Vafler til ære for livet

 A waffle a day keeps the doctor away… Det var nesten riktig, men antagelig ville en ernæringsspesialist si at det var et stygt feilsitat. En vaffel med de rette tilbehørene gir flere ekstra kalorier, kalorier det er vanskelig å bli kvitt i etterkant. Kaloriene øker når en legger til at vaflene smaker best med godt smør, brunost og syltetøy. Noen legger også på en klatt med rømme, men der går grensen for meg. Jeg har jo tross alt en figur å tenke på. 

Vafler er ikke det sunneste vi kan spise, men noe av det beste. En viktig hovedingrediens er at det er sosialt og hyggelig å spise vafler. De smaker best når vi spiser dem sammen med andre. Vafler er tegn på liv. De små hjertene er synlig bevis på at samtalen flyter og det gode fellesskap.

Jeg har jobbet på noen sjømannskirker. Vafler er selve ikonmaten for Sjømannskirken. Det handler selvsagt om at det er godt, men det handler også om fellesskapet vafler er med på å skape. Mang en sjøulk i utenriksfart har felt noen tårer når han har fått servert et hjerte med brunost og jordbærsyltetøy. De fleste holdt tårene tilbake. Likevel betydde det mye. Selv i dag når en kan kommunisere via mobiltelefon så ofte som en vil, betyr vaflene noe spesielt. Vafler gir en smak av hjem. 

Jeg husker fra da jeg var barn. Det er noen år siden nå, men minnene sitter sterkt. Hver lørdag var det grøt og rød saft. Det var en fast og god tradisjon. Min far kunne spist grøt hver dag hvis han hadde fått det som han ville. Senere på ettermiddagen hadde mor lagt vaffelrøre. Da satt vi rundt kjøkkenbordet og spiste ettersom vaffelplatene ble stekt. Da var de ferske og varme. Jeg likte best de som var lite stekt. De var lyse og fagre som dagen. Andre likte de godt stekt. Men alle var vi enige om at ferske vafler er det som smaker best. 

Det som sitter igjen er fellesskapet rundt bordet. Mor og far, og mine søsken. Familien samlet til et hellig måltid. Hadde vi besøk av andre barn ble de selvfølgelig inkludert i ringen rundt bordet. Ingen av oss telte kalorier. Vi nøt de ferske vaflene mens praten gikk. Jeg kjenner fremdeles kjærligheten som fulgte hver vaffelplate som ble stekt.

Selve vaffeldagen er 25.mars. Da er det akkurat ni måneder til 1.juledag. Vaffelen en et symbol på at Maria ble gravid. Hun skulle føde en Sønn og kalle han Jesus. Vaffel er en omskriving av «Vår Frues kake». Egentlig kommer tradisjonen fra Sverige. Der handler det i dag mer om våren som har kommet. Vår og graviditet har det til felles at det handler om det nye livet som har begynt. 

Det skjer en gang i blant at jeg har fått nok vafler på en stund. Når en jobber på en sjømannskirke hvor vafler serveres hver dag, sier det av og til stopp. Da kan det gå hele to dager til jeg igjen sniker til meg et nystekt hjerte. Tross alt har jeg en mage jeg må ta vare på. Og fellesskapet smaker bedre når jeg er med og ikke står utenfor og ser på.

Det er vanskeligere å slutte med vafler enn å slutte å røyke. Røyken har jeg lagt på hylla for mange år siden. Det kan ligge en pakke ferdigsydde på bordet uten at jeg blir fristet av det. Står det derimot et fat med vafler på bordet, sliter jeg med å holde fingrene av fatet. Vafler vet jeg fremdeles at jeg må ha.

Hjerter betyr mye for mange. Bildet tok jeg på sjømannskirka i Singapore for et par år siden

Tvungen alenetid før jul

Denne høsten har jeg hatt Dubai som base. Sjømannskirken kan vi dessverre ikke ha åpent i julen grunnet lokale smittevernregler. Religiøse høytider skal ikke markeres denne vinteren. Grunnen er at det kan føre til stor tetthet av mennesker og dermed spredning av Covid-19. Da var det bare å sette kursen hjem til sørvest. 

