Det vonde og det onde

Hva er det vonde og hva er det onde? Hvordan forholder vi oss til det som ondt er? Det er et dessverre alltid et aktuelt tema.

Hvis vi blir rammet av en ulykke i trafikken, et skred, brann eller et forlis, er det ikke det onde. Det er det vonde.

Da mine foreldre mønstret av etter et langt godt liv for noen år siden, var det ikke det onde. Det var det vonde. Det å ta avskjed er noe av det vanskeligste vi gjør. Det kan ta tid å bearbeide.

Det vonde treffer oss på ulike måter gjennom livet. Vi kan oppleve at noen av våre kjære går bort. Vi kan oppleve sykdom i eget liv eller hos noen av våre nærmeste. Vi har ett virus ute av kontroll som er vondt for mange å håndtere både økonomisk, sosialt og helsemessig. Vi kan oppleve brutte relasjoner, savn, tap av jobb, årene som går og muligheter vi mister. Dette er små og store kriser som treffer oss alle i større eller mindre grad. 

Det vonde er en naturlig del av våre liv. Likevel, det kan være tungt å bære og vanskelig å takle. Det vet vi mye om.                                                                    

Det er stor forskjell på det vonde og det onde!

Jeg har vært i noen konfliktområder, både på Balkan, på Vestbredden og i Syria. Der opplevde og så jeg det onde. Det har jeg også gjort hjemme i våre egne sammenhenger, men i krigen er det onde ekstra synlig.

I det onde ligger menneskeskapte gjerninger. Vi finner det onde i maktmisbruk og overgrep, i konflikter som holder nede en part mens det gir privilegier til sine egne eller en elite. Vi finner det onde i mobbing og i sjalusi. Vi møter det i vårt overforbruk samtidig som fattige ikke har det mest nødvendige for å overleve. Vi ser det i urettferdighet og i undertrykkelse. Og vi ser det tydelig der hatet gror.

Det onde er egoismens vesen. 
Noen ganger er egoismen satt i et politisk system. Det ser vi i diktaturer og i den farlige nasjonalismen. 

Bildet tok jeg i Pristina i Kosovo, i 2003. Det viser et håp om fred i det som var en blodig konflikt på Balkan.
Selv bodde og jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp i fire år på Balkan, med bopel i Pristina. Jeg møtte gode mennesker over hele området. Det gir alltid håp.

Som kristne tror vi ikke på det onde. Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp, verdier som verner om livet og menneskers verdighet. 

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det er kjærlighetens vesen. Det tror vi på!

Det foregår en verdikamp både i de nære miljøer og i det internasjonale perspektiv. Vi finner også verdikampen langt inn i våre kristne sammenhenger. Da er det viktig å være bevisst på hva som ondt er, og hva som er av det gode og bygger fred, fellesskap og fremtid. Verdier er et aktivt valg for hver og en av oss.                                                                                   

I vårt Fadervår, den bønnen Jesus selv lærte oss å be, står det på bokmål ikke; Frels oss fra det vonde. Det står: Frels oss fra det onde! Det er en sterk og konkret bønn inn i vår tid. Den setningen har jeg selv bedt flere ganger når jeg har vandret i det som kan kalles skarpe situasjoner. Våre liv har sine bølger på godt og vondt, men frels oss fra det onde!

Det onde er dessverre en realitet, men vi tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.
Vi tror på Gud som skaper, og på den oppstandne Kristus. 

Vi tror på livet både før og etter døden!

Bougainvillea på sjømannskirka i Dubai. Den får stå som et friskt symbol på liv med sine sterke farger.
Vi trenger håp og inspirasjon. Heldigvis er det både mange gode mennesker og farger i naturen som gir oss det.

“Denne bloggen kan du også høre i en egen taleversjon på min side: “Sjømannskirken i Midtøsten og Sør-Asia”. Du finner den ved å søke på Facebook. Der legger jeg ut flere muntlige hverdagsrefleksjoner. Velkommen til å følge dem. ”

Hva er en gudstjeneste

Denne våren er jeg ved sjømannskirka i Dubai. Vi holder åpent, men kan ikke ha arrangementer i denne tiden. Lokale smittevernregler setter begrensinger, slik det gjør mange steder. Det betyr at vi blant annet ikke kan ha gudstjenester. Hva er egentlig dette samlingspunktet som er så viktig for noen, og samtidig absolutt ikke viktig for andre?

I Dubai har vi grillbuffet etter gudstjenestene. Da er det tid for god mat og den gode samtale rundt bordene. Grillbuffet er vår kirkekaffe. Kirkekaffen på sitt beste er et viktig møtepunkt. Der finner vi det gode fellesskap.

