Stråler av lys over havet

Vi er ved et årsskifte. Skal vi se tilbake, eller skal vi se fram? Kanskje vi kan gjøre begge deler på engang? Snur vi oss for mye tilbake vil vi fort snuble. Det å gå med ryggen inn i fremtiden er et dårlig valg. Samtidig er historien viktig. Det er den vi bygger fremtiden på. Vi kan lære av feil som er gjort, og løfte frem det som er verdifullt. Det viktigste er at vi ser, og gjerne på en slik måte at vi har 360 graders oversikt. Da må vi opp i høyden slik at vi ser utover havet i vest og mot fjellene i øst. 

De siste dagene har jeg vært noen ganger ved fyret på Utsira. Det ligger 68 moh, og er dermed Norges høyest beliggende fyrlys. Det er nesten å regne som høydetrening å gå den smale svingete vegen opp til fyret. Selve bygningen er 13 meter høy, og ble bygget i 1844. Fyret ble automatisert i 2004. Noen år har det ligget i mørke, men i forbindelse med 175 års jubileum for fyret i 2019 ble lyset igjen tent. De karakteristiske tre lyssveipene når 34 kilometer ut i havet. Lysene kan sees både fra Haugesund og Karmøy. Det er som om øya i vest har fått tilbake sin puls når fyrlyset nå er kommet tilbake. 

Linsen på fyret

Jeg er lei av å snakke om det vi har snakket mest om i 2020. Jeg er lei av munnbind og regler som begrenser friheten. Jeg er lei av et virus som har snudd opp ned på alt. Jeg er lei av fornektere som ikke tror på det vi vet, og jeg er lei av pessimister og realister som ser farer rundt hver sving. Selv tilhører jeg den siste gruppen. Jeg tror det vil ta lang tid før vi er der vi ønsker å være, men det er jeg lei av å snakke om selv om jeg tror jeg har rett. Jeg er lei av at virkeligheten er slik den er. 

Ser vi tilbake på året som har gått, tror jeg vi har fått en større forståelse av at verdier og selve livet ikke er en selvfølge. Det er en positiv gevinst av et vanskelig år. På sitt beste har vi sett hva som virkelig betyr noe. Vi har lært at frihet og fellesskap er sårbart mot selv den minste lille trussel. 

Jeg savner et realt håndtrykk. Det har ikke vært mange av dem. Likevel har vi klart å se hverandre og holde kontakt. Det er ingen selvfølge. Det er verdivalg vi gjør.  

Covid og Trump, la oss håpe vi blir kvitt disse virusene vi har levd med den siste tiden. De utgjør begge en stor trussel mot verdensfreden. Jeg er lei av begge to. Jeg tror på fellesskap hvor vi løfter hverandre, og ikke river ned. 

USA er verdens sterkeste stormakt, og vår nærmeste alliert. Det har blitt ledet av en som er mer opptatt av seg selv og rakke ned på folk, enn å samarbeide. Historien vil peke på en president med et sterkt narsissistisk preg. Det kunne gått mye verre enn det allerede har gjort. Heldigvis har det amerikanske folk selv sagt at nok er nok. 

Det er positivt hvis historiebøkene kommer til å beskrive 2020 som et annerledes år.
Det vil være verre hvis det blir beskrevet som året da vi endret kurs. 

Arnstein Eek er fyrentusiast . På fritiden går han opp i fyret og sørger for å smøre det som skal til.

Det gjør inntrykk å gå inn i selve fyret. Trappene er smale, men fyrentusiast Arnstein Eek viser trygt vei. Han er i fyret et par ganger i uka for å smøre det som må til. En liten maskin driver et stort tannhjul som får linsen til å gå rundt og rundt. Det krever vedlikehold og at noen følger med. 

Jeg klatrer opp i selve linsen. Det er som å komme inn i et hjerte som pumper, uten at jeg noen gang kommer til å oppleve det. To lyspærer på 1000 watt er det som skal til. Linsen er håndslipt glass fra Paris. Den kom på plass i 1899. Den forstørrer lyset og sender det ut.