Jeg landet i heimlandet vel vitende om at dagene frem til jul ville bli i karantene. Kofferten ble igjen i Frankfurt. Det er slikt som skjer, og som jeg velger ikke å bli irritert på. Energien bruker jeg på andre områder. Kofferten kom to dager senere med dadler og en rød kamel med nisselue. Den pynter opp i stua. 

Min bror hadde kjøpt inn mat til meg. Det er hyggelig å ha en bror som ordner opp. Han hadde ikke spart på noe, men så har han jo også tilgang til min bankkonto. Til og med hvite tulipaner stod på et bord. Friske blomster gir liv både i stua og i hjerterota. Slik er jeg en enkel sjel. Med enkle grep kan alenetiden løftes fra det grå til et maleri med mange farger. 

Likevel kjenner jeg på at det ikke er samme glede på å gå inn i tvungen alenetid nå, som det var i mars da jeg kom hjem etter at Norge hadde stengt ned. Det å komme hjem til ingen, er en vanskelig øvelse. Det er en øvelse jeg har gjort mange ganger, men denne gangen er det førjulstid og ikke selvvalgt. Det å sitte alene når jeg egentlig skulle spist lutefisk med gutta, gjør noe med meg. Det å snakke på telefon og på zoom, er ikke det samme som å være i samme rom. 

Jeg har absolutt ingenting å klage på. Jeg nyter det å være i min egen stue og ligge i egen seng. Det føles som en ubeskrivelig luksus å kunne drikke kaffe jeg har laget selv, og det til og med av egen kopp. Enkle små gleder er større enn det mange vet. 

Samtidig er det en viss slitasje i det å være alene. Det er en kunst jeg ofte behersker, men ikke alltid. Dette året tror jeg mange av oss sliter ved at det å være alene går over i ensomhet. Det er stor forskjell på det.

Selv om førjulsstemningen er noe amputert siden adventstiden har blitt til karantenetid, har jeg satt en stjerne i vinduet som et tegn på håp for fremtiden. Den lyser opp og peker frem mot det som skal skje. Advent kommer av det latinske ordet adventus som betyr komme.  Nærmere bestemt betyr det ankomst. Adventus Domini oversettes da som Herrens komme. Vi venter på det som skal skje. Noen skal komme. En stjerne på himmelen, og i vinduet, viser vei. Det kommer en tid etter dette.

Jeg kan ikke konkurrere med lysorgiene som mange smykker sine hus med. Det har jeg heller ingen planer om. Selv om noe pynter opp, setter jeg mer pris på å tenne et lys for håp og fred enn det som er blitt den nye trend.  

Dermed vet jeg hva jeg kan bruke de neste dagene på. Jeg kan tenne lys i bønn for vår jord, og for de som sliter i denne tid. Sammen kan vi be den bønnen vi har hatt på gudstjenester i sør de siste par månedene:

Gud, du ser alle som direkte og indirekte er rammet av Covid-19. Vi ber for situasjonen hjemme og utover jord. Vi ber for de som sliter med angst og ensomhet. Spesielt ber vi for de fattige som rammes ekstra hardt både økonomisk og helsemessig. Lær oss å se hvert enkelt menneske!

Litchi er en frukt fra min barndom på Madagaskar. Disse ventet på meg i stua da jeg kom hjem til jul i år.

Hvem er nissen?

Siden denne bloggen antagelig ikke leses av barn, kan jeg røpe hvem nissen er. Jeg vet at det er mange barnlige i alle aldre, men de får heller tåle at nye opplysninger lekkes ut. Det vil likevel være motstridende meldinger og noen som stempler opplysningene for forfalskede nyheter, såkalt «fake news» på nytt norsk. Det er også slik at de opplysninger jeg sitter inne med ikke viser hele bildet. Antagelig er det flere som bruker maske på kloden i disse dager enn noen gang tidligere i historien. Om de alle kan kalles nisser, er et annet spørsmål.

