sommerferie

Feriemodus

Jeg har ferie. Det har jeg hatt noen uker allerede. Folk tror at det bare er i juli en har tid til slikt, men i år har jeg tatt tidlig ferie. Det er bare dager igjen før den er historie. Det betyr at min ferie er slutt før du antagelig har begynt på din. Det er som å si at snart snur solen og det går mot mørketid igjen. Sant nok, men ikke akkurat kjekt å tenke på. 

 Grunnen for min tidlige ferie er at jeg skal vikariere som prest i Sør-Varanger i tre måneder. Kirkenes er lenger øst enn Istanbul, men litt lettere å reise til i koronatid. 

 Det tar alltid noen uker før jeg kommer i feriemodus. Selv om denne våren har vært spesiell og jeg ikke har følt at jeg har fått gjort det jeg burde gjøre, er det noe annet når jeg med god samvittighet bare kan gjøre ingenting. 

 “Ingenting» er å gjøre alt det som en ikke får gjort ellers. Slik som i dag. Da fant jeg fram kantklipperen og klippet det høye gresset som hadde vokst til en urskog på noen måneder. Det jeg egentlig hadde trengt var å leie meg noen geiter en ukes tid, men det finnes ikke geiter på Utsira. Da måtte jeg svette litt. Det har jeg godt av. Magen er større enn den burde være. Da trenger jeg noe trim, og det er bedre å jobbe fysisk ute enn å gå på sterile treningsstudio selv om de nå åpner igjen. 

 Nordavind fra alle kanter

 Det er mye jeg ikke er flink til, egentlig det meste som hører det praktiske liv til vil de som kjenner meg si. Derfor trives jeg godt med naturens egne ville planter i stedet for å forsøke på noe jeg ikke får til. Ugress defineres som planter som vokser der de er uønsket. Det betyr at jeg ikke har ugress i min hage. Markblomster er jo de vakreste blomster vi har! I min hage er det mange av dem. Det er ville markblomster både i min hage og i min sjel. 

 Her vest i havet er hver blomst en gave. Når jeg går tur på øya, ser jeg blomster som klamrer seg til en jordflekk mellom berg og steiner. Igjen får jeg assosiasjonen til Svalbard hvor alle blomstene er fredet. Der er det ikke lov til å plukke én. Blomstene på øygruppen i Arktis har en til to måneder å slikke sol før snøen igjen legger seg som ett vegg til vegg teppe. Da trenger de et vern fra verdens strengeste miljøvernlov. 

På Utsira blåser nordavinden fra alle kanter over naken stein. Da er det et naturens under at blomster i det hele tatt klarer å finne et sted hvor de kan vokse og vise sin pryd. Her er ikke blomstene fredet, men de fyller meg med respekt når de vokser frem på noen flekker av karrig og forblåst jord. Vi har mye å lære av dem når livet blåser fra stivkuling til storm fra nord og bølgene slår frådende av raseri.  

Nord og sør, øst og vest

 På Utsira finnes det ikke høyre og venstre, hverken som politisk parti eller i dagligtale. Bruker du slike begrep vet alle at du kommer fra byen, noe alle vet likevel. «Den planken skal ligge vest for de andre». «Nord om huset er det et grått hus». «Det er søreveggen som er mest utsatt for regn». 

 Nord og sør, øst og vest. Det er slik de snakker ute i havgapet. Horisonten ligger i vest. Byen i øst, og i sør. Og styrbord og barbord hvis en skal være mer konkret. «På styrbord side av huset i vest». Da vet alle hvor det er.

 Det er viktig å ikke kalle båten som går til byen for ferge. Gjør du det, så er du også fra byen. Du vet du sier feil i det lokalbefolkningen ser på deg som om du var fra en annen planet. Det heter rutebåt! Det burde alle vite. Det er en slik båt hvor du må rygge inn hvis du skal kunne kjøre med fronten ut. Når rutebåten ikke går er det like greit at du holder deg innendørs og stenger alle ventiler. Søppelkassene utenfor huset bør du tjore fast hvis du har et ønske om å finne dem igjen. 

 Rutebåten tar meg om litt innover mot byen i øst før jeg tar bussen videre mot sør. Da er sommerferien over for i år. Det er tid for å sette kurs mot nordøst. Det blir en ny etappe på min seilas som kalles et liv.

Nordevågen på Utsira

Nordevågen på Utsira

 

Fisketur i vest

Jeg har ferie. Ikke det at det er den store forskjellen denne våren.
Jeg har ikke opplevd å bli permittert, men likevel en følelse av å bli parkert.

