Det er over, men ikke forbi

Det som var fram i tid, er i ferd med å ebbe ut som sand i et timeglass. Det er ikke mer alvorlig enn at fem ukers ferie er på hell. Det var som en liten uendelighet da friukene var i sin begynnelse. En ferie uten ende. Heldigvis var det ikke slik. Jeg er klar for hverdagen. Det er tross alt den som er med på å gi ferien en ekstra valør.

Etter en lang vinter og uker med vår, var det godt å ta en pause. Ikke det at jeg følte meg sliten, men det er ikke alltid følelser går i takt med hode og kropp. Det gjorde godt å rusle uten de store planer i almanakken. Nå er batteriene fylt opp med fornybarenergi av vind i håret, sol på kinnet og regn i bøtter og spann. Denne sommeren har det ikke vært en dag med dårlig vær. De som klager vet ikke hva de snakker om. Folk har en tendens til å klage enten det er sol eller regn.

Jeg er klar for neste etappe på seilasen.

Ukene som er i ferd med å bli historie, har vært som å spise softis med rørte jordbær. Selv da nordavinden blåste fra alle kanter, var det sødmesmak i luften. Det var godt å være alene noen dager. Ofte kan jeg kunsten å sitte helt stille i en stol uten å gjøre noen verdens ting. Jeg trenger ikke våkne til et nytt prosjekt som skal gjøres. Mange har det slik at de hele tiden må. De er ikke ferdig med å bygge en terrasse før de skal bygge en ny krok i le for vinden. Selv nyter jeg når vinden smaker av salt hav og regnet pisker mot meg. Vi er ulike slik. Likevel gleder også jeg meg når jeg er ferdig med noe jeg burde ha gjort for lenge siden.

Mest av alt, har jeg gledet meg sammen med gode venner denne sommeren. Det er tross alt de som gir meg mest energi. Den gode samtale ut i de små timer, turer mellom knauser og lyng, eller et morgenbad i fellesskap. Jeg lar alltid noen andre svømme lengst ut. Tross alt er jeg redd for hai, og trives best når noen holder de skumle vesenene i dypet på avstand. Det er ingen spøk for meg, selv om du kan smile av det. For meg er det lettere å hanskes med haier på land, enn de jeg ikke ser i dypet.

Noen av dere har jeg møtt i sommer. Dere skal vite at dere betyr mer enn dere selv vet. De små glimt fra noen som plutselig stoppet og sa hei da vi passerte hverandre på stien. Det var lenge siden sist, men det føltes ikke slik. Og du og dere som har sittet rundt samme bord både til frokost, lunsj og kvelds. Det er menneskemøtene som mer enn noe fyller batteriene. Jeg trenger å puste alene og sammen med de få, men det er også godt å kjenne at mangfoldet av mennesker gir mer enn det tar.

Vest i havet har jeg pustet med åpen munn og sett utover horisonten. Det blir jeg aldri lei av. I ferien trenger jeg ikke reise lenger enn jeg klarer å gå. Jeg er kortreist slik. Nordisk ferie er av øverste klasse.

Sommeren er ikke forbi enda. Det er enda noen uker igjen, selv om ferien er over for noen av oss. Selv syntes jeg høsten er årets vakreste tid. Det er bare å glede seg til den første stormen, regnet og bølgene som slår inn over land, og høstfargene i et crescendo som om skog og mark var en stor brudebukett. Høsten er god å gå i møte med åpent sinn, men først skal jeg nyte det som er igjen av sommeren. Det håper jeg du også gjør!

Alle bildene i denne bloggen er fra Utsira. Dette bildet viser Sørevågen

Kontraster

Det er deilig å ikke ha noe å skrive om, bare kjede seg uten å ha noe spesielt å gjøre. Våkne litt ut på morgenen, sette på kaffekjelen og finne frem en skive med brunost og jordbærsyltetøy. Kokekaffe er en luksus jeg unner meg en gang iblant. Den er smaken av fortid, samtidig som den vekker de små grå til liv. Bare lukten av nykokt kaffe er nok til å få fram smilet i ett morgentrøtt fjes.

Fra mine år som sjømann, husker jeg at det var min jobb å gå ned i byssa og koke kaffe til styrmann. Den skulle ikke koke, bare nesten, og selve kaffen skulle i kjelen før vannet ble varmt. Kaffen skulle serveres rykende varm. Selvsagt skulle den være svart som natten, men gjerne med en sukkerbit til. Den skulle dyppes i kaffen, og suges på som en karamell. Da var styrmannen sikret at han holdt seg våken på hundevakta, fra midnatt til fire. Vi gikk seks timer på, så vi stod et par timer til.

Jeg har hatt noen dager vest i havet. Det er deilig å ha muligheten til både by og land. Som en sa til meg her ute på øya; «Eg kan’kje forstå at folk frivillig vil bo i ein by». Det var lørdag, og han tok en pust i bakken fra arbeidet på jordet. Det er et arbeid som aldri tar slutt. Kaffedrøsen mellom arbeidsøktene, er en viktig del av arbeidet. Da snakker en til en finner på at en skal jobbe litt til. Kameraten kommenterte tørt; «Og dei i byen kan’kje forstå at nåken kan bu her me bur!».