Da nissen la ut et selvportrett på sosiale medier, det som noen kaller et selfie, kan noen og enhver lett regne ut hvem som er bak masken. For barn, og de barnlige, vil det likevel være tvil. Etter at nissen hadde vært på besøk i sjømannskirken i Dubai, pekte noen barn på meg og sa at det var jeg. Selvsagt ble jeg veldig forundret over den anklagen, men det ble sagt med et usikkert og samtidig et triumferende smil. De kjente både stemmen og formen, påsto de. Dette året hadde ikke nissen en pute på magen. Den var en lenge opparbeidet naturlig mage som har fulgt nissen i flere år, uten at den fikk for mye fokus. Alle vet jo at nissen spiser mye grøt. 

Da nissen var på besøk på kirka, var jeg ikke tilstede. Det var egentlig litt synd. Det hadde vært kjekt å hilse på siden jeg har hørt mye om denne merkelige figuren som dukker opp på samme tid år etter år. Men slik er det noen ganger. Det er ikke alt en kan få med seg. 

“It is hard to be a nissemann!”

Dette året har det vært ekstra utfordrende for nissen. Langt skjegg som skjuler det meste, er ikke nok. Som det gode forbilde nissen prøver å være, må selv han bære maske for å hindre at Virus-19 sprer seg. Med barn på fanget er det viktig. Det var dog ingen av barna som syntes det var rart at nissen hadde en stor svart maske som dekket alt uten øynene. Ikke var det mulig å se et smil bak skjegget, men det er ikke bare munnen som smiler. Det ville i så fall være et falskt smil. Barna kjente igjen de smilende øynene. Barn er flinke slik. De kan lese mennesker på øynene. 

Før leste vi på munnen til hverandre. Nå er det øynene som er det som røper en person. Det er blitt en utfordring for de som hører dårlig og ikke vil innrømme det. De er av den type mennesker som tror at de fremdeles er barn uten å være det. 

På kirka i Dubai er det en lei tendens til at nissen skal dyttes ut i badebassenget, også kalt «Nordsjøbassenget». Det må selvsagt alle barn gjøre. Dermed bærer det uti igjen rett etter at en er kommet på land. Det er en utfordring at skjegg og lue følger naturens lover og skiller lag med nissekroppen og flyter opp til overflaten. Da kan noen begynne å tro at det ikke er ekte skjegg som pryder ansiktet. I tillegg er jeg blitt fortalt at nisseklær er ganske tunge når de blir våte. 

Nissen kastes ut i bassenget ved sjømannskirken i Dubai.

Det var etter nissens besøk at noen av barna pekte på meg og sa: «Det var du!» Jeg var et stort spørsmålstegn og visste ikke helt hva de snakket om. Det var full overbevisning og samtidig tvil i barneøynene. De som var mest påståelige på at jeg var nissen kom noen ekstra ganger bort til meg før de skulle gå. Det var viktig at de en gang til fortalte meg hva de ønsket seg til jul. Det ble sagt som en hemmelighet mellom oss siden de selvsagt visste at nissen og jeg var samme person. 

I fjor hadde jeg alibi. Da jeg besøkte Kuala Lumpur sørget jeg for at det ble tatt bilde av nissen og meg på siden av hverandre. Noen har likevel påpekt at de ikke er helt sikre på om nissen er han i rødt eller han med presteskjorte ved siden av. Jeg vet ikke om det var et kompliment eller ren mobbing, men jeg tror det lå kjærlighet under som et tykt lag med ekte smør på brødskiva.

Hva er virkelighet og hva er fiksjon? Det er et spørsmål barn kan svare på bedre enn vi som det har begynt å vokse mose på. Barn vet at eventyr er endel av virkeligheten. Slik er det bare. Vi kan gjerne lære av barna å ha mer lek i alvoret. Lek og ekte smil kan myke opp kanter som gnisser mot hverandre. Det gjelder både i de nære relasjoner og i de større fellesskap. Men nissen er virkelig! Det vet til og med jeg. Tross alt, jeg vet hvem jeg er og jeg vet hvem jeg var.

