Det som var fram i tid, er i ferd med å ebbe ut som sand i et timeglass. Det er ikke mer alvorlig enn at fem ukers ferie er på hell. Det var som en liten uendelighet da friukene var i sin begynnelse. En ferie uten ende. Heldigvis var det ikke slik. Jeg er klar for hverdagen. Det er tross alt den som er med på å gi ferien en ekstra valør.
Etter en lang vinter og uker med vår, var det godt å ta en pause. Ikke det at jeg følte meg sliten, men det er ikke alltid følelser går i takt med hode og kropp. Det gjorde godt å rusle uten de store planer i almanakken. Nå er batteriene fylt opp med fornybarenergi av vind i håret, sol på kinnet og regn i bøtter og spann. Denne sommeren har det ikke vært en dag med dårlig vær. De som klager vet ikke hva de snakker om. Folk har en tendens til å klage enten det er sol eller regn.
Jeg er klar for neste etappe på seilasen.
Ukene som er i ferd med å bli historie, har vært som å spise softis med rørte jordbær. Selv da nordavinden blåste fra alle kanter, var det sødmesmak i luften. Det var godt å være alene noen dager. Ofte kan jeg kunsten å sitte helt stille i en stol uten å gjøre noen verdens ting. Jeg trenger ikke våkne til et nytt prosjekt som skal gjøres. Mange har det slik at de hele tiden må. De er ikke ferdig med å bygge en terrasse før de skal bygge en ny krok i le for vinden. Selv nyter jeg når vinden smaker av salt hav og regnet pisker mot meg. Vi er ulike slik. Likevel gleder også jeg meg når jeg er ferdig med noe jeg burde ha gjort for lenge siden.
Mest av alt, har jeg gledet meg sammen med gode venner denne sommeren. Det er tross alt de som gir meg mest energi. Den gode samtale ut i de små timer, turer mellom knauser og lyng, eller et morgenbad i fellesskap. Jeg lar alltid noen andre svømme lengst ut. Tross alt er jeg redd for hai, og trives best når noen holder de skumle vesenene i dypet på avstand. Det er ingen spøk for meg, selv om du kan smile av det. For meg er det lettere å hanskes med haier på land, enn de jeg ikke ser i dypet.
Noen av dere har jeg møtt i sommer. Dere skal vite at dere betyr mer enn dere selv vet. De små glimt fra noen som plutselig stoppet og sa hei da vi passerte hverandre på stien. Det var lenge siden sist, men det føltes ikke slik. Og du og dere som har sittet rundt samme bord både til frokost, lunsj og kvelds. Det er menneskemøtene som mer enn noe fyller batteriene. Jeg trenger å puste alene og sammen med de få, men det er også godt å kjenne at mangfoldet av mennesker gir mer enn det tar.
Vest i havet har jeg pustet med åpen munn og sett utover horisonten. Det blir jeg aldri lei av. I ferien trenger jeg ikke reise lenger enn jeg klarer å gå. Jeg er kortreist slik. Nordisk ferie er av øverste klasse.
Sommeren er ikke forbi enda. Det er enda noen uker igjen, selv om ferien er over for noen av oss. Selv syntes jeg høsten er årets vakreste tid. Det er bare å glede seg til den første stormen, regnet og bølgene som slår inn over land, og høstfargene i et crescendo som om skog og mark var en stor brudebukett. Høsten er god å gå i møte med åpent sinn, men først skal jeg nyte det som er igjen av sommeren. Det håper jeg du også gjør!
Alle bildene i denne bloggen er fra Utsira. Dette bildet viser Sørevågen