Stråler av lys over havet

Vi er ved et årsskifte. Skal vi se tilbake, eller skal vi se fram? Kanskje vi kan gjøre begge deler på engang? Snur vi oss for mye tilbake vil vi fort snuble. Det å gå med ryggen inn i fremtiden er et dårlig valg. Samtidig er historien viktig. Det er den vi bygger fremtiden på. Vi kan lære av feil som er gjort, og løfte frem det som er verdifullt. Det viktigste er at vi ser, og gjerne på en slik måte at vi har 360 graders oversikt. Da må vi opp i høyden slik at vi ser utover havet i vest og mot fjellene i øst. 

De siste dagene har jeg vært noen ganger ved fyret på Utsira. Det ligger 68 moh, og er dermed Norges høyest beliggende fyrlys. Det er nesten å regne som høydetrening å gå den smale svingete vegen opp til fyret. Selve bygningen er 13 meter høy, og ble bygget i 1844. Fyret ble automatisert i 2004. Noen år har det ligget i mørke, men i forbindelse med 175 års jubileum for fyret i 2019 ble lyset igjen tent. De karakteristiske tre lyssveipene når 34 kilometer ut i havet. Lysene kan sees både fra Haugesund og Karmøy. Det er som om øya i vest har fått tilbake sin puls når fyrlyset nå er kommet tilbake. 

Linsen på fyret

Jeg er lei av å snakke om det vi har snakket mest om i 2020. Jeg er lei av munnbind og regler som begrenser friheten. Jeg er lei av et virus som har snudd opp ned på alt. Jeg er lei av fornektere som ikke tror på det vi vet, og jeg er lei av pessimister og realister som ser farer rundt hver sving. Selv tilhører jeg den siste gruppen. Jeg tror det vil ta lang tid før vi er der vi ønsker å være, men det er jeg lei av å snakke om selv om jeg tror jeg har rett. Jeg er lei av at virkeligheten er slik den er. 

Ser vi tilbake på året som har gått, tror jeg vi har fått en større forståelse av at verdier og selve livet ikke er en selvfølge. Det er en positiv gevinst av et vanskelig år. På sitt beste har vi sett hva som virkelig betyr noe. Vi har lært at frihet og fellesskap er sårbart mot selv den minste lille trussel. 

Jeg savner et realt håndtrykk. Det har ikke vært mange av dem. Likevel har vi klart å se hverandre og holde kontakt. Det er ingen selvfølge. Det er verdivalg vi gjør.  

Covid og Trump, la oss håpe vi blir kvitt disse virusene vi har levd med den siste tiden. De utgjør begge en stor trussel mot verdensfreden. Jeg er lei av begge to. Jeg tror på fellesskap hvor vi løfter hverandre, og ikke river ned. 

USA er verdens sterkeste stormakt, og vår nærmeste alliert. Det har blitt ledet av en som er mer opptatt av seg selv og rakke ned på folk, enn å samarbeide. Historien vil peke på en president med et sterkt narsissistisk preg. Det kunne gått mye verre enn det allerede har gjort. Heldigvis har det amerikanske folk selv sagt at nok er nok. 

Det er positivt hvis historiebøkene kommer til å beskrive 2020 som et annerledes år.
Det vil være verre hvis det blir beskrevet som året da vi endret kurs. 

Arnstein Eek er fyrentusiast . På fritiden går han opp i fyret og sørger for å smøre det som skal til.

Det gjør inntrykk å gå inn i selve fyret. Trappene er smale, men fyrentusiast Arnstein Eek viser trygt vei. Han er i fyret et par ganger i uka for å smøre det som må til. En liten maskin driver et stort tannhjul som får linsen til å gå rundt og rundt. Det krever vedlikehold og at noen følger med. 

Jeg klatrer opp i selve linsen. Det er som å komme inn i et hjerte som pumper, uten at jeg noen gang kommer til å oppleve det. To lyspærer på 1000 watt er det som skal til. Linsen er håndslipt glass fra Paris. Den kom på plass i 1899. Den forstørrer lyset og sender det ut.

