Hundre år, og fortsatt ung!

Kirken på Svalbard er historie. Heldigvis er den også både nåtid og fremtid!

Siden begynnelsen har Guds ånd svevd over havet og fjellene i nord. Det kan være kaldt og mørkt, men det finnes ikke noe gudsforlatt sted på jord. Han sender ut sin velsignelse til alle på øygruppen. Lyset skinner i mørket, og også når solen er høyt på himmelen. Han som var, er og blir. 

Det er hundre år siden den første kirke ble bygget i Longyearbyen. «Vor Frelsers Kirke paa Spitsbergen» ble vigslet 28.august 1921. Den ble bombet under krigen. Nåværende kirke, Svalbard Kirke, ble vigslet i 1958. 

Med sin plassering i det polare nord, var og er kirken en viktig symbolbærer i et sårbart landskap både når det gjelder livet i naturen og for menneskene som bor og ferdes i Arktis. Mennesker og klima er i endring. Kirken bærer både historien og fremtiden i seg.

Som institusjon var kirken et viktig signal da den ble bygget. Det å bygge en norsk kirke var det samme som å heise det norske flagg til topps. Suvereniteten ble understreket. Selv i dagens mangfold er den som verdens nordligste religiøse bygning en viktig fyrlykt som viser vei. Kirken på Svalbard er et kraftsenter som gir næring til mennesker både i hverdag og i fest. 

Kirken på Svalbard er et kraftsenter!

Kirken er mer enn selve bygningen. Den har en puls. Pulsen har blitt skapt av de ulike menneskene som har jobbet i kirken, både ansatte og frivillige. Ikke minst har kirken vært preget av alle som har bodd og bor på øygruppen. Kirkens puls er en del av menneskenes liv. Fra et utpreget gruvesamfunn drevet og eid av Store Norske Spitsbergen Kullkompani, har samfunnet utviklet seg videre til å bli et familiesamfunn, et forsknings- og studiested, og en turistdestinasjon. Kirkens liv farges av de endringer som finner sted. Slik er utfordringene for kirken i dag annerledes enn de var da den første presten, Thorleif Østenstad, startet arbeidet på Svalbard i 1920. 

Kirken har hatt og har en spesiell rolle når ulykker inntreffer. Livet er sårbart. Et flagg på halv stang utenfor kirkebygningen er et sterkt signal om at noe alvorlig har inntruffet. Tiden stopper opp hver gang noen «reiser på slutt». I slike stunder er det godt å ha et annerledes sted å gå til for å tenne lys, eller bare sitte ned alene eller i fellesskap. 

Kirkens arbeid handler både om kontakt oppover, og kontakt ut i møte med mennesker der de er. Slik har kirken en utfordring og et kall som strekker seg både vertikalt og horisontalt, slik to bjelker møtes i et kors. I møtet mellom jord og himmel lever håpet og kjærligheten. 

Jeg fikk gleden av å være sokneprest på Svalbard i over tolv år. Det både kostet, og det gav. Det kan jeg si mye om, men det er ikke jeg som er jubilanten. Min tid var som en liten bit av en lenke som har mange sterke farger. Det gode med å avslutte og reise fra øygruppen er at lokalsamfunnet og kirken lever i beste velgående og utvikles videre. Jeg tror på noe som er større enn min tid i nord. 

Vinden kunne ta tak i kirka og forsøke å sende den ut i fjorden som rekved. Til tider ulte vinden, og det knirket i gammelt tømmer. Selv i stille vær hadde englene nok å gjøre der de dro i skytteltrafikk med bønner fra jord og opp til sjefen sjølve. Det er direkte kontakt mellom Gud og mennesker på Svalbard. Avstanden mellom jord og himmel er liten. Gud ved sin Ånd er tilstede og blåser livets pust over det golde landskapet. I det fjerne skuer han ned på disse rare menneskene som har satt seg til bords. De nøyer seg ikke med å be for seg sjølve. Hele Svalbard, og verden fra nord til sør, er med i bønnen. Bønnen gjelder ikke bare de som har trosset kulden og søkt ly i kirka. Bønnen gjelder alle, slik også Guds velsignelse sendes ut til alle.

Det flotteste med å være prest på Svalbard var nettopp det å lyse Guds velsignelse over både de som var tilstede, og de som var ute på tur, jobbet i gruva, var på sjøen eller i lufta, satt hjemme eller hvor de enn oppholdt seg. Gud lar seg ikke begrense av en liten trekirke med dører, vegger og tak. Kirken er alltid større enn det vi ser. Velsignelsen gjelder alle som er på Svalbard.  