Det er viktig å merke seg at også i selve gudstjenesten har vi et fellesskap hvor samtalen er sentral, selv om det ikke alltid virker slik siden vi prester noen ganger bruker mange ord. Men samtalen er der. Gudstjenesten er ingen monolog, men en dialog. Det er en vesentlig forskjell på de to begrepene.

Alt som foregår i en gudstjeneste er en samtale med Vår Herre, og med hverandre. Samtalen finner sted i form av liturgi, salmer som synges, lystenning, ord som sies og leses, og bønner som bes høyt og stille.

Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk. Jeg har hatt gudstjenester for mange, og for få. Det er endel av virkeligheten. I disse tider er det til og med begrensinger på hvor mange som kan være til stede.

Antallet som er tilstede er ikke så viktig. Det som er viktigere er at gudstjenesten omfatter også de som ikke er i selve kirkerommet. De bønner som bes, ber vi for alle. Vi ber for de som er i nærheten, og de som er ute i verden. Det betyr at vi ber for deg, selv om du ikke er tilstede!

Selv nå, når vi ikke har gudstjenester, tenner vi lys hver dag i Dubai og i Sjømannskirker verden over. Slik er du med oss i vår daglige samtale med Vår Herre. 

i august 2020 var jeg med på en samisk-norsk klimagudstjeneste i Sandnes, Sør-Varanger kommune. Vi lagde et vakkert alter med plass til både korset, brød og vin.

Korsets to bjelker

Korset er sentralt tilstede som symbol på alle gudstjenester. Korset har to bjelker. Den ene er vertikal og strekker seg opp mot himmelen. Det handler om kontakten mellom mennesker og Gud. Den andre er horisontal, og strekker seg utover jord. Det handler om kontakten oss i mellom, og vårt diakonale ansvar i forhold til mennesker.

I sentrum av korset, som et senter i alle kristne kirker, er alteret som et møtested mellom jord og himmel. Det er foran alteret vi holder gudstjenester, enten vi er i en kirke eller ute.

Hva ligger mer i ordet gudstjeneste? Ser vi etter, finner vi to ord som er satt sammen. Gud og tjeneste. Sagt på en annen måte kan vi si; Gud og kjærlighet. Kjærligheten er Guds gave til oss. Samtidig er kjærligheten også en oppgave. Kjærligheten både gir og utfordrer oss til tjeneste på samme tid.

Summen av gave og oppgave, er kjærlighetens vesen. Det gjør gudstjenesten til et kjærlighetens kraftsenter for oss mennesker.

Velsignelsen

I slutten av en gudstjeneste har vi velsignelsen. Det å lyse Guds velsignelse over folk og deres liv, er noe av det flotteste jeg gjør som prest. Om du ikke er tilstede i kirkerommet når velsignelsen sies, vit likevel at den også gjelder deg enten du sitter hjemme, er på jobb eller på tur. Som prest lyser jeg Guds velsignelse både over de som er tilstede og over de som av ulike grunner er andre steder. Gud er raus med sin velsignelse.

Vi lar oss lett begrense av vegger og murer. Ofte bygger vi selv murer mellom mennesker, men Gud er raus og ser lenger enn det vi gjør. Der har vi noe å lære i det å ha et perspektiv som strekker seg ut over jord.

Da vil jeg ønske deg alt godt ved nettopp å lyse Guds velsignelsen over deg slik vi gjøre i kirka på slutten av en gudstjeneste:

Herren velsigne deg og bevare deg
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Det er mange vakre kirker både hjemme og utenlands. Dette er alterpartiet i Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv. Jeg fikk gleden av å vikariere i Sør-Varanger sommeren 2020.

På vei mot sør

Det er ikke lett å reise for tiden. Det hører fortiden til, og i beste fall fremtiden. Gleden ved å reise er også begrenset siden det er blitt en risikosport. Etter en flytur til Oslo i januar, ringte jegerne meg. De jaktet på Covid-19. En som hadde sittet i nærheten av meg viste seg å være smittet. Dermed røyk jeg inn i en ekstra karantene. Det begynner å bli noen av dem.  

Mens grensen til Norge nesten er stengt, har jeg dratt ut på min planlagte reise. Siden jeg skriver blogg, fant jeg ut at jeg måtte dra til Dubai. Alle bloggere med respekt for seg selv må dit. Der kan jeg leve i sus og dus og holde god avstand til norske smitteregler. 