Blei det noen hummer? Bildet fra Nordevågen på Utsira

Det optimale er å ha muligheten for både og. Norge er et vakkert land med mange muligheter. Selv trives jeg i byen, men det er deilig å dra vest i havet for å smake på saltråket og trekke frisk luft. Roen og freden fyller blodårene, og følelsen av å ha nok tid. Kontraster, eller ulike verdener, om du vil. Forskjellen er ikke større enn at liv leves begge steder, fra morgen til kveld. Og natten med.

Under en vandring på den smale veien på Utsira, der jeg må gå til side hvis det kommer en bil, vinket en til meg og kommenterte; «Det er kontraster i livet ditt!». Jeg svarte som sant var, at det var godt å være ute på øya i havet. Det er dette som er normalen, heldigvis. Det å kunne gå en tur uten å tenke om det kommer flere raketter som treffer nabolaget. Jeg hadde sett det på film fra krigens dager, at folk gikk i bomberom da flyalarmen gikk, men jeg hadde ikke trodd jeg skulle oppleve det selv. Det var absurd å gå ut i solskinnet noen timer etterpå, da alarmen gikk av.

Det jeg opplevde i Kyiv, var bare en flik av det som skjer. Krigen er ikke slutt, selv om jeg har dratt ut. Ondskapen fortsetter. Verdens største land vil ha mer. De blir aldri fornøyde. Grådig spiser bjørnen på sitt bytte. Et liv er ikke verdt noen ting. Mye vil ha mer. Det store spørsmålet er; Hvordan skape fred? Det er lettere å starte en krig, enn å stoppe den.

En gang i året, samme dato hvert år, blir jeg ett år eldre. Det skjer ikke hver dag, men kun én dag i året. Alle de andre dagene skjer det ingenting. Plutselig ved midnatt i det en går over til den ene dagen, går en fra en tid til en annen, - uten mulighet for retur..! Det er noe rart der, som ikke helt er til å forstå. Jeg er kommet til verden uten returbillett. Det er for så vidt greit, men det hadde gjort godt å kjøre livet i sakte film og putte på reversen av og til.

Det jeg egentlig ville si, var at jeg fikk flere hyggelige gaver da jeg ble ett år eldre for litt siden. En av dem var noen sekker med ved. Det var en gave som bokstavelig talt varmer. Denne helgen har jeg derfor kost meg med fyr i ovnen i skrivestua vest i havet. Ute har høsten gjort at dagen ikke blir helt lys, men jeg nyter fargene på trærne og den skarpe luften som høsten gir. Og varmen fra ovnen inne. Og stearinlys.

Høsten er en god tid, men noen ganger er kontrastene større enn det naturen gir.

Hav og steiner. Det blir jeg aldri lei av. Bildet fra Utsira, med horisonten i sør.

Covid og Maria

Vi snakker mye om været.  Det er selve hverdagspraten i vår tradisjon og kultur. Det er mange utlendinger som undrer seg over at været opptar oss så mye som det gjør, men det har sine naturlige grunner. Vi bor der vi bor.

Vest i havet, på Utsira der min far vokste opp, var folk opptatt av været. Hver gang det var værmelding på radioen, skulle det være stille i stua. Det var en hellig stund. Det handlet om selve livet. I godt vær kunne fiskebåtene gå ut på det åpne havet og samle føde og penger til å overleve. I dårlig vær var det viktig at de lå ved kai. Min far fortalte at de hadde to slags middager da han var barn. Det var fersk fisk og det var salta fisk, godværsmiddag og uværsmiddag.

Det siste året har vi snakket mer om koronaviruset enn om været. 

Vi er alle berørt. Noen bagatelliserer det hele og er sinte på regler som blir gitt. Restriksjoner gjør noe med friheten. Det tåler ikke alle like godt. Andre mener reglene er for slappe. Mange er redde. Det er lett å forstå. Det er mye usikkerhet. Hvordan skal dette gå? De fleste av oss er slitne, trøtte, lei. Tar det aldri slutt?

Det er flere både barn, ungdom, voksne og eldre som sliter sosialt. Antall ensomme har vokst det siste året. Mange sliter økonomisk, og noen har hatt et tøft år helsemessig. Som været på Utsira, handler også koronaviruset om livet. Vi har en alvorlig situasjon som tærer på det meste. 

Hvor lenge er det til jul? 

Har jeg fått solstikk i varmen her i sør siden jeg spør om det? På denne tiden av året tenker vi lite på jul, men kanskje vi skal ta en pustepause og tenke på det midt oppe i alt vi strever med.

Det er like lenge til jul som det tar å bære et barn fram fra befruktning til fødsel.
Det er ni måneder til jul.                                            

Dette er tiden på året da Maria ble med barn. Hun fikk beskjed av en engel at hun skulle føde en liten gutt, og hun skulle gi ham navnet Jesus. Det var en dramatisk beskjed å få for en tenåring, spesielt siden hun ikke hadde vært sammen med en mann. Hun må ha blitt fylt av glede, og samtidig overraskelse, undring og redsel. 

Et under skjer hver gang et barn blir unnfanget i mors liv. I Norge får rundt 200 kvinner denne beskjeden hver dag. Fremdeles skjer underet at liv skapes, liv bæres fram og liv fødes. 

