En tur i det grå landskapet

Den kom smygende inn fra havet i det vinden stilnet. Solen fikk først et brudeslør foran seg, før den ble borte i det grå. Med solen forsvant også varmen som endelig fortalte at sommeren var på vei. Våren har vært kald i år, sa folk til hverandre hver gang de møttes på butikken. Ja, den er sein i år, svarte den du møtte foran disken. Men nå var den der. Varmen og solen, og løvet som var i ferd med å kle de nakne grenene. Våren i all sin prakt.

Det var en stille aften utenfor stuevinduet. Apparatet som tar oppmerksomheten fra det meste, stod på. Jeg skrudde det av, og gikk ut i den lyse kvelden. Tåka ligger tett som en graut, ville de sagt på sjøen. Slik er det når varmen kommer samtidig som vinden drar. Da skjer det noe. Landskapet plasseres på et lerret hvor Kunstneren med grov kost maler i hvitt og svart i en salig blanding.

Det var ingen andre på stien. Stille som i graven, ville noen sagt. Men fuglene fortalte et annet språk. De sang vakkert som bare de kan. Tror du at fuglene bare synger om morgenen, tar du feil. Jeg plystret tilbake. Det ble en fin duett. Ikke helt samklang, men toner som lekte med hverandre. Du og jeg er vi.

Den grå tåka gav nye motiv for hver sving jeg tok på stien. Det var bare å bruke øynene. Jeg tok flere bilder. Brukte det jeg har fått av sanser til å se det som er så lett å gå forbi. Bildene forteller noe, men lyden kommer ikke fram. Den må du tenke deg til. Lyden av stillhet, noen fugler og havet uten en krusning. Selv da, når alt er stille, gir havet lyd. Det er alltid et lite sukk som kan høres fra salt liv. Og lukten. Lukten av hav. Den blir jeg aldri lei av. Jeg pustet med åpen munn for å smake på det salte grå landskapet.

Jeg bad en bønn til Vår Herre, mens jeg gikk alene i det grå. Det ble en fin liten samtale. Fadervår, sa jeg. Du som er i himmelen. Han kvitterte med linerlen som stoppet på stien noen meter lenger framme. Den viftet med stjerten, før den fløy videre. Du er også på jord.

Tilbake i stua, kom mørket sigende. Det er rart hvordan det grå kan endre seg i takt med lyset som blir borte. Mindre hvitt. Mer svart. Dunkelt som inne i en kullgruve. Nesten nifst hvis du har det med å bli redd for skygger. Jeg er vanligvis ikke redd, men jeg begynte å se ting jeg ikke så. Tanker kan lett spille et puss, men jeg valgte bare å puste inn. Og ut. Livet i sakte film.

Det vonde og det onde

Hva er det vonde og hva er det onde? Hvordan forholder vi oss til det som ondt er? Det er et dessverre alltid et aktuelt tema.

Hvis vi blir rammet av en ulykke i trafikken, et skred, brann eller et forlis, er det ikke det onde. Det er det vonde.

Da mine foreldre mønstret av etter et langt godt liv for noen år siden, var det ikke det onde. Det var det vonde. Det å ta avskjed er noe av det vanskeligste vi gjør. Det kan ta tid å bearbeide.

Det vonde treffer oss på ulike måter gjennom livet. Vi kan oppleve at noen av våre kjære går bort. Vi kan oppleve sykdom i eget liv eller hos noen av våre nærmeste. Vi har ett virus ute av kontroll som er vondt for mange å håndtere både økonomisk, sosialt og helsemessig. Vi kan oppleve brutte relasjoner, savn, tap av jobb, årene som går og muligheter vi mister. Dette er små og store kriser som treffer oss alle i større eller mindre grad. 

Det vonde er en naturlig del av våre liv. Likevel, det kan være tungt å bære og vanskelig å takle. Det vet vi mye om.                                                                    

Det er stor forskjell på det vonde og det onde!