Sannheten er at jeg skriver blogg, men ikke at jeg tjener store penger på å vise fram deler av kroppen og skrive om ingenting. Hvis jeg skulle vise meg i en tettsittende badedrakt som viser det meste, ville det nok virket mot sin hensikt. Mitt opphold i Dubai har lite til felles med luksusliv og dans i sene nattetimer på eksklusive hoteller. Selv trives jeg best på småkafeer på gatehjørnene. Der er maten både god og billig. 

Grunnen til min reise er at jeg igjen skal jobbe en periode ved sjømannskirka i Oud Metha Road. Der foregår det et viktig arbeid i en tid som ikke er lett verken for folk hjemme eller for de som bor ute. Sjømannskirken er å komme hjem for mange, slik organisasjonen påpeker det. Jeg vil heller si at det er et sted for de som er borte. Selv er jeg hjemme når jeg er borte. Slik føler jeg meg i slektskap med de ulike menneskene jeg møter på min vei, og de mange som finner veien inn til en kopp kaffe og en vaffel, - eller tre vafler og fire kopper som det ofte blir. 

Selv isbjørnen stod alene, men vi fikk er prat. Vi er jo gamle kjente.

 I ødeland

Selv om det er midt på en fredag, er det nesten tomt for folk på Norges hovedflyplass. Der det før var yrende liv, er det nå flere stengte kafeer enn åpne. Før måtte en gå slalåm mellom alle menneskene som virret forbi i forskjellige retninger. Øst, vest, nord, sør. Nå er det bare å sette kurs som nedover en utforløype i alpint. Det er bare noen få porter å passere. I det jeg nærmer meg målområdet som ligger i den internasjonale terminalen, er det som å bevege seg uten folk på tribunen. Det er helt stille. Ikke en lyd. Ingen mennesker å se. Heldigvis er det flere som venter ved min gate. Det gir en følelse av normalitet. 

De roper opp at de fra Stavanger må komme først i køen. Da aner jeg uråd, og går forbi de som venter. Det hjelper ikke å være først i køen når papirene ikke er som de skal. «Rykk tilbake til start» er en kjedelig ordre å få, men jeg må lete frem min ferske Covid-test på nettet. De trengte et annet papir enn det jeg hadde med. Det er ikke lett å gjøre alt riktig når en er født i en tid da vi bare gikk ombord og fant et ledig sete. Valget sto da mellom «røyk» og «ikke røyk». I praksis var alle ombord storrøykere. 

Den første skal bli den siste, heter det i Skriften. Det er helt greit for meg så lenge jeg kommer med. Det gjorde jeg, denne gang. På livets siste reis tror jeg det vil bli lettere å komme ombord. Da har jeg en som allerede har ordnet med at papirene er i orden. 

Han som havnet på siden av meg på flyet var ærlig og sa det slik det var: «Jeg er lei av korona. Nå trengte jeg bare ferie. Det er første friperiode på et par år.» Han visste at det blir karantene når han kommer tilbake, men det var det verdt. Flyvertene måtte snakke han til rette noen ganger før han godtok at han måtte bruke maske under hele flyturen, men det gikk seg til. Han vil fort oppdage at det vil koste han dyrt hvis han ikke bærer maske fra morgen til kveld i Dubai. Der er det mye strengere enn hjemme.

Jeg støtter myndighetenes råd om ikke å dra utenlands hvis en ikke må, men min jobb er ikke å være smittepoliti. Jeg forstår at det kribler hos mange, og selv sitter jeg jo på samme fly. Vi får håpe at situasjonen går mot det bedre både hjemme og ute. Det er jo det som det handler om. Det er en alvorlig situasjon mange steder. I Dubai er det også en negativ smitteutvikling med mange mørketall. Det er absolutt ikke er fristed vi har satt kurs mot. 

Jeg tar farvel med snø og blågrader i Norge og setter kurs mot sør. Livet er fullt av kontraster. Fra det vakre kalde nord, til palmer og varmegrader i Midtøsten. Begge steder treffer jeg mennesker med behov for noen å snakke med. Jeg er selv blant de som trenger det. Derfor gleder jeg meg til å snakke med alle jeg møter på min vei. Det er både min jobb og mitt liv. 

Når det negative er positivt

Igjen skal jeg ut på reis. Denne gangen setter jeg kurs mot nord. Egentlig er det ganske langt sør jeg skal, men for å komme dit må jeg dra langt nord fra der jeg er nå. Og vest. Jeg skal til sørvest i landet. Det ligger nord for Sørlandet og sør for Vestland. 

