Hundre år, og fortsatt ung!

Kirken på Svalbard er historie. Heldigvis er den også både nåtid og fremtid!

Siden begynnelsen har Guds ånd svevd over havet og fjellene i nord. Det kan være kaldt og mørkt, men det finnes ikke noe gudsforlatt sted på jord. Han sender ut sin velsignelse til alle på øygruppen. Lyset skinner i mørket, og også når solen er høyt på himmelen. Han som var, er og blir. 

Det er hundre år siden den første kirke ble bygget i Longyearbyen. «Vor Frelsers Kirke paa Spitsbergen» ble vigslet 28.august 1921. Den ble bombet under krigen. Nåværende kirke, Svalbard Kirke, ble vigslet i 1958. 

Med sin plassering i det polare nord, var og er kirken en viktig symbolbærer i et sårbart landskap både når det gjelder livet i naturen og for menneskene som bor og ferdes i Arktis. Mennesker og klima er i endring. Kirken bærer både historien og fremtiden i seg.

Som institusjon var kirken et viktig signal da den ble bygget. Det å bygge en norsk kirke var det samme som å heise det norske flagg til topps. Suvereniteten ble understreket. Selv i dagens mangfold er den som verdens nordligste religiøse bygning en viktig fyrlykt som viser vei. Kirken på Svalbard er et kraftsenter som gir næring til mennesker både i hverdag og i fest. 

Kirken på Svalbard er et kraftsenter!

Kirken er mer enn selve bygningen. Den har en puls. Pulsen har blitt skapt av de ulike menneskene som har jobbet i kirken, både ansatte og frivillige. Ikke minst har kirken vært preget av alle som har bodd og bor på øygruppen. Kirkens puls er en del av menneskenes liv. Fra et utpreget gruvesamfunn drevet og eid av Store Norske Spitsbergen Kullkompani, har samfunnet utviklet seg videre til å bli et familiesamfunn, et forsknings- og studiested, og en turistdestinasjon. Kirkens liv farges av de endringer som finner sted. Slik er utfordringene for kirken i dag annerledes enn de var da den første presten, Thorleif Østenstad, startet arbeidet på Svalbard i 1920. 

Kirken har hatt og har en spesiell rolle når ulykker inntreffer. Livet er sårbart. Et flagg på halv stang utenfor kirkebygningen er et sterkt signal om at noe alvorlig har inntruffet. Tiden stopper opp hver gang noen «reiser på slutt». I slike stunder er det godt å ha et annerledes sted å gå til for å tenne lys, eller bare sitte ned alene eller i fellesskap. 

Kirkens arbeid handler både om kontakt oppover, og kontakt ut i møte med mennesker der de er. Slik har kirken en utfordring og et kall som strekker seg både vertikalt og horisontalt, slik to bjelker møtes i et kors. I møtet mellom jord og himmel lever håpet og kjærligheten. 

Jeg fikk gleden av å være sokneprest på Svalbard i over tolv år. Det både kostet, og det gav. Det kan jeg si mye om, men det er ikke jeg som er jubilanten. Min tid var som en liten bit av en lenke som har mange sterke farger. Det gode med å avslutte og reise fra øygruppen er at lokalsamfunnet og kirken lever i beste velgående og utvikles videre. Jeg tror på noe som er større enn min tid i nord. 

Vinden kunne ta tak i kirka og forsøke å sende den ut i fjorden som rekved. Til tider ulte vinden, og det knirket i gammelt tømmer. Selv i stille vær hadde englene nok å gjøre der de dro i skytteltrafikk med bønner fra jord og opp til sjefen sjølve. Det er direkte kontakt mellom Gud og mennesker på Svalbard. Avstanden mellom jord og himmel er liten. Gud ved sin Ånd er tilstede og blåser livets pust over det golde landskapet. I det fjerne skuer han ned på disse rare menneskene som har satt seg til bords. De nøyer seg ikke med å be for seg sjølve. Hele Svalbard, og verden fra nord til sør, er med i bønnen. Bønnen gjelder ikke bare de som har trosset kulden og søkt ly i kirka. Bønnen gjelder alle, slik også Guds velsignelse sendes ut til alle.

Det flotteste med å være prest på Svalbard var nettopp det å lyse Guds velsignelse over både de som var tilstede, og de som var ute på tur, jobbet i gruva, var på sjøen eller i lufta, satt hjemme eller hvor de enn oppholdt seg. Gud lar seg ikke begrense av en liten trekirke med dører, vegger og tak. Kirken er alltid større enn det vi ser. Velsignelsen gjelder alle som er på Svalbard.  

Gratulere med jubileet!

Alterpartiet i Svalbard Kirke

Det samiske folk

Jeg gjorde en klassisk tabbe da jeg kom til Kirkenes for et par måneder siden. Jeg spurte et spørsmål til en reineier som jeg ikke skulle gjort. I det ordene glapp ut av meg, visste jeg at det var feil. Hadde det vært myr der jeg satt, hadde jeg sunket dypt. 
- Hvor mange rein har du?
For å fullføre min åpenbare tabbe, var det bare å fortsette med neste spørsmål.
- Hvor mye penger har du i banken?