Vi går ut på en liten balkong og ser de tre lyssveipene i mørket. En etter en lyser de opp tvillingtårnet som står et par hundre meter bortenfor. I 1844 ble det bygd to fyr i samme området. Det er unikt i norsk sammenheng. Tvillingfyrene gav en egenart som gjorde at de på sjøen forstod hvor de var. Det ene fyret ble nedlagt i 1890. Det andre lyser fremdeles i natten. 

Jeg er ingen profet, men oppe i fyret ser jeg fremover og ut mot horisonten. Jeg ser der lyset peker, utover havet og innover mot landet i øst. Lysglimt i mørket. Det er det vi trenger. Vi trenger glimt av håp som bryter det som er svart. 

Hver gang jeg treffer deg er det som å være inne i selve fyrlinsen. Der hjerte møter hjerte skjer det noe som ingen skal få rive ned. Verdier er ikke selvfølgelige, det har vi lært i året som gikk. Våre fellesskap vil overleve. Det kan du og jeg sørge for. Du og jeg er vi. 

Velsignet være året som kommer!
Foto Arnstein Eek

På vingene igjen

Det er en stund siden jeg jobbet meg hjem fra Aserbajdsjan etter at Norge stengte ned i mars. Følelsen var absurd. Jeg var på en todagers tur på landsbygden i det da så fredelige landet. Mye politi langs veien fortalte likevel at noe var på gang. Vi omgjorde dermed bilturen til en dagstur. Tilbake i Baku pakket jeg kofferten og dro til flyplassen i et forsøk på å komme meg hjem. Det var en utfordring da flyet jeg skulle med to dager senere var kansellert. Det ble en lørdagsnatt på flyplassen i Baku før jeg fikk kjøpt meg en ekstra billett med Aeroflot via Moskva til Oslo. Det var som i en film, men virkelig. Siden har bare filmen fortsatt å rulle videre. 

Da jeg et døgn senere kom til min leilighet i Stavanger uten å ha sovet på 36 timer, gikk jeg gladelig inn i karantene. Det var bedre å sitte i sitt eget hjem enn å bli akterutseilt i Baku.

I mange land har folk mistet sine jobber da vi utlendinger uteble. Ofte var ikke lønna høy, men den gav brød til en familie. Selv tiggere jeg gav noen mynter, mistet det lille de fikk. Både helsemessig og økonomisk er korona en stor katastrofe for mange. Det er stor forskjell fra vår virkelighet i Norge hvor staten har kunnet gå inn med støtte. I tillegg har vi et helsevesen som fungerer. Det er ingen selvfølge. 

Som ambulerende sjømannsprest jobber jeg og mine kollegaer for å bidra inn i menneskers hverdag og liv på ulike steder i verden. Det oppleves frustrerende å ikke kunne bidra slik vi ønsker, men denne gangen var og er vi alle i samme båt i en krise som er global. 

«Det vil bli bra igjen» er et utsagn som preger håpsbilde for mange. Samtidig er det viktig å ikke bare tenke på at pandemien skal gå over, men at vi må ha det bra nå. Dette vil ta tid. Imens er det mange grep vi kan gjøre. I stor grad handler det om å se hverandre og bidra positivt inn i de små og store fellesskap vi er endel av. Vi trenger å spre håp i en verden hvor mange sliter. Vi kan alle bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve. 

Du og jeg er vi. 
Sammen gjør vi en forskjell!

Noen sliter mer enn andre i denne tiden. Det kan handle om tapt økonomisk trygghet. Det kan handle om avstand som føles ekstra stor. Det kan være angst for fremtiden som biter seg fast som en klo. Det kan være ensomhet og isolasjon. Våre reaksjonsmønstre er forskjellige, men vi er alle rammet av et virus som preger vår hverdag. Psykisk og fysisk helse står på spill.

Dubai

Jeg har satt kurs mot Dubai. Her skal jeg være fremover mot jul. Noen timer etter at jeg landet hadde jeg konfirmasjon av en dansk jente. Da var det å peke på livet som mulighet, og på våre fellesskap som vi alle er viktige bidragsytere til. 