Jeg trenger ikke ta en Covid-test for å dra til hjemlandet, men jeg gjør det likevel. Hvis papirene er i orden er det lettere å komme seg gjennom de sluser en må passere på de ulike flyplasser. I tillegg gir det en viss trygghet at en ikke tar med seg noe inn til Norge som er der fra før. 

Da jeg tok testen i Stavanger i oktober, tok det over to døgn før jeg fikk svar. I tillegg kosta det skjorta, og den var ikke på salg. I Dubai fikk jeg en sms fem timer etter testen, og til en tredjedel av prisen. Felles begge steder er at de rota bak i hjernen med en pinne og dro ut det lille de fant. 

Det var negativt svar på testen denne gangen også. Det er jo positivt. Hadde det vært et positivt svar, ville det vært negativt. 

Det er lett å rote når en skal tyde svaret på slike prøver. Da er det viktig å holde tunga rett i munnen. For å være sikker stod det i meldingen at det NEGATIVE resultatet betydde at jeg NOT have the virus. I tillegg var det en anbefaling om å være forsiktig og be safe. Det var jo hyggelig sagt. 

Går det ikke, så går det!

Dette året har mye endret seg. Fra å bevege seg med vinger over jord, har jeg blitt tvunget til å holde meg i ro. Det er mange besøk og møter som har blitt kansellert. Samtidig har jeg en tenkning som gjør at når det er satt en bom på veien, betyr ikke det at bevegelsen stopper opp. Da handler det om å finne en ny sti som fører fram. Er det satt opp et gjerde med piggtråd på toppen, vil jeg forsøke å finne et smutthull. Er det ikke mulig, vil jeg gå i en annen retning. 

«Går det ikke så går det», er en av mine leveregler. Det gjorde at jeg bevegde meg nord da jeg ikke kunne dra sør. Slik fikk jeg oppleve Kirkenes og Finnmark i sommer. Det gav mersmak. Det er et område av Norge som har mye mektig og flott av både mennesker og natur. I høst har jeg fått muligheten til å være i ro i Dubai. Det har gjort at jeg har blitt kjent på en annen måte enn bare ved å være på besøk. 

Det negative i å få begrensede muligheter til å bevege seg har gitt meg ro til å møte noen over tid. Det er en kunst å være. Da må en legge bort alt kav og flyktighet, og puste både inn og ut. Det har vært en god øvelse dette året. 

På tur

Det å gå er positiv trim for både tanker og kropp. Etter at ordren i mars kom om å holde seg i ro, har jeg gått mer en årene før. Da jeg bodde på Svalbard gikk jeg ofte på tur, men ofte er ikke det samme som hver dag. I Longyearbyen ble det ekstremturer opp og ned fjellsider i allslags vær. For sikkerhets skyld bar jeg alltid på et våpen. Det var god trim å gå i fjellet med en ekstra bør, men etter at jeg har flyttet sør for Bjørnøya er det deilig å slippe å gå med rifle. Det er godt å føle seg trygg uten at en må bære et halvladet våpen på ryggen. 

I sør går jeg mer enn jeg gjorde i nord, og dette året slår jeg mine egne rekorder med god margin. Det som var en kjedelig ordre å få, har blitt en mulighet til å bevege seg mer. Mange av turene går i byområder, men der er det mye å se av både mennesker, bygninger og natur. Jeg har blitt kjent med mitt eget nærområde på en annen måte enn da jeg var ungdom og kjørte moped dit jeg skulle. Da hadde jeg en knallert som kom opp i 65 km/t i nedoverbakke med medvind. Som regel var det motvind og regn, men jeg kom fram likevel. I dag tar det enda lengre tid siden jeg ofte går på egne ben. 

Det skal bli godt å komme hjem til jul, men ikke bare. Først er det ti dager i karantene. Det har sine utfordringer. Verst er det likevel når en endelig slipper fri. Da skal en holde avstand og begrense hvor mange og hvor ofte en treffer folk. Det er som å bli satt fri med fotlenke. Heldigvis er det ikke begrensinger på hvor mange som kan gå tur i sammen!!

Sa jeg noe om været? Nei, det får andre bry seg om. Selv tar jeg det som kommer med et smil selv om jeg reiser fra sol til regn og vind. Det som for noen er negativt velger jeg å være positiv til. 

Hvem er nissen?

Siden denne bloggen antagelig ikke leses av barn, kan jeg røpe hvem nissen er. Jeg vet at det er mange barnlige i alle aldre, men de får heller tåle at nye opplysninger lekkes ut. Det vil likevel være motstridende meldinger og noen som stempler opplysningene for forfalskede nyheter, såkalt «fake news» på nytt norsk. Det er også slik at de opplysninger jeg sitter inne med ikke viser hele bildet. Antagelig er det flere som bruker maske på kloden i disse dager enn noen gang tidligere i historien. Om de alle kan kalles nisser, er et annet spørsmål.

