med en forståelse for at det er alvor, gjør at alle bruker maske. 

 Hvis jeg sitter ved et bord for å spise, kan jeg ta av masken. Med en gang jeg reiser meg, er det på med beskyttelsen igjen. Slik er det også på sjømannskirka. Alle skriver seg inn med navn og nummer ved ankomst. I tillegg måler vi temperaturen på både voksne og barn. Er temperaturen for høy blir de vist inn på et eget rom for å kjøle seg ned. Det kan jo hende av varmen har tatt på, og at de bare trenger noen minutter alene i et rom med aircondition. Blir temperaturen værende for høy, slipper de ikke inn. Alle vet reglene og følger dem. 

Selvsagt vaskes både stoler, bord og hender med såpe og sprit. Det er en selvfølge både her og i nord. Det lukter mer sprit i kirkene nå enn når brudepar har hatt utdrikningslag dagen før vielsen. 

 Ved ujevne mellomrom foregår det inspeksjoner. Hvis vi på sjømannskirka ikke overholder de lokale reglene, vanker det bøter som svir. Boten vil da være på kr 125.000. I tillegg blir det kroken på døra i en lengre periode. 

 Jeg hører ingen klage fra folk i Dubai på at de må gå med maske. Vi snakker selvsagt om at det er ekkelt å gå tur med en klut foran nese og munn. Det hadde vært deilig å slippe, men selv jeg som bare har vært her noen uker har blitt vant til å gå med denne merkelige lappen i fjeset. Det blir nesten komisk å høre motstanden hjemme i Norge mot bruk av maske når en opplever at det er blitt endel av klesdrakten sør for Skagerak. 

 Det er godt å kunne invitere inn til sjømannskirken i Dubai. Vi har høy frekvens av aktiviteter for både barn, unge og voksne. Samtidig har vi et fokus på smittevern og restriksjoner vi følger både som institusjon og enkeltpersoner. Det handler om å ta nødvendig ansvar i en tid hvor smitten sprer seg mange steder.

Selvsagt brukes maske også i jakten på det edle gull. Alle steder med mye mennesker er spesielt utsatt når det gjelder smitte.

Fem fingre

Åtte gutter i samme rom. Rundt samme bord. Om vi var gutter kan diskuteres, siden vi var blitt menn for mange år siden. Overgangen fra gutt til mann, når er den? Selv er jeg både en liten gutt og en aldrende mann på samme tid. Det gjaldt nok alle de som satt rundt bordet. Åtte pax. Mer enn det er lov til i tiden som kommer. Men vi var innenfor loven og anbefalinger og alt som vi må og ikke kan. Vi tenkte, og vi handlet korrekt. I morgen vil det være feil. 

Det var planlagt noen uker. En fest etter festen. Det var ikke plass til alle da jeg ble seksti. Et virus satte sine begrensinger uten helt å klare og si stopp. I stedet for bare en fest, har det blitt flere. 

For første gang i min historie steikte jeg et lammelår. Jeg var kokk, men det var gutta som hadde bestilt menyen. Egentlig var det de som sa de ville komme. Da var det ingen vei utenom. Vi kommer, sa de. Velkommen, sa jeg. 

Mulig at jeg har stekt lammelår før, men jeg er blitt så gammal at jeg ikke husker alt jeg har gjort. Alderen kan jeg bruke som alibi. Noen ganger husker jeg bedre det jeg ikke har gjort. Det har med drøm og virkelighet som flyter over i hverandre til en grøt. 

Når det gjelder å traktere et langstekt lammelår er det en kunst jeg ikke kunne. Dermed var alt slik jeg vil det skal være. Min livsfilosofi er å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge det er pust i denne skrotten. Slik sett må jeg lage en annen rett neste gang noen sier at de vil komme på middag i min enkle residens. 