I nord er vi vant til snø. Alle snøfnugg er vakre kunstverk. Ingen er like. Hvor mye mer er da et menneske verdt, full av liv?! Hvert menneske er verdifull og unik. Derfor trenger vi å se hverandre og løfte kjærligheten som en viktig verdi. Det handler om menneskeverd, verdien og respekten for hvert enkelt menneske.

Det at mennesker er ulike er ikke farlig,
men det er farlig hvis vi ikke respekterer ulikhetene.

Det var rart igjen å sette seg på flyet retning sørover. Munnbindet måtte være på hele flyturen, slik vi også må på fly i Norge. Her i sør må vi også gå med maske hver gang vi beveger oss utenfor våre hjem. Det unormale er blitt normalt. 

Vi er endel av en fremtidsfilm som ruller og går.  

Jeg vet at jeg er kommet til Dubai når konfirmanten blir hentet i den lengste limousinen jeg har sett.

I grenseland

Mitt arbeid har de siste par årene ført meg over mange grenser. Noen er vanskeligere å passere enn andre. Selv med pass og visum kan det ta tid å forflytte seg mellom land. Denne våren har et virus gjort det enda mer problematisk. Det vil ta lang tid før det som var normalt blir som det var. Når jeg til høsten skal ut å reise igjen, vil nok det bli på en noe annen måte enn før. Det får jeg ta når den tid kommer. 

 Ofte er det enkelt å merke at en nærmer seg en landegrense. Militære installasjoner, piggtrådgjerder, høye murer, store fareskilt som opplyser om minefelt, lyden av helikoptre og soldater med våpen ladet med skarpt, preger områdene langs grenser jeg vanligvis passerer. 

Desto mer overraskende er det å kjøre fra Kirkenes mot Grense Jakobselv. Sør-Varanger er Norges eneste kommune som grenser over til den russiske bjørn. I det jeg nærmer meg kysten kjører jeg langs en elv. Den er ren og fin, og renner fredelig ned mot storhavet. Grensen mellom Norge og Russland går midt i elva. Jeg hadde ikke blitt en populær mann hvis jeg hadde vasset over til den andre siden. Det hadde kostet flere tusenlapper i bot og en viss diplomatisk utfordring. 

 Det er overraskende å se hvor liten elven er, og jeg ser ingen mur eller kveiler av piggtråd. Ingen våpen rettes mot meg. Jeg blir sikkert observert, men det gjøres diskret uten at jeg merker det. Det er ingen trussel at en prest kjører til kirke en søndag morgen selv om kirken ble bygget som et symbol for å vise norsk suverenitet.  

Kong Oscar II kapell

Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv

Kong Oscar II´s kapell i Grense Jakobselv ble vigslet i 1869. Den gang var det stadig uro mellom norske og russiske fiskere i området. I stedet for å bygge et militært grensesymbol, ble det lutherske kapellet bygget synlig fra både sjø og land. Den ortodokse verden ligger på andre siden av elva et steinkast bortenfor. 

 Denne 16.søndag i Koronatid, er det tre barn som skal døpes. Det betyr at vi feirer tre dåpsgudstjenester med litt luft i mellom slik at kirkebenkene kan vaskes med sprit før neste familie kommer inn. Det er fest når et barn bæres frem i dåpen. Da gleder vi oss fra nord til sør. Selv om det ikke er mange til stede, er det noe stort som skjer. Vi feirer livet! Tre små barn har startet på en evighet. 

 Det er en følelse av å være kommet til verdens ende når en kommer til kysten og ser det mektige Barentshavet rett utenfor. Denne søndagen badet jeg ikke, men ved neste besøk lover jeg meg selv at det vil skje. Det er sikkert varmere i havet her i øst enn det var i mørketiden på Bjørnøya. Alt er relativt.
I Grense Jakobselv er det en vakker sandstrand som byr opp til dans og skryteselfi. Det ble ikke i dag.
Men om noen uker skal det skje. Tror jeg. Kanskje.

Vindu i Kong Oscar II´s kapell. Utenfor ligger storhavet. Barentshavet.
Noen hundre meter bortenfor ligger Russland.