Bilde er fra Kuala Lumpur i 2019. Nissen er til høyre i bildet !!

Kontraster mellom nord og sør

Etter tolv vintre på Svalbard kan jeg si at jeg vet hva mørke er. Fire måneder uten sol er en utfordring. I hvert fall én av dem er mørk hele døgnet, uten forskjell på midnatt og midt på dagen. Middagsmånen på vinteren er slik sett like eksotisk som midnattssolen på sommeren. Den er bare mindre kjent. 

Ofte er mørketiden en god tid. Det er mye lys i mørket. Det sosiale livet blomstrer, og månen og stjernene speiler seg i isen. Når nordlyset i tillegg danser over himmelen, er vinteren en vakker tid. Problemet er ikke mørke, men de gangene det går over i svart. Det kan det også gjøre midt på sommeren. Det har jeg snakket mye om i mange sammenhenger. Men selv da, selv da er det håp i tunnelen. Selv når kreftene renner ut og alt går i svart, er det håp om liv. Vi tror på livet, - tross alt. Det er julens budskap til oss mennesker.

Jeg tilbringer deler av denne vinteren i Midtøsten, nærmere bestemt i Dubai. Denne helgen er det 45 graders forskjell mellom Longyearbyen og Dubai. Det er to ulike verdener. Nord og sør. Kulde og varme. Mørke og sol. Hundeslede og motorvei med en jungel av avkjørsler som gjør at jeg lett kjører meg vill. 

 Selv om det også her i sør er vinter og nesten så kaldt at jeg tar på langbukse om kvelden, men bare nesten, er det stor forskjell fra nord til sør. I sør er det blomstringstid, og hver kveld i det solen går ned må plener og planter vannes. Hvis ikke forsvinner oasen i ørkenen. Regn er et fremmedelement som jeg kun har opplevd en liten halvtime de siste seks ukene. Når det blåser er det sand i luften. I nord er det snø. 

En badevakt følger med på de som leker på land og i sjø

For ett år siden var jeg på juletur. Den begynte i Kuala Lumpur, Jakarta og Phnom Penh før den fortsatte vestover til Dhaka, Katmandu, Islamabad, Amman og Kiev. Det gav meg mange gode møter med mennesker i mange land, nordmenn og lokale. En slik reise høres ut til å være en fremtidsreise fra neste millennium. I dag vil den være umulig.   

 Min juletur i år blir å reise hjem til Norge. Der går jeg inn i karantene. Med litt hell slipper jeg ut i fri dressur på selveste julaften. Da blir det å kjøpe seg en pakke Fjordland siden vi skal holde avstand og helst være for oss sjølve. På mine gamle dager er jeg blitt en eremitt som må være alene for å følge de offisielle råd. Selv er jeg et sosialt dyr som trives alene, men jeg kommer til å savne de gode fellesskap jeg også er endel av. Likevel regner jeg med at jeg kan si hei på avstand, om ikke mer at vi kan gi hverandre et vink. Kanskje kan vi til og med driste oss til å gi hverandre et realt håndtrykk på julaften, men da må vi sørge for å vaske oss i forkant med sprit. Og etter.

I fjor la jeg ut et bilde av meg selv med maske i Katmandu. Det var humor i bildet, men også alvor. Jeg har ofte hatt en lei tendens til å få problemer med hoste og pust i slike byer. Selv i høylandet Nepal er luften i hovedstaden såpass forurenset at det ofte ikke er mulig å se fjellene som omkranser byen. Da brukte jeg noen ganger maske for å beskytte meg mot eksos og forurensing som siver inn fra nabolandet India. Nå går jeg med munnbind hver dag. Det gjør alle i Dubai. Det handler om et virus, og ikke om sand fra Sahara eller luftforurensing. Det som var uvanlig, er blitt hverdag. 