Jeg stekte lammelåret fra morgen til kveld. Fremdeles var det rosa inni da jeg tok det ut. Det var krydret med hvitløk og fersk rosmarin, salt fra Læsø og pepper jeg har kjøpt i Kampot i Kambodsja. Som tilbehør var det selvsagt tzatziki og gresk salat. Det ble ett herremåltid. Det er ikke et kjønnsnøytralt ord, men det lever jeg godt med. Et herremåltid var bokstavlig talt det det var.

Det gav mersmak, både maten og praten!

Maten ble god som praten. Vi satt med en meter mellom oss. Avstand, men likevel nær. Vi har jo kjent hverandre noen år selv om det var en stund siden sist. Damene kunne vi ikke invitere. Det var ikke plass. Vi kan ikke sitte tett som sardiner i en gammel Bjelland boks, uten sammenligning forøvrig. «Ikke noe snikk - snakk, Bjellands hermetikk, takk» lød det som et motto for hundre år siden. Det var den gang de hadde iddiser. Det var etiketter på hermetikkbokser av sild, sardiner og makrell. Nå er iddiser som skatter å regne for dem som samler skatter på jord. 

Damene var kun tilstede i praten, og det som gode ord. Det skal dere damer vite. Det er få jeg hører bedre ord om enn damene når vi er samlet til fest, men noen ganger er det greit å samles bare som menn. Slik er det for kvinner også. Greit å ha noen fora uten oss. Konklusjonen blir både og, eller som Ole Brum sier; «Ja takk, begge deler».

Vi var åtte. Fremover kan vi bare være fem. Den blir tøff. Det kan virke som om noen politikere har holdt en hånd i været og funnet ut at den bare har fem fingre. 

Og vi skal være sammen med færre mennesker. Det er en endring i fellesskapet som ikke er sunn for de fleste av oss. Det kommer til å gi psykologer nok å gjøre i årene som kommer. 

Det går mot vinter. Da blir det kaldere ute, men det kan også bli et kaldere samfunn. Nå er det ikke bare Ole Brum som må gå i hi. Det må vi også. «Nei takk, ingen av delene» sa bjørnen idet han gikk til sengs. 

Selvsagt vil jeg respektere det våre helsemyndigheter sier. Jeg støtter alle tiltak som er nødvendig for å holde kontroll på et virus som vi bare aner rekkevidden av. Samtidig er det viktig at vi innser at vi står foran store psykososiale utfordringer når fellesskapene blir redusert. Det er en økende utfordring når vi nå gå inn i en mørk og kald tid av året. 

På grensen

Tidlig søndag morgen, etter noen kopper svart kaffe, går jeg ut i bilen og setter kurs mot Storskog, grenseovergangen til Russland. Det er den eneste grenseovergangen mellom Norge og Den Store Bjørn i øst. Det er ikke lov til å krysse grensen gående, bare på hjul. Det gjorde at flyktningene kom på sykkel for noen år siden i det som ble en vanskelig situasjon å håndtere for norske myndigheter. Vi fikk en liten smak av de utfordringer land ved Middelhavet opplever. 

Grenseovergangen er stengt denne sommeren. Få kommer seg over til den andre siden. Covid-19 har satt en foreløpig stopper for at nabofolkene skal kunne besøke hverandre. 

For noen år siden reiste jeg rundt på Kola sammen med en fotograf. Det var en interessant reise til nabobyen Nikkel, videre til Murmansk og ned til Kvitsjøen. Russland har mye å by på, men det kan også være et utfordrende sted å reise.  

Denne søndagen svinger jeg av ved Storskog, og setter kursen mot Grense Jakobselv og Barentshavet. Jeg skal ha to gudstjenester. I koronatid er det plassmangel og begrenset hvor mange dåp vi kan ha på en gudstjeneste. Da blir det en litt lengre arbeidsdag enn vanlig.