Maria var utvalgt. Hun skulle føde Guds sønn. Gud skulle inn i vår virkelighet, inn i tiden. Han skulle bli et menneske, en av oss.  

Dagen da Maria ble gravid, er kirkens morsdag! Den er kommende søndag, og har fått navnet «Maria budskapsdag». Det er en festdag i det grå landskapet.  

Vær ikke redd!                                                                            

De første ordene engelen sa til Maria var; Frykt ikke!

Det var de samme ordene engelen sa til hyrdene på marken da de fikk beskjed om at det var født en frelser, i Betlehem: Frykt ikke! Se jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser!

Vi finner ordene igjen i påsken da kvinnene kom til graven for å se etter den døde Jesus, men isteden fant de en engel. De ble redde, men engelen sa: Frykt ikke! Han er stått opp, slik som han sa.

Uttrykket «frykt ikke!», «vær ikke bekymret», «vær ikke redd», står 365 ganger i Bibelen. Gud taler til oss midt inn i vår hverdag, midt inn i vår tid. 

Frykt ikke, selv om det stormer og er høye bølger. Frykt ikke, selv om et skummelt virus spres iblant oss og vi ikke vet fremtiden. Frykt ikke, selv om livet både kan være et slit og smertefullt.
Frykt ikke, for jeg er med deg alle dager inntil verdens ende!  Så konkret er ordene fra Gud til oss.
Snart er det vårjevndøgn og ni måneder til jul. Livet spirer og gror!

Jeg liker å beskrive håpet på min måte:
Det er jord i hver dråpe av mitt blod
men også himmel!

Bildet tok jeg på en sti i Stavanger for ett år siden. Det spirer og gror.

Livet er nå

Det er selve hverdagen som ble borte. Det er den jeg savner. Den grå hverdagen. Den er den jeg ser fram til å få igjen. Det er den som ble spist av et glupsk lite virus. Sammen med det grå, forsynte den seg også av mange av fargene. Da ble det ikke mye igjen. 

Det siste året har endret mye. Det som før var det normale livet, er blitt noe vi både ser tilbake til og fram mot. 

«Alt blir bra igjen» lød det som parole i fjor da landet vårt stengte ned. Det var deilig å se denne barnereglen som hang i både bygd og by. Det var en god dose optimisme som fulgte ordene. Det gav vitaminer i en mørk tid. 

Ett år har gått. I dag er det sjeldnere vi ser disse ordene, og den fargerike regnbuen har falmet i vinduene. Jeg savner den. Vi trenger den nå mer enn noen gang. Det er trist når vi mister ord og farger som gir håp. Selv om parolen fra barna ikke slo til i det korte perspektiv, gav det tro på fremtiden. Vi stod sammen, og vi skulle stå an av!

Hvor er barnereglene i dag? Hvor er ordene som bygger fremtid? Hvor er fargene? Hvor er tonene som løfter oss på vinger? Hvor er smilene og blikkene som gav trøst? Hvor er jeg blitt av? Hvor er du?

Fremdeles er det rødt lys. Mer enn noen gang settes det opp gjerder og murer som skal hindre smitte. Grenser er stengt, som om et virus bryr seg om det. Det er som med klimaendringene. Ingen landegrenser eller bymurer kan stoppe det som skjer. Likevel anbefales vi ikke å reise hvis vi ikke må. Det handler om å begrense smitte og holde kontroll over situasjonen. 

Det første viruset har blitt til flere muterte varianter som gjør at vi gjerne skulle vært tilbake til i fjor vår. Da var det tross alt mer oversiktlig enn det er i begynnelsen av dette året. Det vonde spørsmålet er om ikke fjoråret var bedre enn dette blir?

Vaksinen gir heldigvis håp, selv om det ser ut til å bli verre før det blir bedre. Vaksinen kan gi gult blinkende lys, og kanskje til og med grønt. Men det tar tid. “Det vil bli bra igjen”, men det tar lengre tid enn det vi tror. Det gjelder å tenke lenger enn det de fleste av oss gjør.

Hver dag har muligheter

Mens vi venter på fremtiden er det viktig at vi innser at dette er livet. Dette er hverdagen vi lever i. Dette er den grå hverdagen som vi kan sette farger på. Selv syntes jeg grått er en av de vakreste fargene vi har. Jeg gleder meg over den. Selv en grå dag er full av liv. 

Vi kan gjerne drømme oss tilbake, eller se fremover, men dagen i dag er også verdifull. Vi lever ikke i en viruståke uten utsikt. Også i dag kan vi se rundt oss, snakke med folk og lytte til toner som løfter opp. Hverdagen er annerledes, men den er fremdeles rett foran øynene våre. 

Kunsten er å se mulighetene som dagen i dag gir. Mulighet! Ta det med deg ordet der du går. Hver dag har muligheter. Hver situasjon har noe mer i seg enn det du ser med første øyekast. Det handler om de valg vi har og de valg vi gjør. Hvert menneske du treffer på din vei er med i den historie du skriver. Summen av dette kalles ditt liv. 

For å pynte opp dagen og sinnet velger jeg å kjøpe inn friske blomster og sette dem på frokostbordet. Om noen uker kan vi ut å plukke dem selv. Ville markblomster i alle regnbuens farger. Blomster som begynner å vokse før vinteren helt har sluppet tak. Den kraften vil jeg gjerne ha noe av. 