Vi går ut på en liten balkong og ser de tre lyssveipene i mørket. En etter en lyser de opp tvillingtårnet som står et par hundre meter bortenfor. I 1844 ble det bygd to fyr i samme området. Det er unikt i norsk sammenheng. Tvillingfyrene gav en egenart som gjorde at de på sjøen forstod hvor de var. Det ene fyret ble nedlagt i 1890. Det andre lyser fremdeles i natten. 

Jeg er ingen profet, men oppe i fyret ser jeg fremover og ut mot horisonten. Jeg ser der lyset peker, utover havet og innover mot landet i øst. Lysglimt i mørket. Det er det vi trenger. Vi trenger glimt av håp som bryter det som er svart. 

Hver gang jeg treffer deg er det som å være inne i selve fyrlinsen. Der hjerte møter hjerte skjer det noe som ingen skal få rive ned. Verdier er ikke selvfølgelige, det har vi lært i året som gikk. Våre fellesskap vil overleve. Det kan du og jeg sørge for. Du og jeg er vi. 

Velsignet være året som kommer!
Foto Arnstein Eek

Kjelleren

Jeg har vært der, der hvor fuktigheten legger seg på veggene og kulden spiser seg inn i marg og ben. Kjent på lukten av mugg og råte. En enkel lyspære dingler i hvert rom. Mørke fyller hver krok. Det er kjeller i hvert hus. Hvert fall nesten. 

I gamle hus er det alltid en kjeller. Min kropp er ikke ung.
Det er heller ikke innmaten, selv om det føles slik. 

I mitt hus er det en kjeller som jeg noen ganger besøker. Jeg er ikke redd for å gå ned trappen som fører dit. Trinn for trinn, selv om det kan være skremmende når det blåser ute og knirker i veggene. Høsten får gamle hus til å bevege seg i vinden. Det er egentlig vakker musikk. Kjelleren med alle sine lyder. Og stillheten. Så lenge døren er åpen og trappen ikke tas bort, har jeg en viss kontroll. Skulle jeg bli låst inne i et lite kott, ville jeg slitt. Det er ikke min favorittplass. Men selv i mørket er det lys. Fire vegger og mugg stopper ikke livet. 

De som maler i svart vil aldri klare å knuse alle lys. Jeg tror på noe mye større enn mennesker som forsøker å hindre at blomster vokser i fri luft. 

I dypet av min sjel har jeg vinger
Jeg flyr selv den dag døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på lokket
Selv da er det liv

Livet males i alle regnbuens farger. Min redsel lever mer i overflaten enn at jeg sitter fast i kjelleren. Redsel er ikke vondt. Det er bare bagateller jeg vet om og må forholde meg til. Det er i dypet av redselen at angsten griper tak og vrir om. Det er forskjell på å være redd og kjenne at angsten ikke slipper tak. 

Jeg er ikke fagmann i menneskers dyp. Det er mye jeg ikke vet, men jeg kjenner meg selv etter flere års vandring. Og jeg har møtt mange mennesker som sliter mer enn godt er. De har jeg respekt for. Når hver dag er en kamp for å holde hodet over vann, kan jeg ikke annet enn å sitte ned sammen med vedkommende og lytte etter pusten som slår. Ord sier litt. Stillheten sier mer. Men selv da er det mulig å være med på å vanne frø slik at de spirer og gror. Det er et privilegium når mennesker inviterer inn. 

De vakreste blomster dukker opp der en ikke skulle tro at det var mulig å vokse til. En løvetann bryter seg opp gjennom svart asfalt. Snøklokker strekker seg opp av frossen jord før snøen har tint. Mennesker løfter blikket etter å ha vært knuget ned. I håpet er det liv som aldri dør. 

Jeg vet du vil klare å gå opp trappen til første etasje på egne ben, 
men jeg kan gjerne være med hvis det er hjelp i det. 

Det er ikke alt vi ser når det nå går mot vinter og mørket trenger seg på. Det er stor usikkerhet knyttet til dagen i morgen. Denne høsten er det tettere tåke enn godt er. Men natten vet jeg bare er mørk. Den er ikke svart. I kjelleren av mitt hus er det tro på mer. Jeg tror på et håp som blåser liv i hver krok av våre sinn.