Det tar en time å kjøre fra Kirkenes til Grense Jakobselv, eller «Grensen» som lokalbefolkningen sier. Veien er svingete, og bærer preg av at telen har omgjort den til en berg- og dalbane. Veien er stengt med bom om vinteren. Da er det bare forsvarets beltebiler og skutere som kommer seg fram. 

I det jeg kjører ned til Grense Jakobselv, kommer jeg til den lille elva som grenser over til Russland. Selve grensen går midt i elven. To norske soldater sitter i en liten bu som har fått navnet «Revebua». De har tent et bål, og holder vakt mens de hilser på turister som kjører forbi. De er hyggelige og slår gjerne av en prat. Det virker som det å være hyggelig er en viktig del av arbeidet som grensevakt. De smiler og hilser på alle. Det er fredstid, og ingen grunn til å lage unødig uro. 

Kong Oscar IIs kapell. Grense Jakobselv

Kong Oscar IIs kapell

Et hellig bad

Utenfor kirka er det satt opp norske og samiske flagg. Det har vært en festhelg med konfirmasjoner, og nå to dåpsgudstjenester. Da er det fint med flagg som viser noe av mangfoldet. 

Kong Oscar IIs kapell er som en grensepåle i terrenget. Den ble bygget for å vise at dette var norsk territorium. Norge – Russland. Kirka er også en grensepåle mellom den protestantiske og den ortodokse verden. Det er forskjeller på folk og kirker, men forskjellene er ikke større enn at det også er mange likheter. Det er vakkert med blomster i flere farger i Guds hage. Tenk så kjedelig det hadde vært hvis alle var like.

I stedet for å bygge en militærinstallasjon, ble kirken et symbol på norsk suverenitet. Kirken er godt synlig både fra havet og fra land. Den var og er et fredelig symbol i terrenget. 

Det er godt å avslutte gudstjenesten med å lyse Guds velsignelse over de som er tilstede, men jeg stopper ikke med det. Jeg lyser samtidig Guds fred over alle som befinner seg på begge sider av grensen. Velsignelsen som vi prester avslutter gudstjenestene med stoppes ikke av vegger av stein. Velsignelsen spres ut til alle i området, slik vi også ber for folk på begge sider av grensen. Det gjør at kirken er mer enn et grensesymbol. Den er et kraftsenter som bringer fred.

Etter gudstjenestene, går jeg ned til elveutløpet. Noen russere rusler på den andre siden, men jeg har ikke lov til å vinke eller gjøre tegn til dem. Prøver jeg å slå av en prat, vil det føre til en bot fra norske myndigheter. Det samme vil jeg få hvis jeg kaster en stein over til den andre siden. Men hvorfor skal jeg kaste en sten? I stedet velger jeg å nikke respektfullt og be en liten bønn om fred.

Jeg rusler alene ned til stranden. Målet er å ta et siste bad i Barentshavet før jeg om noen uker setter kursen sørover. Denne søndagen er det lite vind, og ingen bølger. Jeg har hele stranden for meg selv, men jeg velger likevel å bruke badebukse velvitende om at de kan følge med både fra norsk og russisk side. 

Det var rundt 12 C i havet denne søndagen. Både gradestokken og mulighet for hai gjorde at det bare ble et par korte dukkerter før jeg kom meg på land igjen, men velværet den salte sjøen gjorde på kroppen sitter igjen enda. Det tar jeg med meg videre som en velsignelse.

Jeg satte meg på en tømmerstokk som hadde reket i land. Kanskje var den norsk. Kanskje var den fra den andre siden. Det var fred å sitte der. Bare være. Og se.

Det å se utover horisonten blir jeg aldri lei av. 

Livet er alltid mer. 

Selfie etter et bad i Barentshavet. Russland i bakgrunnen,.

Fisketur i vest

Jeg har ferie. Ikke det at det er den store forskjellen denne våren.
Jeg har ikke opplevd å bli permittert, men likevel en følelse av å bli parkert.