Spørsmålene ble fulgt av god latter over denne søringen som gjorde dobbel tabbe.
Det som var en tankevekker, er at denne tabben har jeg også gjort i Palestina. I samtale med en palestinsk gjeter spurte jeg samme spørsmål.
- Hvor mange sauer har du?
Det er et spørsmål som ikke skal stilles til en reineier i Finnmark, ei heller til en sauebonde i Midtøsten.  
Da har jeg lært det, uten at jeg garanterer at jeg ikke gjør det igjen..

Vi prøver å puste

Samene er et folk med bosetningsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Deres landområder strekker seg fra Kolahalvøya i nordøst, til Hedmark og Sverige, og til Finnmark i nord. Dette området kalles Sápmi. 

I Russland er det omlag 2000 samer. Det er en liten og utsatt minoritet i et stort land. Også der har den samiske kultur, deres språk og levesett vært forsøkt tilintetgjort.

For noen år siden besøkte jeg Kolahalvøya. Der intervjuet jeg en ung same, Semon. Han var danser og reineier. Han sa at for mange samer er det fremdeles forbundet med skam å være det de er. 

Jeg spurte han hvor han kom til å være til vinteren, og om noen år.
         Hvor jeg er til vinteren? Hvordan kan jeg vite det? Mitt liv er å være 
         same. En same vet ikke hvor han er til vinteren. Hvis jeg ikke vet 
         hvor jeg er til vinteren, kan jeg heller ikke vite hvor jeg er om ti år. 
         Hvor vinden vil blåse, vil jeg gå.

Som avslutning på vår samtale vinker han farvel med ordene:
         Vi vil gjøre vår kultur anerkjent.
         Vi prøver å puste. Vi prøver å leve.  

De to siste setningene til Semon forteller mye. De ordene var en tankevekker. 

Eiendomsrett, identitet, språk, religionsfrihet og retten til å velge sin egen livsstil med egne klær og egne boliger, har vært og er noen av de viktigste sakene for urbefolkninger verden over. Dette åpner for politiske lokale saker og behov for mer nasjonale og internasjonale avtaler. Samtidig utfordrer det oss som enkeltpersoner i forhold til egne fordommer og toleranse. 

Samisk norsk klimagudstjeneste med blå stola fra Betlehem. Foto: Margrethe Borre Holm

 Samisk – norsk klimagudstjeneste

Søndag 30 august hadde vi en samisk – norsk klimagudstjeneste i Sør-Varanger. Som kirke er det viktig. Vi ønsker å være med på å løfte det samiske særpreg og det samiske folk. Det har vår kirke ikke alltid gjort. Vi har liten grunn til å være stolt over kirkens rolle under fornorskningsperioden. Derfor er det ekstra viktig at kirken i dag er med på å løfte opp respekten for det samiske folk. 

Jeg, og mange med meg, er stolt over vår urbefolkning. Vi trenger alle å være bevisst slik at vi ikke er med på å spre fordommer og et negativt menneskesyn i forhold til minoriteter. 

Jeg kjenner bedre til klimaendringene på Svalbard, men også i Finnmark gjør klimaendringene seg gjeldende. Vidda er i endring. Det er flere varmeperioder på vinteren som gjør det vanskelig for reinsdyra å finne mat. Det er mer nedbør. Tregrensen går høyere opp. Det er endring i flora og i havet. 

I 2009 var jeg med på å lage et opprop som vi kalte; «Rop fra Arktis»:
I Arktis ser vi allerede at livsbetingelsene endres. Dyr og planter sliter. Urbefolkninger kan ikke drive sin fangst som før. Dermed forandres hele eksistensgrunnlaget.

I bønnen på klimagudstjenesten sa vi det slik:
Vi ber for det samiske folket i Norge, Sverige, Finland og Russland. Hold din hånd over de gaver naturen gir. Vi ber for reindrifta. Vi ber for dem som opplever uro for framtida på grunn av store tap til rovdyra, og for ungdommen som føler usikkerhet for fremtiden. Vi ber også for kystfolkets mulighet til å høste av det havet gir. 

Vi ber om vilje og evne til å dele verdens ressurser og ta vare på naturen rundt oss. Lær oss å benytte oss av jordens rikdommer uten å sette ødeleggende spor etter oss. 

Livets Skaper, vi ber for kappløpet om nord-områdene. Du ser menneskenes jakt på mer olje, gass, mineraler, fisk og andre ressurser som ligger i nord. Vi ber om vilje og evne til å benytte oss av jordens ressurser og samtidig ta vare på naturen rundt oss. Lær oss å benytte oss av energikilder uten å ødelegge for våre barn. 

Gudstjenesten avsluttet vi med å lyse velsignelsen både på samisk, kvensk og norsk.
Velsignelsen lyste vi utover hele Sápmi. 

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.