Feriemodus

Jeg har ferie. Det har jeg hatt noen uker allerede. Folk tror at det bare er i juli en har tid til slikt, men i år har jeg tatt tidlig ferie. Det er bare dager igjen før den er historie. Det betyr at min ferie er slutt før du antagelig har begynt på din. Det er som å si at snart snur solen og det går mot mørketid igjen. Sant nok, men ikke akkurat kjekt å tenke på. 

 Grunnen for min tidlige ferie er at jeg skal vikariere som prest i Sør-Varanger i tre måneder. Kirkenes er lenger øst enn Istanbul, men litt lettere å reise til i koronatid. 

 Det tar alltid noen uker før jeg kommer i feriemodus. Selv om denne våren har vært spesiell og jeg ikke har følt at jeg har fått gjort det jeg burde gjøre, er det noe annet når jeg med god samvittighet bare kan gjøre ingenting. 

 “Ingenting» er å gjøre alt det som en ikke får gjort ellers. Slik som i dag. Da fant jeg fram kantklipperen og klippet det høye gresset som hadde vokst til en urskog på noen måneder. Det jeg egentlig hadde trengt var å leie meg noen geiter en ukes tid, men det finnes ikke geiter på Utsira. Da måtte jeg svette litt. Det har jeg godt av. Magen er større enn den burde være. Da trenger jeg noe trim, og det er bedre å jobbe fysisk ute enn å gå på sterile treningsstudio selv om de nå åpner igjen. 

 Nordavind fra alle kanter

 Det er mye jeg ikke er flink til, egentlig det meste som hører det praktiske liv til vil de som kjenner meg si. Derfor trives jeg godt med naturens egne ville planter i stedet for å forsøke på noe jeg ikke får til. Ugress defineres som planter som vokser der de er uønsket. Det betyr at jeg ikke har ugress i min hage. Markblomster er jo de vakreste blomster vi har! I min hage er det mange av dem. Det er ville markblomster både i min hage og i min sjel. 

 Her vest i havet er hver blomst en gave. Når jeg går tur på øya, ser jeg blomster som klamrer seg til en jordflekk mellom berg og steiner. Igjen får jeg assosiasjonen til Svalbard hvor alle blomstene er fredet. Der er det ikke lov til å plukke én. Blomstene på øygruppen i Arktis har en til to måneder å slikke sol før snøen igjen legger seg som ett vegg til vegg teppe. Da trenger de et vern fra verdens strengeste miljøvernlov. 

På Utsira blåser nordavinden fra alle kanter over naken stein. Da er det et naturens under at blomster i det hele tatt klarer å finne et sted hvor de kan vokse og vise sin pryd. Her er ikke blomstene fredet, men de fyller meg med respekt når de vokser frem på noen flekker av karrig og forblåst jord. Vi har mye å lære av dem når livet blåser fra stivkuling til storm fra nord og bølgene slår frådende av raseri.  

Nord og sør, øst og vest

 På Utsira finnes det ikke høyre og venstre, hverken som politisk parti eller i dagligtale. Bruker du slike begrep vet alle at du kommer fra byen, noe alle vet likevel. «Den planken skal ligge vest for de andre». «Nord om huset er det et grått hus». «Det er søreveggen som er mest utsatt for regn». 

 Nord og sør, øst og vest. Det er slik de snakker ute i havgapet. Horisonten ligger i vest. Byen i øst, og i sør. Og styrbord og barbord hvis en skal være mer konkret. «På styrbord side av huset i vest». Da vet alle hvor det er.

 Det er viktig å ikke kalle båten som går til byen for ferge. Gjør du det, så er du også fra byen. Du vet du sier feil i det lokalbefolkningen ser på deg som om du var fra en annen planet. Det heter rutebåt! Det burde alle vite. Det er en slik båt hvor du må rygge inn hvis du skal kunne kjøre med fronten ut. Når rutebåten ikke går er det like greit at du holder deg innendørs og stenger alle ventiler. Søppelkassene utenfor huset bør du tjore fast hvis du har et ønske om å finne dem igjen. 

 Rutebåten tar meg om litt innover mot byen i øst før jeg tar bussen videre mot sør. Da er sommerferien over for i år. Det er tid for å sette kurs mot nordøst. Det blir en ny etappe på min seilas som kalles et liv.

Nordevågen på Utsira