Det er ikke lett å reise for tiden. Det hører fortiden til, og i beste fall fremtiden. Gleden ved å reise er også begrenset siden det er blitt en risikosport. Etter en flytur til Oslo i januar, ringte jegerne meg. De jaktet på Covid-19. En som hadde sittet i nærheten av meg viste seg å være smittet. Dermed røyk jeg inn i en ekstra karantene. Det begynner å bli noen av dem.
Mens grensen til Norge nesten er stengt, har jeg dratt ut på min planlagte reise. Siden jeg skriver blogg, fant jeg ut at jeg måtte dra til Dubai. Alle bloggere med respekt for seg selv må dit. Der kan jeg leve i sus og dus og holde god avstand til norske smitteregler.
Sannheten er at jeg skriver blogg, men ikke at jeg tjener store penger på å vise fram deler av kroppen og skrive om ingenting. Hvis jeg skulle vise meg i en tettsittende badedrakt som viser det meste, ville det nok virket mot sin hensikt. Mitt opphold i Dubai har lite til felles med luksusliv og dans i sene nattetimer på eksklusive hoteller. Selv trives jeg best på småkafeer på gatehjørnene. Der er maten både god og billig.
Grunnen til min reise er at jeg igjen skal jobbe en periode ved sjømannskirka i Oud Metha Road. Der foregår det et viktig arbeid i en tid som ikke er lett verken for folk hjemme eller for de som bor ute. Sjømannskirken er å komme hjem for mange, slik organisasjonen påpeker det. Jeg vil heller si at det er et sted for de som er borte. Selv er jeg hjemme når jeg er borte. Slik føler jeg meg i slektskap med de ulike menneskene jeg møter på min vei, og de mange som finner veien inn til en kopp kaffe og en vaffel, - eller tre vafler og fire kopper som det ofte blir.
I ødeland
Selv om det er midt på en fredag, er det nesten tomt for folk på Norges hovedflyplass. Der det før var yrende liv, er det nå flere stengte kafeer enn åpne. Før måtte en gå slalåm mellom alle menneskene som virret forbi i forskjellige retninger. Øst, vest, nord, sør. Nå er det bare å sette kurs som nedover en utforløype i alpint. Det er bare noen få porter å passere. I det jeg nærmer meg målområdet som ligger i den internasjonale terminalen, er det som å bevege seg uten folk på tribunen. Det er helt stille. Ikke en lyd. Ingen mennesker å se. Heldigvis er det flere som venter ved min gate. Det gir en følelse av normalitet.
De roper opp at de fra Stavanger må komme først i køen. Da aner jeg uråd, og går forbi de som venter. Det hjelper ikke å være først i køen når papirene ikke er som de skal. «Rykk tilbake til start» er en kjedelig ordre å få, men jeg må lete frem min ferske Covid-test på nettet. De trengte et annet papir enn det jeg hadde med. Det er ikke lett å gjøre alt riktig når en er født i en tid da vi bare gikk ombord og fant et ledig sete. Valget sto da mellom «røyk» og «ikke røyk». I praksis var alle ombord storrøykere.
Den første skal bli den siste, heter det i Skriften. Det er helt greit for meg så lenge jeg kommer med. Det gjorde jeg, denne gang. På livets siste reis tror jeg det vil bli lettere å komme ombord. Da har jeg en som allerede har ordnet med at papirene er i orden.
Han som havnet på siden av meg på flyet var ærlig og sa det slik det var: «Jeg er lei av korona. Nå trengte jeg bare ferie. Det er første friperiode på et par år.» Han visste at det blir karantene når han kommer tilbake, men det var det verdt. Flyvertene måtte snakke han til rette noen ganger før han godtok at han måtte bruke maske under hele flyturen, men det gikk seg til. Han vil fort oppdage at det vil koste han dyrt hvis han ikke bærer maske fra morgen til kveld i Dubai. Der er det mye strengere enn hjemme.
Jeg støtter myndighetenes råd om ikke å dra utenlands hvis en ikke må, men min jobb er ikke å være smittepoliti. Jeg forstår at det kribler hos mange, og selv sitter jeg jo på samme fly. Vi får håpe at situasjonen går mot det bedre både hjemme og ute. Det er jo det som det handler om. Det er en alvorlig situasjon mange steder. I Dubai er det også en negativ smitteutvikling med mange mørketall. Det er absolutt ikke er fristed vi har satt kurs mot.
Jeg tar farvel med snø og blågrader i Norge og setter kurs mot sør. Livet er fullt av kontraster. Fra det vakre kalde nord, til palmer og varmegrader i Midtøsten. Begge steder treffer jeg mennesker med behov for noen å snakke med. Jeg er selv blant de som trenger det. Derfor gleder jeg meg til å snakke med alle jeg møter på min vei. Det er både min jobb og mitt liv.