Det er kontraster mellom Longyearbyen og Katmandu. Store kontraster. Varmen og menneskene i sør frembringer et eldorado av lukter, mens luktene er borte i nord. Fraværet av lukter skyldes i hovedsak kulden. På Svalbard er de eneste luktene de vi mennesker selv slipper ut, og de er nødvendigvis ikke de beste. På øygruppen i nord er det heller ikke edderkopper, krypdyr, og ingen trær som strekker seg mot himmelen. 

Katmandu er et eldorado av lukter. Sansene går i full alarmberedskap når jeg går av flyet i slike land. Det er en eksplosjon av sanseinntrykk. Hver blomst har en egen lukt. Hvert menneske er en blomst. 

I Dubai har vi spesialister som kommer for å sprøyte gift inn i krinker og kroker for å holde kakkelakker og andre krypdyr borte. I Longyearbyen lot vi vannet stå å renne i en spring i kirka hele vinteren for at rørene ikke skulle fryse. Likevel frøs det med ujevne mellomrom.

Det er kontraster
men gode mennesker
de treffer jeg både i nord og i sør

Kontraster, men vakkert både i nord og i sør

Maskerade

Det er ikke behagelig å gå med maske i tretti graders varme. Det blir både varmt og klamt. Det verste er følelsen av å puste inn sin egen mer eller mindre dårlige ånde. Da er det fare for å bli eksosforgiftet. I stedet for å gå tur for å trekke frisk luft blir det nå mer å puste inn sin egen pust. Da er det viktig å vite hvorfor vi går med maske. Det handler både om egen helse og faren for å smitte andre. 

Virus-19 setter sitt preg på livet på kloden. Det er ulike tiltak fra land til land. I Dubai, hvor jeg oppholder meg for tiden, tappes lommeboka fort hvis jeg skulle være så dum å gå uten maske. Det koster kr 7.500 å bli tatt uten at jeg har maske foran nese og munn. Boten, sammen med en forståelse for at det er alvor, gjør at alle bruker maske. 

 Hvis jeg sitter ved et bord for å spise, kan jeg ta av masken. Med en gang jeg reiser meg, er det på med beskyttelsen igjen. Slik er det også på sjømannskirka. Alle skriver seg inn med navn og nummer ved ankomst. I tillegg måler vi temperaturen på både voksne og barn. Er temperaturen for høy blir de vist inn på et eget rom for å kjøle seg ned. Det kan jo hende av varmen har tatt på, og at de bare trenger noen minutter alene i et rom med aircondition. Blir temperaturen værende for høy, slipper de ikke inn. Alle vet reglene og følger dem. 

Selvsagt vaskes både stoler, bord og hender med såpe og sprit. Det er en selvfølge både her og i nord. Det lukter mer sprit i kirkene nå enn når brudepar har hatt utdrikningslag dagen før vielsen. 

 Ved ujevne mellomrom foregår det inspeksjoner. Hvis vi på sjømannskirka ikke overholder de lokale reglene, vanker det bøter som svir. Boten vil da være på kr 125.000. I tillegg blir det kroken på døra i en lengre periode. 

 Jeg hører ingen klage fra folk i Dubai på at de må gå med maske. Vi snakker selvsagt om at det er ekkelt å gå tur med en klut foran nese og munn. Det hadde vært deilig å slippe, men selv jeg som bare har vært her noen uker har blitt vant til å gå med denne merkelige lappen i fjeset. Det blir nesten komisk å høre motstanden hjemme i Norge mot bruk av maske når en opplever at det er blitt endel av klesdrakten sør for Skagerak. 

 Det er godt å kunne invitere inn til sjømannskirken i Dubai. Vi har høy frekvens av aktiviteter for både barn, unge og voksne. Samtidig har vi et fokus på smittevern og restriksjoner vi følger både som institusjon og enkeltpersoner. Det handler om å ta nødvendig ansvar i en tid hvor smitten sprer seg mange steder.

Selvsagt brukes maske også i jakten på det edle gull. Alle steder med mye mennesker er spesielt utsatt når det gjelder smitte.