Nykokt kaffe, blomster og en himmel som er i ferd med å bli til dag. Det gjør noe med meg. Det gir håp om at hver dag har muligheter og bevegelse. Dette er dagen da de små hverdagslige gleder er de store. 

Dette bildet tok jeg i fjor. La oss håpe vi finner det igjen i år. Hvis ikke må vi ut å tegne på asfalten selv!

Stråler av lys over havet

Vi er ved et årsskifte. Skal vi se tilbake, eller skal vi se fram? Kanskje vi kan gjøre begge deler på engang? Snur vi oss for mye tilbake vil vi fort snuble. Det å gå med ryggen inn i fremtiden er et dårlig valg. Samtidig er historien viktig. Det er den vi bygger fremtiden på. Vi kan lære av feil som er gjort, og løfte frem det som er verdifullt. Det viktigste er at vi ser, og gjerne på en slik måte at vi har 360 graders oversikt. Da må vi opp i høyden slik at vi ser utover havet i vest og mot fjellene i øst. 

De siste dagene har jeg vært noen ganger ved fyret på Utsira. Det ligger 68 moh, og er dermed Norges høyest beliggende fyrlys. Det er nesten å regne som høydetrening å gå den smale svingete vegen opp til fyret. Selve bygningen er 13 meter høy, og ble bygget i 1844. Fyret ble automatisert i 2004. Noen år har det ligget i mørke, men i forbindelse med 175 års jubileum for fyret i 2019 ble lyset igjen tent. De karakteristiske tre lyssveipene når 34 kilometer ut i havet. Lysene kan sees både fra Haugesund og Karmøy. Det er som om øya i vest har fått tilbake sin puls når fyrlyset nå er kommet tilbake. 

Linsen på fyret

Jeg er lei av å snakke om det vi har snakket mest om i 2020. Jeg er lei av munnbind og regler som begrenser friheten. Jeg er lei av et virus som har snudd opp ned på alt. Jeg er lei av fornektere som ikke tror på det vi vet, og jeg er lei av pessimister og realister som ser farer rundt hver sving. Selv tilhører jeg den siste gruppen. Jeg tror det vil ta lang tid før vi er der vi ønsker å være, men det er jeg lei av å snakke om selv om jeg tror jeg har rett. Jeg er lei av at virkeligheten er slik den er. 

Ser vi tilbake på året som har gått, tror jeg vi har fått en større forståelse av at verdier og selve livet ikke er en selvfølge. Det er en positiv gevinst av et vanskelig år. På sitt beste har vi sett hva som virkelig betyr noe. Vi har lært at frihet og fellesskap er sårbart mot selv den minste lille trussel. 

Jeg savner et realt håndtrykk. Det har ikke vært mange av dem. Likevel har vi klart å se hverandre og holde kontakt. Det er ingen selvfølge. Det er verdivalg vi gjør.  

Covid og Trump, la oss håpe vi blir kvitt disse virusene vi har levd med den siste tiden. De utgjør begge en stor trussel mot verdensfreden. Jeg er lei av begge to. Jeg tror på fellesskap hvor vi løfter hverandre, og ikke river ned. 

USA er verdens sterkeste stormakt, og vår nærmeste alliert. Det har blitt ledet av en som er mer opptatt av seg selv og rakke ned på folk, enn å samarbeide. Historien vil peke på en president med et sterkt narsissistisk preg. Det kunne gått mye verre enn det allerede har gjort. Heldigvis har det amerikanske folk selv sagt at nok er nok. 

Det er positivt hvis historiebøkene kommer til å beskrive 2020 som et annerledes år.
Det vil være verre hvis det blir beskrevet som året da vi endret kurs. 

Arnstein Eek er fyrentusiast . På fritiden går han opp i fyret og sørger for å smøre det som skal til.

Det gjør inntrykk å gå inn i selve fyret. Trappene er smale, men fyrentusiast Arnstein Eek viser trygt vei. Han er i fyret et par ganger i uka for å smøre det som må til. En liten maskin driver et stort tannhjul som får linsen til å gå rundt og rundt. Det krever vedlikehold og at noen følger med. 

Jeg klatrer opp i selve linsen. Det er som å komme inn i et hjerte som pumper, uten at jeg noen gang kommer til å oppleve det. To lyspærer på 1000 watt er det som skal til. Linsen er håndslipt glass fra Paris. Den kom på plass i 1899. Den forstørrer lyset og sender det ut.

Vi går ut på en liten balkong og ser de tre lyssveipene i mørket. En etter en lyser de opp tvillingtårnet som står et par hundre meter bortenfor. I 1844 ble det bygd to fyr i samme området. Det er unikt i norsk sammenheng. Tvillingfyrene gav en egenart som gjorde at de på sjøen forstod hvor de var. Det ene fyret ble nedlagt i 1890. Det andre lyser fremdeles i natten. 

Jeg er ingen profet, men oppe i fyret ser jeg fremover og ut mot horisonten. Jeg ser der lyset peker, utover havet og innover mot landet i øst. Lysglimt i mørket. Det er det vi trenger. Vi trenger glimt av håp som bryter det som er svart. 