Det gjør inntrykk å kjøre forbi Sola flystasjon og se alle flyene som står parkert på rekke og rad. Jeg har selv rygget inn i fremtiden og venter på at noen skal få meg i gang igjen. Jeg innser at det må jeg gjøre selv. Det er som å starte maskinen på en gammel fiskeskøyte. Det var en kunst, men når den først startet lagde den en lyd som har lagt seg i margen på noen av oss. Dunk. Dunk. Og noen røykringer for å si at skuta var klar til å gå fra havn. Har du opplevd det vet du at ingen motorer kjøpt for de største pengesummer kan måle seg med den. 

 Ferie er noe mer enn det å ikke kunne gjøre det en tidligere gjorde. Ferie er å puste både inn og ut med god samvittighet. Min feriereise har blitt like lang som den var planlagt. Med rutebåten fra Haugesund bar det rett ut i havet. Sytti minutters seilas, retning vest. 

Utsira er en øy med sjø på alle sider. Slik sett er den ikke forskjellig fra andre øyer ute i havet,
men Utsira har også horisont på alle sider. Havstykket inntil Haugesund er såpass langt og værhardt at det er som å se ut i utlendigheten når det blåser opp. Mange har matet krabbene på dette havstykket. Setter du kurs andre veien er Shetlandsøyene neste stopp, hvis du er heldig.

 Denne våren har mye av hverdagen forsvunnet. Derfor sa jeg ja da mitt søskenbarn Arvid ringte og ba meg med på fisketur. En hverdags syssel som ikke skjer hver dag. Det er slik det er blitt.
Det hverdagslige er blitt noe som ikke skjer før tidligst neste år.

Bølgene fikk den lille båten til å rulle vest for øya. Horisonten lokket hvis motoren skulle si stopp, men den virket slik den skulle. Og fisken beit. Sei og lyr av fin størrelse. Matauke kalles det for de som vil sette navn på det som var den mest hverdagslige sysselen som folk drev med langs kysten før i tiden. 

Min far fortalte at da han var barn, hadde de to typer middag.
Det var fersk fisk og salta fisk.
Godværsmiddag og uværsmiddag. 

 Det var mat nok til alle langs kysten. Mat og hardt arbeid. Fisk og graut. Det er mange som har vokst opp på det. I dag er det grandiosa og cola. Det var bedre mat før. Tross alt. 

 Jeg har aldri før vært så nær Spannholmane vest for Utsira som på fisketuren med Arvid.
I lengre perioder er det forbudt å gå i land på disse værutsatte holmene. Det skyldes at fugler skal få hekke i fred. Det er ikke vanskelig å respektere. Selv fugler må få ha sitt privatliv. 

På noen skjær som stikker opp av havet lå det klynger av sel. Sist jeg så noe lignende var det en flokk hvalross som låg og prompet på en strand på Svalbard. Det er en likhet mellom de nakne bergene på Utsira og landskapet på vestsiden av Spitsbergen. Det ville utemmede landet. Røft, salt sjø og nordavind fra alle kanter.  

Ikke et tre er å se. Ikke en busk. Hvorfor gå i land når det er ingenting å se? Nettopp derfor.
Selv om du ikke forstår hva jeg snakker om. De ville nakne holmene som er vasket i salt gjennom århundrene er et sted jeg må besøke. Jeg vil ut til Spannholmane når hekkeperioden er over og det er lov til å se det som ikke er noe å se. Det får bli en gang til høsten. 

Middagen den kvelden ble stekt fisk rett fra havet. Ferskere enn det får du det ikke servert. Selvsagt spiste jeg for mye. Jeg ligner på en glupsk måke når jeg får fersk fisk servert.
Da var det godt å gå fra Nordevågen til Sørevågen etterpå. Det er 1,6 kilometer og akkurat langt nok til at seien gled ned i magesekken. Søvnen kom av seg selv som en dessert til det gode måltid. 

Måker som følger etter oss er et godt tegn på at vi har fått fisk. Før var det mye mer fisk i havet. Og flere måker. Til høyre i horisonten ser du Spannholmane. Sjøen har stilnet. Vi har satt kurs mot havn.

Måker som følger etter oss er et godt tegn på at vi har fått fisk. Før var det mye mer fisk i havet. Og flere måker.
Til høyre i horisonten ser du Spannholmane. Sjøen har stilnet. Vi har satt kurs mot havn.