Det gjør inntrykk å kjøre forbi Sola flystasjon og se alle flyene som står parkert på rekke og rad. Jeg har selv rygget inn i fremtiden og venter på at noen skal få meg i gang igjen. Jeg innser at det må jeg gjøre selv. Det er som å starte maskinen på en gammel fiskeskøyte. Det var en kunst, men når den først startet lagde den en lyd som har lagt seg i margen på noen av oss. Dunk. Dunk. Og noen røykringer for å si at skuta var klar til å gå fra havn. Har du opplevd det vet du at ingen motorer kjøpt for de største pengesummer kan måle seg med den. 

 Ferie er noe mer enn det å ikke kunne gjøre det en tidligere gjorde. Ferie er å puste både inn og ut med god samvittighet. Min feriereise har blitt like lang som den var planlagt. Med rutebåten fra Haugesund bar det rett ut i havet. Sytti minutters seilas, retning vest. 

Utsira er en øy med sjø på alle sider. Slik sett er den ikke forskjellig fra andre øyer ute i havet,
men Utsira har også horisont på alle sider. Havstykket inntil Haugesund er såpass langt og værhardt at det er som å se ut i utlendigheten når det blåser opp. Mange har matet krabbene på dette havstykket. Setter du kurs andre veien er Shetlandsøyene neste stopp, hvis du er heldig.

 Denne våren har mye av hverdagen forsvunnet. Derfor sa jeg ja da mitt søskenbarn Arvid ringte og ba meg med på fisketur. En hverdags syssel som ikke skjer hver dag. Det er slik det er blitt.
Det hverdagslige er blitt noe som ikke skjer før tidligst neste år.

Bølgene fikk den lille båten til å rulle vest for øya. Horisonten lokket hvis motoren skulle si stopp, men den virket slik den skulle. Og fisken beit. Sei og lyr av fin størrelse. Matauke kalles det for de som vil sette navn på det som var den mest hverdagslige sysselen som folk drev med langs kysten før i tiden. 

Min far fortalte at da han var barn, hadde de to typer middag.
Det var fersk fisk og salta fisk.
Godværsmiddag og uværsmiddag. 

 Det var mat nok til alle langs kysten. Mat og hardt arbeid. Fisk og graut. Det er mange som har vokst opp på det. I dag er det grandiosa og cola. Det var bedre mat før. Tross alt. 

 Jeg har aldri før vært så nær Spannholmane vest for Utsira som på fisketuren med Arvid.
I lengre perioder er det forbudt å gå i land på disse værutsatte holmene. Det skyldes at fugler skal få hekke i fred. Det er ikke vanskelig å respektere. Selv fugler må få ha sitt privatliv. 

På noen skjær som stikker opp av havet lå det klynger av sel. Sist jeg så noe lignende var det en flokk hvalross som låg og prompet på en strand på Svalbard. Det er en likhet mellom de nakne bergene på Utsira og landskapet på vestsiden av Spitsbergen. Det ville utemmede landet. Røft, salt sjø og nordavind fra alle kanter.  

Ikke et tre er å se. Ikke en busk. Hvorfor gå i land når det er ingenting å se? Nettopp derfor.
Selv om du ikke forstår hva jeg snakker om. De ville nakne holmene som er vasket i salt gjennom århundrene er et sted jeg må besøke. Jeg vil ut til Spannholmane når hekkeperioden er over og det er lov til å se det som ikke er noe å se. Det får bli en gang til høsten. 

Middagen den kvelden ble stekt fisk rett fra havet. Ferskere enn det får du det ikke servert. Selvsagt spiste jeg for mye. Jeg ligner på en glupsk måke når jeg får fersk fisk servert.
Da var det godt å gå fra Nordevågen til Sørevågen etterpå. Det er 1,6 kilometer og akkurat langt nok til at seien gled ned i magesekken. Søvnen kom av seg selv som en dessert til det gode måltid. 