Gratulere med jubileet!

Alterpartiet i Svalbard Kirke

Hjemme i sør og i nord

Det er godt å komme hjem til nord, selv om jeg er fra sør. Jeg er søring i ordets rette forstand. Selv for en søring, er jeg en søring. Min dialekt er med skarre r, men de som prøver å plassere meg får det ikke helt til. Vi elsker jo å sette mennesker i bås. Det kan handle om å ha kontroll og redusere hverandre til noen å se ned på. Heldigvis kan det også handle om positiv interesse for mennesker og deres liv.  

Jeg er født på Madagaskar. Born in Africa! Deler av min barndom var fra den frodige øya på Afrikas østkyst. Det gjør meg til en skikkelig søring. Jeg er oppvokst med palmer og rød jord. Når jeg er på de breddegrader kjenner hele meg at jeg er hjemme. Sist jeg landet på Ivato flyplass utenfor Antananarivo, rant tårene. Det var et sterkt sanseinntrykk når lukter, lyder, smaker og det jeg så krasjet sammen i en følelse av noe som var endel av meg. 

 Da jeg begynte som prest i Tromsø i forrige årtusen, ble jeg kalt en søring. Det var helt riktig betegnelse. Da jeg et årtusen senere ble prest på Svalbard kunne jeg terge mine venner i Tromsø med å kalle de søringer. Alle sør for Bjørnøya var jo nettopp det. 

 Mitt liv har vært preget av flytting. Det stedet jeg har bodd lengst sammenhengende, er i Longyearbyen. Det gjør meg ikke til nordlending, men jeg er blitt kjølt ned til blodtype 0 Polar Rhesus minus, uten at det er en blodtype som offisielt fins. Det handler om å være merket for alltid av det polare liv. 

Denne sommeren har min livsreise igjen brakt meg mot nord. Det var ikke det som var planen, men mye er endret av planer i år. 

 To brødre som prester i nord

Broder Helge og jeg utenfor Mehamn kirke

I helgen besøkte jeg min bror Helge i Kjøllefjord, noen timers kjøretur mot nordvest. Vi vikarierer begge som prester i Finnmark, han i en to års periode og jeg i noen måneder. Det er artig at vi møtes i nord når barndommen var langt mot sør. Forskjellene er store, for å si det mildt. Likevel føler vi oss hjemme også her. 

Noe av det som treffer oss midt i hjerte, og gjør at vi føler oss hjemme i nord, er det ekte råstoffet du finner i menneskene som bor her. Fasaden er ikke så viktig, men inne er det varmt og lunt. I nord blir vi invitert inn. Det er nok av steder hvor fasaden er viktigere enn innholdet. 

«Folket lever nær elementene. Havet, fæsken, Gud, vær og vind. Og fjell og stein», sier min bror Helge når han prøver å forklare livene som leves i nord. 

Selv om språket kan være mer frodig enn sarte ører tåler, er Gud med i livene som leves tett på elementene i nord. Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk, men likevel er folket glad i kirka. På sitt viss. Folket lever i all sin frodighet med tro, tvil og forbannelse som en alminnelig treenighet. Folk er endel av folkekirken uten nødvendigvis å være endel av den aktive menighet. 

Naturen er eksotisk vakker i Finnmark. Den er magisk, mer enn kulisser i en film. Mye mer. Dette er virkelig. Sammen kjører min bror og jeg en tur til Mehamn og Gamvik. Det er områder som ifølge meteorologiske definisjoner aldri har sommer. Det er store likheter i det forblåste nakne landskapet med det jeg er vant til på øygruppen Svalbard lenger mot nord, men det værharde området minner meg også om Utsira i sørvest. Det er kysten av Norge. Ytterkantene. Storhavet rett inn. Der hvor blomstene og menneskene i generasjoner har kjempet for livet mot saltråk og storm. Det handler om liv og død når det føyker seg til på hav og på fjell. Marginene kan være små. Livet leves tett på jord og himmel, snø og salt sjø.   

Det eksotiske sør, og det eksotiske nord. Begge steder drar i meg og får meg til å føle meg hjemme. Det betyr mer å føle seg hjemme enn det du tror. Mye mer.

Gamvik. Et levende samfunn også i dag. Med Barentshavet rett utenfor. Havet gir og havet tar.