Da nissen la ut et selvportrett på sosiale medier, det som noen kaller et selfie, kan noen og enhver lett regne ut hvem som er bak masken. For barn, og de barnlige, vil det likevel være tvil. Etter at nissen hadde vært på besøk i sjømannskirken i Dubai, pekte noen barn på meg og sa at det var jeg. Selvsagt ble jeg veldig forundret over den anklagen, men det ble sagt med et usikkert og samtidig et triumferende smil. De kjente både stemmen og formen, påsto de. Dette året hadde ikke nissen en pute på magen. Den var en lenge opparbeidet naturlig mage som har fulgt nissen i flere år, uten at den fikk for mye fokus. Alle vet jo at nissen spiser mye grøt. 

Da nissen var på besøk på kirka, var jeg ikke tilstede. Det var egentlig litt synd. Det hadde vært kjekt å hilse på siden jeg har hørt mye om denne merkelige figuren som dukker opp på samme tid år etter år. Men slik er det noen ganger. Det er ikke alt en kan få med seg. 

“It is hard to be a nissemann!”

Dette året har det vært ekstra utfordrende for nissen. Langt skjegg som skjuler det meste, er ikke nok. Som det gode forbilde nissen prøver å være, må selv han bære maske for å hindre at Virus-19 sprer seg. Med barn på fanget er det viktig. Det var dog ingen av barna som syntes det var rart at nissen hadde en stor svart maske som dekket alt uten øynene. Ikke var det mulig å se et smil bak skjegget, men det er ikke bare munnen som smiler. Det ville i så fall være et falskt smil. Barna kjente igjen de smilende øynene. Barn er flinke slik. De kan lese mennesker på øynene. 

Før leste vi på munnen til hverandre. Nå er det øynene som er det som røper en person. Det er blitt en utfordring for de som hører dårlig og ikke vil innrømme det. De er av den type mennesker som tror at de fremdeles er barn uten å være det. 

På kirka i Dubai er det en lei tendens til at nissen skal dyttes ut i badebassenget, også kalt «Nordsjøbassenget». Det må selvsagt alle barn gjøre. Dermed bærer det uti igjen rett etter at en er kommet på land. Det er en utfordring at skjegg og lue følger naturens lover og skiller lag med nissekroppen og flyter opp til overflaten. Da kan noen begynne å tro at det ikke er ekte skjegg som pryder ansiktet. I tillegg er jeg blitt fortalt at nisseklær er ganske tunge når de blir våte. 

Nissen kastes ut i bassenget ved sjømannskirken i Dubai.

Det var etter nissens besøk at noen av barna pekte på meg og sa: «Det var du!» Jeg var et stort spørsmålstegn og visste ikke helt hva de snakket om. Det var full overbevisning og samtidig tvil i barneøynene. De som var mest påståelige på at jeg var nissen kom noen ekstra ganger bort til meg før de skulle gå. Det var viktig at de en gang til fortalte meg hva de ønsket seg til jul. Det ble sagt som en hemmelighet mellom oss siden de selvsagt visste at nissen og jeg var samme person. 

I fjor hadde jeg alibi. Da jeg besøkte Kuala Lumpur sørget jeg for at det ble tatt bilde av nissen og meg på siden av hverandre. Noen har likevel påpekt at de ikke er helt sikre på om nissen er han i rødt eller han med presteskjorte ved siden av. Jeg vet ikke om det var et kompliment eller ren mobbing, men jeg tror det lå kjærlighet under som et tykt lag med ekte smør på brødskiva.

Hva er virkelighet og hva er fiksjon? Det er et spørsmål barn kan svare på bedre enn vi som det har begynt å vokse mose på. Barn vet at eventyr er endel av virkeligheten. Slik er det bare. Vi kan gjerne lære av barna å ha mer lek i alvoret. Lek og ekte smil kan myke opp kanter som gnisser mot hverandre. Det gjelder både i de nære relasjoner og i de større fellesskap. Men nissen er virkelig! Det vet til og med jeg. Tross alt, jeg vet hvem jeg er og jeg vet hvem jeg var.

Bilde er fra Kuala Lumpur i 2019. Nissen er til høyre i bildet !!