Hver gang jeg treffer deg er det som å være inne i selve fyrlinsen. Der hjerte møter hjerte skjer det noe som ingen skal få rive ned. Verdier er ikke selvfølgelige, det har vi lært i året som gikk. Våre fellesskap vil overleve. Det kan du og jeg sørge for. Du og jeg er vi. 

Velsignet være året som kommer!
Foto Arnstein Eek

Livet i hundre, minus førti

«Eg har aldri vore så gamadle som eg è i dag...»
De siste år min far levde, sa han ofte den setningen. Det varme lune smilet fulgte alltid ordene. Samtidig lå det en undertone av vemod og ettertenksomhet. Det var mer liv bak, enn det var foran. 

Jeg fyller år. Det gjør jeg for så vidt hvert år, men denne gang går jeg inn i en ny tidsalder.
Jeg er ikke ung. Jeg er født i forrige årtusen! Et fossil fra en annen tid.
Nå går jeg inn i «reparasjonsalderen» hvor karosseriet trenger jevnlig service. 

 Om noen dager skal jeg forlate femtiårene og gå inn i et nytt tiår. Som sekstiåring blir jeg begynnende gammal. Da er jeg en utdøende rase. Livet er en gave, men også en utfordring. 

 Jeg er ikke redd for å tippe over en ny grense. Virkeligheten er sann. Jeg er verken eldre eller yngre enn min alder. I våre dager er det en kunst. Det er nok av dem som prøver å flykte fra seg selv. Selv farger jeg ikke håret. Botox hadde sikkert kunne fjerne noen rynker, men rynkene bærer jeg med ære. Det er jo tross alt mitt liv jeg bærer med alt av gleder, sorger, lyst og savn.

Det å gå over i sekstiårene handler om å nærme seg slutten på arbeidslivet. Det er en rar tanke. Hvis helsa holder og det er meningsfullt det jeg holder på med, har jeg tenkt å holde det gående noen år til. Mye av identiteten og livet ligger jo i å ha noe å tusle med. 

Drivkraften ligger ikke bare i arbeidet, men i det jeg tror på. Troen er tosidig. Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker. Tross alt tror jeg fremdeles på mennesker. Jeg tror på kjærligheten som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive livet ned. 

 Det er jord i hver dråpe av mitt blod
 men også himmel

  - og salt hav!

Horisonten er magisk. Det er alltid mer! Bildet er fra vestsiden av Utsira. Foto: Tor Leif Helgesen

Alene 

Det å leve alene er til tider en utfordring. Alene, men ikke nødvendigvis ensom. Det er forskjell på det. Mulig jeg er blitt en gammel einstøing. Det får andre dømme. Det å ikke leve innenfor rammen av de liv som de fleste gjør er ikke alltid enkelt, men det er mitt liv.

Ikke er jeg gift. Ikke er jeg skilt. Ikke har jeg samboer. Ikke har jeg barn. Ikke er jeg homofil. Jeg passer ikke inn i en bås av det folk ser på som normalt. Det er ikke lett for folk å forholde seg til. 

Selv lever jeg i beste velgående med livet slik det er blitt.

Som barn lekte jeg mye. Det gjør jeg enda. Livet er en alvorlig lek. Smil og latter følger gode bemerkninger og frodige historier. Leken er krydder på maten.  Uten lek blir hovedretten blek.

Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge jeg lever. Mange i våre fellesskap tror de er utvalgt til å være politi. De er mer kritiske enn paven. De bygger ikke, men reduserer egen og andres skaperkraft. De om det. Selv har jeg tro på den ufullkomne lek i farger, ord og toner. 

Jeg går inn i et nytt tiår uten å vite veien videre. Jeg liker det usikre. Hadde jeg visst hva jeg gjorde om fem år, ville jeg fått klaustrofobi. Det vil være som å sperres inne i et lite kott. Likevel er det en utfordrende tid vi nå lever i. Morgendagen vet jeg lite om. 

I livet har jeg truffet noen murer som gjør at jeg har stoppet opp. Likevel har jeg valgt å beholde bevegelsen. Bevegelse er viktig. Energi. Kraft. Mot. Vilje. Håp. Bønn. Livet stopper ikke selv om jeg må gå over et fjell eller gjennom en mørklagt tunnel. Går det ikke, går jeg i en annen retning. 

Fest 

Det blir en feiring. Et liv i hundre, minus førti, bør jo markeres. Du er herved invitert! Men et virus har begrenset omfanget. Derfor kan du ikke fysisk slippe inn på festen. Slik er det. Jeg kan ikke lage en ny «ungdomsfest» som kommer ut av kontroll. Om vi ikke møtes nå, vit at jeg ser fram til å treffe deg til den gode samtale rundt neste sving. 

Gode venner er som solskinn på en regnfull dag!

Gave
Den største gave du kan gi meg er å støtte et humanitært formål du selv brenner for.
Håper du er raus!

