Vafler til ære for livet

 A waffle a day keeps the doctor away… Det var nesten riktig, men antagelig ville en ernæringsspesialist si at det var et stygt feilsitat. En vaffel med de rette tilbehørene gir flere ekstra kalorier, kalorier det er vanskelig å bli kvitt i etterkant. Kaloriene øker når en legger til at vaflene smaker best med godt smør, brunost og syltetøy. Noen legger også på en klatt med rømme, men der går grensen for meg. Jeg har jo tross alt en figur å tenke på. 

Vafler er ikke det sunneste vi kan spise, men noe av det beste. En viktig hovedingrediens er at det er sosialt og hyggelig å spise vafler. De smaker best når vi spiser dem sammen med andre. Vafler er tegn på liv. De små hjertene er synlig bevis på at samtalen flyter og det gode fellesskap.

Jeg har jobbet på noen sjømannskirker. Vafler er selve ikonmaten for Sjømannskirken. Det handler selvsagt om at det er godt, men det handler også om fellesskapet vafler er med på å skape. Mang en sjøulk i utenriksfart har felt noen tårer når han har fått servert et hjerte med brunost og jordbærsyltetøy. De fleste holdt tårene tilbake. Likevel betydde det mye. Selv i dag når en kan kommunisere via mobiltelefon så ofte som en vil, betyr vaflene noe spesielt. Vafler gir en smak av hjem. 

Jeg husker fra da jeg var barn. Det er noen år siden nå, men minnene sitter sterkt. Hver lørdag var det grøt og rød saft. Det var en fast og god tradisjon. Min far kunne spist grøt hver dag hvis han hadde fått det som han ville. Senere på ettermiddagen hadde mor lagt vaffelrøre. Da satt vi rundt kjøkkenbordet og spiste ettersom vaffelplatene ble stekt. Da var de ferske og varme. Jeg likte best de som var lite stekt. De var lyse og fagre som dagen. Andre likte de godt stekt. Men alle var vi enige om at ferske vafler er det som smaker best. 

Det som sitter igjen er fellesskapet rundt bordet. Mor og far, og mine søsken. Familien samlet til et hellig måltid. Hadde vi besøk av andre barn ble de selvfølgelig inkludert i ringen rundt bordet. Ingen av oss telte kalorier. Vi nøt de ferske vaflene mens praten gikk. Jeg kjenner fremdeles kjærligheten som fulgte hver vaffelplate som ble stekt.

Selve vaffeldagen er 25.mars. Da er det akkurat ni måneder til 1.juledag. Vaffelen en et symbol på at Maria ble gravid. Hun skulle føde en Sønn og kalle han Jesus. Vaffel er en omskriving av «Vår Frues kake». Egentlig kommer tradisjonen fra Sverige. Der handler det i dag mer om våren som har kommet. Vår og graviditet har det til felles at det handler om det nye livet som har begynt. 

Det skjer en gang i blant at jeg har fått nok vafler på en stund. Når en jobber på en sjømannskirke hvor vafler serveres hver dag, sier det av og til stopp. Da kan det gå hele to dager til jeg igjen sniker til meg et nystekt hjerte. Tross alt har jeg en mage jeg må ta vare på. Og fellesskapet smaker bedre når jeg er med og ikke står utenfor og ser på.

Det er vanskeligere å slutte med vafler enn å slutte å røyke. Røyken har jeg lagt på hylla for mange år siden. Det kan ligge en pakke ferdigsydde på bordet uten at jeg blir fristet av det. Står det derimot et fat med vafler på bordet, sliter jeg med å holde fingrene av fatet. Vafler vet jeg fremdeles at jeg må ha.

Hjerter betyr mye for mange. Bildet tok jeg på sjømannskirka i Singapore for et par år siden

Tvungen alenetid før jul

Denne høsten har jeg hatt Dubai som base. Sjømannskirken kan vi dessverre ikke ha åpent i julen grunnet lokale smittevernregler. Religiøse høytider skal ikke markeres denne vinteren. Grunnen er at det kan føre til stor tetthet av mennesker og dermed spredning av Covid-19. Da var det bare å sette kursen hjem til sørvest. 