Kontraster mellom nord og sør

Etter tolv vintre på Svalbard kan jeg si at jeg vet hva mørke er. Fire måneder uten sol er en utfordring. I hvert fall én av dem er mørk hele døgnet, uten forskjell på midnatt og midt på dagen. Middagsmånen på vinteren er slik sett like eksotisk som midnattssolen på sommeren. Den er bare mindre kjent. 

Ofte er mørketiden en god tid. Det er mye lys i mørket. Det sosiale livet blomstrer, og månen og stjernene speiler seg i isen. Når nordlyset i tillegg danser over himmelen, er vinteren en vakker tid. Problemet er ikke mørke, men de gangene det går over i svart. Det kan det også gjøre midt på sommeren. Det har jeg snakket mye om i mange sammenhenger. Men selv da, selv da er det håp i tunnelen. Selv når kreftene renner ut og alt går i svart, er det håp om liv. Vi tror på livet, - tross alt. Det er julens budskap til oss mennesker.

Jeg tilbringer deler av denne vinteren i Midtøsten, nærmere bestemt i Dubai. Denne helgen er det 45 graders forskjell mellom Longyearbyen og Dubai. Det er to ulike verdener. Nord og sør. Kulde og varme. Mørke og sol. Hundeslede og motorvei med en jungel av avkjørsler som gjør at jeg lett kjører meg vill. 

 Selv om det også her i sør er vinter og nesten så kaldt at jeg tar på langbukse om kvelden, men bare nesten, er det stor forskjell fra nord til sør. I sør er det blomstringstid, og hver kveld i det solen går ned må plener og planter vannes. Hvis ikke forsvinner oasen i ørkenen. Regn er et fremmedelement som jeg kun har opplevd en liten halvtime de siste seks ukene. Når det blåser er det sand i luften. I nord er det snø. 

En badevakt følger med på de som leker på land og i sjø

For ett år siden var jeg på juletur. Den begynte i Kuala Lumpur, Jakarta og Phnom Penh før den fortsatte vestover til Dhaka, Katmandu, Islamabad, Amman og Kiev. Det gav meg mange gode møter med mennesker i mange land, nordmenn og lokale. En slik reise høres ut til å være en fremtidsreise fra neste millennium. I dag vil den være umulig.   

 Min juletur i år blir å reise hjem til Norge. Der går jeg inn i karantene. Med litt hell slipper jeg ut i fri dressur på selveste julaften. Da blir det å kjøpe seg en pakke Fjordland siden vi skal holde avstand og helst være for oss sjølve. På mine gamle dager er jeg blitt en eremitt som må være alene for å følge de offisielle råd. Selv er jeg et sosialt dyr som trives alene, men jeg kommer til å savne de gode fellesskap jeg også er endel av. Likevel regner jeg med at jeg kan si hei på avstand, om ikke mer at vi kan gi hverandre et vink. Kanskje kan vi til og med driste oss til å gi hverandre et realt håndtrykk på julaften, men da må vi sørge for å vaske oss i forkant med sprit. Og etter.

I fjor la jeg ut et bilde av meg selv med maske i Katmandu. Det var humor i bildet, men også alvor. Jeg har ofte hatt en lei tendens til å få problemer med hoste og pust i slike byer. Selv i høylandet Nepal er luften i hovedstaden såpass forurenset at det ofte ikke er mulig å se fjellene som omkranser byen. Da brukte jeg noen ganger maske for å beskytte meg mot eksos og forurensing som siver inn fra nabolandet India. Nå går jeg med munnbind hver dag. Det gjør alle i Dubai. Det handler om et virus, og ikke om sand fra Sahara eller luftforurensing. Det som var uvanlig, er blitt hverdag. 

Det er kontraster mellom Longyearbyen og Katmandu. Store kontraster. Varmen og menneskene i sør frembringer et eldorado av lukter, mens luktene er borte i nord. Fraværet av lukter skyldes i hovedsak kulden. På Svalbard er de eneste luktene de vi mennesker selv slipper ut, og de er nødvendigvis ikke de beste. På øygruppen i nord er det heller ikke edderkopper, krypdyr, og ingen trær som strekker seg mot himmelen. 

Katmandu er et eldorado av lukter. Sansene går i full alarmberedskap når jeg går av flyet i slike land. Det er en eksplosjon av sanseinntrykk. Hver blomst har en egen lukt. Hvert menneske er en blomst. 

I Dubai har vi spesialister som kommer for å sprøyte gift inn i krinker og kroker for å holde kakkelakker og andre krypdyr borte. I Longyearbyen lot vi vannet stå å renne i en spring i kirka hele vinteren for at rørene ikke skulle fryse. Likevel frøs det med ujevne mellomrom.