Måker som følger etter oss er et godt tegn på at vi har fått fisk. Før var det mye mer fisk i havet. Og flere måker.
Til høyre i horisonten ser du Spannholmane. Sjøen har stilnet. Vi har satt kurs mot havn.

Uten et håndtrykk

Det er over to måneder siden jeg tok et annet menneske i handa. To måneder pluss noen dager.
Det som var en god vane og høflighet er borte. Nå er det et lite nikk og «namaste», men det holder ikke. Det er ikke min kultur. Jeg har ikke skikkelig hilst på et menneske uten at jeg har tatt det i handa. Det var slik det var. Før. Det holdt ikke med et nikk eller et blikk. Et skikkelig håndtrykk var det som skulle til. Var en god kompis var det et lett slag på skulderen. Men nå er det borte. Det vennskapelige slaget og to hender som møttes var slik vi hilste i gamle dager – før mars i år. 

Klemmer kan jeg unnvære. Det er ikke dem jeg savner selv om en skikkelig bamseklem kan være den beste medisin. Jeg har fått noen av dem. Og gitt. I spesielle situasjoner gjorde de ekstra godt.
Klem uten at det må være på blå resept. Uten maske. Nå er det som om vi alle oppholder oss i en operasjonssal. Klinisk ren. Kirurgi. Viktig det, men det er ikke det samme som en bamseklem som varmer. Du får ikke kjøpt en klem på et apotek.

Men et håndtrykk. Det er det jeg savner. Sånn skikkelig savner.
Det er som om noen jeg ikke visste jeg var glad i er borte uten at jeg fikk si farvel. 

For en tid tilbake unnlot jeg å spise iskrem og sjokolade i ett år. Det var ikke lett. Men det gikk bra. Nesten. Jeg ble lokket til å smake på iskrem noen dager før året var i mål. Selvsagt var det en kvinne som gav meg en iskrem med jordbær på en kafé. Men det var jeg som spiste. De som tror jeg nå skriver i gåte, får tenke sitt. I min historie var det slik det var. En frivillig valgt askese uten is og søtsaker. Men jeg snublet på målstreken. 

Nå har jeg vært 71 dager uten at jeg har tatt et menneske i handa. Uten et realt håndtrykk. Det er verre enn et år uten iskrem. Mye verre. Det gjør noe med meg som jeg ikke forstår. En skygge sniker seg inn i meg. Jeg trodde ikke et håndtrykk betydde så mye som det gjør. 

Da min far døde holdt jeg handa hans, da han tok siste pust.
Handa som klemte svakt for så å bli stille.
Varmen av handa kjenner jeg enda. Den blir aldri borte selv om det er år siden vi tok avskjed.  

Min mor og far holdt hverandre i hendene. Margit og Leif K. Det er en stund siden de gikk bort.
Hendene deres glemmer jeg aldri.

De mindre viktige håndtrykk er det flest av, men de er viktigere enn jeg trodde.
Håndtrykk vi tar i hverdagen. De grå hverdager krydret med at vi hilste pent. Ofte ble det mange håndtrykk på en dag. De gjorde noe med meg uten at jeg visste at de gjorde det. Det var mer enn høflighet. Det var møter med mennesker. En berøring. Vi var tett på. 

Jeg savner deg, din hånd
Du som jeg møtte for første gang
og deg jeg møtte hver dag
Uten ditt håndtrykk er jeg alene
ensom
To hender som holder avstand er ikke slik det var
Jeg håper heller ikke det er slik det blir

Pengene til mat forsvant

Det er krevende å løfte blikket i disse dager hvor det handler mest om at vi skal grave oss ned i våre private huler. Det å gå på butikken er både morsomt og en tankevekker. Folk hopper til hvis jeg kommer i nærheten, og noen sniker seg langs veggene for å holde seg lengst unna. Frykten står skrevet i øynene. Smilet har stivnet og blitt til ansikt preget av angst. Nå skjønner jeg godt hvor i fremtiden Edvard Munch fikk sin inspirasjon til det berømte maleriet «Skrik». Før kunne jeg få hyggelige blikk og smil. Nå blir jeg sett på som en zombie fra en annen planet som er sluppet løs på byen. 