Jeg landet i heimlandet vel vitende om at dagene frem til jul ville bli i karantene. Kofferten ble igjen i Frankfurt. Det er slikt som skjer, og som jeg velger ikke å bli irritert på. Energien bruker jeg på andre områder. Kofferten kom to dager senere med dadler og en rød kamel med nisselue. Den pynter opp i stua. 

Min bror hadde kjøpt inn mat til meg. Det er hyggelig å ha en bror som ordner opp. Han hadde ikke spart på noe, men så har han jo også tilgang til min bankkonto. Til og med hvite tulipaner stod på et bord. Friske blomster gir liv både i stua og i hjerterota. Slik er jeg en enkel sjel. Med enkle grep kan alenetiden løftes fra det grå til et maleri med mange farger. 

Likevel kjenner jeg på at det ikke er samme glede på å gå inn i tvungen alenetid nå, som det var i mars da jeg kom hjem etter at Norge hadde stengt ned. Det å komme hjem til ingen, er en vanskelig øvelse. Det er en øvelse jeg har gjort mange ganger, men denne gangen er det førjulstid og ikke selvvalgt. Det å sitte alene når jeg egentlig skulle spist lutefisk med gutta, gjør noe med meg. Det å snakke på telefon og på zoom, er ikke det samme som å være i samme rom. 

Jeg har absolutt ingenting å klage på. Jeg nyter det å være i min egen stue og ligge i egen seng. Det føles som en ubeskrivelig luksus å kunne drikke kaffe jeg har laget selv, og det til og med av egen kopp. Enkle små gleder er større enn det mange vet. 

Samtidig er det en viss slitasje i det å være alene. Det er en kunst jeg ofte behersker, men ikke alltid. Dette året tror jeg mange av oss sliter ved at det å være alene går over i ensomhet. Det er stor forskjell på det.

Selv om førjulsstemningen er noe amputert siden adventstiden har blitt til karantenetid, har jeg satt en stjerne i vinduet som et tegn på håp for fremtiden. Den lyser opp og peker frem mot det som skal skje. Advent kommer av det latinske ordet adventus som betyr komme.  Nærmere bestemt betyr det ankomst. Adventus Domini oversettes da som Herrens komme. Vi venter på det som skal skje. Noen skal komme. En stjerne på himmelen, og i vinduet, viser vei. Det kommer en tid etter dette.

Jeg kan ikke konkurrere med lysorgiene som mange smykker sine hus med. Det har jeg heller ingen planer om. Selv om noe pynter opp, setter jeg mer pris på å tenne et lys for håp og fred enn det som er blitt den nye trend.  

Dermed vet jeg hva jeg kan bruke de neste dagene på. Jeg kan tenne lys i bønn for vår jord, og for de som sliter i denne tid. Sammen kan vi be den bønnen vi har hatt på gudstjenester i sør de siste par månedene:

Gud, du ser alle som direkte og indirekte er rammet av Covid-19. Vi ber for situasjonen hjemme og utover jord. Vi ber for de som sliter med angst og ensomhet. Spesielt ber vi for de fattige som rammes ekstra hardt både økonomisk og helsemessig. Lær oss å se hvert enkelt menneske!

Litchi er en frukt fra min barndom på Madagaskar. Disse ventet på meg i stua da jeg kom hjem til jul i år.

Hvem er nissen?

Siden denne bloggen antagelig ikke leses av barn, kan jeg røpe hvem nissen er. Jeg vet at det er mange barnlige i alle aldre, men de får heller tåle at nye opplysninger lekkes ut. Det vil likevel være motstridende meldinger og noen som stempler opplysningene for forfalskede nyheter, såkalt «fake news» på nytt norsk. Det er også slik at de opplysninger jeg sitter inne med ikke viser hele bildet. Antagelig er det flere som bruker maske på kloden i disse dager enn noen gang tidligere i historien. Om de alle kan kalles nisser, er et annet spørsmål.