Selfi ved Barentshavet. Grense Jakobselv. Russland i bakgrunnen.

jeg blir aldri lei av å se utover horisonten
det er evigheten jeg ser der ute
den har allerede begynt

Hjemme i sør og i nord

Det er godt å komme hjem til nord, selv om jeg er fra sør. Jeg er søring i ordets rette forstand. Selv for en søring, er jeg en søring. Min dialekt er med skarre r, men de som prøver å plassere meg får det ikke helt til. Vi elsker jo å sette mennesker i bås. Det kan handle om å ha kontroll og redusere hverandre til noen å se ned på. Heldigvis kan det også handle om positiv interesse for mennesker og deres liv.  

Jeg er født på Madagaskar. Born in Africa! Deler av min barndom var fra den frodige øya på Afrikas østkyst. Det gjør meg til en skikkelig søring. Jeg er oppvokst med palmer og rød jord. Når jeg er på de breddegrader kjenner hele meg at jeg er hjemme. Sist jeg landet på Ivato flyplass utenfor Antananarivo, rant tårene. Det var et sterkt sanseinntrykk når lukter, lyder, smaker og det jeg så krasjet sammen i en følelse av noe som var endel av meg. 

 Da jeg begynte som prest i Tromsø i forrige årtusen, ble jeg kalt en søring. Det var helt riktig betegnelse. Da jeg et årtusen senere ble prest på Svalbard kunne jeg terge mine venner i Tromsø med å kalle de søringer. Alle sør for Bjørnøya var jo nettopp det. 

 Mitt liv har vært preget av flytting. Det stedet jeg har bodd lengst sammenhengende, er i Longyearbyen. Det gjør meg ikke til nordlending, men jeg er blitt kjølt ned til blodtype 0 Polar Rhesus minus, uten at det er en blodtype som offisielt fins. Det handler om å være merket for alltid av det polare liv. 

Denne sommeren har min livsreise igjen brakt meg mot nord. Det var ikke det som var planen, men mye er endret av planer i år. 

 To brødre som prester i nord

Broder Helge og jeg utenfor Mehamn kirke

I helgen besøkte jeg min bror Helge i Kjøllefjord, noen timers kjøretur mot nordvest. Vi vikarierer begge som prester i Finnmark, han i en to års periode og jeg i noen måneder. Det er artig at vi møtes i nord når barndommen var langt mot sør. Forskjellene er store, for å si det mildt. Likevel føler vi oss hjemme også her. 

Noe av det som treffer oss midt i hjerte, og gjør at vi føler oss hjemme i nord, er det ekte råstoffet du finner i menneskene som bor her. Fasaden er ikke så viktig, men inne er det varmt og lunt. I nord blir vi invitert inn. Det er nok av steder hvor fasaden er viktigere enn innholdet. 

«Folket lever nær elementene. Havet, fæsken, Gud, vær og vind. Og fjell og stein», sier min bror Helge når han prøver å forklare livene som leves i nord. 

Selv om språket kan være mer frodig enn sarte ører tåler, er Gud med i livene som leves tett på elementene i nord. Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk, men likevel er folket glad i kirka. På sitt viss. Folket lever i all sin frodighet med tro, tvil og forbannelse som en alminnelig treenighet. Folk er endel av folkekirken uten nødvendigvis å være endel av den aktive menighet. 

Naturen er eksotisk vakker i Finnmark. Den er magisk, mer enn kulisser i en film. Mye mer. Dette er virkelig. Sammen kjører min bror og jeg en tur til Mehamn og Gamvik. Det er områder som ifølge meteorologiske definisjoner aldri har sommer. Det er store likheter i det forblåste nakne landskapet med det jeg er vant til på øygruppen Svalbard lenger mot nord, men det værharde området minner meg også om Utsira i sørvest. Det er kysten av Norge. Ytterkantene. Storhavet rett inn. Der hvor blomstene og menneskene i generasjoner har kjempet for livet mot saltråk og storm. Det handler om liv og død når det føyker seg til på hav og på fjell. Marginene kan være små. Livet leves tett på jord og himmel, snø og salt sjø.   

Det eksotiske sør, og det eksotiske nord. Begge steder drar i meg og får meg til å føle meg hjemme. Det betyr mer å føle seg hjemme enn det du tror. Mye mer.

Gamvik. Et levende samfunn også i dag. Med Barentshavet rett utenfor. Havet gir og havet tar.

Feriemodus

Jeg har ferie. Det har jeg hatt noen uker allerede. Folk tror at det bare er i juli en har tid til slikt, men i år har jeg tatt tidlig ferie. Det er bare dager igjen før den er historie. Det betyr at min ferie er slutt før du antagelig har begynt på din. Det er som å si at snart snur solen og det går mot mørketid igjen. Sant nok, men ikke akkurat kjekt å tenke på. 

 Grunnen for min tidlige ferie er at jeg skal vikariere som prest i Sør-Varanger i tre måneder. Kirkenes er lenger øst enn Istanbul, men litt lettere å reise til i koronatid. 

 Det tar alltid noen uker før jeg kommer i feriemodus. Selv om denne våren har vært spesiell og jeg ikke har følt at jeg har fått gjort det jeg burde gjøre, er det noe annet når jeg med god samvittighet bare kan gjøre ingenting. 