Det er kontraster
men gode mennesker
de treffer jeg både i nord og i sør

Kontraster, men vakkert både i nord og i sør

Pepperkaker og kakemenn

Jeg liker ikke pepperkaker. Det har jeg aldri gjort, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Det er nesten ikke lov å si, som å være nordmann uten å kunne gå på ski, men hvorfor skal jeg like noe som ikke er godt? Nå skal det sies at jeg noen ganger spiser pepperkaker, selv om det ikke er favoritten. Hjemmelagde pepperkaker pyntet av barnefingre er jo sjarmerende, og det gir en viss følelse av jul. Sammen med nytrukket kaffe blir det helt greit en gang og to på denne tiden av året. 

Grensen går med pepperkaker som er masseprodusert. Såkalte kjøpekaker. De er tørre som sand i ørkenen. Hvordan det er mulig å lage noe så kjedelig vet ikke jeg. Ofte blir slike kaker til overs og varer langt ut i januar før noen får samvittighet til å hive dem. Det skjer gjerne når ingen andre ser på. 

Men kakemenn, det er topp! Hvite menn og kvinner, stjerner og griser, og juletre pyntet med røde linjer. Det handler vel om at jeg er mer fra vest enn øst i hjemlandet. 

Før i tiden, det er lenge siden den gang vi kan kalle før, var det kun mulig å få kakemenn i desember. Jeg husker vi kunne kjøpe de hos bakeren fra 1.søndag advent. Ikke før. Senere ble det mulig å kjøpe de hele året. Det er slik det er nå. Det er som når en smal kjerrevei blir til motorvei. Den blir god å kjøre på, men du mister følelsen av svingene og stedene du måtte kjøre til side for møtende bil.  

Før var kakemenn ekstra stas. Da de kom i vinduene hos bakerne var det som om det ble tent lys i gågatene rundt Arneageren i Stavanger. Da var det snart jul. 

Det blir mye søl som må ryddes opp etterpå, men det er noe av sjarmen

Som barn bodde jeg et par år på Teigen ved Hafrsfjord. Der kom det en brødbil kjørende på det som den dag i dag heter Skytterlagsveien. Navnet fikk den siden soldatene fra marinen marsjerte forbi på vei mot skyteøvelse noen hundre meter bortenfor. Da gastene kom på rekke og rad, sprang vi småguttene inn mellom dem og sang for full hals en nidvise jeg ikke vil sitere her. Tross alt, det var før. I dag vil det å si at noen ligner på krokodiller om de har feil farge på håret kunne bli tolket som ren mobbing. Og det å si at de har et tyttebær i trynet, ville være frekt. Før var det en barneregle. 

En av gastene tok geværet og siktet på meg. Det var sikkert humor det også. Tror ikke det var alvorlig ment. Jeg aner at jeg så et smil. Det ser jeg i dag. Men den gang var jeg liten og visste ikke at soldatene ikke hadde kuler i magasinet før de kom på skytebanen. Jeg ble redd, og tisset i buksa. Da sprang jeg gråtende hjem til mor. Hun var alltid der og tok imot meg. Noen ganger fikk jeg en liten eske med rosiner, eller en liten julekake, hvis jeg hadde slått meg eller noe var blitt vondt. 

Brødbilen var populær. Den solgte alle slag av bakervarer. Kakemenn før jul var ekstra populært. De andre ungene i gata fikk en kakemann i uka. Det gjorde ikke jeg og mine søsken. Vi fikk kun iblant. Det kostet for mye for mine foreldre hvis vi skulle få hver uke. Tross alt, dette var før. Den gang da ikke alle hadde mer enn det de trengte. Og knapt nok det. 

Min mor bakte brødet selv. Det handlet om å spare penger de ikke hadde, samtidig som det var de best brødene i hele verden. Selvsagt bakte min mor kakemenn før jul. Og vi fikk være med å pynte. Da var det ekstra stas å spise de hvite julekakene. 

 Jeg ser likheten når barn i dag er med og baker pepperkaker. Først printer barna ut figurene, før de settes i ovnen. Etterpå kommer det som er kjekker enn det meste, det å pynte kakene. Noen barn legger på haugevis med melis for så å slikke det av. Det kalles prøvesmaking. 

Før var det mor som bakte julekaker. Da hadde vi syv slag, pluss hjemmelaget gomme. Ryfylkegomme er bedre enn det meste av det som er godt. I dag er det både morer og farer som baker, men de klarer knapt å bake to slag før de slutter av. Da er de trøtte, og siden julekaker kan kjøpes hele året er det mange som ikke blir spist. Noe må ha gått feil på veien fra før til nå. Før var det tid til alt. Nå er tiden forbi før den har begynt, og festen i hver smak er blitt hverdag. 

