Denne høsten har jeg hatt Dubai som base. Sjømannskirken kan vi dessverre ikke ha åpent i julen grunnet lokale smittevernregler. Religiøse høytider skal ikke markeres denne vinteren. Grunnen er at det kan føre til stor tetthet av mennesker og dermed spredning av Covid-19. Da var det bare å sette kursen hjem til sørvest.
Jeg landet i heimlandet vel vitende om at dagene frem til jul ville bli i karantene. Kofferten ble igjen i Frankfurt. Det er slikt som skjer, og som jeg velger ikke å bli irritert på. Energien bruker jeg på andre områder. Kofferten kom to dager senere med dadler og en rød kamel med nisselue. Den pynter opp i stua.
Min bror hadde kjøpt inn mat til meg. Det er hyggelig å ha en bror som ordner opp. Han hadde ikke spart på noe, men så har han jo også tilgang til min bankkonto. Til og med hvite tulipaner stod på et bord. Friske blomster gir liv både i stua og i hjerterota. Slik er jeg en enkel sjel. Med enkle grep kan alenetiden løftes fra det grå til et maleri med mange farger.
Likevel kjenner jeg på at det ikke er samme glede på å gå inn i tvungen alenetid nå, som det var i mars da jeg kom hjem etter at Norge hadde stengt ned. Det å komme hjem til ingen, er en vanskelig øvelse. Det er en øvelse jeg har gjort mange ganger, men denne gangen er det førjulstid og ikke selvvalgt. Det å sitte alene når jeg egentlig skulle spist lutefisk med gutta, gjør noe med meg. Det å snakke på telefon og på zoom, er ikke det samme som å være i samme rom.
Jeg har absolutt ingenting å klage på. Jeg nyter det å være i min egen stue og ligge i egen seng. Det føles som en ubeskrivelig luksus å kunne drikke kaffe jeg har laget selv, og det til og med av egen kopp. Enkle små gleder er større enn det mange vet.
Samtidig er det en viss slitasje i det å være alene. Det er en kunst jeg ofte behersker, men ikke alltid. Dette året tror jeg mange av oss sliter ved at det å være alene går over i ensomhet. Det er stor forskjell på det.
Selv om førjulsstemningen er noe amputert siden adventstiden har blitt til karantenetid, har jeg satt en stjerne i vinduet som et tegn på håp for fremtiden. Den lyser opp og peker frem mot det som skal skje. Advent kommer av det latinske ordet adventus som betyr komme. Nærmere bestemt betyr det ankomst. Adventus Domini oversettes da som Herrens komme. Vi venter på det som skal skje. Noen skal komme. En stjerne på himmelen, og i vinduet, viser vei. Det kommer en tid etter dette.
Jeg kan ikke konkurrere med lysorgiene som mange smykker sine hus med. Det har jeg heller ingen planer om. Selv om noe pynter opp, setter jeg mer pris på å tenne et lys for håp og fred enn det som er blitt den nye trend.
Dermed vet jeg hva jeg kan bruke de neste dagene på. Jeg kan tenne lys i bønn for vår jord, og for de som sliter i denne tid. Sammen kan vi be den bønnen vi har hatt på gudstjenester i sør de siste par månedene:
Gud, du ser alle som direkte og indirekte er rammet av Covid-19. Vi ber for situasjonen hjemme og utover jord. Vi ber for de som sliter med angst og ensomhet. Spesielt ber vi for de fattige som rammes ekstra hardt både økonomisk og helsemessig. Lær oss å se hvert enkelt menneske!
Litchi er en frukt fra min barndom på Madagaskar. Disse ventet på meg i stua da jeg kom hjem til jul i år.