 Heldigvis er det fremdeles mange smil jeg møter når jeg går tur i byen. Vi er alle i samme båt, selv om det ikke er noen trøst når skuta er på vei ned. Men håpet er sterkere enn et lite usynlig virus som er sluppet løs på menneskeheten. Heldigvis er håpet sterkere. Det har Alf Prøysen fortalt oss: «Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står». Det er mye kristen tro og håp i den visen. 

 Er det nødvendig med alle tiltakene som er satt inn? Det får ettertidens evaluering dømme. Foreløpig ser vi positive tegn her hjemme på at pandemien ikke løper løpsk. Vårt helsevesen klarer å takle de utfordringer som Covid-19 har gitt oss. Da er det bare å takke for alle tiltak og følge dem så godt vi kan. Det er stor fare for at vårt fellesskap hadde sett annerledes ut og flere ville omkommet hvis ikke tiltakene var satt inn. 

 De store ringvirkningene av viruset kommer i mer sårbare land. Jeg var selv på reise i øst da jeg måtte returnere til Norge for å gå i karantene. De store taperne er de som ble tilbake og mistet sin jobb på hotellet, butikken og restauranten. 

 I Tbilisi gikk jeg i gater hvor eldre kvinner satt som tiggere. Jeg ser fremdeles for meg en kvinne kledd i svart. Det var mørkt og sent på kveld. Barnebarnet sov på armen hennes. Hun så på meg, men prøvde samtidig å skjule seg av skam for den situasjonen hun som bestemor var kommet i. Øynene hennes blir jeg ikke kvitt. Det er bra. Fremdeles er det noe i meg som gjør inntrykk slik at jeg stopper opp et lite øyeblikk. 

 Nå får ikke tiggerne en slant fra den fremmede som går forbi. De hadde lite. Nå har de ingenting. De som vasket på hotellet i Katmandu og på Bali hadde liten lønn, men det skulle brødfø en familie. Fremdeles har de samme kostnader, men ikke noen jobb. Vi har penger til å kjøpe det vi vil, og blir det mangel på dopapir så hamstrer vi slik at både hus og hytter er fylt til randen for månedene som kommer. De vet ikke om de har mat på bordet i morgen. 

 Vi er privilegert som kan stenge ned og sette hverdagen på vent. Det koster, men de som virkelig må bære omkostningene av at vi stenger ned er verdens fattige. De har ikke råd til å sitte hjemme uten jobb. Da får ikke barna frokost. Det finnes ikke noe Nav som stiller opp, og sykehus er for de rike. Hygiene er ikke enkelt når de ikke har penger til såpe. Igjen blir de fattige taperne. Det er stor fare for at antall fattige i verden vil øke i løpet av denne perioden. 

 De tiltak vi gjør i vår rike del av verden, er viktige. Samtidig er denne tiden en øvelse i å løfte blikket og se lenger enn vår egen stue. Dette er en prøve på om medmenneskelighet og solidaritet kun er teorier, eller om det faktisk er ord med innhold. 

 lmh-2020

En fisker i Dhaka forsøker å finne mat til familien. Bildet får være et symbol på den harde kampen for å overleve. Foto: Leif Magne Helgesen, 2018

Virus skaper ensomhet

Det er ikke et problem å være alene. Ofte er det bra å ha alenetid. Jeg pleier å si at jeg har det gode selskap når jeg er alene. Det er det sikkert mange som kjenner seg igjen i. Utfordringen er når det å være alene går over i ensomhet. 