 I morgen er neste dag i livet! Det gir egentlig en fantastisk mulighet til å bake kakemenn eller pepperkaker med noen små. Og om barna er blitt store og ikke bryr seg om de små gleder, kan du gjerne legge en liten pose med julekaker foran døren min når jeg går inn i karantene sånn cirka midt i desember en gang. Jeg slipper ut til julaften, men ikke før. Kanskje naboen din også vil ha.

Selvsagt må det bakes pepperkakekameler i Dubai

På vingene igjen

Det er en stund siden jeg jobbet meg hjem fra Aserbajdsjan etter at Norge stengte ned i mars. Følelsen var absurd. Jeg var på en todagers tur på landsbygden i det da så fredelige landet. Mye politi langs veien fortalte likevel at noe var på gang. Vi omgjorde dermed bilturen til en dagstur. Tilbake i Baku pakket jeg kofferten og dro til flyplassen i et forsøk på å komme meg hjem. Det var en utfordring da flyet jeg skulle med to dager senere var kansellert. Det ble en lørdagsnatt på flyplassen i Baku før jeg fikk kjøpt meg en ekstra billett med Aeroflot via Moskva til Oslo. Det var som i en film, men virkelig. Siden har bare filmen fortsatt å rulle videre. 

Da jeg et døgn senere kom til min leilighet i Stavanger uten å ha sovet på 36 timer, gikk jeg gladelig inn i karantene. Det var bedre å sitte i sitt eget hjem enn å bli akterutseilt i Baku.

I mange land har folk mistet sine jobber da vi utlendinger uteble. Ofte var ikke lønna høy, men den gav brød til en familie. Selv tiggere jeg gav noen mynter, mistet det lille de fikk. Både helsemessig og økonomisk er korona en stor katastrofe for mange. Det er stor forskjell fra vår virkelighet i Norge hvor staten har kunnet gå inn med støtte. I tillegg har vi et helsevesen som fungerer. Det er ingen selvfølge. 

Som ambulerende sjømannsprest jobber jeg og mine kollegaer for å bidra inn i menneskers hverdag og liv på ulike steder i verden. Det oppleves frustrerende å ikke kunne bidra slik vi ønsker, men denne gangen var og er vi alle i samme båt i en krise som er global. 

«Det vil bli bra igjen» er et utsagn som preger håpsbilde for mange. Samtidig er det viktig å ikke bare tenke på at pandemien skal gå over, men at vi må ha det bra nå. Dette vil ta tid. Imens er det mange grep vi kan gjøre. I stor grad handler det om å se hverandre og bidra positivt inn i de små og store fellesskap vi er endel av. Vi trenger å spre håp i en verden hvor mange sliter. Vi kan alle bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve. 

Du og jeg er vi. 
Sammen gjør vi en forskjell!

Noen sliter mer enn andre i denne tiden. Det kan handle om tapt økonomisk trygghet. Det kan handle om avstand som føles ekstra stor. Det kan være angst for fremtiden som biter seg fast som en klo. Det kan være ensomhet og isolasjon. Våre reaksjonsmønstre er forskjellige, men vi er alle rammet av et virus som preger vår hverdag. Psykisk og fysisk helse står på spill.

Dubai

Jeg har satt kurs mot Dubai. Her skal jeg være fremover mot jul. Noen timer etter at jeg landet hadde jeg konfirmasjon av en dansk jente. Da var det å peke på livet som mulighet, og på våre fellesskap som vi alle er viktige bidragsytere til. 

I nord er vi vant til snø. Alle snøfnugg er vakre kunstverk. Ingen er like. Hvor mye mer er da et menneske verdt, full av liv?! Hvert menneske er verdifull og unik. Derfor trenger vi å se hverandre og løfte kjærligheten som en viktig verdi. Det handler om menneskeverd, verdien og respekten for hvert enkelt menneske.

Det at mennesker er ulike er ikke farlig,
men det er farlig hvis vi ikke respekterer ulikhetene.

Det var rart igjen å sette seg på flyet retning sørover. Munnbindet måtte være på hele flyturen, slik vi også må på fly i Norge. Her i sør må vi også gå med maske hver gang vi beveger oss utenfor våre hjem. Det unormale er blitt normalt. 

Vi er endel av en fremtidsfilm som ruller og går.  

Jeg vet at jeg er kommet til Dubai når konfirmanten blir hentet i den lengste limousinen jeg har sett.