Det er selve hverdagen som ble borte. Det er den jeg savner. Den grå hverdagen. Den er den jeg ser fram til å få igjen. Det er den som ble spist av et glupsk lite virus. Sammen med det grå, forsynte den seg også av mange av fargene. Da ble det ikke mye igjen.
Det siste året har endret mye. Det som før var det normale livet, er blitt noe vi både ser tilbake til og fram mot.
«Alt blir bra igjen» lød det som parole i fjor da landet vårt stengte ned. Det var deilig å se denne barnereglen som hang i både bygd og by. Det var en god dose optimisme som fulgte ordene. Det gav vitaminer i en mørk tid.
Ett år har gått. I dag er det sjeldnere vi ser disse ordene, og den fargerike regnbuen har falmet i vinduene. Jeg savner den. Vi trenger den nå mer enn noen gang. Det er trist når vi mister ord og farger som gir håp. Selv om parolen fra barna ikke slo til i det korte perspektiv, gav det tro på fremtiden. Vi stod sammen, og vi skulle stå an av!
Hvor er barnereglene i dag? Hvor er ordene som bygger fremtid? Hvor er fargene? Hvor er tonene som løfter oss på vinger? Hvor er smilene og blikkene som gav trøst? Hvor er jeg blitt av? Hvor er du?
Fremdeles er det rødt lys. Mer enn noen gang settes det opp gjerder og murer som skal hindre smitte. Grenser er stengt, som om et virus bryr seg om det. Det er som med klimaendringene. Ingen landegrenser eller bymurer kan stoppe det som skjer. Likevel anbefales vi ikke å reise hvis vi ikke må. Det handler om å begrense smitte og holde kontroll over situasjonen.
Det første viruset har blitt til flere muterte varianter som gjør at vi gjerne skulle vært tilbake til i fjor vår. Da var det tross alt mer oversiktlig enn det er i begynnelsen av dette året. Det vonde spørsmålet er om ikke fjoråret var bedre enn dette blir?
Vaksinen gir heldigvis håp, selv om det ser ut til å bli verre før det blir bedre. Vaksinen kan gi gult blinkende lys, og kanskje til og med grønt. Men det tar tid. “Det vil bli bra igjen”, men det tar lengre tid enn det vi tror. Det gjelder å tenke lenger enn det de fleste av oss gjør.
Hver dag har muligheter
Mens vi venter på fremtiden er det viktig at vi innser at dette er livet. Dette er hverdagen vi lever i. Dette er den grå hverdagen som vi kan sette farger på. Selv syntes jeg grått er en av de vakreste fargene vi har. Jeg gleder meg over den. Selv en grå dag er full av liv.
Vi kan gjerne drømme oss tilbake, eller se fremover, men dagen i dag er også verdifull. Vi lever ikke i en viruståke uten utsikt. Også i dag kan vi se rundt oss, snakke med folk og lytte til toner som løfter opp. Hverdagen er annerledes, men den er fremdeles rett foran øynene våre.
Kunsten er å se mulighetene som dagen i dag gir. Mulighet! Ta det med deg ordet der du går. Hver dag har muligheter. Hver situasjon har noe mer i seg enn det du ser med første øyekast. Det handler om de valg vi har og de valg vi gjør. Hvert menneske du treffer på din vei er med i den historie du skriver. Summen av dette kalles ditt liv.
For å pynte opp dagen og sinnet velger jeg å kjøpe inn friske blomster og sette dem på frokostbordet. Om noen uker kan vi ut å plukke dem selv. Ville markblomster i alle regnbuens farger. Blomster som begynner å vokse før vinteren helt har sluppet tak. Den kraften vil jeg gjerne ha noe av.
Nykokt kaffe, blomster og en himmel som er i ferd med å bli til dag. Det gjør noe med meg. Det gir håp om at hver dag har muligheter og bevegelse. Dette er dagen da de små hverdagslige gleder er de store.
Dette bildet tok jeg i fjor. La oss håpe vi finner det igjen i år. Hvis ikke må vi ut å tegne på asfalten selv!