Da nissen la ut et selvportrett på sosiale medier, det som noen kaller et selfie, kan noen og enhver lett regne ut hvem som er bak masken. For barn, og de barnlige, vil det likevel være tvil. Etter at nissen hadde vært på besøk i sjømannskirken i Dubai, pekte noen barn på meg og sa at det var jeg. Selvsagt ble jeg veldig forundret over den anklagen, men det ble sagt med et usikkert og samtidig et triumferende smil. De kjente både stemmen og formen, påsto de. Dette året hadde ikke nissen en pute på magen. Den var en lenge opparbeidet naturlig mage som har fulgt nissen i flere år, uten at den fikk for mye fokus. Alle vet jo at nissen spiser mye grøt. 

Da nissen var på besøk på kirka, var jeg ikke tilstede. Det var egentlig litt synd. Det hadde vært kjekt å hilse på siden jeg har hørt mye om denne merkelige figuren som dukker opp på samme tid år etter år. Men slik er det noen ganger. Det er ikke alt en kan få med seg. 

“It is hard to be a nissemann!”

Dette året har det vært ekstra utfordrende for nissen. Langt skjegg som skjuler det meste, er ikke nok. Som det gode forbilde nissen prøver å være, må selv han bære maske for å hindre at Virus-19 sprer seg. Med barn på fanget er det viktig. Det var dog ingen av barna som syntes det var rart at nissen hadde en stor svart maske som dekket alt uten øynene. Ikke var det mulig å se et smil bak skjegget, men det er ikke bare munnen som smiler. Det ville i så fall være et falskt smil. Barna kjente igjen de smilende øynene. Barn er flinke slik. De kan lese mennesker på øynene. 

Før leste vi på munnen til hverandre. Nå er det øynene som er det som røper en person. Det er blitt en utfordring for de som hører dårlig og ikke vil innrømme det. De er av den type mennesker som tror at de fremdeles er barn uten å være det. 

På kirka i Dubai er det en lei tendens til at nissen skal dyttes ut i badebassenget, også kalt «Nordsjøbassenget». Det må selvsagt alle barn gjøre. Dermed bærer det uti igjen rett etter at en er kommet på land. Det er en utfordring at skjegg og lue følger naturens lover og skiller lag med nissekroppen og flyter opp til overflaten. Da kan noen begynne å tro at det ikke er ekte skjegg som pryder ansiktet. I tillegg er jeg blitt fortalt at nisseklær er ganske tunge når de blir våte. 

Nissen kastes ut i bassenget ved sjømannskirken i Dubai.

Det var etter nissens besøk at noen av barna pekte på meg og sa: «Det var du!» Jeg var et stort spørsmålstegn og visste ikke helt hva de snakket om. Det var full overbevisning og samtidig tvil i barneøynene. De som var mest påståelige på at jeg var nissen kom noen ekstra ganger bort til meg før de skulle gå. Det var viktig at de en gang til fortalte meg hva de ønsket seg til jul. Det ble sagt som en hemmelighet mellom oss siden de selvsagt visste at nissen og jeg var samme person. 

I fjor hadde jeg alibi. Da jeg besøkte Kuala Lumpur sørget jeg for at det ble tatt bilde av nissen og meg på siden av hverandre. Noen har likevel påpekt at de ikke er helt sikre på om nissen er han i rødt eller han med presteskjorte ved siden av. Jeg vet ikke om det var et kompliment eller ren mobbing, men jeg tror det lå kjærlighet under som et tykt lag med ekte smør på brødskiva.

Hva er virkelighet og hva er fiksjon? Det er et spørsmål barn kan svare på bedre enn vi som det har begynt å vokse mose på. Barn vet at eventyr er endel av virkeligheten. Slik er det bare. Vi kan gjerne lære av barna å ha mer lek i alvoret. Lek og ekte smil kan myke opp kanter som gnisser mot hverandre. Det gjelder både i de nære relasjoner og i de større fellesskap. Men nissen er virkelig! Det vet til og med jeg. Tross alt, jeg vet hvem jeg er og jeg vet hvem jeg var.

Bilde er fra Kuala Lumpur i 2019. Nissen er til høyre i bildet !!