Jeg har vært i noen konfliktområder, både på Balkan, på Vestbredden og i Syria. Der opplevde og så jeg det onde. Det har jeg også gjort hjemme i våre egne sammenhenger, men i krigen er det onde ekstra synlig.

I det onde ligger menneskeskapte gjerninger. Vi finner det onde i maktmisbruk og overgrep, i konflikter som holder nede en part mens det gir privilegier til sine egne eller en elite. Vi finner det onde i mobbing og i sjalusi. Vi møter det i vårt overforbruk samtidig som fattige ikke har det mest nødvendige for å overleve. Vi ser det i urettferdighet og i undertrykkelse. Og vi ser det tydelig der hatet gror.

Det onde er egoismens vesen. 
Noen ganger er egoismen satt i et politisk system. Det ser vi i diktaturer og i den farlige nasjonalismen. 

Bildet tok jeg i Pristina i Kosovo, i 2003. Det viser et håp om fred i det som var en blodig konflikt på Balkan.
Selv bodde og jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp i fire år på Balkan, med bopel i Pristina. Jeg møtte gode mennesker over hele området. Det gir alltid håp.

Som kristne tror vi ikke på det onde. Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp, verdier som verner om livet og menneskers verdighet. 

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det er kjærlighetens vesen. Det tror vi på!

Det foregår en verdikamp både i de nære miljøer og i det internasjonale perspektiv. Vi finner også verdikampen langt inn i våre kristne sammenhenger. Da er det viktig å være bevisst på hva som ondt er, og hva som er av det gode og bygger fred, fellesskap og fremtid. Verdier er et aktivt valg for hver og en av oss.                                                                                   

I vårt Fadervår, den bønnen Jesus selv lærte oss å be, står det på bokmål ikke; Frels oss fra det vonde. Det står: Frels oss fra det onde! Det er en sterk og konkret bønn inn i vår tid. Den setningen har jeg selv bedt flere ganger når jeg har vandret i det som kan kalles skarpe situasjoner. Våre liv har sine bølger på godt og vondt, men frels oss fra det onde!

Det onde er dessverre en realitet, men vi tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.
Vi tror på Gud som skaper, og på den oppstandne Kristus. 

Vi tror på livet både før og etter døden!

Bougainvillea på sjømannskirka i Dubai. Den får stå som et friskt symbol på liv med sine sterke farger.
Vi trenger håp og inspirasjon. Heldigvis er det både mange gode mennesker og farger i naturen som gir oss det.

“Denne bloggen kan du også høre i en egen taleversjon på min side: “Sjømannskirken i Midtøsten og Sør-Asia”. Du finner den ved å søke på Facebook. Der legger jeg ut flere muntlige hverdagsrefleksjoner. Velkommen til å følge dem. ”

Lys for fred

La oss tenne lys for de som er omkommet og skadet etter terroren i og utenfor kirker i Nice og Lyon.
Vi ber for de som bærer sorgen over tapet av sin kjære. Vi gråter med dem. Vi tenner lys og ber om fred. Vi ber om at det ikke må skje mer. 

Det brenner lys
talg renner ned
Lys gråter
natten er svart, sorgen er stor 

Livet er sterkere enn dødskreftene, selv om det noen ganger ikke virker slik. Vi tror på det som er sterkere enn det som ondt er. Vi tror på livet, tross alt. 

Tenn et lys i mørket, og mørket er ikke mer. 

Vi tror på livskrefter som bygger opp. 
Vi tror ikke på de som forsøker å rive ned. De skal ikke vinne. Alene eller organisert. Feige tapere er det de er. 

Dette handler om ondskap, og har ikke noe med religion å gjøre.
«Frels oss fra det onde» heter det i vårt Fadervår. Det er en bønn i vår tid. 

Forskjellene på oss troende er ingen trussel. 
Trusselen er når forskjellene ikke blir respektert. 

Ekstreme onde krefter skal ikke vinne over frihet og kjærlighet!

 Et lys tenner et håp
ett rop blir til flerstemt kor
Stemmer i en bønn
Gud, gi oss håp som gror

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.