 “Ingenting» er å gjøre alt det som en ikke får gjort ellers. Slik som i dag. Da fant jeg fram kantklipperen og klippet det høye gresset som hadde vokst til en urskog på noen måneder. Det jeg egentlig hadde trengt var å leie meg noen geiter en ukes tid, men det finnes ikke geiter på Utsira. Da måtte jeg svette litt. Det har jeg godt av. Magen er større enn den burde være. Da trenger jeg noe trim, og det er bedre å jobbe fysisk ute enn å gå på sterile treningsstudio selv om de nå åpner igjen. 

 Nordavind fra alle kanter

 Det er mye jeg ikke er flink til, egentlig det meste som hører det praktiske liv til vil de som kjenner meg si. Derfor trives jeg godt med naturens egne ville planter i stedet for å forsøke på noe jeg ikke får til. Ugress defineres som planter som vokser der de er uønsket. Det betyr at jeg ikke har ugress i min hage. Markblomster er jo de vakreste blomster vi har! I min hage er det mange av dem. Det er ville markblomster både i min hage og i min sjel. 

 Her vest i havet er hver blomst en gave. Når jeg går tur på øya, ser jeg blomster som klamrer seg til en jordflekk mellom berg og steiner. Igjen får jeg assosiasjonen til Svalbard hvor alle blomstene er fredet. Der er det ikke lov til å plukke én. Blomstene på øygruppen i Arktis har en til to måneder å slikke sol før snøen igjen legger seg som ett vegg til vegg teppe. Da trenger de et vern fra verdens strengeste miljøvernlov. 

På Utsira blåser nordavinden fra alle kanter over naken stein. Da er det et naturens under at blomster i det hele tatt klarer å finne et sted hvor de kan vokse og vise sin pryd. Her er ikke blomstene fredet, men de fyller meg med respekt når de vokser frem på noen flekker av karrig og forblåst jord. Vi har mye å lære av dem når livet blåser fra stivkuling til storm fra nord og bølgene slår frådende av raseri.  

Nord og sør, øst og vest

 På Utsira finnes det ikke høyre og venstre, hverken som politisk parti eller i dagligtale. Bruker du slike begrep vet alle at du kommer fra byen, noe alle vet likevel. «Den planken skal ligge vest for de andre». «Nord om huset er det et grått hus». «Det er søreveggen som er mest utsatt for regn». 

 Nord og sør, øst og vest. Det er slik de snakker ute i havgapet. Horisonten ligger i vest. Byen i øst, og i sør. Og styrbord og barbord hvis en skal være mer konkret. «På styrbord side av huset i vest». Da vet alle hvor det er.

 Det er viktig å ikke kalle båten som går til byen for ferge. Gjør du det, så er du også fra byen. Du vet du sier feil i det lokalbefolkningen ser på deg som om du var fra en annen planet. Det heter rutebåt! Det burde alle vite. Det er en slik båt hvor du må rygge inn hvis du skal kunne kjøre med fronten ut. Når rutebåten ikke går er det like greit at du holder deg innendørs og stenger alle ventiler. Søppelkassene utenfor huset bør du tjore fast hvis du har et ønske om å finne dem igjen. 

 Rutebåten tar meg om litt innover mot byen i øst før jeg tar bussen videre mot sør. Da er sommerferien over for i år. Det er tid for å sette kurs mot nordøst. Det blir en ny etappe på min seilas som kalles et liv.

Nordevågen på Utsira

Fisketur i vest

Jeg har ferie. Ikke det at det er den store forskjellen denne våren.
Jeg har ikke opplevd å bli permittert, men likevel en følelse av å bli parkert.

Det gjør inntrykk å kjøre forbi Sola flystasjon og se alle flyene som står parkert på rekke og rad. Jeg har selv rygget inn i fremtiden og venter på at noen skal få meg i gang igjen. Jeg innser at det må jeg gjøre selv. Det er som å starte maskinen på en gammel fiskeskøyte. Det var en kunst, men når den først startet lagde den en lyd som har lagt seg i margen på noen av oss. Dunk. Dunk. Og noen røykringer for å si at skuta var klar til å gå fra havn. Har du opplevd det vet du at ingen motorer kjøpt for de største pengesummer kan måle seg med den. 

 Ferie er noe mer enn det å ikke kunne gjøre det en tidligere gjorde. Ferie er å puste både inn og ut med god samvittighet. Min feriereise har blitt like lang som den var planlagt. Med rutebåten fra Haugesund bar det rett ut i havet. Sytti minutters seilas, retning vest. 

Utsira er en øy med sjø på alle sider. Slik sett er den ikke forskjellig fra andre øyer ute i havet,
men Utsira har også horisont på alle sider. Havstykket inntil Haugesund er såpass langt og værhardt at det er som å se ut i utlendigheten når det blåser opp. Mange har matet krabbene på dette havstykket. Setter du kurs andre veien er Shetlandsøyene neste stopp, hvis du er heldig.

 Denne våren har mye av hverdagen forsvunnet. Derfor sa jeg ja da mitt søskenbarn Arvid ringte og ba meg med på fisketur. En hverdags syssel som ikke skjer hver dag. Det er slik det er blitt.
Det hverdagslige er blitt noe som ikke skjer før tidligst neste år.

Bølgene fikk den lille båten til å rulle vest for øya. Horisonten lokket hvis motoren skulle si stopp, men den virket slik den skulle. Og fisken beit. Sei og lyr av fin størrelse. Matauke kalles det for de som vil sette navn på det som var den mest hverdagslige sysselen som folk drev med langs kysten før i tiden. 