Det er en syltynn grense mellom det å være alene, og det å være ensom. Noen ganger tåler jeg det meste. Andre ganger er jeg mer sårbar og vet ikke helt hvor grensen går. Det er en usynlig grense, som et virus. 

I denne tiden har jeg kjent på ensomhet. Det er noe med disse høytidene som vi gleder oss til, men som i år ble annerledes for mange. Slik også for meg. Høytider har dessverre en tendens til å være en tid hvor mange har nok med sine egne liv. I påsken i år ble avstanden større og den usynlig grense mer utfordrende enn tidligere.  

Covid-19 har gjort at jeg har fått landligge. Jeg hadde mine fjorten dager i karantene i mars. Det var egentlig greit. Det var nære på at jeg ble akterutseilt i Baku. Gleden over å komme hjem til min egen stue var derfor stor. Nedturen var å komme ut av karantene uten at det var noen stor forskjell.

Vi er alle i en nasjonal unntakstilstand for å redde liv. Helsemessig er det en viss kontroll i Norge. Det er håp om vaksine og en ny tid. Mye gjenstår, men det gjøres mye for å hindre smitte og sørge for at vi vinner kampen mot viruset. 

Økonomisk er det også en stor utfordring for vår nasjon, for mange organisasjoner og bedrifter, og for enkeltpersoner. Det skaper en usikkerhet fremover, men jeg har tro på at vi finner en hverdag vi kan leve godt med. Noen vil tape, men det er folk i andre land som vil ha større tap enn vi i Norge. Mange har mindre å gå på enn det vi har. Faren er stor for at det vil bli flere som blir fattige i den tiden vi er inne i. Det kan bli en internasjonal utfordring av dimensjoner som vi foreløpig bare ser en tendens til. 

Mangelen på sosialt liv

En av de største utfordringene ligger i det sosiale livet. Hvordan finne tilbake til det varme inkluderende samfunn etter at vi har hatt en kollektiv læring i å holde avstand og ikke hilse på hverandre? Hva gjør denne tiden egentlig med oss? 

Mange føler på ensomhet. Flere har opplevd angst for å komme nær andre mennesker, og en angst for fremtiden. Det vil ta tid å bygge et fellesskap som er sosialt solid på den måten at vi blir trygge på hverandre og ingen faller utenfor. 

Er vi som samfunn i ferd med å bli kaldere ved at vi må holde avstand, eller vil vi være sosialt hungrige og bli et varmere og mer inkluderende samfunn enn det vi var? Det er opp til oss. Det blir en krevende dugnad hvor vi må sørge for å løfte verdier vi tror på. 

Livet utenfor boblen

Det å være i krise er krevende, men det vil også bli et krevende etterarbeid i å bygge et inkluderende og åpent samfunn som vi ønsker at Norge skal være.  

Det store fokuset er, og vil også fremover være, helse og økonomi. Da er det en fare at vi glemmer det sosiale liv. Det å bygge det gode fellesskap krever at vi bryter ut av boblen vi er i og åpner opp til verden utenfor oss selv. Den boblen tror jeg mange av oss gleder oss til å komme ut av. 

Vi er en rik nasjon, men kapitalen kan ikke alene bidra til landets vekst og utvikling. Vi må ikke glemme at Norges største verdi er landets borgere. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. Det er vår medmenneskelige oppgave og plikt å bidra til at ingen faller utenfor.

Jeg har stor tro på at vi i veien videre vil løfte frem verdier som respekt, verdighet og frihet. Jeg tror også at vi vil se hverandre med nye friske øyne og være bevisst de som sliter med ensomhet. Samtidig har vi både råd og hjertevarme til å tenke solidaritet utover våre grenser. Vi har lært at livet ikke er ingen selvfølge. Det gir håp fremover.

Det gode fellesskap bygger vi sammen!

 lmh 2020

En tom benk. 1.Påskedag på Byhaugen i Stavanger. Foto Leif Magne Helgesen