Kirken på Svalbard er historie. Heldigvis er den også både nåtid og fremtid!
Siden begynnelsen har Guds ånd svevd over havet og fjellene i nord. Det kan være kaldt og mørkt, men det finnes ikke noe gudsforlatt sted på jord. Han sender ut sin velsignelse til alle på øygruppen. Lyset skinner i mørket, og også når solen er høyt på himmelen. Han som var, er og blir.
Det er hundre år siden den første kirke ble bygget i Longyearbyen. «Vor Frelsers Kirke paa Spitsbergen» ble vigslet 28.august 1921. Den ble bombet under krigen. Nåværende kirke, Svalbard Kirke, ble vigslet i 1958.
Med sin plassering i det polare nord, var og er kirken en viktig symbolbærer i et sårbart landskap både når det gjelder livet i naturen og for menneskene som bor og ferdes i Arktis. Mennesker og klima er i endring. Kirken bærer både historien og fremtiden i seg.
Som institusjon var kirken et viktig signal da den ble bygget. Det å bygge en norsk kirke var det samme som å heise det norske flagg til topps. Suvereniteten ble understreket. Selv i dagens mangfold er den som verdens nordligste religiøse bygning en viktig fyrlykt som viser vei. Kirken på Svalbard er et kraftsenter som gir næring til mennesker både i hverdag og i fest.
Kirken på Svalbard er et kraftsenter!
Kirken er mer enn selve bygningen. Den har en puls. Pulsen har blitt skapt av de ulike menneskene som har jobbet i kirken, både ansatte og frivillige. Ikke minst har kirken vært preget av alle som har bodd og bor på øygruppen. Kirkens puls er en del av menneskenes liv. Fra et utpreget gruvesamfunn drevet og eid av Store Norske Spitsbergen Kullkompani, har samfunnet utviklet seg videre til å bli et familiesamfunn, et forsknings- og studiested, og en turistdestinasjon. Kirkens liv farges av de endringer som finner sted. Slik er utfordringene for kirken i dag annerledes enn de var da den første presten, Thorleif Østenstad, startet arbeidet på Svalbard i 1920.
Kirken har hatt og har en spesiell rolle når ulykker inntreffer. Livet er sårbart. Et flagg på halv stang utenfor kirkebygningen er et sterkt signal om at noe alvorlig har inntruffet. Tiden stopper opp hver gang noen «reiser på slutt». I slike stunder er det godt å ha et annerledes sted å gå til for å tenne lys, eller bare sitte ned alene eller i fellesskap.
Kirkens arbeid handler både om kontakt oppover, og kontakt ut i møte med mennesker der de er. Slik har kirken en utfordring og et kall som strekker seg både vertikalt og horisontalt, slik to bjelker møtes i et kors. I møtet mellom jord og himmel lever håpet og kjærligheten.
Jeg fikk gleden av å være sokneprest på Svalbard i over tolv år. Det både kostet, og det gav. Det kan jeg si mye om, men det er ikke jeg som er jubilanten. Min tid var som en liten bit av en lenke som har mange sterke farger. Det gode med å avslutte og reise fra øygruppen er at lokalsamfunnet og kirken lever i beste velgående og utvikles videre. Jeg tror på noe som er større enn min tid i nord.
Vinden kunne ta tak i kirka og forsøke å sende den ut i fjorden som rekved. Til tider ulte vinden, og det knirket i gammelt tømmer. Selv i stille vær hadde englene nok å gjøre der de dro i skytteltrafikk med bønner fra jord og opp til sjefen sjølve. Det er direkte kontakt mellom Gud og mennesker på Svalbard. Avstanden mellom jord og himmel er liten. Gud ved sin Ånd er tilstede og blåser livets pust over det golde landskapet. I det fjerne skuer han ned på disse rare menneskene som har satt seg til bords. De nøyer seg ikke med å be for seg sjølve. Hele Svalbard, og verden fra nord til sør, er med i bønnen. Bønnen gjelder ikke bare de som har trosset kulden og søkt ly i kirka. Bønnen gjelder alle, slik også Guds velsignelse sendes ut til alle.
Det flotteste med å være prest på Svalbard var nettopp det å lyse Guds velsignelse over både de som var tilstede, og de som var ute på tur, jobbet i gruva, var på sjøen eller i lufta, satt hjemme eller hvor de enn oppholdt seg. Gud lar seg ikke begrense av en liten trekirke med dører, vegger og tak. Kirken er alltid større enn det vi ser. Velsignelsen gjelder alle som er på Svalbard.
Gratulere med jubileet!