På vingene igjen

Det er en stund siden jeg jobbet meg hjem fra Aserbajdsjan etter at Norge stengte ned i mars. Følelsen var absurd. Jeg var på en todagers tur på landsbygden i det da så fredelige landet. Mye politi langs veien fortalte likevel at noe var på gang. Vi omgjorde dermed bilturen til en dagstur. Tilbake i Baku pakket jeg kofferten og dro til flyplassen i et forsøk på å komme meg hjem. Det var en utfordring da flyet jeg skulle med to dager senere var kansellert. Det ble en lørdagsnatt på flyplassen i Baku før jeg fikk kjøpt meg en ekstra billett med Aeroflot via Moskva til Oslo. Det var som i en film, men virkelig. Siden har bare filmen fortsatt å rulle videre. 

Da jeg et døgn senere kom til min leilighet i Stavanger uten å ha sovet på 36 timer, gikk jeg gladelig inn i karantene. Det var bedre å sitte i sitt eget hjem enn å bli akterutseilt i Baku.

I mange land har folk mistet sine jobber da vi utlendinger uteble. Ofte var ikke lønna høy, men den gav brød til en familie. Selv tiggere jeg gav noen mynter, mistet det lille de fikk. Både helsemessig og økonomisk er korona en stor katastrofe for mange. Det er stor forskjell fra vår virkelighet i Norge hvor staten har kunnet gå inn med støtte. I tillegg har vi et helsevesen som fungerer. Det er ingen selvfølge. 

Som ambulerende sjømannsprest jobber jeg og mine kollegaer for å bidra inn i menneskers hverdag og liv på ulike steder i verden. Det oppleves frustrerende å ikke kunne bidra slik vi ønsker, men denne gangen var og er vi alle i samme båt i en krise som er global. 

«Det vil bli bra igjen» er et utsagn som preger håpsbilde for mange. Samtidig er det viktig å ikke bare tenke på at pandemien skal gå over, men at vi må ha det bra nå. Dette vil ta tid. Imens er det mange grep vi kan gjøre. I stor grad handler det om å se hverandre og bidra positivt inn i de små og store fellesskap vi er endel av. Vi trenger å spre håp i en verden hvor mange sliter. Vi kan alle bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve. 

Du og jeg er vi. 
Sammen gjør vi en forskjell!

Noen sliter mer enn andre i denne tiden. Det kan handle om tapt økonomisk trygghet. Det kan handle om avstand som føles ekstra stor. Det kan være angst for fremtiden som biter seg fast som en klo. Det kan være ensomhet og isolasjon. Våre reaksjonsmønstre er forskjellige, men vi er alle rammet av et virus som preger vår hverdag. Psykisk og fysisk helse står på spill.

Dubai

Jeg har satt kurs mot Dubai. Her skal jeg være fremover mot jul. Noen timer etter at jeg landet hadde jeg konfirmasjon av en dansk jente. Da var det å peke på livet som mulighet, og på våre fellesskap som vi alle er viktige bidragsytere til. 

I nord er vi vant til snø. Alle snøfnugg er vakre kunstverk. Ingen er like. Hvor mye mer er da et menneske verdt, full av liv?! Hvert menneske er verdifull og unik. Derfor trenger vi å se hverandre og løfte kjærligheten som en viktig verdi. Det handler om menneskeverd, verdien og respekten for hvert enkelt menneske.

Det at mennesker er ulike er ikke farlig,
men det er farlig hvis vi ikke respekterer ulikhetene.

Det var rart igjen å sette seg på flyet retning sørover. Munnbindet måtte være på hele flyturen, slik vi også må på fly i Norge. Her i sør må vi også gå med maske hver gang vi beveger oss utenfor våre hjem. Det unormale er blitt normalt. 

Vi er endel av en fremtidsfilm som ruller og går.  

Jeg vet at jeg er kommet til Dubai når konfirmanten blir hentet i den lengste limousinen jeg har sett.