Min far fortalte at da han var barn, hadde de to typer middag.
Det var fersk fisk og salta fisk.
Godværsmiddag og uværsmiddag. 

 Det var mat nok til alle langs kysten. Mat og hardt arbeid. Fisk og graut. Det er mange som har vokst opp på det. I dag er det grandiosa og cola. Det var bedre mat før. Tross alt. 

 Jeg har aldri før vært så nær Spannholmane vest for Utsira som på fisketuren med Arvid.
I lengre perioder er det forbudt å gå i land på disse værutsatte holmene. Det skyldes at fugler skal få hekke i fred. Det er ikke vanskelig å respektere. Selv fugler må få ha sitt privatliv. 

På noen skjær som stikker opp av havet lå det klynger av sel. Sist jeg så noe lignende var det en flokk hvalross som låg og prompet på en strand på Svalbard. Det er en likhet mellom de nakne bergene på Utsira og landskapet på vestsiden av Spitsbergen. Det ville utemmede landet. Røft, salt sjø og nordavind fra alle kanter.  

Ikke et tre er å se. Ikke en busk. Hvorfor gå i land når det er ingenting å se? Nettopp derfor.
Selv om du ikke forstår hva jeg snakker om. De ville nakne holmene som er vasket i salt gjennom århundrene er et sted jeg må besøke. Jeg vil ut til Spannholmane når hekkeperioden er over og det er lov til å se det som ikke er noe å se. Det får bli en gang til høsten. 

Middagen den kvelden ble stekt fisk rett fra havet. Ferskere enn det får du det ikke servert. Selvsagt spiste jeg for mye. Jeg ligner på en glupsk måke når jeg får fersk fisk servert.
Da var det godt å gå fra Nordevågen til Sørevågen etterpå. Det er 1,6 kilometer og akkurat langt nok til at seien gled ned i magesekken. Søvnen kom av seg selv som en dessert til det gode måltid. 

Måker som følger etter oss er et godt tegn på at vi har fått fisk. Før var det mye mer fisk i havet. Og flere måker.
Til høyre i horisonten ser du Spannholmane. Sjøen har stilnet. Vi har satt kurs mot havn.

Vest i havet

Havet. Det gjør noe med meg. Jeg vet ikke hva. Men det rører ved hele meg. Hodet. Hjerte. Muskler og nerver. Kropp og sjel. Og blodet. Det ligger i blodet.

Om solen gir vitamin D, gir havet vitaminer fra A til Å. Hele alfabetet. Vitamin A til siste bokstav.
Det er det samme hvor jeg bor, bare jeg ser havet og kjenner smaken av salt liv. 

Innlandet kan jeg besøke. Da blir det bare enda bedre å komme ut der landet slutter og luften fylles av salt råk. Jeg kunne aldri bodd lenger i innlandet enn en uke om gangen. De gangene det har skjedd har pusten endret seg og huden har begynte å tørke inn. 

Så langt øyet kan se. Og litt lengre. Som ett vegg til veggteppe mellom land og folkeslag.
Fra kyst til kyst. Uten en krusning, for så å løfte seg i all sin brunst. Bølger uten stans.
Farger som i en regnbue. Blå, grønn, grå, sort og hvitt skum av fråde når det bygger seg opp.

Hver gang jeg er vest i havet puster jeg med åpen munn mot vinden. Smaker på saltråket.
Ser utover det flate teppet i all sin prakt, før vinden tar tak og byr havet opp til dans. Det er krefter når havet ypper til kamp. Det er som når en bokser i ringen løfter nevene. Uten hansker. Fulltreffer på fulltreffer slår bølgene mot land uten at bergknausene viker en millimeter. 

I generasjoner har øya stått der. Hav på alle sider. Fiskebåter har kjempet seg mot havn. Hard hverdag. Kampen for å overleve litt til. Mennesker har klort seg fast mot vinden for ikke å fyke utover mot horisonten
og bli borte. 

Naken står den der vest i havet. Stein på stein. Og noen klatter med jord.
På fastlandet kan du finne fram kikkerten og se utover. Langt der ute er det det siste du ser.

Jeg er jordfestet vest i havet. Mine besteforeldre har sin grav der. Thomas og Serine.
Utsira var der min far vokste opp. Da han ble så stor at han rakk over steingjerdene, forsvant håret i vinden.
Det var hvert fall det han sa. 

På øyas høyeste punkt, står fyret som et stearinlys som tennes hver kveld. Før lyste fyret for båter på havet og for små gutter som var på vei hjem. Min far stod stille, og sprang alt han vant når lyset viste vei. Det var den gang natten var svart og gatelys var noe som hørte fremtiden til. 

Nå er det min tur til å gå over steinene og se utover mot horisonten. Det blir jeg aldri lei av.
Det er evigheten jeg ser der ute.
Den har allerede begynt. 

Bildet av meg ble tatt av mitt søskenbarn Tor Leif Helgesen på en av våre rusleturer på vestsiden av Utsira.
Det er som når jeg i slutten av en gudstjeneste løfter hendene for å lyse velsignelse.
“Herren la sitt ansikt lyse over deg”.